Kan trygt si oppdateringene ikke kommer på løpende bånd herfra. I tillegg til ”ambisjoner” og tid trengs også vilje og en smule kreativitet når jeg skal skrive noe annet enn juss. Og beklager, men som (d.d. hjemmeboende) student er hverdagene ganske like. Det går i familie, egentid, noen turer hit og dit, studier, investeringer og jobbing for det meste. Nå også rydding og juleforberedelser.

På mange måter har 2021 vært mitt kjipeste år pga alt stresset og usikkerheten rundt studiene. Pluss ekstremt mye administrativt på sidelinjen. Jeg har ikke tall på hvor mange google-søk jeg har foretatt meg, hvor mange mailer jeg har sendt, eller hvor mange etater/personer jeg har vært i kontakt med dette året. Blir undervisning og eksamen fortsatt digitalt eller endres det til fysisk oppmøte? Må jeg plutselig ned til København? Hvordan er det da med fly? Og blir det i så til felle karantene? Og hvordan skal jeg da ordne matinnkjøp? Hva med leiligheten? Kommer jeg tilbake til den igjen, eller bør jeg si den opp? Hva er økonomisk lønnsomt? Får jeg vaksinert meg? Mange spørsmål. Og ingen svar. Frustrert dott com.

På den annen side har dette vært mitt beste år så langt. Jeg er ekstremt privilegert som har en så fin og støttende familie. Helt ærlig kjente jeg at det var litt å ”ta igjen” etter 3 1/2 år som borteboende. Spesielt fordi alt med flyttingen og nye studier skjedde så plutselig i 2017, og deretter gikk jo ting i ett med nettopp studier, samt jobb og verv. Veldig lite hjemreiser sammenlignet med andre studerende. Derfor har det vært litt godt å roe ned og kjenne på at den fysiske avstanden til familien ikke har vært flere mil. At vi kan se hverandre daglig. Til og med gi hverandre en klem, her vi er i samme kohort. Uansett hvor mye studier/jobb jeg har hatt og egentid jeg har behøvd, skal jeg innrømme at ensomheten fort sniker seg innpå. Jeg er bare ikke obs på at jeg lukker verden ute de (mange) gangene jeg gjør det.

Bilder: Da vi feiret mamma i sommer

Familiekjær uten tvil, men jeg ser også fram til å ta opp igjen det lille jeg hadde av sosialt liv. Med dagens tilstander blir det nok først når jeg er tilbake i DK igjen. Forhåpentligvis i Januar. Det positive er at leilighet er ordnet. I gåavstand til skolen. Krysser fingrene for mildere tiltak og fysisk skole, selv om det muligens er noe urealistisk. Fjoråret var en komplett nedtur i relasjon til en mulig sosial studiesammenheng. Jeg var student, men følte meg på ingen måte som en der jeg satt i morgenkåpen og fulgte med på Zoom.

Nok om det. Jeg orker faktisk ikke å sette i gang negativ tankevirksomhet før jeg starter opp Februar 2022. Studiehverdagen må jeg rett og slett ta som den kommer, men jeg tror imidlertid at min nye energi og gode motivasjon vil hjelpe meg godt på vei. Kanskje var året hos familien det jeg trengte? Kanskje var halvårspausen fra jusstudiene lønnsom? Noen ganger kan ikke den psykiske helse neglisjeres. Særlig ikke for en som har slitt psykisk tidligere. Og noen ganger er det nødvendig å lytte til den fysiske helse; Lade opp, spise seg opp, sove ut, trene godt. Noe i den dur. Der føler jeg i alle fall at jeg har gjort noe riktig – i en tid der det meste har kjentes feil. Nå ser jeg bare ekstremt fram til å nyte juletiden med mine kjære.

Bilde: Farsdagen