K for klar

Posted on
Ferie er vel og bra, men hverdag enda bedre. Selv om det er mer ensomt og krevende. Ferien var fantastisk med stor F, men hvor langt jeg skal dra feriebegrepet kan diskuteres. Jeg har på alle måter vært aktiv i ferien, så å si hele tiden, og har virkelig fått ryddet opp og ordnet hjemme. I gammel dritt. Fra jeg var barneskolebarn. Snudd hele huset litt på huet, om man kan si det. Opp og ned fra loftet. Ut og inn med sekker. Begrepet kaste har fått en ny betydning. Jeg er brutal. Ikke minst ble jeg ferdig med å innrede mitt nye rom – og det den siste dagen. Følelsen av å komme tilbake til det nye rommet når det er slik jeg forlot det, er god. At det er mine ting som står plassert der jeg vil. At det ikke bare ble en sånn hastegreie like før. Jeg hadde nemlig tenkt ut inni hodet mitt hvor alt skulle stå, og hvordan alt skulle være. Familien tenkte noe helt annet. Enighet lå i alle fall på at det skulle være mitt pikerom. Mitt. Om det kom 10-15 år for sent, spiller på en måte ikke så stor rolle.
Det som kanskje overrasket meg mest var all plassen som ble ledig. Jeg trodde helt ærlig jeg trengte nye hyller, men med såpass mye ledig plass så er det godt mulig at jeg avventer det. Noe annet hadde jeg nok sagt dersom alle tingene mine her i leiligheten skulle hjem. Men dette rommet altså. Det er så fint (selv om det enda mangler noe på det elektriske og i vinduet), og jeg er så stolt av gutta mine som bare tok en sjans på at det var ok for meg. Det var nemlig helt umulig den perioden jeg var så syk at jeg sov fra tidlige morgen til sent på kveld. Selv det at mamma strøk klær over hodet mitt var ikke ok. Uff. Godt den tid er forbi, og at nye muligheter realiseres. Jeg gleder meg til å komme hjem neste gang!
Jeg har ikke gått opp i julen, men har heller ikke gått ned. Og nei. Jeg har ikke veid meg, men kjenner nå min egne kropp ganske greit. Kroppen har heller ikke samlet på vann og blitt posete. Det virker som kroppen har balansert seg der den trives og at all maten og treningen jevner seg ut. Samme om det er pinnekjøtt eller knekkebrød. Samme om det er en gåtur eller en joggetur på mølla. Den har heller ikke hatt noe vondt (magen vil alltid leve sitt egne liv – så den er utenom), men den blir dog sliten. Sliten faktisk. Den følelsen hadde jeg aldri da jeg var syk, for da gikk det kun på viljestyrke. Nå derimot handler det om å ha nok bensin innabords også. For ja. Jeg blir faktisk sliten dersom jeg bruker kroppen. Og det? Det er 110% naturlig, og derfor også 110% bra. Juleferien har også bestått av å ta HPV-vaksine, som gikk overraskende bra – som første vaksine noensinne. I tillegg til flere undersøkelser på sykehuset, som jeg enda venter svar på. De er ikke direkte relatert til sykdommen jeg en gang hadde, men er likevel viktige å følge opp med. Som jeg hater sykehus. Selv om jeg vet at det nå er prosedyremessig så vil det aldri føles naturlig for meg. Jeg kjenner at når jeg feks ser Narvesenkiosken gir det meg flashback til den gang da jeg ble trillet i rullestol for å kjøpe et kryssordblad. Heisen var den jeg brukte for å komme opp til SPIS-enheten. Trappene fikk jeg ikke gå i. Slikt vekker minner med andre ord. Ergo er det fort ut, og fort inn.
Nei, nok om helse. Helsen min er der den bør være, og den blir bedre dag for dag i takt med all den gode næring jeg får i meg. Tommel opp for det. Ellers har det vært godt å lade opp, og jeg er superklar for hverdagen og rutinene som venter meg i morgen. Ikke at de har falt ut fullstendig i ferien, men noe senere og mindre strukturert blir en alltid. Jeg har forberedt noe forvaltningsrett, men på langt nær så mye som jeg burde. Angrer jeg på det? Nei. Jeg hadde heller angret på om jeg ikke utnyttet tiden med familie og venner. Dessuten er vårsemesteret noen uker lengre enn høstsemesteret, så bare det gjør at jeg har mer tid. Men at jeg har glemt jusen – er ikke tilfellet. Jeg har kommet gjennom noen kapitler og satt meg inn i hva forvaltningsrett er. Eksamensoppgavene venter vi litt med. Haha. Jeg har ingen formening om faget, annet enn at jeg vet det er vanskelig. Men: vanskelige fag, og jus generelt, liker jeg jo – så føler uansett at jeg har greie forutsetninger for å gjøre det bra. Også i år. I tillegg er jeg ikke noe stresset heller, nettopp fordi jeg kom hit i går ettermiddag/kveld og dermed har hatt en del tid på å klargjøre. Nå er jeg i mål med alt av pakketing.Innviet også årets første gåtur med en liten trynings på den isete bakken utenfor. Bra jobbet. Her er det visst skikkelig vinter – i motsetning til Horten. Matskap er fullstendig fulle takket være de snilleste foreldre på jord. Papirer er sortert, og alt av administrative ting er ordnet. Skolesekken er også ferdig. Så da var det klart for nok et nytt semester. Med tonnevis av glede, energi og motivasjon.

Ubundet

Posted on
Som veldig mange vet fra tidligere lesing her på bloggen så er jeg motstander av nyttårsforsetter. Det handler ikke om at jeg mangler vilje eller ikke når målene mine, for det gjør jeg i aller høyeste grad. Det handler bare om at jeg ikke vil sette en tidsfrist for når målene skal realiseres. Det er mer stress enn det trenger å være. Noen mål vil jeg klare innen 2019. Kanskje lenge før. Noen i sommerferien. Noen helt på tampen. Og andre mål er ikke mulige å realisere i 2019. Derfor sier jeg som det foregående år at jeg vil fortsette i det samme sunne og fornuftige sporet jeg har gjort i 2018.
Skal jeg være ærlig så har ikke 2018 vært noe spesielt sånn egentlig. Jeg har gått videre med jusstudiene, fremdeles ikke fått noen kjæreste, vært ivrig selger på Elkjøp og brukt tid på venner og familie. I tillegg til å være flink med trening og kosthold. Samt ringe både mormor og bestefar. Jeg har også sikret et friskt år. Mitt første friske år siden 2008. Akkurat det er kanskje noe å juble for. For ikke å snakke om Paristuren. Det var jo en belønning for friskusen. Jo. Jeg har også blitt leder for Juristforbundet student bachelorutvalget – noe som gir meg et spekter av muligheter både nå, og senere. På skolen har jeg også prestert langt bedre enn jeg torde å håpe da jeg startet i August i fjor. Jeg har tydeligvis noe å være stolt av likevel, og kanskje er ikke 2018 så A4 som jeg først tenkte. Jeg har bare litt lett for å sammenligne mitt liv med vennene mine sitt. At de har kjøpt hus, blitt ferdig utdannet eller går med en bolle i ovnen. Bokstavelig talt. Men helt ærlig så blir det for fort fram for meg. Jeg føler meg enda for ung til å tenke i de baner. Jeg vil mye heller være takknemlig for alt jeg har, og som jeg tar med meg inn i 2019.
Det kommende året ble innviet med mamma, pappa, Aleks, tante og onkel med champagne i den nye hagestuen som gutta har bygget. En bedre start på 2019 kunne jeg neppe fått. For meg er det en sann glede å feire slike dager med familien, og jeg velger det lett fremfor store samlinger med andre. Etter alt vi har vært gjennom kjennes det på en måte mest naturlig at nyttårsaften tilbringes slik. Selv om jeg nå er 26 og helt klart burde takket ja til invitasjoner fra venner og bekjente. Men dit kommer jeg nok en vakker dag.

2019 innebærer studier og Budapest med JF. Ellers er det for meg egentlig bare en fortsettelse på det fine jeg har begynt på. En fortsettelse på jusstudiene, elkjøp-jobbingen, ledervervet, og ikke minst: rollen som datter, barnebarn, venninne, sparegris og almanakk. Haha. Jeg skal kun fortsette i det samme sporet. Det trengs ingen endringer slik ting er nå. Jeg har det så fint. Helsen går seg også sakte men sikkert til. Jeg hadde en periode der jeg følte at det å være frisk fra anoreksi ikke var å være frisk, nettopp fordi kroppen inni også må heles. Heldigvis greide jeg å snu fokuset mot det jeg egentlig har oppnådd. At jeg ikke lenger sliter psykisk. At jeg ikke har anoreksi. For som Aleks sier: Har jeg brukt 9 år på bryte ned kroppen, så er den ikke 110% etter 1 år. Det virker logisk.

Nå ser jeg egentlig bare frem mot rutiner igjen. Jo visst er det både koselig og deilig med ferie i familiehjemmet og jeg har kost meg glugg disse ukene, men jaggu blir en litt tappet for energi av det også. Selv om jeg prøver å fylle dagene så godt det lar seg gjøre, og uansett hvor glad jeg er i familien min. Det er noe med å komme hjem til studiehverdagen og heller kjenne på det savnet etter familien. Føle at ting går fremover. I livet. Ikke bare på tv-skjermen.

Enda bedre

Posted on
Julaften blir egentlig bare bedre og bedre jo eldre jeg blir. Jeg føler på en måte at jeg år for år greier å nyte og verdsette den ekstra mye. Kanskje mest fordi jeg feirer den med de menneskene som betyr aller mest for meg, og kanskje også fordi vi ikke gidder å være så himla A4. Ei heller har barn å ta hensyn til. Årets julaften ble igjen med oss fire hjemme. Med Disney til godt utpå formiddagen, tredemølla nærmere fem og julemiddag en gang på kvelden. Med såpass lite omfang av gaver, der så å si alle visste hva de fikk, måtte vi bruke ekstra tid på å pakke opp , filme, ta bilder og teste ut. Først ved midnatt fikk vi i oss dessert og snurret en julefilm. Når det bare er oss så kan vi nemlig slippe alt stresset med klokketider. Like bra jul blir det selv om.
Jeg har med tiden vent meg mer og mer til at bestemor og bestefar ikke er her sammen, eller at vi er et sted og feirer
sammen med dem. At bestemor ikke er her lengre, er særlig en påminnelse som kommer nå i juletider.  Likevel så er jeg takknemlig for de fine stundene og juleaftener vi fikk feire med henne, og også for at jeg enda har bestefaren min. Å sette ekstra pris på mennesker, er noe jeg ble bedre på etter alt sykdomsstyret. Dessverre en del år for sent. Likevel må jeg leve i nuet og se fremover – ikke bakover. Det er mye fint som venter.
Jeg nevnte for et par dager siden at det var mange som gruet seg til jul, pga maten. Jeg vet selvsagt at det ikke er alle grunner til at folk gruer seg til jul, men føler at bloggens kontekst inviterer til å omtale matufordringer og ikke økonomiske, sosiale eller psykiske utfordringer. Der vil jeg ta med at jeg hvert år bidrar på min måte. Jeg kjøper gjerne noe av disse selgerne, vippser et beløp eller gir en gave. I år pakket jeg inn konfekt som jeg leverte personlig til en som stod utenfor matbutikken, mens en annen gave ble lagt i en sånn overskudds handlevogn på Rema. Det er ikke for å skryte meg selv eller familien opp, men for å komme med en viktig påminnelse om at det skal lite til for å glede andre.
Især er det en tanke jeg kjenner på nå som jeg selv vet hvor fin julaften jeg har hatt. Jeg har som nevnt feiret den med favorittene mine. Men vi har også hatt en real pinnekjøttmiddag på bordet og riskrem og gelé i stuen. Vi har kjøpt inn masse ny og fin julepynt, og har fylt opp kjøleskap og spisskammers til randen. Fordi vi har råd til det. Litt slik standarden er og har blitt. Det var faktisk skremmende å være vitne til alle de desperate kundene på matbutikken lille julaften. Familien har også gitt hverandre og mottatt gaver, som majoriteten. De gavene vi aller helst trengte og ønsket oss. Jeg fikk en del gavekort og penger – ting jeg alltid har bruk for, og derfor setter stor pris meget stor pris på. I tillegg til en liten trillekoffert, som jeg skal ha til mine mange reiser med Juristforbundet + et dashbordkamera av mamma og pappa. Av Aleks fikk jeg et gedigent LED-lysende sminkespeil som skal friske opp den knøttlille leiligheten min. Som om ikke jeg fikk nok til bursdagen den 20. Nei. Alle gavene er jeg veldig fornøyd med. Jeg er også veldig fornøyd med at maten ble bra, selv om jeg spiste meg så kvalm, sliten og uvel at jeg lå rett ut 1 time. Tror kroppen fikk litt sjokk. Mildt sagt. Men: Det er det ikke alle som kan, og der kommer poenget mitt.
Noen der ute har gruet seg til jul. Kanskje i flere måneder. Fordi de vet at de ikke har penger til den ordentlige julemiddagen. Ei heller presanger, overhodet. Selv om vi er et av verdens rikeste land, så er det ikke til å komme unna at det finnes de i Norge som faktisk går godt under normalen. Som strever for å få endene til og møtes. Jeg vier en ekstra tanke til disse menneskene, og ser helt bort fra at det var lite gaver eller at mitt egne studentgavebudsjett var på fem tusen. Jeg har ingenting å klage over, men alt å være takknemlig for. Slik tror jeg veldig mange av oss kan tenke. Kjøpepresset, forventningene og holdningene kan vi alle revurdere. De kommende dagene blir for meg og familien enda mer kos. Kanskje selskapeligheter også. Jeg skal vel også omgås litt venner går jeg ut fra, men dropper festlighetene 2 juledag. Det er ikke der jeg får snakket med venner jeg ikke har sett på lenge, uansett. I tillegg er det jo kjipt at jeg ikke kan drikke alkohol – enda. Bare venter på litt prøvesvar.  
Formen er ellers fin, og jeg vier null og nada til julekalorier. De kommer i de former og mengder de vil. I dag har vi sovet godt ut, spist en lang frokost, spilt spill og gått en skikkelig fin tur i skogen. Enda flere Home Alone’s venter også. Vi har bare sett 1 og 2 – av 5. Mulig tiden før jul er bra, men romjulen, etter skuldrene er senket, er om umulig, enda bedre. Det er først da jeg kjenner på den ekte juleroen. Lite slår den. 
Uansett hvor mange ganger jeg trykker enter og lager avsnitt, så blir det tydeligvis ingen avsnitt. Enn så lenge må teksten bare gå litt i hverandre.
Annonsørinnhold
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Til deg som sliter (og dere andre)

Posted on
Jeg vet hvordan det er, for jeg har vært der selv. Julen 2010 var ingen dans på roser, og det var heller ingen av julefeiringene fram til og med år 2016. Når jeg tenker tilbake på det så hater jeg meg selv. Litt. Fordi julen er min tid. Den tid på året jeg gleder meg mest til. Nedtellingen starter i Januar. Derfor skal jeg ikke gå rundt med frykt for at jeg har spist et pepperkakehjerte for mye, men på den annen siden heller ikke skamfull over at det ble kalkun på julaften – igjen. Jeg skal ikke ha slike bekymringer. Julen er glede. Og selv om jeg ikke er den mest altetende eller storspiste person, så har jeg også mattradisjoner. Det er pepperkaker, julestrømpe, julefrokoster, og nå også: pinnekjøtt. I fjor fant jeg tilbake til akkurat den ”julegleden”, og har ikke siden det sett meg tilbake siden. Jeg sa faktisk at jeg aldri kom til å spise det igjen. Uansett hvor frisk jeg ble. Fordi det er for mye fett, kalorier og alt det der. Men noe skjedde. Det måtte jo det.
Jeg har alltid elsket pinnekjøtt. Riktig nok å maule det med kokte gulrøtter til. Men for meg er det julemiddagen. Julemiddagen slik den også var før jeg ble syk. Kresen er og forblir jeg bare. Det er utrolig godt å være tilbake i de samme rutinene igjen. Riktig nok er det noe eksklusive julestrømpeinnholdet med barer, vingummi og chips bestilt på nettet, både sukkerfritt og proteinrikt, men det handler mer om at jeg ikke kan spise store mengder med e-stoffer og sukker.  Et par-tre haribobiter fra Aleks sin kalender er ok, men der stopper det for magen. Især når jeg er en pepperkakefråtser av en annen verden. Dessuten kommer godtet i tillegg til alt annet, og ikke som en del av kostholdet. Slik jeg gjorde før, da jeg for eksempel skippet et måltid. Ekstra proteiner er dessuten bare fint. Ergo blir det ingenting sykt ved strømpen min. Bare kos. Alle andre måltider med familien er ellers helt normale. Vi kan også spøke om kalorier, fett og julekroppen der vi sitter til bords. Julen for meg har derfor gått tilbake til sitt utgangspunkt, nettopp fordi jeg ikke lenger forholder meg til julekalorier. Det er utrolig deilig!
Med dette vil jeg vise andre at det nytter å komme seg ut av anoreksiens klør. Veien har riktig nok vært ekstremt tøff, og jeg vet at mange sitter der jeg en gang satt. Som ikke greier å nyte julen. Noe som er lett forståelig. Så å si alle sammenkomster involverer flere timer ved bordet og mye mat. Flere porsjoner. Mat med mye sukker og mengder av fett. Som det mest naturlige i verden. Det er nettopp det som gjør ting ekstra vanskelig. I tillegg også det at man blir ”sett”, men ikke på den måten man ønsker. Det blir gjerne spørsmål om hvorfor man ikke spiser det og det, eller ikke spiser i det hele tatt. Det blir blikk og kommentarer. Dette er sårt. Ofte uten at andre forstår. Mitt ønske er derfor at alle tar hensyn i julen. At vi ser de som sliter, men faktisk på en måte som gjør at de føler seg inkludert. På andre måter enn der hvor maten blir skrytt opp i skyene og den dårlige samvittigheten for juleribba kommer opp til debatt. Som en slags morsom spøk. Det er fullstendig lov å spise det man vil ved bordet eller innta måltidene på en måte som føles trygg. Det er også lov å ta utfordringer dersom en føler seg fristet og klar for det. Julen innebærer valgfrihet og ikke tvang. Det gjelder for så vidt oss alle. Det dummeste jeg hører er folk som ”spiser av høflighet” eller fordi det er forventet av dem. Vil man ikke, så vil man ikke. Så enkelt. Men viktigst av alt: Ro ned. Det er ikke kaloriene fra jul til nyttår som teller på totalen. God jul!

Da jeg hatet min egne bursdag!

Posted on
I skrivende stund går jeg inn i mitt 26 år. Det føles ganske rart. Tidligere hadde jeg en sterk avsky og forakt mot det å bli eldre, mens jeg nå har en mer positiv holdning til det. Fordi jeg ser tilbake på alt jeg har oppnådd fremfor det som enda venter. Det var noe som jeg bare måtte bli bedre på. Rett og slett. Selvfølgelig er det aldri noe gøy å bli eldre, fordi jeg helst vil leve ung for evig og alltid – men det går jo ikke. Dessuten er det noe interessant med å bli eldre også. Dag for dag erfarer og opplever jeg enda noe nytt som får meg videre. At jeg er utålmodig på fortsettelsen ville vært en stor løgn.
Tankegangen nå er veldig motsetningsfylt til den som var med sykdommen. Den gang jeg levde 50% i jobb og 50% under dyna. Jeg ville knapt feire dagen min, og orket så vidt å bli påmint at jeg hadde bursdag. Aller helst ville jeg det skulle være en hvilken som helst dag. Noe som for meg føles helt uforståelig. Nettopp fordi jeg fra barnealder elsket bursdag. Især min egen. Jeg var liksom hun som minte de andre på det. Ja, jeg blir faktisk sint, lei meg og flau av å tenke på hvor mange bursdager jeg har ”hatet”. Uff. Det sier jeg uansett hvor mye eller lite jeg har hatt å feire. Nå derimot kan jeg vise til at jeg har studert 1 1/2 år jus med best tenkelige snitt (nok en eksamen over forventet – denne gang statsrett, folkerett og eøs-rett), har en givende jobb og er nyvalgt leder for bachelorutvalget til Juristforbundet. Må være lov å skryte litt.  Noe utrolig er det også at syv år gamle Madelén klarte å peile ut en utdannelse og yrkesretning som skulle stemme så presis. Det gleder et voksende hjerte.
Det som er helt sikkert er at det skjer noe i livet mitt hele tiden. Mange utfordringer og mye fremgang. For ikke å snakke om at jeg kan jeg legge et helt friskt 2018 bak meg. 100%. Bare det er sinnssykt stort. Og nettopp av disse grunner skal jeg ikke klage over at jeg blir eldre. Jeg skal bare være glad for at jeg blir 26 år overhodet. Såpass brutalt ærlig vil jeg være. Dagen i dag skal kun tilbringes med familien. Vi skal ha juleforberedelser, lutefisk, pakkestund og en real runde med Home Alone. Slik jeg liker det. Da får jeg todobbelt opp med favorittene mine, for ja: Hvis jeg får velge mellom restaurant, selskap og lutefisk, så blir det sistnevnte. Det er jo tross alt min dag!

Et lite livstegn

Posted on

Jeg gikk inn i en tidligere juleferie i år, og det føles godt. Like etter eksamen tok jeg riktig nok imot alle de arbeidsvaktene som jeg kunne, og jeg deltok også på julebordet. Som nevnt er det godt med den totale forandringen fra skole til jobb. Jeg blir da et litt annet menneske. Akkurat som om jeg går enda mer all in. At jeg er en person som må ha noe å gjøre, er en sannhet med null modifikasjoner. Jeg takler ikke en hverdag der jeg vet at jeg kan sitte hele dagen for å se på serier. Det blir så stusslig. Etter 2 timer max, er jeg lei. Onsdag etter eksamen, og Søndag samme helg, var to dager jeg somlet bort. For det første sov jeg til lenge etter det hadde blitt mørkt ute. For det andre måtte flere måltider slås sammen. For det tredje var jeg konstant trøtt og sliten, og for det fjerde satt jeg oppe til langt på natt, drakk mye koffein og fikk knapt nok sove. Ikke orket jeg å lese forvaltningsrett heller, enda jeg er student i all slags form. Det høres kanskje ikke ille ut, men for meg er det nettopp slik mangel på rutiner som danner dårlige mønster. Da er jeg heldigvis glad jeg hadde jobbvaktene mine, og også at jeg bestemte meg for å dra så fort jeg ikke var sikret flere vakter. I tillegg til at jeg har noen viktigheter på sykehuset ila Desember – som jeg snart forteller nærmere om. Foreløpig: Det er ingenting som kan relateres direkte til den tidligere sykdommen eller er farlig. Likevel kjenner jeg på at jeg hater dette med sykehus og undersøkelser. Det får meg til å føle meg syk igjen, selv om det på ingen måte er dagens situasjon.

 

Jeg fikk mamma og Aleks til å hente meg, for nøyaktig en uke siden. Spontan som jeg er, ringte jeg ikke tre dager før. Neida. Jeg ringte 19 på kvelden dagen før. Slik er jeg. Jeg møtte heller ikke mye motstand, for å si det slik. De var overlykkelige for å få meg hjem, tidlig til jul.  Snille familien min. Vi tok Bærums Verk på vei hjem. Det jeg derimot ikke tenkte på var at jeg skapte et lite stress for meg selv. Jeg hadde matvarer jeg måtte rekke å spise opp, ting jeg måtte pakke ned og en leilighet som måtte shines 110%. Nekter å komme tilbake til noe annet, selv om husarbeid står nederst på listen over ting jeg liker.

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

 

Nå er det jul som står på agendaen.  En litt annen jul å komme hjem tidlig i Desember kontra 21 Desember, slik som i fjor. Litt mer gøy å bli overrasket med pakkekalender som kan åpnes luke for luke, og ikke hele i ett. Dette året hadde jeg heller ikke forventet noe, men joda: mamma overrasker alltid. Jeg har kjent på julestemningen ganske lenge nå, og har allerede kommet i mål med julebrownies, kokosmakroner, risboller, brune pinner og en rekke brødbakst med mamma. Samt tre-fire besøk. Det blir trolig noen lussekatter senere i dag også. Selv er jeg ikke glad i noe av dette egentlig. Uansett hvor mye vi hadde endret på næringsinnholdet – bare for å ha det klart. Jeg holder meg til pepperkaker og gelé, og brødbakst i begrensede mengder. Og det skal sies: Det var en helt egen ro å komme hjem til huset med stor H.  Kanskje litt feil å si ettersom hele rommet mitt (plutselig!) er et eneste stort oppussingsobjekt og jeg måtte sove på det minste rommet for noen dager. Fikk bare beskjed pr telefon. Haha. Likevel tok det ikke mange minutter før jeg skjønte at dette var noe å ta med et smil. Egentlig har jeg jo ingenting å si. Jeg bor ikke her. Dessuten så er dette kun fordelaktig. Det blir et fint og lyst rom for studenten. Mørkegrønne vegger er ikke akkurat veldig motiverende for en som studerer jus. I tillegg er de veldig flinke, og jeg overlykkelig over at jeg slapp å ta jobben med å få ut alle gamle leker og dikkedarier fra hyllene og skapene. Jeg ble egentlig bare overlatt til å sortere alt det gamle. Det har gått noen søppelsekker der. Når det kommer til å kvitte seg med ting, er jeg nådeløs. Litt av forklaringen på hvorfor jeg involverte mamma minst mulig i akkurat det.

 

Jeg kjenner at jeg gleder meg til resten av Desember. Veldig i motsetning til de årene jeg var syk. Fremover er det min bursdag, enda mer besøk, disse sykehusturene og juletradisjoner som står på menyen, men jeg skal riktig nok fokusere noe på forvaltningsrett også. Det er ikke fordi jeg må, men også fordi jeg vil være noenlunde forberedt til semesterstart. Jeg kom meg gjennom 5 kapitler før jeg dro til Horten. Det går nemlig fort til neste semester. Allerede er 1 1/2 år tilbakelagt. Det minte meg på at eksamenskarakteren er klar om en uke. Akkurat der har jeg en meget god følelse, men man vet jo aldri. Mine forventninger er jo mine forventninger, og mer trenger jeg vel ikke å utdype det faktum.

Svelg nå stoltheten din, frøken!

Posted on

På Tirsdag gjorde jeg noe uventet. Noe som jeg aldri i livet hadde tenkt å gjøre. Fordi det ikke angikk meg. Fordi det ikke var viktig nok. Men sannheten er at det er mer her i verden enn å leve uten anoreksi. Det er så mye annet rart som også kan inntreffe. Jeg har jo en helse på generell basis, og den kan jeg virkelig ikke tulle med. Jeg kan ikke være så kry at jeg gir f. Ikke etter alt jeg har vært gjennom. Derfor tar jeg nå ingen sjanser. Riktig nok har jeg blitt dårlig etter alle vaksiner jeg hittil har hatt, men litt kvalme og vonde armer er faktisk verdt risikoen – selv om det ikke helt føles sånn nå på 3 dagen. I tillegg så har jeg undret fælt på om HPV-vaksinen kunne gi slikt som narkolepsi eller det som verre er, og om jeg rett og slett har vært for svak til å ta den. Men nå var det siste sjanse. Vaksinen er mer enn godt nok utprøvd, og jeg sterkere enn noensinne. Jeg ser kun fordeler med å komme inn i vaksinasjonsprogrammet, slik som tusenvis av kvinner har gjort før meg. Og jeg skal innrømme: Det føles faktisk godt å ta vare på seg selv!

Men: Uten å bli for skrytepave eller klagefant. Poenget er ikke denne vaksinasjonen isolert sett, eller at jeg mener alle bør følge meg, men det faktum at jeg sakte men sikkert begynner å bry meg mer og mer om helsen min. Det er ikke lenger bare snakk om å overleve eller fungere her og nå, men det er også en vei videre. En vei jeg skaper.

Annonsørinnhold
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler
I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

 

 

Helt til slutt: Det har skjedd endringer hva angår plattformen til blogg.no, og derfor ser bloggen ut slik den gjør. Ikke vet jeg om det kan endres på, da jeg på ingen måte er ekspert på dette feltet og mine gamle HTML-koder har forsvunnet. Det kan derfor ta litt tid før jeg får det utseendet som jeg vil, dersom det overhodet er mulig. Kommentarfeltordningen er midlertidig, og det er egentlig bare fordi jeg vil se om det kan være aktuelt igjen. Jeg er litt mer for korte og presise tilbakemeldinger enn disse lange mailene, skal jeg være ærlig. 

Styrke

Posted on

Du er ikke sterk, før du har vært svak, sies det. Et ordtak jeg har levd på lenge. Nettopp fordi sykdommen gjorde noe med meg. Riktig nok tærte det på å leve slik jeg gjorde i de 9 årene. Å si at jeg ikke ville vært foruten anoreksi er en løgn. Kunne jeg sluppet ville jeg vært sjeleglad, men når jeg ikke fikk valget i første omgang, så er jeg glad for veien jeg har lagt bak meg. Hvordan jeg kom meg styrket gjennom, og hvordan jeg den dag i dag er beintøff. Tøffere enn toget. Takler all motgang. Ikke redd for noe i verden – annet enn å miste de som står meg nær. Det er der jeg er, og det er der jeg skal være. Sykdommen var et onde, men som tross det har gitt meg en kraft ut av en annen verden. En mental styrke jeg i starten ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Det er ganske sykt hvilken livslærdom jeg sitter på. Skulle trodd jeg var 90. Allerede nå kunne jeg skrevet den bokserien om mitt liv fra A-Å. Det er det få i min alder som kan. Uten at det blir fjas og komisk. At jeg takket nei til boken, var også en styrke. To ganger. Det er advokat jeg skal bli. Det er det jeg skal være kjent som. Ikke som offeret. Misforstå meg rett. Jeg angrer ikke på bloggen, og den skal helt klart få leve videre. Alt jeg har skrevet her, og alt jeg skriver videre, er en del av meg. Det kommer jeg ikke utenom, og det er greit. Jeg vil bare ikke promotere det mer enn jeg strengt talt gjør per dags dato. Fordi hverdagen min er så mye mer. Jeg er i mål med 1 1/2 år på jusstudiet og livet smiler. Jeg er på et stoppested jeg ikke hadde turt å drømme om før. Noensinne. Selv mer enn før jeg ble syk og alt det der. Ja, for nå har det blitt ”det der”. Jeg omtaler ikke sykdommen isolert lenger, men knytter den til alt rundt. Innleggelsen, legebesøkene, håpløsheten, vektnedgangen, sultestreiken, sonden, selvmordsforsøket, kontrollkommisjonen, sykehusvolden, redselen, angsten, permisjonene, ribbeina, sovingen, armbruddene og familiens desperate rop om hjelp. Det er så mye. Så altfor mye. Er det rart jeg sier jeg sitter på livslærdom, eller at jeg er mentalt sterkere enn noensinne? Tror ikke det. Såpass selvsikker må jeg nesten være.

 

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er mental styrke. I lange tider har jeg slitt med osteoporose. Eller. Slitt og slitt. Jeg har vel ikke direkte hatt noen plager med det sånn utenom at jeg har knekt armene, og hatt litt ryggvondt her og der. Utover det så er osteoporosen ganske harmløs utenpå. Innvendig er det verre. Der er det snakk om en blomkål som knaser. Jeg fikk derfor tidlig beskjed om at jeg verken kan løfte tungt eller sitte for mye stille. At jeg måtte få i meg tilskudd og mat med kalsium og d-vitamin. At jeg måtte ha fokus på jevnlig bentetthetsmåling. For en på 18 år var det tøft å få en slik beskjed, og for en som snart fyller 26 år, er det enda en kjip sannhet. Imidlertid var det én ting legen sa til meg den gang jeg nektet behandling for osteoporosen, og det var: Å gå opp i vekt er det aller beste du gjør. Og jammen hadde hun ikke rett. Jeg kan nå sitte stille i flere timer uten å ha vondt i ryggen, og jeg kan løfte uten problemer. Det har gått fra 1-2 kg som smerteterskel til at jeg i går hentet varer på posten som veide 16 kg. Uten så mye som en antydning til at jeg hadde vondt. Med det sagt, så har jeg ikke nå begynt å ta de tyngste løftene i hverdagen. Hvor mye jeg tåler i lengden, vet jeg faktisk ikke. Men uansett er det ganske sykt. Jeg vet ikke om jeg skal være imponert over at kvinner kan føde, eller om jeg skal være imponert over at kroppen faktisk har en evne til å hente seg inn. Om den ikke kommer seg på topp, så i alle fall nokså nære. Det synes jeg er imponerende. Jeg elsker å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har styrken både mentalt og fysisk. Aldri undervurder de som sier at ting går fremover. Aldri. 

 

Det har vært litt seigpining denne uken, men det bedrer seg utover. Etter eksamens slutt (som forresten gikk over all forventning!) har jeg overlevd én pensjonistdag, én studentsovedag, to jobbdager og 1 julebord. Jeg elsker kontrasten med å gå fra eksamen og fullstendig skolefri og over til jobbhverdagen. Den var ganske savnet. Det samme med Desember, og også familien. Har så mye å se frem mot de neste ukene! 

Når én New Energy blir usunt

Posted on

Jeg kan ikke annet enn å le av Lørdagens hendelse på Kiwi. At jeg som ungdom, eller menneske, skal bli stemplet som usunn idet jeg henter en New Energy fra hyllen. Hm… Hva skal man si? Jeg som egentlig ikke liker ren sjokolade eller rene sjokoladeprodukter: sjokoladekake,  sjokoaldepålegg, sjokolademelk, sjokoladepudding og sjokoladeis. Derimot liker jeg smaken av melkesjokolade dersom den kun utgjør noen prosent av produktet. Som et trekk på saftisen, småsjokololaden, gelegodiset, eller proteinbarene – der sistnevnte er min største svakhet. Usunt eller ei. Men det var Lørdag. Jeg kjøpte favoritten min, New Energy. Noe jeg sjelden gjør skal jeg være ærlig. Studentbudsjett. Til mitt forsvar er det eksamen snart. Sjokoladen er for øvrig verken spist opp eller forsvunnet. Jeg er gjerne en person som har sjokolader liggende i 3 dager i kjøleskapet. Blir bare litt for søtt å trykke nedpå 50 g sukker. Forstå det den som kan. Det går en bit i ny og ne liksom. Ja, det er ironisk at jeg påpeker dette, og ikke noe jeg føler jeg må forsvare. Dette er prinsipielt. Poenget? Det å bli kalt usunn for å kjøpe én sjokolade på en Lørdag, er for meg noe spesielt. Ikke skjønner jeg at en slik kommentar kan komme fra en med vognen full av posesupper, butikkbrød, fettholdige smør og oversukrede yoghurter. Skal jeg virkelig dra sammenligningen lenger? 

 

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

Det å betegne en person som sunn eller usunn, tror jeg er noe av det dummeste vi gjør. Ja visst er det sunne og usunne produkter, men det handler i største grad om balanse for hvordan ens kosthold kan defineres. Om jeg kjøper en sjokolade, men er 85% sunn utover det, så føler jeg meg ikke akkurat spesielt usunn. Hadde jeg spist flere om dagen, så hadde saken vært en annen. Det må jo være hva JEG tenker og føler om mitt kosthold som skal ha betydning? Ikke det faktum at en kunde mener at denne matvaren ikke er bra for meg. Nei, jeg vet ikke jeg. Kjente bare jeg ble litt paff. Ikke skuffet. Ikke sint. Ikke lei meg. Jeg bryr meg null om hva folk mener, men det skremmer meg at enkelte ikke leser seg bedre opp på kosthold og diverse før de uttaler seg. Kunnskapsnivået i dette samfunnet er rett og slett faretruende lavt. Men da hjelper det å ta igjen med samme mynt – uten å være frekk, og jeg tror nok hennes holdninger er endret for bestandig. Istedenfor å gå inn i en diskusjon eller late som jeg følte meg krenket, gav jeg henne en vel gjennomtenkt setning: ”’Ja, jeg er sikkert bittelitt usunn 1 av 7 dager i løpet av uken, men du skulle bare visst hvor kult det er å slite med alvorlig kronisk anoreksi i 9 år. Hade”. Hun sa ingenting. Bare sto der og måpte. Digger det. Følte rett og slett på en enorm selvtillit og styrke. Hvem ler sist nå? Så med dette oppfordrer jeg egentlig normale folk til å kjøpe og spise den maten de vil ha, og legge seg langt unna hva andre gjør. Med mindre det er tungtveiende grunner til det. Som jo tilsier at terskelen legges et visst sted. Å legge seg opp i slikt, uten grunn, er rett og slett like teit som å sammenligne kropper, og det skulle vi slutte med – skulle vi ikke? 

Min fine mamma på besøk

Posted on

Prisen for snilleste mamma går til, mamma. Jeg hadde lenge lovt at vi skulle ha en mor-datter-dag med overnatting, men hadde bare ikke klart å ofre en dato. Derfor bestemte jeg meg for at det måtte bli nå. Før jeg er ferdig med eksamen og tilbake i Horten igjen. Det går fort fram til det. Jeg og mamma har et utrolig nært forhold, og er det en som får meg litt opp når jeg er sliten eller nede, så er det henne. Nå er jeg ingen av delene for øyeblikket, men kjenner kanskje bare mer på savnet etter henne. Det er ikke mye som skal til. Et restaurantbesøk, noen rusleturer, en kikk i byen, overnatting og en digg runde på Ringeriksbadet som avslutning. Jeg føler meg som et nytt menneske. Etter at jeg bar tungt i Oslo forrige uke var det som om jeg hadde blåmerker oppå begge skuldrene. Jeg kjenner ikke særlig mye til det nå lenger for å si det sånn. Og om jeg synes det var utfordrende med badeland sånn med tanke på forhistorien min? Nei. Er over den greia der kroppen var tjukk. Selvsagt litt ubehagelig med denne nakenheten, men det går. Jeg må bare fokusere på meg selv og hva jeg er i badeland for å gjøre. Som jo er å bade, eller mest: ta badstu. Ingen badenymfe, men liker å plaske litt. Badstu derimot. Der kunne jeg sovnet. Lett. Det gir en ro og masse god energi. Etterpå. Nei. Mamma vet å skjemme meg bort. Med fire stjerners middag, med ny julegenser, med helsekostgodis, med proteinbarer, med badeland, og med enda mer brus. Og godt selskap – ikke minst. Ingen tvil om at vi har hatt noen fantastiske dager sammen. Jeg er så glad i mammaen min!

 

Jeg er ekstra motivert og ladet opp nå, så jeg har en god følelse på eksamen. Det har jeg forsåvidt hatt tidligere også, og jeg ser jo hvor bra det gikk. Så da er det kanskje ok å bruke eksamenstiden til noe litt annet. For mitt vedkommende er det faktisk enda en stund til. Kjenner jeg blir litt smågal av å ”holde på stoffet” i 2-3 uker. Jeg er best under press. Den siste uken. I hvert fall når jeg ikke får lov til å oppdrive noe mer. Læreren min har flere ganger gitt meg påpek om å holde beina plantet på jorden. Fristelsen blir bare litt for stor til å grave i alt rundt, lete i gamle saker og utdanne seg til hobbyadvokat innen de rettsområder som er pensum. Men det må jeg slutte med. Helt oppriktig. Min største svakhet er at jeg aldri kan få stappet hjernen full nok. Som sist uke da jeg googlet meg grønn om søppel i verdensrommet. Og egentlig skulle jeg bare ha et par linjer om konsekvensen av at statene gjør som de vil der oppe. Plutselig hadde jeg lest flere artikler om verdensrommet, og jeg gav meg jo ikke før etter 3 timer. Neida. Lærer aldri. Nå er det uansett stopp. Google er min beste venn, men også min fiende når det kommer til studiene. Jeg må nå fokusere på pugging, men fordi det er mer enn 10 dager til eksamen så lar jeg puggingen vente noen små dager. Jeg har for øvrig stålkontroll på pensum, men velger heller å bruke dagene fram mot siste uke på en mer alternativ måte. Det vil si at jeg komprimerer notatene, gjør dommene så enkle som overhodet mulig, sikrer alle innarbeidelser i mine tre samlinger og skriver oppgaver til det svir i hendene. Sistnevnte er faktisk sant. På Søndag skrev jeg over 6 teorioppgaver på 4 timer. Hver på 3-4 sider. Jeg er en maskin når jeg setter i gang. 

 

Imidlertid er det dette forberedende arbeidet som tar tid. Ikke det å lese. Lese gjør jeg nesten ubevisst. Selv når jeg står i dusjen. Fotografisk hukommelse er gull. Så jeg krysser egentlig bare alt jeg har. Jeg har snakket om å komme i mål med dette slitsomme pensumet nå i flere uker, men sannheten er at jo mer jeg har lært, jo mer vil jeg lære. Men så var det denne overdrevne googlingen min da, og den må legges på hylla. Nå. Det samme med dette blogginnlegget. Mamma dro akkurat (som er litt vemodig), og jeg er tilbake i gamle vaner, som nå er på tide. Fikk bare 6 timer før hun kom i går, og det blir nok ikke mer enn 4 i dag (For jeg har 8 timers oppgaveseminar i morgen!!!) Men men. Det som i alle fall er sikkert, er at familietid aldri er tapt tid. Uansett hvor mye eksamensboble jeg måtte leve i. Egentlig handler det bare om prioriteringer. Mens andre sover lenge, drar på fest eller bor på treningsgymmet, så bruker jeg tid på familie, verv, jobb, noe venner og meg selv. Det fungerer strålende!