Min superkraft?

Å fly? Supergøy. Å lese tanker? Superspennende. Å være unormalt sterk? Superkult. Å være usynlig? Superdupert. Hadde jeg fått velge en av disse superheltegenskapene før sykdommen hadde jeg lett gått for styrken. Det har alltid bodd en liten Pippi inni meg. En sånn jente som vil vise muskler, trene og vise seg fram. Hun bodde der, og hun bor der for så vidt enda… Det er bare en ting. Et sted gikk noe galt. Jeg ble alvorlig syk, og prioriteringene ble deretter. Nå seks og et halvt år (!) senere er det heller andre ting som frister mer. Helst ville jeg tatt på meg usynlighetsfrakken. Ikke fordi jeg er svak. Ikke fordi jeg er redd. Ikke fordi jeg vil unngå andre, eller rømme vekk. Kun fordi jeg av og til behøver en pause. En pause fra hverdagen. En pause fra følelsene. Noen ganger blir jeg nemlig så sint så sint. Mens andre ganger blir jeg så utenfor at det er vanskelig å komme i kontakt med meg. Følelsene tar overhånd rett og slett. Sinnet mitt er greit nok, for langsint med temperament har jeg alltid vært. Tre forstuelser derimot de burde helst ikke inntruffet. Ikke på grunn av noe så enkelt som at jeg måtte skippe favorittserien min til fordel for lynet som braket over. Og ei heller noe så dumt som at jeg plutselig fant ut at jeg var tom for kanel til kveldsmaten. Kan nok beklageligvis innrømme at sinnet har økt noe med sykdommen. En greie jeg de siste årene har behersket bedre og bedre, heldigvis. Allikevel er det ikke sinnet som er problemet. Det er vel heller den emosjoelle biten som stadig overrasker. Ikke bare er det slitsomt. Det er også flaut med stor f. Jeg har stått i butikken og kjent tårene presse på fordi jeg ikke finner matvarene jeg skal ha. Jeg har begynt å grine over konflikter jeg tidligere ville taklet med glans, og jeg har sutret over små bagateller som for eksempel at tightsen min ikke er vasket. Det er da det er dumt å vise seg. Dumt å være meg. Madelén med anoreksien.

 

I slike tilfeller ville en usynlighetsfrakk vært smart. Den ville gitt meg en time out slik at jeg rakk å tenke, før jeg rakk å reagere. Slik at jeg heller kunne observere, og deretter foreta handling. Ikke motsatt. Det er bare så rart dette her. Hvordan jeg. Jenta som ikke gråt av Titanic på barneskolen plutselig kan grine av ingenting. Hvordan jeg som ikke klarte å si ”glad i deg” til mine nærmeste plutselig sier det daglig (og også kjenner på kjærligheten) Hvordan jeg som kun hadde forventninger til meg selv plutselig skriver skrytete innlegg på facebook og helst vil vise fram mine mestringer til alt og alle. Virkelig. Det har vært en reise. En reise fra null til hundre. En selvrealiseringstur uten like. På mange måter føles det som jeg har beina plantet på jorda, samtidig som jeg svever lett over bakken. Jeg tar meg selv i å undre. Undre over hvem jeg er. Hvem jeg har blitt, mener jeg. Var dette meningen? Var det en grunn til at jeg ble syk, kun for at jeg skulle oppleve en slik utvikling? Komme styrket og menneskelig ut av det hele. Unnskyld om jeg tråkket noen på foten der. Er bare så ufattelig nysgjerrig av meg. Nysgjerrig på alle spørsmål. Av og til er det nesten til å bli gal av. Bare nesten. Jeg holder meg heldigvis nokså normal og prøver å unngå slike lange funderingsrunder. Det har jeg nemlig ikke godt av – understreket tre ganger. Jeg har det jo så mye bedre når jeg stopper opp og ”tar på meg usynlighetsfrakken”. Oversatt; observerer, sanser og nyter dagene.

 

 

 

 

Sommeren er på hell

Ferien ble satt i gang av fantastiske Vervenfestivalen, og etter to friuker var jeg på plass og tilbake i jobb igjen. Jeg må bare understreke at jeg har fått timelister tilpasset meg og min helse, og at det har økt i forsvarlig tempo. Å komme tilbake i jobb har betydd alt. Jeg har det så bra med meg selv, og jeg innser også hvor utrolig lite sykdommen får plass når jeg er i jobb. Smoothien er fast, og det er en fint tilskudd. En fin vane. Måltidene er som de har vært, og det er ikke noe feil det heller. Økningene har i aller høyeste grad blitt prioritert. Jeg tar ekstra til meg uten at jeg tenker over det. Jeg veier ikke alt. Midt på natten hender det jeg står opp og spiser et eller annet (fordi jeg har så sykt dårlig samvittighet og er rastløs) og jeg tør attpåtil smake på ting uten ”å kompansere for dem”. Dette virker kanskje ikke som noe å juble for, men for en som har vært fastlåst i rutiner x antall år så er dette fremsteg så til de grader. Ja, også har familien hatt en del grilling med samme type marinerte kjøtt. Inkludert friskis på pinne. Min fysiske helse er fremdeles ikke som den skal, og jeg mangler selvfølgelig noen kilo på kroppen. Men; det tar tid. Det som derimot har tatt lengst tid er å nå så langt psykisk og viljemessig som der jeg er nå. Og at den viljen enda holder.. Den fikk seg jo riktig nok en knekk da bestemor gikk bort, og med ufrivillig oppkastsenarioer flere ganger dagen, så er det utrolig at jeg taklet hverdagen og fremdeles holdt alt gående. Jeg burde vel egentlig vært døpt navnet ”Vilje”. For selv om situasjonen er som den er, og selv om jeg henger etter på en del områder, så har jeg kommet meg videre. I morgen starter skolen igjen. Jeg skal ikke dit. Jeg er ferdig med VGS. Nå manner jeg meg bare opp til en studentliv, helst i Tromsø. I mellomtiden skal jeg jobbe. Så mye jeg føler jeg orker – innenfor det som er forsvarlig. Ellers skal året brukes til en enda tøffere kamp. Jeg er så gira, og selv om jeg ikke gleder meg til resultatene som kommer så vet jeg at de er en del av ”friskpakka”. Det kan jeg leve med. Unnskyld. Det må jeg leve med!

 

 

Bilde; lånt artikkel Tønsbergs Blad.

 

Og nei, jeg fikk dessverre aldri utfordret fordommene omkring tynnhet på stranden. Har jobbet en del, samt at vær og temperatur ikke har tillatt det – for min del. #frysepinn

 

 

 

 

 

Fordi jeg tør

Er det en person jeg alltid er enig med så er det meg selv. Det betyr på ingen måte at jeg vet alt, eller at mine meninger alltid er de mest riktige. Jeg er på ingen måte noe orakel eller superwoman. Ei heller toppolitiker. Poenget er bare det at så lenge jeg er innforstått med å stole på meg selv, så blir jeg også mer selvsikker og trygg i hverdagen. Jeg tør å gå etter magefølelsen, og jeg tør å ta valg. Uavhengig av resultatet. En kan jo ikke alltid vite. Det er ikke alltid fasit eller resultat forekommer før handling faktisk er satt i gang. Skummelt, ja. Men så er det en del av det å leve. En del av det å erfare og en del av det å forme det livet slik en ønsker seg. Gang på gang har jeg ”hoppet uti”. Jeg har satset. Jeg har tapt. Jeg har satset. Jeg har vunnet. I nedoverbakkene har jeg lært, og i oppoverbakkene har jeg blitt styrket. Og sterkere? Det blir jeg!

 

 

 

 

 

Fightervilje

Jeg er litt skuffet over meg selv. Skuffet fordi jeg føler jeg har falt litt tilbake. Ikke tilbake i negativ forstand, men tilbake i den mening at jeg står litt stille. Igjen. Jeg sa jeg skulle komme greit gjennom dette, men det var tydeligvis ikke bare bare. Lettere sagt enn gjort. At jeg gjør andre ting hjelper, men det er jo bare en del av bearbeidingsprosessen. Her er det nok tiden som vil spille inn. Ja, for det er jo greit nok at jeg har grått fra meg, men innvendig så er jeg fremdeles opprevet. Jeg har ofte ubehag, og jeg kjenner mye på svimmel- og uvelhet som følge av dødsfallet. Heldigvis noe mindre enn før. Plutselig er jeg her, og plutselig er jeg der. Plutselig er jeg til stede, og plutselig er jeg totalt fraværende. Tro kopi av en og samme person. På alle måter så vil jeg så virkelig. I slutten av Juni postet jeg en slags kunngjøring, og jeg var jo så godt i gang. Både tanker, følelser og handling – alt var på plass. Alt var tilrettelagt. Jeg var faktisk kommet inn i et mønster, og begynt å etablere vaner. Som jeg sa så har jeg ikke falt tilbake, men det å stagnere kan være minst like farlig. Hva jeg har gjennomgått har påvirket meg sterkt, og jeg merker at noe av fighterviljen min har dabbet av litt de siste ukene. Det kunne ikke passet seg dårligere. Misforstå meg rett. Jeg gjør jo mitt beste, og har selvsagt økt litt kalorimessig her og der. Bare ikke like fort, og like mye som ønsket. Det er en ærlig sak. Jeg føler meg rett og slett litt motløs, samtidig som jeg føler meg ganske desperat, men dog bestemt. Kanskje til og med litt motivert. Når livet er så skjørt, så vet en jo hvor viktig det er å ta vare på det. Jeg skal nemlig ikke la meg knekke. Ikke på noen måte. Jeg skal ikke la uforutsette hendelser ødelegge for meg. Fighterviljen må på plass igjen. Koste hva det koste vil. Det er den som er riktig for meg. Den som har drevet meg videre, og som sammen med staheten enda driver meg dit jeg vil.

 

Men en ting; jeg har på ingen måte satt livet på vent, selv om jeg har vært litt svimeslått i disse ukene. Hver eneste nedskrevne jobbvakt er fullført, cafeturer kan krysses av, innkjøp og gjøremål, også. Jeg har attpåtil kommet tilbake til mitt sosiale venneliv igjen. Det var virkelig noe som trengtes. Ikke bare for å prate ut, men også for å få litt nye impulser, tanker og innblikk. Jeg kan liksom ikke kverne ved det livet jeg har. Jeg trenger å se at andre lykkes. Jeg trenger å høre at det finnes et liv utenfor ”anoreksiens klør”, og en fremtid et sted der borte. Likeså trenger jeg å snakke om mine mål og ambisjoner. Som jeg sa; drivkraft. Depresjonen er liksom litt sånn ”borte” når jeg tenker på hva jeg kan fremfor hva jeg ikke kan. Mulighetene finnes ingen begrensning så lenge jeg vil det nok. Så ja. Dermed er det alltid noen positive kryss, tross de negative. Juni har vært tøff, men sånn er det. En får fokusere på det positive. Det går bedre og bedre med meg. Litt mindre tomhet, litt mer sosial og litt mer ihuga på å ta rotta på anoreksien. Fin kombinasjon!