Jeg lurer på hva som skjedde. Siden tidenes morgen har jeg hatet varmen. Den trykkende varmen. Som burde holde seg i syden. Men så var vi i Paris i fjor. Vindstille rundt 35. Det var ikke så ille dag 2. Selv om jeg var gjennomvåt på ryggen og brant beinet på asfalten flere ganger. Så var vi i Toulouse (Frankrike) og Barcelona i år. Vind, men likevel rundt 30-35. Overlevde det også foruten en solbrent flekk dag 1. Vanskelig når man svetter av seg solkrem. Kom hjem til et kjøligere Norge, men frøs ikke nevneverdig. Får vite at det skal bli (er meldt) 4 hetefulle dager. Blir ikke irritert, selv om jeg er litt lei varmen, men snarere glad. Glad? Ja, for man kan jo aldri vite hvor mye sommer det blir i Norge, og da gjelder det å utnytte de mulighetene som kommer. Det vil si Fredag-Mandag i første omgang. Vil jo så gjerne ha litt norsk sommer også – ikke i ordets forstand. Norsk sommer er ekstremt uforutsigbart. Jeg mener: Syden i Norge. Det betyr nemlig ikke bare nye tonn med solkrem, svette og rennende saftis. Det betyr også at jeg kan sprade rundt i kjoler og skjørt, oppsøke stranden og dra på diverse turer. Uten jakke. Ergo er det om å gjøre å benytte hvert minutt og solstråle med omhu. Omfavne den ekte sommeren. Før den er vekk. For jeg er innstilt på at den ikke skulle vare lenge, og det er helt ok. Slike temperaturer tar på i lengden. Jeg må bare vite at jeg har fått max ut av dagene.

 

Jeg kan vel ikke si jeg har misset der. Fredag ettermiddag gikk til en real strandtur. Det var rene syden. Hadde 1 time i tankene (og at jeg da kunne kjøre hjem for så å hente mamma på kvelden), men den timen ble plutselig til 3 1/2 time. Jeg har vel blitt mer og mer den personen som kan ”se an”, og som evner tilpasse meg. Med mamma er det for øvrig alltid hyggelig. Vi prater, spiser litt og tar bilder – så går tiden. Og når hun bader, så løser jeg kryssord, hører på musikk og observerer menneskene rundt. Istedenfor at dagen tappet meg for energi, slik jeg hadde trodd, så gav den meg et lass. Jeg har aldri følt meg så duracellkanin etter en runde i solen før. Strandturen i går kan mer diskuteres. Om det i det hele tatt var en strandtur. Jeg, venninnen min og sønnen hennes prøvde oss 1 1/2 time, men måtte gi opp da vind, regn og torden/lyn jaget oss vekk. Så virkelig ikke den komme. At sommerdagen plutselig skulle bli til en uværsdag. At uværsdagen plutselig skulle bli til en norsk sommerdag. Mulig å sitte ute, men litt for kjølig med kjole. Forsto etterpå at det var lokalt vær, men kjipt likevel. Fordi man liksom har tatt på solkremen, pakket og gjort alt i stand, og er innstilt på en stranddag. Samtidig så er det lite sure miner når det er skiftetøy i sekken og venninnen min disker opp med noe leskende i glasset og friskt på fatet. Da har ikke været noe å si på om man nyter livet.

 

Lørdagen hadde jeg sett for meg en eller annen tur. Til Sande, Drammen, Sandefjord, Larvik – et eller annet sted i nærheten. Eller Stavern. Jeg elsker Stavern. Det er så koselig der. En tur midt på sommeren er derfor virkelig å foretrekke. Særlig med skyfri himmel og 30. Stavern er jo rene sommerbyen. Men så er jo ikke det nok med litt ”byliv” og en etterlengtet tynn dunjakke, om man kan kalle det det. Jeg og mamma liker å kombinere ulike aktiviteter i turene våre (litt som meg og Aleks i utlandet), så det var det vi gjorde. Først en runde på bryggen, så litt shopping og deretter en god økt på kyststien med spise- og badestopp. Rettelse: mammas badestopp nummer 1. Badestopp nummer 2 ble et kveldsbad ved bilen. Moren min altså. Vi dro fra Horten 12:30, og var hjemme 23:00. Slike dager liker jeg. Uten stress og tidspunkter. Fordi jeg føler de gir meg så mye. Og fordi jeg får tilbringe litt tid med mamma. Et annet sted enn hjemme. Det har nemlig vært lite farting i Norge denne sommeren….

 

Jepp. Jeg skrev faktisk stranden over her. Jeg som hater stranden. Som siden tidenes morgen har hatet stranden. Selv ikke i syden for 15 år siden lå jeg på stranden – var kun ved bassenget. Jeg greier nemlig ikke å ligge der langflat og nyte solen. Har aldri satt mine bein inn i et solarium. Ligger heller ikke ute og sanker brunfarge på verandaen. Soling er bare ikke min greie. Det er jeg for rastløs til. Takler ikke den døsige følelsen etterpå. Og med tanke på brunfargen så er det sjelden verdt det. Bade gjør jeg heller ikke. Føler ikke jeg trenger det badet. Er jeg innstilt på å overleve varmen, så gjør jeg det. Med eller uten et bad. Samme hvor mye solen steker. Tidligere gikk mye på min psykiske helse og kropp. At jeg var for tjukk. Jeg som brukte minimini-størrelser. Det kroppsbildet var vel ikke særlig realistisk.

 

Nå kan jeg vel trolig lene meg på det at jeg ikke er en badenymfe, i motsetning til min mor. Det var jeg heller ikke de 15 årene før jeg ble syk. Ei heller har jeg en bikini som kan brukes pr dags dato. Velger heller å ha en kropp som kan overleve hverdagen, enn ”bikinikroppen”. Det vil si en kropp som passer bikinien. Den som mamma kjøpte til meg da jeg var på mitt sykeste. Som har vært min følgesvenn. Ut med den. For liten. Rart at bikinien blir for liten mens alle de gamle klærne passer igjen. Mye har forresten forsvunnet til UFF. Orker ikke tanken på enkelte plagg. Minner meg om en viss tid. Vil i tillegg ha en voksen jusstudent-garderobe. Mest mulig klassisk og business, men også litt sporty. Uten for mye fjas og variasjoner. Ikke plagg til hver anledning, men plagg som kan brukes oftere uten at jeg går lei. Som kan styles opp og ned. Derfor investerer jeg nå dyrt i kvalitetsplagg som skal vare. Den smarteste garderoben i mine øyne. Men over til bikinien. Det fine er imidlertid at jeg enda kan ha bikinikroppen. Må bare kjøpe noe som passer. Nytt og fresht. Vet bare ikke helt hva enda. Ei heller om jeg er sånn himla gira på en bikini. Dvs. bruke den.

 

Som dere har skjønt så er jeg ingen badeperson, samtidig som jeg ikke helt liker å bruke bikini. Jeg føler meg så naken. Det er for mye hud. Føles alt annet enn naturlig. Jeg bruker forsåvidt heller ikke for korte skjørt. Med mindre jeg har strømpebukse under. Kun da føler jeg meg vel. Shorts blir noe annet. Da blåses ikke alt opp. Slik er tanken også rundt bikinitrusene. Det snittet. Jeg grøsser. Ikke minst de greiene bak som likner en g-streng. Jeg har aldri vært opptatt av en stor rumpe. Om jeg trener, så er det ikke for å få rumpe. Når det kommer til bikinioverdel så vil jeg unngå tynne stropper, for også det gjør at jeg føler meg naken. Magen min har jeg i grunn ikke spesielt problemer med å vise, for jeg jobber jo med å holde den flat – såfremt kroppen ikke har gjennomgått en runde gluten. Da kan selv ikke styrkeøvelser skjule det som kunne vært en kul på 4 måned. Har fått noen interessante forespørsler med tiden, og de er fine å unngå på stranden. I slike settinger er badedrakt helt klart best. Nei, jeg vet ikke hva jeg bør kjøpe. Kanskje en av hver. Også vet jeg ikke om jeg skal handle på nett eller butikk. På en side er det fint å prøve badetøy med tanke på størrelse og passform, men på en annen side så spyr jeg av tanken om at andre har prøvd det før meg. Fordeler og ulemper med begge. Så ja. Slikt gjør jo at ting utsettes, og mest sannsynlig blir det ikke noe badetøy i år heller. Ubesluttsom er egentlig ikke et ord som beskriver meg, men akkurat her er det meget passende.

 

Apropo bikinikroppen så kom jeg til å tenke på sommerkroppen. Venninnen min og jeg pratet om det. Hvor er den? Eksisterer den overhodet? På stranden vi var på i går så vi ingen Instagram-kropper. Det så jeg heller ikke da jeg var på stranden med mamma. For ordens skyld er Instagram-kropper noe annet enn en vanlig trent kropp. Poenget mitt er vel bare det at hvis jeg først skal nevne kroppspress, så var det ikke stranden isolert sett som var problemet – kun fordi folk er halvnakne der. Selvfølgelig kan det være andre strender der det er en greie, men det blir litt teit å sette en merkelapp på at ”stranden er stedet”. Kroppene kan jo like gjerne finnes på flyplassen, skolen eller i matbutikken – i det daglige. Vi ser det bare ikke så lett. Og når det kommer til instagram-kropper så er nok mye en illusjon uansett. Et filter. Kropper som ikke finnes i de fleste tilfeller. Egentlig vet jeg jo det, men jeg trenger også bevis. Se det på ekte. Med egne øyne. For egen selvfølelse, selv om jeg i bunn og grunn mener den er god. Jeg har kommet dit hvor jeg trives i kroppen min. Og slik er det nok mange som har det. For det var nemlig alle mulige mennesker på stranden. De som er normale. De som er tynnere enn normalen, og de som er tykkere enn normalen. De som er trente, men også de som ikke trener. Og de later til å bry seg null. De smiler og er likeglad. Som om det er verdens mest naturlige ting å sprade rundt i en liten bikini eller badedrakt. Det er liksom ikke forsøk på å skjule valker, appelsinhud eller hengemage. Selv fra folk på min alder. Det får meg til å undre, fordi jeg er nysgjerrig av vesen. Undre over hvorfor jeg i alle disse år hatet min egen kropp. Den var selvfølgelig ikke innafor somatisk sett, men jeg hadde vel ikke behøvd å pakke den inn? Og hadde det ikke vært for at jeg synes nakenhet er så himla ubehagelig og unaturlig den dag i dag så skal jeg vite med meg selv at jeg hadde tatt meg bra ut på stranda. Jeg hadde sklidd rett inn blant alle de ulike kroppsfasongene. Ikke fordi jeg trener og holder ting på plass, men fordi jeg er en del av mangfoldet. For det er nemlig det som eksisterer på stranden!

Vi hadde planlagt det slik at vi var i Barcelona 2 dager før Toulouse, og 3 dager etter Toulouse. Flyet gikk nemlig t/r Barcelona, og dermed ble det denne nydelige bussturen på 6 timer som fikk oss transportert mellom byene. Ankomstdagen, 12 Juli, rakk vi lite. Vi var sent framme på hotellet, så egentlig ble det bare en liten tur på marinaen med lunsj (som ble ganske sen og egentlig kan kalles middag/kvelds) og en restaurantmiddag (som ikke sto helt til ønskene) Det skrev jeg for så vidt i klartekst tidligere. Dag to, 13 Juli, fikk vi bedre utbytte av. Vi hadde ordnet med inngangsbilletter til Park Güell på forhånd. Inngang 13:00. Jeg hadde sett for meg en rolig og behagelig gatevandring bort dit, og en park ala Frognerparken. Det var ikke helt tilfellet. Joda. Det ble gatevandring, men det gikk oppover. Hele veien. I det som må være Barcelonas sydenstrøk. Svette og fine. Jeg gikk i en foret blomstrete kjole, og hadde på gullskoene. Ikke spesielt behagelige, men fine. Jeg hadde jo nettopp kjøpt litt kjoler for å bruke på ferien, og da kan ikke skotøyet være joggis. De var med som back up i sekken og ble ikke brukt den dagen for å si det slik. Nok en gang en snill bror som bærer bagasjen for søsteren sin.

 

Stusset lenge over om det vi var kommet til faktisk var ”parken”, nettopp fordi det som møtte oss var en slags løype som gikk på grus hele veien. I terreng og opp i fjell. Pluss for fin utsikt over Barcelona, og et koselig sted å spise lunsj. Vi slet dog veldig med å finne hva vi hadde betalt for, og et lite øyeblikk trodde jeg vel at vi hadde betalt for en gratispark. Noen sekunder å føle seg dum på. Vel. Det hadde vi heldigvis ikke, men da vi omsider fant ut av hvor den regulerte sonen lå, var vi egentlig helt ødelagte i beina og gjennomkokte på alle mulige måter. Det fristet ikke helt å gå inn blant alle turistene. Men vi gjorde jo det, for vi hadde tross alt betalt inngang. Ikke dyrt, men nok til at vi kjente på at billetten måtte brukes. Og hva kan man si? Parken til Gaudi var fin den – det vi fikk se av den, for mye var under restaurering. Det var litt synd. Vel, uansett. Et gjøremål på 3 timer holder jo ikke for oss. Vi visste at vi var presset på tiden med tanke på å se alt som Barcelona hadde å by på. Så da ble det en real runde der vi fikk se Segrada Familia, Torre Glories, Park Cascada og Triumfbuen. En god miks av Barcelona. Med ispause og matpause i parken underveis. Tilbake på hotellet rundt 22. Vi er visst i overkant glade i å vandre når vi først setter i gang. Glemmer litt tid og sted. Var innom en økologisk butikk for å rekke middagshandling (eneste som var åpen), som ble noe friterte greier i en vakumpakning. Fryktet ost, men viste seg å være en mellomting mellom fiskeboller og fiskepinner. Det passet meg utmerket selv om vi spiste det kaldt.

 

Vandring ble det også neste dag, 14 Juli. Til busstoppet som lå et stykke unna hotellet. Heldigvis var det tidlig på morgenen, og derfor ikke den intense varmen. Et godt utgangspunkt for en lang busstur.

 

 

 

Tilbake i Barcelona 19 Juli var det en veldig dårlig Madelén som satte sine ben utenfor bussen nærmere 18:00 den ettermiddagen/kvelden. Dessverre, men ikke overraskende. Hjelper liksom ikke med AC, 3 pauser eller wifi. Buss er buss. Jeg blir jo dårlig bare fra Hønefoss til Oslo. Heldigvis klarte jeg å gå med koffertene bort til hotellet. En rusletur på 50 minutter uten stopp. På det som føltes som brostein. Ikke utfordrende overhodet. Hotellet denne gangen lå et stykke unna det første hotellet vi var på i Barcelona. Å velge at annet hotell var bevisst med tanke på å rekke flest mulig aktiviteter, på kortest mulig tid. Det vil si også få med oss det som lå lengre unna selve bykjernen. Ellers ble kvelden brukt til å handle inn mat til de siste dagene (fant et supermarked som hadde alt!), samt ta bilder. Måtte jo få noen blinkskudd av skjørtet som mamma kjøpte til meg i sommergave. En slags premie for at jeg gjorde det bra på eksamen. Hun er så snill hun mammaen min.

 

Og jeg følte meg jo så fin, selv om det bare var et blått skjørt. Det tør jeg å si uten å virke for selvsentrert. Nesten like fin som i bunaden. Bare nesten. Og når jeg føler meg fin, så skal det fotograferes. Aleksander har blitt vant til den biten. ”Ja, du skal vel ha bilde her/nå du?” Jeg må le. Men jeg tør vel å si at det kun er positivt at jeg kan føle meg fin igjen. At jeg vil bli tatt bilde av. I den hensikt å bruke bildene til noe – dvs. fotobok. Mer enn å sjekke om jeg var tynn nok der og da. Det verste med sykdomsperioden var nok det at jeg var så apatisk til eget utseende. At jeg aldri var bra nok, eller aldri så bra nok ut. Samme hva jeg tok på meg. Samme hvor mye jeg dollet meg opp. Samme hvor høye helene var. Samme hvor mye jeg gikk ned i vekt. Aldri innafor. Jeg gikk med en slik tanke om at det var synd på folk dersom de så meg. Som om de skulle få varige men av det. At jeg var for stygg for omverdenen. Så lav selvfølelse hadde jeg altså. Det føles bare så fjernt. Fjernt at jeg en gang i historien hadde en slik tankegang. En tankegang jeg er milevis unna den dag i dag. Uten at det må misforstås. Jeg forguder verken eget utseende eller kropp, og synes på langt nær jeg er perfekt. Men. Jeg er fornøyd med den jeg er. Stolt av den jeg har blitt. Når jeg pynter meg for å dra ut, men også når jeg har sminkeløse joggebuksedager hjemme. Det er fordi det kun finnes én versjon av meg, og min fremtoning er den absolutt beste versjonen som kan eksistere. Det er en realitet jeg er trygg på.

 

20 Juli hadde vi booket inngang til museum og omvisning på Camp Nou. Jeg vet ikke om det var en drøm som gikk i oppfyllelse, men det var farlig nære. Jeg er skikkelig Barcelona-fan. Ikke like ille som Man-U, men likevel. Spansk fotball og engelsk fotball er vidt forskjellig, og blir bare teit å sammenligne. Så vi slo av 4 timer (en del tid gikk med til å prøve å få noen bilder som ikke ble for mørke) på stadioen og museet før vi tok en lunsj og gikk til kjøpesenteret. Det holdt bra med ett, for det var gedigent. Til min store glede så var senteret åpent til 22, for jeg hadde glemt å legge ”shopping i Barcelona” inn i reiseplanen. Sentrene i Barcelona er visst åpne såpass lenge på Lørdager. Stengt på Søndager. Hadde jo vært litt teit å reise til Barcelona uten å kikke i en eneste butikk. Foruten suvenirbutikker. Ikke det at jeg er sånn himla shoppinggal, men når muligheten er der, så må man jo få til noe. Så da fikk jeg mettet mitt behov for å kjøpe et eller annet, samt ordne med gaver til mamma og pappa. Jeg har en ekstremt stor giverglede. Alltid hatt, og vil alltid ha. Ellers kan man vel si at dagen var nærmest uutholdelig varm, og at en foret kjole ikke var helt tingen. Takk og lov for at det meste på CN foregikk inne eller på stadioen der det var skygge. Hvis ikke kunne det blitt en interessant affære for Madelén.

 

21 Juli er vel den dagen som vi kan karakterisere som den heftigste – fordi den var dagen før avreisen. Klatreetappen som ble langt mer enn en klatreetappe. Iført våre fine klatre-t-skjorter kjøpt i Albi. Ikke bare skulle vi gå opp til Montjuic – et fjell 185 moh – et stykke ut av Barcelona sentrum. Vi skulle i tillegg passere diverse bygninger på veien (Nasjonalmuseet, Pablo Espana og Olympiastadioen fra OL i 92), som gav oss en grei liten omvei. Da vi kom ned fra fjellet skulle jeg dessuten gå bort til marinaen (fra ankomstdagen) og stranden som lå 50 minutter unna. For hva da? Å se stranden og filme en snutt. Snutten ble for øvrig akkurat hva jeg trengte til hjemmevideoen min, så det var verdt det.

 

Det å gå opp til fjelltoppen var for øvrig ikke noe stress. Jeg hadde forberedt meg på en langt lengre tur, og et mye krappere terreng enn det vi fikk. Jeg trodde heller ikke at det var en plass hvor hvem som helst kunne komme opp til med buss, bil eller gondol. Så litt mer for meg en skjult fjellperle med nydelig utsikt som bare noen dro opp til. Vel. Nydelig utsikt fikk vi så absolutt. Hele veien fra topp og til bakkenivå. Jeg er så glad vi dro på den turen.

 

Å gå til stranden var heller ikke noe stress, men det er jo noe med det at man vandrer inni mennesker bokstavelig talt. Svette mennesker. Vi gikk vel i overkant av 2 mil på 9 timer, så det er jo ikke himla mye i mine øyne. Jeg er ikke den som klager på at vi går for langt. For meg blir det aldri for langt. Men. Med minimale mengder drikke (fordi det ikke var toaletter) og intens varme, så tar en slik tur på. Det kan selv jeg innrømme. Ekstra heldig at jeg måtte døgne samme natt for å rekke taxi, fly, tog og buss ”neste dag”. Jeg skal i alle fall ha pluss i boka for å velge shorts og joggesko. Det sparte meg for en del vondter, selv om kroppen fikk kjørt seg på reisen tilbake. Jeg har vært nøye på tøyeøvelsesfronten siden jeg kom hjem, og det har hjulpet i massevis. Og takket være all trimmen føles kroppen verken dvask eller tung nå i etterkant. En aktiv ferie kan virkelig anbefales. Jeg tør ikke tenke på hvordan kroppen hadde respondert etter 14 dager langflat i syden… Det er så ikke meg, og passer overhodet ikke min kropp. Den bruker evigheter på å omstille seg og hente seg inn igjen, og derfor er det best å holde rutinene og tempoet vedlike. Aleksander har også en sykkelform og kondis han ikke kan tukle for mye med!

 

Hva jeg synes om Barcelona? Barcelona er fantastisk med stor F. Enda bedre å oppleve byen med bestebroren min. En god andreplass etter Paris vil jeg si. Barcelona er virkelig en by med store variasjoner. Variasjoner med tanke på hva man kan (og bør) bruke tiden på. Den byr på en rekke opplevelser, og det skjer noe hele tiden. I alle fall på sommerstid. Gatene er fulle av liv. Det er en rekke restauranter. En del billigere å spise enn i Frankrike. Butikkene stenger sent. Det er masse fint å se, og drøssevis av steder å besøke. Til fots eller med metro, buss eller taxi. Jeg føler i alle fall vi fikk dekt de behovene vi hadde, og mer til. Trolig fordi vi gikk rundt. Så mer enn det vi hadde tenkt. Positivt overrasket over det meste. Hadde vi hatt et par ekstra dager ville vi nok utnyttet dem på best mulig vis, men det kjentes ikke nødvendig. Fordi vi var mettet på opplevelser. Og jeg drar nok ikke til Barcelona på en stund, uansett hvor mye jeg likte byen. Litt som i Paris. Har man sett det man planla å se, så er ikke behovet for å komme tilbake nevneverdig – med det første. Paris derimot var litt enklere å navigere i. I Barcelona var mye veldig likt. Det var også en del fattigere og litt mer shady strøk som vi plutselig kom inn i. Men jeg som sagt så likte jeg Barcelona, og jeg reiser nok dit igjen – bare ved en senere anledning. Hvor mye senere, vet jeg ikke. Det er en del jeg ikke fikk opplevd, samt en del ting jeg ikke fikk utforsket nok. Kommer derfor litt an på reiseplanen, årstiden, og reisepartneren, ikke minst.

Bussen tok oss til Toulouse 14 Juli. Var ikke så ødelagt som fryktet da vi ankom Toulouse, og hadde derfor mer enn lyst til å gå ut i gatene. Men hadde nok gjort det uansett. Dårlig form er sjelden noe som stanser meg. Så vi gikk ut i gatene. Etter innsjekking på appartment-hotell og en lunsj i byparken. Det var små søte gater. Slik jeg husket Paris også. Stusset lenge over hvorfor det var så mange mennesker og bevæpnet politi flere steder. Forstod etter et raskt googlesøk at det er Frankrikes nasjonaldag. Derfor umulig å komme seg fram noe sted. Veiene var jo sperret. Broene umulige å krysse. Jeg hadde pyntet meg for anledningen – uten at jeg helt var klar over det selv. I rødt, hvitt og blått. Frankrikes flaggfarger. Norges flaggfarger. Skilte meg litt ut der. Det ble flere og flere folk. Fulle folk. Så egentlig var det ikke særlig hyggelig å gå der den kvelden. Ikke slik vi hadde håpet å møte Toulouse by, selv om stemningen på sin side var kanon. Jeg var bare ikke helt gira på en slik feststemning. Jeg ville heller gå rundt. I rolige omgivelser. Litt usett. Før det ble mørkt. Vi var derfor ikke ute særlig lenge den kvelden, men nok til å få et lite inntrykk av byen. Den hadde mye liv. Mer enn jeg trodde. I alle fall denne dagen. Med en rekke koselige restauranter og trange smug. Innså også fort at Norges nasjonaldag er unik. Frankrike feirer definitivt ikke på samme måte. De har bare en stor fyllefest i gatene etterfulgt av en del fyrverkeri. Det er faktisk litt synd at de ikke gjør mer ut av dagen. Men men. Ekstra grunn til å feire 17 Mai på et skikkelig vis. År for år. Uansett. Vi kjøpte mat på en liten koselig butikk før vi gikk tilbake til hotellet. Det ble mikromat. Tidenes verste måltid. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva jeg spiste, men det var noe ihjelkokte gulrøtter og sopp + slintrete lam i en slags kremet ekkel hvitsaus. Det eneste positive med retten var risen, for den var faktisk perfekt kokt. Og saltet mitt da. Med salt så gikk i alle fall noe av blandingen ned, og all risen. Aleksander sin lasagne tror jeg ikke trenger nærmere forklaring. Det er en grunn til at det heter mikromat.

15 Juli drar vi til Albi. 17 Juli er det målgang i Toulouse. 18 Juli er det en slags åpning i TDF i Toulouse. Det har jeg allerede skrevet om i et eget innlegg.

 

16 Juli var det hviledag i TDF, men på langt nær noen hviledag for oss. Dagen startet med at jeg dro på shopping alene – i min fine kjole fra Paris, som også ble dagens turantrekk. Fordi vi skulle vandre gatelangs. Aleks kom etter, for han var sliten etter Albituren dagen før. Forståelig nok. Det var også jeg, men samtidig så følte jeg at jeg måtte se noen av butikkene i Toulouse, da jeg visste at mye av tiden ville gå til TDF. Det ble ikke mer enn 2 timer i byen. Nok til at jeg fant meg et skjørt og en topp, og med det kunne si meg fornøyd. Vitsen er ikke å handle mye på ferie (for jeg er ikke spesielt shoppingivrig), men å handle noe i de ulike byene. Til min store glede kan jeg nå handle skjørt på damebutikker, fordi de ikke lenger sklir ned fra hoftene. Det kan jeg like. Det har jeg lært å like. Vel, uansett. Tilbake på hotellet planla vi resten av dagen. Når det gjelder meg, så må Aleks finne en rundløype som er lengst mulig, i følge han. Fordi jeg vil se mest mulig av byen. Igjen er jeg redd jeg ikke får sett alt, men etter 6-7 timer kunne jeg si meg fornøyd – med denne byen. Den var jo ikke akkurat mini heller. Tiden er for øvrig inkludert pause i parken og pariserhjultur. Pluss mange filmsekvenser.

 

Toulouse var dog ikke den høydaren og opplevelsen som jeg hadde trodd og håpet på, selv om byen var utrolig koselig å rusle gjennom. Den var jo så forseggjort og litt urørt på en måte. Slik jeg liker disse franske byene. Men. Uten TDF hadde det nok blitt rimelig kjedelig for oss vil jeg tro, så det var helt supert at vi hadde Touoluse som et slags oppholdssted mellom slagene. Og selv om byen ikke hadde mest å by på, så ser jeg ikke bort fra at jeg drar innom byen en gang i fremtiden. Overnatting eller ei.

Hovedmålet med ferien var jo TDF. Etter den fantastiske avslutningen i Paris i fjor ville jeg virkelig at vi skulle få mer ut av TDF. Det ble riktig nok ikke like mye som først planlagt. Det vil si 6 etapper inklusive togturer hit og dit. Opp i alpene. Uten vind. Vi fikk derimot 3 etapper. På bakkenivå. Og det var i grunn helt greit. Av tre grunner. For det første vet folk å prøve seg slike dager. Enten det er konsert eller TDF. De kommer gjerne i siste liten, typ 1 time før rytterne passerer. Det til tross så presser de seg inn. På steder de vet de egentlig ikke kan stå. Fordi de er for sent ute. Fordi de ikke orket å vente. Jeg måtte snakke til flere uhøflige franskmenn, samt bre meg ut og plassere begge beina et godt stykke fra hverandre. Det ble anstrengende i lengden. Hallo blåmerker. For det andre var det sinnsykt varmt, og siden vi ikke kunne forlate plassene ble det da minimalt med drikke. De som kjenner meg vet at jeg er en som normalt flyr på do en gang i timen. Sier ikke mer. For det tredje så er det Aleks som er mest opptatt av sykling. Han (og pappa) er på sykkelen nesten daglig. Jeg liker det selvfølgelig, men er vel mer tilhenger av sport på det generelle plan. Spesielt vintersport. Men vi får se om jeg også blir litt bitt av sykkelbasillen og slår til med en racersykkel etter hvert. Det frister jo, skal jeg innrømme. Har jo bra med assistanse til mekking og diverse her hjemme. I tillegg har jeg jo ikke så mange fysiske hindringer når trening ikke er noe problem med tanke på forbrenning/kalorier. Jeg er dog litt mer usikker på hva jeg tåler om jeg faller av en sykkel. I forhold til osteoporosen. Det har jo skjedd forbedringer der, men jeg har enda ikke det skjelettet som jeg skulle ønske. Ting vil nok brekke om jeg faller for kjært. En ting er å sykle på en vanlig hybrid der man kan ta av for fallet, men noe annet er når beina er spent fast på en racer. Da kreves det litt mer trening å ta en unnamanøvrer og løsne pedalene.

 

Nei. Jeg vet ikke om jeg riktig tør å starte med en slik sport, eller overhodet vil bruke studentbudsjettet på det. For ja. Det er kostbart. Det blir som en bil. Det kreves vedlikehold og en rekke ekstrautstyr. Ei heller vet jeg om jeg ville hatt tid til det når jeg bor der jeg bor. Jeg liker best de spontane treningsøktene jeg kan ta som de passer meg. Derfor er jogging favoritten, men jeg slår gjerne til med en pilatesøkt som tillegg eller erstatning, for variasjon. Tar treningen som jeg føler for. Noen dager har jeg mer lyst enn andre dager, og det er helt ok. Da går jeg bare en tur isteden. Alene eller med familien. Trening skal nemlig for meg være lystbetont. Ikke tvangsmessig. Det skal være noe som gir energi og som jeg ”gleder meg til”. Ikke som tapper meg og gjør at jeg blir amper eller utmattet. Det har selv ikke kroppen min godt av.

 

Men tilbake til TDF. At det er gøy å se og delta i sirkuset – det er det ingen tvil om. Uansett hvor blodfan jeg måtte være av sykling. For jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt mer og mer fan etter disse dagene. Mer og mer nysgjerrig jo mer jeg forstår. Jeg kjenner til lagene. Vet hvem syklistene er og hvorfor noen av dem har fått sine poengtrøyer. Forstår taktikken. Nok til at jeg kan følge med. Så følger jeg med litt hver dag. Sammen med bror og far. Ser ikke alt, men prøver å få med meg innspurten. Likevel er det er et stykke til blodfan. Blir ikke det kun med én klatretrøye-t-skjorte og et møte med Dag Otto. Men så er vel det en betegnelse som trolig passer fåtallet. Vi møtte nemlig på alle mulige folk. Alt fra eldre til gamle, til jenter/kvinner og gutter/menn. Skulle nesten tro at enkelte kun kom for å oppleve stemningen. For den var helt syk. Vi var der selvsagt for syklingen. Mest mulig sykkel. Flest mulig syklister. Hadde base og hotell i Toulouse. En by der det egentlig skjedde lite, så det er bra TDF opptok oss det meste av tiden. Alle tre dagene i full norgespåkledning. Med flagg og greier. Og norgesokker på Aleks. Ikke vanskelig å forstå hvor vi kom fra…

 

I Albi (som vi tok toget til) sto vi 25 m fra målgang. Det var hetende sol og null vind. Skulle så gjerne sett mer av Albi, for det var en utrolig fin liten by. Dessverre hadde vi et tog vi skulle rekke, og trolig var det ok å ta det 20:30 på kvelden. I Toulouse sto vi 75 m fra målgang. Heldigvis skygge, men likevel klamt og varmt blant alle folkene. 5-6 timers venting begge dagene: 15+17 Juli. Pluss en etterpåøkt med Fan-park, presseområder, lagbusser og det som var. Gjennom folkehavet. Svette digge mennesker. Min favoritt. Jeg som kommanderer folk i dusjen, fordi jeg ikke takler lukten av svette. Haha. Ellers kan man vel si at begge dagene gikk unna. Fra morgen til kveld.

 

I tillegg var vi, 18 Juli, på intervjuområdet/stadioen før syklistene syklet, samt så de sykle ut av byen Toulouse i den nøytrale sone – i et noe langsommere tempo enn da vi så på målgangen. Gadd kun et par timers venting ettersom det var et stykke å gå til stadioen, som lå på en øy litt avsides byen. I tillegg behøvde vi spesiell plass for å se det vi ville. I motsetning til målgangen var åpningen over på et blunk. Resten av dagen hadde vi fri til å utforske mer av Toulouse, men som skrevet tidligere så er ikke Toulouse den mest interessante byen jeg har opplevd. Ville neppe feriert der uten en skikkelig plan. Aktivitetene på GetYourGuide baserer seg ene og alene på guidede gåturer. Det sier sitt. Dessuten var det bare 20-22 grader overskyet og vind den dagen, så vi dro det ikke lengre enn en tur ned til elven, gjennom byen og en avslappende lunsj i byparken. Etter at vi tok en offentlig skiftings. Er grenser for hvor mye TDF-fan jeg vil utgi meg for å være, og jeg møter trolig ikke på tilskuerne igjen. Jeg er litt hemningsløs. Så ja. Den dagen fikk vi mer enn nok tid til pakkingen, samt utnyttet spadelen på hotellet. Digg dagen før 6 timers busstur til Barcelona. Oppsummert? Jeg vil se mer TDF, så vi får nå se om det blir noen etapper neste sommer. Han broren min er ikke akkurat vanskelig å få med på en slik ferie!

 

Albi 15 Juli:

 

Touolouse 17 Juli: 

Moro at jeg var den eneste som fikk bilde med maskotten. ”Er dere norske? Kult. Vil du ha et bilde?”

 

 

Toulouse 18 Juli:

 

Vi hadde jo egentlig planlagt en 110% TDF-tur med enda mer reising enn det som vi endte opp med, men pga at flyet kostet mer enn det smakte, så ble det t/r Barcelona, og ikke Toulouse i Frankrike. 5 dager i hver by. Dermed røk alpeetappene til Aleks, og jeg fikk istedet skikkelig storbyliv med på kjøpet. Kanskje like greit med den temperaturen som har vært. Har alltid drømt om å oppleve Barcelona som by, samt se Camp Nou, så det ble to fluer i en smekk. Fikk til og med shoppet på den overprisede BCF-butikken. Ellers har de 10 dagene (12-22 Juli) i Frankrike og Barcelona en rekke likhetstrekk med Paris, selv om denne ferien var langt mer variert. Vi beveget oss tross alt mellom ulike byer og land. Først og fremst var det fryktelig varmt med godt over tretti grader hele 9 av 10 dager (men heldigvis litt vind). Ble ikke direkte vant til det, men med tiden så er det utrolig hvordan kroppen min klarer å tilpasse seg klimaet. Ellers var det all denne bevegelsen vår. Milevis. Null metro og buss. Kun transport til og fra flyet. Trenger ikke si mer. Det er slik man får utforsket byene. Sett ting mens man vandrer. To kofferter på hver er liksom ingen sak når begge bidrar, og jeg er sjeleglad Aleks tar de største koffertene. Det tyngste. Slik han også gjør på alle turene våre. Jeg har min lille sekk. Han har den store. Den store og ganske tunge sekken med all maten, drikken, mitt ekstra skift, kartet, reiseguidene, papptallerkener, plaster og solkrem. For vi er jo utendørs hele dagen, vi…

 

Bildene i dette innlegget er fra ankomstdagen, med unntak av det under her, som er fra avreisedagen i går. Ferien er ellers forøvrig dokumentert med filming og bilder – så det blir igjen en real video og fotobok. Ikke like mye dokumentasjon som i fjor, men fortsatt en hel del for Madelén å gå over. Hver severdighet eller øyeblikk skal foreviges. Ikke bare én gang, men tre-fire for å være sikker på at solen ikke ødelegger det fine motivet. Min verste bildekompis når tvungen blits ikke fungerer. Nytt i år var all fartingen foruten selve flyreisen. Tur retur Touoluse-Barcelona tilsier 6 timer på buss. 2 ganger på 5 dager. I tillegg en liten tur til Albi på 1 time hver vei. Sier ikke mer. Det er nok for min kropp. Jeg er en person som blir ekstremt reisesyk. Enda verre når det er varmt. Greit nok at jeg delvis har vokst av meg bilsyken, men dette med buss og tog, er en historie som alltid ender på en viss måte. Den minst positive. Også var det hjemreisen da. Døgne hele natten for å rekke taxi 4:00. Etterfulgt av en overraskende trang tur med shuttlebuss, før fly med null benplass skaper problemer selv for meg på 175. Og til sist: VY sine buss for tog fra Asker. Hurra. Men det til tross så gikk alt veldig fint. Vi hadde så god tid at det nesten ble for god tid. Jeg tok vel en grei powernap på 6 timer da jeg kom til Horten i går for å si det slik. Etterpå var jeg liksom tilbake igjen. Verken kvalm, overtrøtt eller sliten. Klar for å spise. Klar for en runde på mølla. Det er ikke det at 32 timer våken er så himla mye, men det gjør sitt når dagen før avreise består av 35 grader sol med fjelltur og strandtur. Overkant av 2 mil. 9 timer borte fra hotellet. Så kommer man tilbake og må sitte oppe. Hele natten. Med serier på mobildata fordi nettet på hotellet er for svakt. For så å pakke siste rest, dusje av solkremen og sørge for at håndbagasjen ikke er for flytende, og at passene er plassert på rett sted. Sånn kort oppsummert. Likevel angrer jeg ikke på at jeg tok meg helt ut. Fordi vi hadde disse 5 dagene totalt i Barcelona. 2 før Toulouse og 3 etterpå. Det gjelder da å utnytte dem. ‘’Sliten og trøtt kan jeg være i et annet liv’’, som jeg pleier å si.

 

Formen i dag er i grunn ganske fin foruten potethals og noe spenstige reaksjoner fra glutenintoleransen og laktoseintoleransen min. Jeg vet ikke om jeg er direkte sliten, men jeg tror mer det er det at jeg ikke har så lyst til å gjøre noe i dag – annet enn en rusletur senere i kveld, eplekakebaking samt overføring av bilder og gopro. Jeg er litt lei. Lei reising. Lei av storbyer. Lei av tonnevis med solkrem. Lei av varme. Men det er for nå. I dag er jeg bare så mettet. Mettet på opplevelser. Må lande litt. Samle alle inntrykkene, og forstå dem. Jeg tror faktisk ikke vi kunne opplevd mer enn det vi gjorde. Vi har bokstavelig talt sett alt. Rukket alt. Så å si uten stress. Vi planla denne turen bra. Bestilte billetter til arrangementene (Park Güell og Camp Nou), tog og buss på forhånd. Fant frem alle kartbeskrivelser og fant ut når ting stengte. Med ting mener jeg shopping (selv om det kun ble litt i hver by) og matbutikker. På sistnevnte har vi dummet oss ut flere ganger. At vi utnytter dagene fra tidlig morgen til 22 på kvelden. Også stengte butikken 21 eller 21:30. Så står vi der uten middagsproteiner, og må kjøre på med brødskiver og pålegg. Slik som de foregående måltidene. Det blir litt kjedelig i lengden. Men ikke i år. I år var vi på restaurant ankomstdagen. Aleks lagde middag på appartmenthotellet. Jeg gikk for mikromat. Med begrenset suksess. Ellers mange salatblandinger, samt pakninger med ferdigstekt fisk eller kylling. Det fungerer. Så lenge vi har tilbehøret i form av knekkebrød/riskaker og rå grønnsaker. Det er ikke mye som skal til. Vi liker å leve slik. Billig på matfronten, men likevel så vi får inn de kaloriene og makroene som vi trenger. For det er jo klart at våre turer setter i gang forbrenningen. Jeg er særs opptatt av proteiner i det daglige (pga osteoporosen spesielt), og også på ferier, der jeg nok opplever det som ekstra utfordrende. Hjemme går det liksom mye i proteinbarer, cottage cheese, yoghurter og milde smøreoster. På ferie blir det straks verre. Der er det ikke så lett å finne proteinberikede varer, eller skinke og ost som overhodet smaker normalt. Ting må også overleve varmen. Og kan man spise pølser som ligger vakumpakket uten noen form for varmebehandling? Jeg tar ikke sjanser på å bli matforgiftet i utlandet. Hva ting inneholder bryr jeg meg ikke så sabla mye om, for det forstår jeg uansett ikke. Men det er jo klart at det er en del ting kroppen tåler bedre enn andre ting, og det har jeg brent meg på noen ganger denne ferien. Likevel så tenker jeg at så lenge jeg får kjøpt mat på alle matbutikkene, så er det det som betyr noe, og da får følgene heller bli litt som de blir.

 

Som mange har forstått så handler ikke ferie for oss om å spise den og den maten. Vi er ikke opptatt av inkludert frokost eller å sitte på fortauskafeer. Maten skal kun gi oss rett næring, være mettende og spiselig. Det er det som betyr noe. Og at vi spiser noenlunde det samme, samtidig. Vi er jo ikke et kjærestepar. Bare to søsken som er uendelig glad i hverandre, og som kan bli litt utålmodige når varmen tar på, skrittelleren nærmer seg 20′ og magesekken har rumlet litt for lenge. Som vil ha max ut av ferien. Ferie for oss er jo å vandre milevis. Se og oppleve. Brød og pålegg (syltetøy og nutella) i sekken. Piknik på en benk. I skyggen. Da nyter vi livet. For skal jeg være ærlig så er restaurantmåltidet på ankomstdagen (etter at vi hadde vært på marinaen) det måltidet jeg helst skulle vært foruten. Fem ganger så dyrt som å gå på matbutikken å kjøpe inn noe ”simpelt”. Spesielt når ingen spiste opp. Selv om jeg spiste såpass at jeg ble kvalm. Vi var rett og slett ikke så himla begeistret for pastamaten som sikkert inneholdt flere hundre gram med rare oster. Oster jeg så vidt kan uttale navnet på. Som jeg aldri håper jeg får i munnen igjen. Funket virkelig sykt bra å prøve en rett ingen av oss kjente til. Jeg vet ikke om det var utfordringen verdt. Er ikke sånn veldig fancy av meg. Hadde satt mer pris på spaghetti ala capri fra boks eller Toro-tomatsuppe. Eller noe mat fra matbutikken i denne omgangen. Haha. Gang på gang viser det seg vel bare at våre vaner fungerer best. Men så har vi i alle fall vært på restaurant i Barcelona. Og i fjor var vi på restaurant i Paris. Så Spania og Frankrike er i alle fall steder hvor vi har spist ute. Om det var én gang, så kan vi si at vi har gjort det, så da kan det strykes av ferielisten for denne gang. Alt det andre vi har gjort på denne ferien, får komme i noen egne innlegg. Det er litt for mange bilder å ta av, selv om mye er skrevet her. Enn så lenge skriver jeg bare at ferien har vært super, men at jeg generelt synes det var digg å komme hjem. Om ikke strafferett med det første, så blir det tilbake til rutiner i alle fall. I morgen.

Februar 2011: ”Regnet øser ned. Tårene triller. Både vinduet og brillene er tildekket av vann. Jeg kan nesten ikke se ut selv om vinduet er åpent. Ikke på vidt gap. Her inne lever farlige mennesker. Det er kun en glippe. De må hindre at jeg hopper ut. Hindre at jeg rømmer. Hindre at jeg blir skadd. Som om jeg er problemet. Jeg er bare redd. Redd for å være her. Redd for kalorier, vekt og BMI. Redd for neste måltid, og redd for følelsen jeg får etter jeg har inntatt det. Redd for at beboeren over gangen skal ta seg inn til meg. Igjen. Naken. Redd for at de som bor på andre siden skal starte krangelen igjen. Skal ødelegge enda mer av glassveggen som skiller oss. Redd for at overlegen skal skade meg mer. Redd for at familien blir syke eller dør, uten at jeg får ha kontakt med dem. Redd for at jeg blir værende her for bestandig. Kjære dagbok: La meg få slippe.”

 

Juli 2019: Hvordan kunne jeg overhodet ønske meg vekk? Vekk til hva? En ting som er sikkert, er at jeg ikke ante hva jeg hadde i vente. At jeg en dag skulle bli fri. Fri til å få bo hjemme. Fri til å bo for meg selv. Fri til å reise land og strand rundt – der kun pengene var begrensningen. Fri til å studere. Fri til å jobbe. Fri til å trene. Fri til å spise. Fri til å utforske livet. Og om bare få dager er det nettopp det jeg skal. Utforske Spanias nydelige Barcelona, og enda mer av Frankrike med tilhørende Tour De France. Vi er nok ikke på 2-3 mil gåing dagen, men trasking blir det nok en del av uansett. I sydenvarme. Noen forsto litt sent det geografiske. Haha. Men med lillebror er alt bra. Bestevennen min. Det har gått opp for meg at jeg er uendelig takknemlig for livet. Jeg elsker dette livet. Dette uforutsigbare og noen ganger meget spontane livet. Der alt ikke er planlagt til detalj. Der jeg kler meg etter vær, og ikke etter humør. Der jeg verdsetter stundene, og ikke haster forbi dem. Selv om de innebærer mat. Der jeg kjenner på at jeg gleder meg til fortsettelsen. Av alt. Så. Det er slutt på klinky kokos ifg Aleksander – ”Kjære dagbok. Jeg ville aldri sluppet noe som helst. Dette livet har/er alt jeg ønsker meg, og mer til.”