Den siste tiden har 2016 vært en trend på sosiale medier – men jeg har ikke slengt meg på. Før nå. For helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg kan fordele 2016 over noen få bilder på Instagram. For dette året. 2016. Fjellklatreråret. Det var mitt mest kompliserte, innholdsrike og omfattende år skal vi tro bloggarkivet. Til info: Bildene i innlegget er fra 2016.

Jeg startet året som en ekte fjellklatrer, helt i bunn av fjellveggen. Endelig hadde jeg funnet tilbake til motivasjonen med å klatre oppover igjen, etter et halvår i depresjon og dyp sorg etter bestemors bortgang i juli 2015. Men det var krevende. Uansett hvor mye jeg ville, så strittet kroppen imot. Likevel så tok jeg på meg klatreutstyret og satte i gang. Det var de gode opplevelsene og familiens støtte som drev meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg kom ikke langt før det ene etter det andre inntraff. 17 januar skulle bli en skjebnesvanger dag. (U)smart som jeg var, dro jeg på skøyteisen med mamma – etter eget forslag. Det hadde gått flere år, og jeg hadde virkelig savnet skøyter. Men det var også en grunn til at det hadde gått flere år. Jeg ble i 2010/2011 diagnostisert med osteoporose, benskjørhet på godt norsk. Likevel så har jeg en greie for å tenke at ting går fint, og det tenkte jeg også denne dagen. Særlig fordi jeg hadde lag på lag med klær og polstring.

Vel. Hadde jeg bare holdt meg til å konkurrere med hun på 4 år, så ville nok den planen fungert utmerket – men jeg er ikke sånn. Straks jeg kjenner på en liten glede og interesse, så går jeg all in. Så jeg tok tempo, strakk ut benet – og falt. På magen. Den skjøre næringstomme kroppen min, hadde verken krefter, reaksjon eller balanse til å holde seg oppe. Så det var ingen overraskelse. Men der og da var det ingen antydning til så mye annet enn en vond og hoven arm. Selv legevakten sa at armen var helt fin, og fastlegen mente jeg kunne bruke den som normalt, inkludert å jobbe på Elkjøp. Men noe skurret da armen endret farge, og jeg knapt klarte å holde ut smertene – og noen uker senere ble det påvist brudd.

I februar måtte i tillegg ”pillemotstanderen” krype til korset for å be om noe å sove på – for jeg hadde virkelig ingen energi med 1 time søvn hver natt. Det gjorde meg også enda mer angstfull og nedstemt. Mamma hadde pillene under kontroll og doserte de ut til meg, noe som fungerte fint – i starten. Men jeg sparte på pillene (noe mamma ikke visste) og begynte å ta dem til andre tider på døgnet. På et tidspunkt hadde jeg en døgnrytme der jeg sto opp 21:00-22:00 og la meg 06:00. Det gjorde også at jeg kunne sove over en del av de vonde følelsene – og være våken når det kjentes trygt, når ingen i verden ”så meg”. Foreldrene mine beskriver meg som en ”zoombie” fra denne tiden, men de visste ikke da at det var pillene som var årsaken. Det fant de ut av i april, da jeg fjernet visdomstannen kirurgisk og fikk med en streptokokk-bakterie på kjøpet. For blødningene og smertene gjorde meg så desperat at jeg tok langt over det jeg skulle. Kroppen var på en ingen måte fornøyd med tidligere dosering.

Så jeg var fanget. Men jeg nektet for det overfor familien. Og det tok mange runder før jeg forsto at jeg måtte slutte – ikke trappe ned, men slutte. For meg var det alt eller ingenting. Og da jeg hadde bestemt meg, var det ingen vei tilbake – selv om det innebar en rekke våkenetter med uro, hjertebank, risting, og svett bryst. Jeg tror det må være noe av det tyngste jeg noensinne har gjort, men også det viktigste! Og hvor hadde jeg vært i dag om ikke? Jeg tør ikke tenke tanken.

Men det som er utrolig er hvor uovervinnelig man føler seg etter en slik ”seier”. Og jeg merket det særlig på hvor fornuftig jeg ble, og hvordan jeg begynte å reflektere rundt egen helse- og livssituasjon. For like etterpå solgte jeg min første bil, hjertet mitt, Klara, noe jeg aldri trodde ville skje. Jeg brukte mer tid med lillebror. Og på høsten (sept/okt) kontaktet jeg fastlegen for å akseptere tilbudet om hormonbehandling. En slik behandling som er viktig for mennesker med lav bentetthet, spesielt de som får høre at skjelettet er like porøs som en blomkål.

Så Klara ble erstattet av Oscar i juli. Og hormonbehandlingen. Vel. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at den gikk på skinner. Men vi skulle noen hakk ned i klatreveggen igjen. For etter en måned med kontinuerlig menstruasjon (hadde mistet den i 2008), humørsvingninger ut av en annen verden, kvalme, hodepine og en kropp som ikke kjentes min, gav jeg opp. Det var rett og slett ikke mulig for familien å leve med meg under de omstendighetene. Så det var et nederlag og selvfølgelig kjipt. Men jeg aksepterte det og kom meg videre. Til en hjernerystelse, etter å ha vært apekatt på Elkjøp.

Men jeg fortsatte å jobbe, latet som ingenting var feil. Også gikk det over. Og plutselig var det desember. En måned med ustanselig klatring og gode opplevelser (og kjøp: tredemølle)

Så til forskjell fra veldig mange, ville jeg nok ikke reist tilbake til 2016. Det er vel noe med at året gav meg enormt mye erfaring og kunnskap, som jeg selv den dag i dag bruker bevisst og ubevisst!

Jeg våknet i dag med et intenst behov for å gjøre en ting – Blogge! Av alle fine ting. Så kanskje er det noe i underbevisstheten min som savner blogging? Jeg tror det. For bloggen har på alle måter vært mitt fristed – der jeg kunne dele alt jeg hadde på hjertet, og mer til. Men til forskjell fra en privat dagbok så blir disse ordene en del av offentligheten. Nok en gang.

For jeg tok jo fatt på blogging i 2010, da jeg lå dødssyk på voksenpsykiatrisk og ikke ante om livet noen sinne ville bli det samme, eller for øvrig, ende der. Det var jo egentlig det jeg trodde – og også håpet på. Fordi hvite sykehusvegger, folk som passer på deg døgnet rundt, ukentlig vektkrav, truende pasienter og distanse til familien – jeg grøsser og får vondt inni meg. Men så gikk livet videre likevel. Etter 6 måneder i fangenskap var jeg ute, fri som fuglen – i alle fall fra sykehusets lenker. Anoreksien satt fortsatt hardt i. Og det skulle den få gjøre helt fram til 2017, hvor jeg begynte å studere og finne tilbake meg selv. Som jeg for øvrig var på god vei til….

Men så kom covid19 og mye av gleden rundt det ene og andre forsvant. Jeg kjørte meg selv så hardt at kroppen nesten sa stopp. Så da jeg fikk tittelen som jurist var det fint. Ikke ”wow”, men ”fint” – en lettelse. Jeg er utdannet. Bra for meg. Enda et gjøremål å krysse av. Men det kjentes feil. Den tydeligste bekreftelsen fikk jeg da jeg søkte jobber jeg oppriktig kjente jeg ikke ville ha – som både jurist og advokatfullmektig. Det burde vært drømmen!

Men det er lov å sette drømmer på vent, og det er lov å realisere nye drømmer. I all min barndom har jeg spilt leketeater og latet som jeg var programleder, så hvorfor ikke? Freelanceoppdrag, privat folkehøgskole og praksisarbeid er riktig nok ikke de beste økonomiske avgjørelsene jeg har tatt etter fylte 30, men det er likevel avgjørelser som har drevet meg videre – og som jeg aldri ville vært foruten. For endelig har jeg landet, funnet livsglede og innsett at jeg er god nok som jeg er. I denne litt snåle merkelige hverdagen min som singel, barnløs og leieboer – med et studielån som enda vokser ut av proporsjoner.

Men jeg trives. Jeg trives med å jobbe freelance som programleder, skuespiller og foredragsholder – og jeg elsker å være der for kundene mine på Elkjøp. For selvsagt havnet jeg på Elkjøp igjen. I en ny by. Det er liksom familien min.

Og kanskje høres dette ut som en litt primitiv hverdag til en på over 30? Det stemmer nok. Men så er jeg også ekstremt rastløs og må ha noe å gjøre, helst hele tiden. Så i april i fjor, fulgte jeg magefølelsen og søkte journalistikk ved Oslo Met. En blanding av at jeg elsker å studere, er ekstremt nysgjerrig, og egentlig bare hadde stagnert litt. Jeg begynte i august 2025 – og elsker studiehverdagen. For meg er ikke journalistikken noen erstatning for juss, men heller en måte å komme videre på – selv med jussen. I tillegg så gjør jeg alt jeg kan for å være litt mer sosial enn sist – og det trenger jeg. For dessverre viser historien at jeg en person som lett kan bli litt nedstemt.

Jeg tenker vi stopper der, så satser vi heller på mer kontinuitet i bloggingen videre – Ønsker alle nye og gamle lesere velkommen tilbake!