Virusetinfisert

Det er så herlig at sommeren nærmer seg. Jeg setter mye mer pris på den tiden av året nå enn hva jeg gjorde før. Da var det bare snø, vinter og Desember som gledet mitt hjerte. De siste årene har jeg virkelig fått føle vinterdepresjon tett på kroppen. Mørket gjør at jeg blir tungere til sinns, og lettere isolerer meg fra andre. En ugjenkjennelig person. Men nå. Nå går det mot lysere og forhåpentligvis bedre tider. Varme, lyse og fine kvelder venter. Festivaler, ferie og sosialt liv. Jeg har mye gøy i vente, og også noen spenningsmomenter jeg ikke helt har kunnet fortelle om enda. Kort og godt kan jeg si at jeg gleder meg masse. Endelig er humøret litt mer helveis. Har nemlig hatt en periode med streptokokker, farlig lite energi og mye furting og demens. Det hjelper nemlig lite å være superflink med tannhygiene, næringsinntak og skyllerutiner når man har et operasjonssår som er utsatt 24/7, og derfor var det nok en blanding av den opererte visdomstannen og forkjølelse som gjorde utslaget denne gangen. Uff. Kan ikke huske sist jeg var så svimeslått, stakkarslig og dårlig. Jeg pleier ikke å bli syksyk vanligvis, men når jeg først blir det så sier den lille kroppen min virkelig i fra. Virkelig. Er heldigvis glad legen og prøvene raskt kunne finne ut hva det var slik at jeg visste hva jeg skulle forholde meg til. Hater å leve i uvissheten. Men; glad jeg har en så god og ikke minst hjelpsom familie rundt meg. Antibiotikakuren og den ekstra trege magen er jeg snart ferdig med (dag 7 av 10), og det merkes veldig godt at ting nærmer seg normalen kroppslig – selv om det skal litt til før jeg er 100% igjen. Krysser bare fingrene for litt fine dager fremover. Har kun fått en lettkledd dag på stranden med mamma, og det var fint det, men jeg vil ha flere. Nå som jeg endelig har litt ork til å nyte dem igjen. Ekstra brunfarge, d-vitamin-tilskudd og sollys skader verken sjel eller det ytre…

Intervjuobjekt

Flere hundre henvendelser har jeg fått fra skole og media. Jeg har besvart mye. Kortfilm, avisintervjuer, ukebladreportasjer, lydinnspillinger, skoleprosjekt, osv. Lista er lang. I en periode var jeg så besatt av å stille opp at jeg nærmest ikke gjorde annet. Og det; helt frivillig. Det føltes nesten som en tvang. Eller. Ikke direkte en tvang – mer et ansvar. Et ansvar for å formidle min historie slik at andre kunne få vite. Slik at jeg kunne opplyse menneskeheten. Selvfølgelig har det alltid vært en glede med det, og jeg elsker at folk vil bruke av min ekspertise og erfaringer. Allikevel må det tas noen hensyn. Jeg har vært syk i mange år. 8 til vinteren. Det er mye å grave opp. Mye sårt. Mye jeg vil fortrenge – tross at det er en del av meg. Å stille opp koster mer nå enn det gjorde før. Jeg må reise tilbake i tid, og kjenne på følelser som ikke lenger er hundre prosent reelle. Samtidig så er viktig at jeg ikke blir helt apatisk også, og at jeg holder ting gående. Jeg er enda syk, og jeg må for all del ikke ignorere det. Da vil jeg leve med sykdommen til siste åndedrag. Det skjer ikke. Så ja. Apropo å stille opp. Nå sist var det en hyggelig jente som spurte meg om intervju, og siden det var en stund siden sist (og jeg hadde ekstra tid) så takket jeg ja. Nå har det dessuten kommet en del nye lesere, så det kan være kjekt å republisere litt fra fortiden. T fikk toppkarakter på skoleoppgaven og har vært så snill og gitt meg tillatelse til å dele med dere. Intervjuet (lenk) er på engelsk – til en forandring, men håper det kan gi en artig vri bloggen på bloggen for en gangs skyld. Jeg har jo tross alt en del utenlandske lesere, også…

 

 

How old were you when you first started to develop the disease?

 

  • Actually, I don`t have any concrete answer on this. I have always had a troubled relationship to food, and have also been fastidious. It was the winter of 2008 that the problems started. At that time, I was 15/16 years old. The disease was not discovered or diagnosed before one and a half year later, when I had turned 17 years old.

 

 

Were there any special factors that caused your disease?

  • First of all, it is important to underscore that it wasn`t the anorexia I developed first. I have never had a bad self-image, or neither wanted to be thinner. Besides of primary school, when I was frightened to death, by the thought of getting womanly shape, and come in puberty. When I started at Junior High School the ball begun to roll. The school nurse underscored that I had too low BMI. I have always been fastidious but had never had eat anxiety at that time. The weight was not perilous, since I hadn`t started to develop yet. My body developed late. At the start of Junior High School, I was like all the other teenagers: preoccupied of being healthy. The problem was that the healthiness and perfectionism went too far. I came to a place where all I did was planning on what I was going to eat and when I was going to exercise and work with school. I struggled with bad conscience, and nothing was good enough. In addition to this, I was exposed of more exterior influences. I tried working out as a model, and went to catwalk class.  I saw well trained models in magazines, and experienced the satisfaction of exercising and eating healthy food. I felt, and looked better but not in the way I wanted. I was not satisfied. The process didn`t go fast enough. 28 hours with exercise in the week wasn`t enough. I felt that I was too big, and every thing I saw was fat. It was at this time the anorexia thoughts arise. I ate less food, and in the end the only thing I ate was crisp breads and fish cakes. The muscles disappeared and the bones appeared on my body.

 

How did the people around you react when you got sick? Did you get the support you needed?

  • It was a coincidence that somebody discovered it in my brother`s confirmation. I wasn`t very thin at that time, relative to how thin I became. I rarely meet my family; therefore, it was easier for them to see it than my nearest family. Mum and dad got scared to death. My dad almost got angry at himself, because he hadn?t seen it before and never had asked why I had ended up in the ?perfectionism bubble?. He just thought I was like everyone else on my age. I got support, but not in the way I wanted. Instead, I got confrontations and visited doctors. I was pressured from all over, and had to lay off both school and work. I got a lot of support from my friends after I had started my blog, because it where the first place I wrote about my problems.

 

 

Do you know anyone else with the same diagnosis?

  • I know a lot of people that are struggling with the same disease, and actually I have many friends with the same diagnosis.

 

If you do know anyone else with the same disease/diagnosis, do you help each other out of the ?devils circle??

  • Yes, we do. It is important for me to find support in each other and not experience it as triggering. We often find it comforting, because we know we?re not alone, and it is easy to recognize the situations.

 

 

Do you get tired and sleepy because of the disease?

  • I think everyone else with anorexia would have answered yes, but I have rarely felt this. I have a lot of willpower and it is freighting how much my body handle. I have always been an active girl, and I like to do thing all the time. BUT: I have hit the floor sometimes. A lot of stress, work and demands over time, together with less sleep can hit me out, and I have to relax to get better. I don?t know if this is caused by the anorexia or just because I am human. I think everyone would have been exhausted if they worked 110% over a very long period.

 

Is there any medication for anorexia?

  • I have never used it, and do not know so much about it, but I know that it exists. I think it is some pills that make you antidepressant.

 
 

 

 

How is your day now, compared to the days when you were the sickest?

  • I am not in good health, unfortunately. I have a very long way to go with thought of the weight, but anyway my days go around the way I want. I just have to be more social. Without this, I work, meet with my friends and I am a quite different person now than I was before. When I was the sickest I didn?t want to live, and now I can?t think about leaving anything. I have too much to loose. When I get healthy enough I am going to law school. This is my great goal that I want to achieve.

 

Følte seg fin

Jeg har mange ganger påpekt at jeg sjelden føler meg fin. Jeg sliter mye med å se meg selv som bra nok, og derfor også føle meg bra nok. Når sant skal sies så finnes det unntak. Arvestykket etter min nydelige bestemor som skulle fylt 86 år i går. Bunaden. Det vakreste jeg eier. Så lenge jeg har på meg den er jeg fin. jeg vil vise meg fram til alle i den, ta ørten bilder og bare beundre speilbildet mitt. Selvtilliten er på topp. Faktisk. Jeg får rett og slett ikke nok. Både fordi den betyr så mye, men også fordi den brukes såpass sjelden. Den vil alltid være ekstra spesiell for meg.

For mange mange år siden valgte hun den flotteste bunaden hun visste om; Gudbrandsdalen Festbunad. 

Heller søt enn pen

Jeg får ofte høre at jeg er søt, og faktisk tror jeg det er et av de fineste komplimentene jeg får. Ikke søt som i en liten barnslig marengstopp med rosa kjole, men søt for hvordan jeg er. Personligheten min. At jeg er sjarmerende, blid og generelt sprer glede til alle rundt meg. At jeg er snill, optimistisk og positiv. Det er hvorfor folk kaller meg søt. Slik er jeg som person. Jeg anstrenger meg ikke for å smile litt ekstra, motivere andre eller skape god stemning rundt meg. Det skjer bare, og det er viktig at andre også oppfatter meg slik. At andre trives i mitt selskap, og at jeg føler meg til nytte. Faktisk er det helt avgjørende for selvfølelsen min at jeg blir oppfattet slik jeg ønsker. I alle fall av de fleste. Jeg kan selvfølgelig også få høre at jeg er pen, men tro det eller ei. Det er ikke et ord jeg tar til meg. Pen får jeg høre i situasjoner der jeg føler meg minst naturlig. Der jeg har brukt mye tid på at sminken skal sitte bra, at klærne skal passe sammen og at håret er ordnet. På utseendet med andre ord. I motsetning til andre jenter har jeg aldri vært ute etter å fjolle meg opp for å spille på gutters interesse, eller samfunnets interesse generelt. Hadde jeg blitt kalt sexy hadde jeg løpt min vei. Det er ikke min stil, og det vil det aldri bli. Jeg vil være meg, og jeg vil bli likt for den jeg er. Selv i joggebuksa, med turba på hode og rene vipper. Det er da jeg føler meg søtest, og det er da jeg vil høre det. Nettopp fordi det er da det betyr noe. 

 

Så rynker du kanskje på nesa når du er ferdig med avsnittet, og det forstår jeg godt. Jeg har jo på mange måter utviklet en spiseforstyrrelse også med tanke på det kroppspress og det jeg føler samfunnet forventer av meg. At jeg skal se bra ut. At jeg skal føle meg bra. Komplimenter burde vel bety noe da? Ja, jeg føler meg bra med sminke og stylet hår. Ja, jeg liker å kle meg fint, og ja, jeg trives i høye heler en gang i ny og ne. Jeg vil andre skal se det, men jeg vil ikke høre det. Ikke fordi jeg ikke klarer ta til meg komplimenter, men fordi jeg føler komplimenter som spiller på utseendet ikke blir riktig. Ikke for meg. Ikke fra andre. Som jeg sa; heller søt enn pen. Heller det indre framfor det ytre. For mitt ytre, hva er vel det? Misforstå meg rett. Er ikke deprimert eller noe, og har heller ikke verdens dårligste selvfølelse, men. Det er et men der. Jeg kan stå timevis foran speilet og si alt det pene jeg burde se, men allikevel ikke tro på eller ta innover et eneste ord. Bekreftelsene blir liksom aldri nok. Slik er det bare, og det er fordi; Det største presset jeg innehar med tanke på utseendet kommer nemlig fra meg selv, og så lenge jeg ikke evner å skryte av annet enn prestasjonene mine, så blir det deretter…

 

Så lenge den passer

Jeg må fortelle noe… Noe vesentlig. Her om dagen var jeg og mamma i byen. Hennes tålmodighet og initiativ gjorde at jeg fikk (ble spandert på) en ny tights. Barneavdelingen størrelse 12 år. Heldigvis lang nok. Jeg er ca 175. Rart at de hadde så brede vidder egentlig. Er jo snakk om barnestørrelser. De burde jo vært betydelig mindre. Sammenlignet faktisk med en xs fra gina, og de var like i livet. Jaja. Tar ikke den diskusjonen her. Er bare stolt av at jeg i det hele tatt greide å stå halvnaken i prøverommet, og attpåtil fant noe som satt såpass fint på kroppen. Sist buksekjøp var over 5 år siden…. Ikke utført av meg heller. Shoppinggleden forsvant lenge før sykdommen. Så ja. De bukser og tightser jeg har i skapet er meget utslitte og hullete med andre ord. Innkjøpet ble derfor en nødvendighet, men også en mestring på en måte. Uansett hvor rart det måtte høres ut. Dette er for meg nok et steg. Og; de fleste steg jeg tar er krevende. Allikevel avgjørende. Når jeg gjennomfører får jeg en ekstra god følelse og dyrket motivasjon, og jeg føler meg på en måte styrket.