Å fly? Supergøy. Å lese tanker? Superspennende. Å være unormalt sterk? Superkult. Å være usynlig? Superdupert. Hadde jeg fått velge en av disse superheltegenskapene før sykdommen hadde jeg lett gått for styrken. Det har alltid bodd en liten Pippi inni meg. En sånn jente som vil vise muskler, trene og vise seg fram. Hun bodde der, og hun bor der for så vidt enda… Det er bare en ting. Et sted gikk noe galt. Jeg ble alvorlig syk, og prioriteringene ble deretter. Nå seks og et halvt år (!) senere er det heller andre ting som frister mer. Helst ville jeg tatt på meg usynlighetsfrakken. Ikke fordi jeg er svak. Ikke fordi jeg er redd. Ikke fordi jeg vil unngå andre, eller rømme vekk. Kun fordi jeg av og til behøver en pause. En pause fra hverdagen. En pause fra følelsene. Noen ganger blir jeg nemlig så sint så sint. Mens andre ganger blir jeg så utenfor at det er vanskelig å komme i kontakt med meg. Følelsene tar overhånd rett og slett. Sinnet mitt er greit nok, for langsint med temperament har jeg alltid vært. Tre forstuelser derimot de burde helst ikke inntruffet. Ikke på grunn av noe så enkelt som at jeg måtte skippe favorittserien min til fordel for lynet som braket over. Og ei heller noe så dumt som at jeg plutselig fant ut at jeg var tom for kanel til kveldsmaten. Kan nok beklageligvis innrømme at sinnet har økt noe med sykdommen. En greie jeg de siste årene har behersket bedre og bedre, heldigvis. Allikevel er det ikke sinnet som er problemet. Det er vel heller den emosjoelle biten som stadig overrasker. Ikke bare er det slitsomt. Det er også flaut med stor f. Jeg har stått i butikken og kjent tårene presse på fordi jeg ikke finner matvarene jeg skal ha. Jeg har begynt å grine over konflikter jeg tidligere ville taklet med glans, og jeg har sutret over små bagateller som for eksempel at tightsen min ikke er vasket. Det er da det er dumt å vise seg. Dumt å være meg. Madelén med anoreksien.
I slike tilfeller ville en usynlighetsfrakk vært smart. Den ville gitt meg en time out slik at jeg rakk å tenke, før jeg rakk å reagere. Slik at jeg heller kunne observere, og deretter foreta handling. Ikke motsatt. Det er bare så rart dette her. Hvordan jeg. Jenta som ikke gråt av Titanic på barneskolen plutselig kan grine av ingenting. Hvordan jeg som ikke klarte å si ”glad i deg” til mine nærmeste plutselig sier det daglig (og også kjenner på kjærligheten) Hvordan jeg som kun hadde forventninger til meg selv plutselig skriver skrytete innlegg på facebook og helst vil vise fram mine mestringer til alt og alle. Virkelig. Det har vært en reise. En reise fra null til hundre. En selvrealiseringstur uten like. På mange måter føles det som jeg har beina plantet på jorda, samtidig som jeg svever lett over bakken. Jeg tar meg selv i å undre. Undre over hvem jeg er. Hvem jeg har blitt, mener jeg. Var dette meningen? Var det en grunn til at jeg ble syk, kun for at jeg skulle oppleve en slik utvikling? Komme styrket og menneskelig ut av det hele. Unnskyld om jeg tråkket noen på foten der. Er bare så ufattelig nysgjerrig av meg. Nysgjerrig på alle spørsmål. Av og til er det nesten til å bli gal av. Bare nesten. Jeg holder meg heldigvis nokså normal og prøver å unngå slike lange funderingsrunder. Det har jeg nemlig ikke godt av – understreket tre ganger. Jeg har det jo så mye bedre når jeg stopper opp og ”tar på meg usynlighetsfrakken”. Oversatt; observerer, sanser og nyter dagene.
