Fantastiske Hougen og NLP

Jeg har kjøpt ny PC. Etter 4 1/2 år var det slutt, og jeg var pent nødt til å skaffe en ny. Pappa ble med og hentet Samsungen i går. Vi kjørte ens ærned til Kullerød, i nærheten av Sandefjord. Snakk om snill far som gjør det beste for datteren sin. Da fikk vi slått i hjel litt kvalitetstid i samme slengen. Ingenting er så hyggelig som en skravlete biltur. Spesielt med pappa. Han som hele veien har vært psykolog Olsen.

 

Inspirasjonen hentet han fra den gang vi i 2010 var i Halden og møtte Nils Henrik Hougen. En snill bestefaraktig mann som har sitt egne private institutt der han driver med NLP, nevrolingvistisk programmering. En psykologi som kan hjelpe alle. Det graves ikke i fortiden. Fortid er fortid. Den er over og kan ikke endres på. Istedenfor å gå bakover ligger fokuset på menneskelig utvikling. Psykologien baserer seg på å prate et språk som gjør at også underbevistheten forstår. På den måten henger sansene lettere med. Noe som kan gjøre det lettere å få kontakt med det mentale, og derfor virke positivt inn på selvfølelse og selvtillitt. Egen aksept er en stor utfordring de fleste står ovenfor. Er jeg fin nok? Er jeg bra nok? Utallige spørsmål stiller vi oss selv, uten at vi egentlig klarer å komme frem til noe fornuftig svar. Vi er generelt alt for skeptiske, spesielt til nye ting, og det er naturlig. Allikevel er det unødvendig å leve med slike bekymringer. Det gjør ikke godt for noen. Denne type terapi gjør at en enklere kan innse hva som må til for å bedre selvbildet. I mange tilfeller vil en slik ”behandling” automatisk gi forbedring uten at man tenker over det, også. Det handler dessuten mye om at man må arbeide på egen hånd. Han veileder, mens det er du som må ta skrittene. Jeg har en lilla perm med smilefjes hvor jeg har samlet alle arkene hans. Smilet kommer frem hver gang jeg og pappa jobber oss gjennom. Det er rart hvordan noen slikt kan fungere så positivt på meg. Og spesielt så lenge etterpå. Jeg lever enda på det han sa. Jeg husker hvert ord, og jeg husker hver følelse. Tross to fulle timer og hvor syk jeg var, så er det utvilsomt noe av det mest givende jeg har begitt meg ut på. Jeg synes virkelig det er på tide at denne coachingen kommer fram i dagens lys. Derfor var det gledelig å våkne til at ”God Morgen Norge” viste en reportasje om dette. Nils Henrik har hjulpet mange med spiseforstyrrelser til å bli friske, enda han verken snakker vekt eller mat. Løsningen ligger jo ikke der. Jeg har tro på det psykiske og mentale. Jeg vil trives med meg selv, og jeg vil trives med andre. Jeg vil godta meg selv, og jeg vil godta andre. Det handler om det som sitter i hodet!

 

 

 

Nå er boka hans; ”jeg er vakker og stygg som juling” bestilt, og jeg gleder meg til å ta fatt på lesingen.

 

 

 

Å overleve eller leve?

Livet med anoreksi har aldri vært en dans på roser. Jeg forventer ikke at alle skal forstå, men jeg forventer respekt. Jeg åpnet bloggen da jeg var på mitt sykeste og tvangsinnlagt. En gang i årskiftet 2010-2011. De fleste innleggene var preget av sterke, destruktive og negative tanker om hvor grusomt livet var. Jeg har hele tiden vært ærlig og åpen der jeg har delt en 100% ekte historie som flere år har vært en del av meg. Det er tydelig at ting har gått fremover mot det positive på alle måter. Uten konstant depresjon, pilleavhengighet og andre sykdommer. Men masse erfaring istedenfor! Jeg er sterkere. Jeg er tøffere. Jeg er modigere. Ja. Ting er enda vanskelig. Selvsagt er mat en byrde. Selvsagt er jeg redd for å ende opp som en flodhest. Selsagt er det begrensninger i hva jeg har mulighet til. Selvsagt kvier jeg meg for nye ting. Selvsagt har jeg humørsvigninger. Selvsagt! Allikevel så fungerer og lever jeg et liv så givende og fullt av lykke som overhodet mulig. Tatt sykdommen i betraktning. Det er derfor jeg unngår å tenke på hva som er vanskelig og vrient. Det er derfor jeg ikke nevner ulemper og vonde ting i hvert bidige innlegg. Det er ingen tjent med, og hvertfall ikke jeg. Det viktigste er å opprettholde en god psyke samtidig som jeg er opptatt av at bloggen skal gjenspeile meg som person. En sta, blid og positiv jente full av ambisjoner. Det er lov å ha det bra! Uten det mentale på plass og tro på meg selv har jeg null sjans for å vinne kampen. Så enkelt er det bare! Tiden har gitt meg lærdom, tro og håp på vei mot det friske.

 

 

Det er minst like sårende å høre at man er for tynn, som det er for en med fedme å høre at han/hun er for tjukk. ”Spis mer” eller ”legg på deg” er det dummeste jeg hører. Det sier mer om hvor lite kunnskap som finnes der ute. Noe som er urovekkende. Spesielt når jeg tenker på at jeg ikke er det siste tilfellet av anoreksi. Det er dessuten mange nivåer. Mat er medisin for overlevelse, ikke for å bli frisk! For hva videre? Man skal jo leve x antall år til. Det handler om så mye mer. Å bryte vaner. Å finne løsninger. Mestringsfølelse, tillitt og aksept. Evnen til å godta seg selv og andre. Støtten er utrolig viktig. Alle rosende ord betyr mye for å opparbeide en bra psyke, som igjen går på det indre og det ytre; selvfølelse og selvtillitt. Som igjen skal få det fysiske på plass og bidra til å kvitte seg med diagnosen og symptomene en gang for alle!

 

 

 

Fortsetter kampen…

Fokuset flyttes sakte men sikkert tilbake til anorkesien. Jeg må jobbe meg tilbake. Det er krevende at jeg igjen skal fortsette den eviglange kampen. Samtidig kjennes det bra å starte opp med rutinene på nytt. Jeg forsøker å lage et opplegg som gjør at jeg ikke føler det som en tvang. Med hensyn til både tider og aktiviteter. Jeg vil unngå å låse meg fast til et mønster. Impulsivitet er jo bra! Det er sunt med den friheten jeg har fått kjenne på. Derfor akter jeg å beholde den! Det koster en del, men det gjør så mye bedre for kropp og sinn.

 

 

 

 

Rett vei

Jeg blir stadig sterkere og mykere i høyre armen. Fysioterapitimene går veldig bra. Jeg kommer lenger og lenger uten at det er vondt. Selv om det er et snev av ubehag her og der, så fungerer den tross alt. Det er herlig med hensyn til skole, men også til alle andre hverdagslige sysler jeg bedriver. Jeg har vært masse med venner, og jeg har kjørt litt bil. Det var en god følelse å sette seg bak rattet igjen! Gåturer vil jeg vente litt med. Snø og is er enda og skimte på bakken. Av sikkerhetsmessige årsaker kan det godt gå noen uker til før jeg beveger meg ut på egen hånd. Dessverre er jobben også en sisteprioritet. Jeg savner den utrolig mye, men må allikevel la det fysiske gå foran. Enkelte ting er ikke valgfritt. Det har jeg på en måte gjort meg inneforstått med etter alle disse ukene…

 

 

 

 

Hurra – bruddet er grodd!

Da jeg var liten var jeg misunnelig på de som brakk armen, fordi jeg så gjerne ønsket gips. Fin gips med masse hyggelige ord og setninger på. Vel. Jeg brakk jo armen… Nå skal det sies at det egentlig ikke var så gøy. Overhodet ikke. Jeg er sjeleglad jeg slapp gips og den evige kløingen. Fatle ble på en måte litt mer som et klesplagg, men jeg skulle jo selvsagt ønske jeg slapp. Det har vært kjipt, fordi det har gitt meg så mye begrensninger i hverdagen. Uansett. 6 uker er gått siden fallet. 6 uker siden jeg fikk konstatert brudd i skulderen og overarmen. Tiden har gått fort. De første ukene var tøffe, men ellers har jeg kommet meg greit gjennom vil jeg si. Det har vært fremgang fra dag til dag, og jeg har klart mer og mer. Tålmodigheten har fått seg en real prøvelse. Noe som har gitt mestring og lykkefølelse. Selv om jeg også har kjent på håpløsheten og hvor tungt alt kan være. Tross det så har jeg reist meg gang på gang. Like sliten. Like lei. Like irritert. Aldri ferdig. Det var ikke noe alternativ å gi opp. Jeg gir meg aldri med noe. Jeg gjør mitt beste og fullfører. Det er bra nok! Maten har vært som så, og det får gå. Er hverken fornøyd eller misfornøyd. Jeg har mottatt assistansen som trengtes, og heller takket ja enn nei. Greit uvant. På skolen har jeg fått mye hjelp fra medelever, men også lærere. PC’en skal opp. PC’en skal ned. Laderen skal i. Laderen skal ut. Jakka skal av. Jakka skal på. Glidelåsen skal igjen. Hjemme har jeg fått hjelp fra familie. Det begynte med måltider og tannpuss og gikk til at jeg kun behøvde hjelp med dusjing. Det er godt å se at det nytter å ta tiden til hjelp, og det er vidunderlig å oppleve slik framgang. Jeg er sjeleglad armen er bra igjen og at jeg kan fungere i hverdagen, selv om det enda er et stykke til jeg greier å jobbe. Det krever litt mer av det fysiske kan man si. Det arbeides for tiden med. Jeg er i allefall klar for skolen 100% og kan i tillegg se fram mot deilige turer til fots og med bil. Jeg kan lage mat og spise normalt. Jeg kan også blogge oftere og skrivetempoet er noe mer realistisk. Jeg kan ikke beskrive hvor lykkelig jeg er for at armen plutselig henger på plass. Nå er den der. Jeg kan bruke den! Etter endt fysioterapi vil det dessuten bli vesentlige gode endringer. Nå er jeg på alle måter en erfaring rikere. Jeg håper dette er siste gang! For jeg skal utvilsomt bevege meg forsiktig på glattisen heretter. Forfengelighet får bli litt nedprioritert, da. Aldri mer småsko på vinterføre! 

 


 

 

Snart..

Jeg har i grunn ikke merket mye til armen den siste tiden. Den har bare hengt der. Det er først når jeg gjør øvelser at jeg kjenner ubehaget. Det er vanskelig å beskrive følelsen. Det begynner vondt, men er godt etterpå. Etter alle disse ukene er det tydelig at muskler og ledd svikter. Jeg har stivnet til, og behøver å myke opp for å få tilbake bevegeligheten. På Mandag starter jeg med fysioterapi. Det gleder jeg meg til. Da skal jeg endelig få litt profesjonell veiledning slik at jeg kan trene meg tilbake. Det har vært mange begrensninger og utfordringer som jeg skulle godta i en slik prosess. Prosjektet er påbegynt og jeg er godt på vei. Anoreksien er der, men det er det. Kun armen har vært plagsom. Egentlig vil jeg bare syte og klage over den. Over at ting er som de ikke skal. Det kommer jeg overhodet ingen vei med. Heldigvis er det ikke lang tid igjen. Tiden har dessuten vært fin, og jeg tror denne avstressede hverdagen har fungert bra for meg. Mindre kontrollfrik. Jeg eier jo ikke rutiner nå for tiden. Noe jeg til syvende og sist hadde godt av å leve med. Til vanlig er jeg nemmelig altfor strukturert og nøye.

Jeg prøvde å ta av fatlet, men tok det fort på igjen. Litt for lett å bruke høyre armen…

 

Forrige helg reiste Aleksander til Frankrikes Nice. Vel fortjent. Timene etter feiret vi andre verdens fineste morsdag med gaver, koselige kort og hjemmelaget sjokoladebrownieskake. Det var ren og skjær kos. Jeg har fremdeles følelsen av at det var i går. Uken har gått skremmende fort. Nå som det er vinterferie skal jeg tilbringe tid med vennene mine, og ellers slappe av. Jeg har sinnsykt mye energi etter god søvn og rolige dager. Det gjør virkelig noe bra med humøret!

 

 

 

Romantikken vil vise…

Jeg beunderer mamma og pappa. Det er utrolig å se hvilken kjærlighet de har til hverandre. Hvor nyforelsket de enda er. Helt fantastisk! Jeg håper å bli like heldig i fremtiden. Tenk å være verdifull nok til å fortjene en bukett med røde roser…

 

 

 

 

Kjære valentine; eksisterer du?

 

Fremover..

Jeg har ikke noe valg. Jeg må vente. Dette er utvilsomt en tålmodighetstest ut av mange dimensjoner. Jeg lyver absolutt ikke når jeg sier jeg er sliten. Jeg har lenge kjempet mot anoreksi, og nå også vært litt vel lenge uten høyre arm. Jeg har forsøkt å være positiv. Dag ut og dag inn. Det hjelper. Allikevel merker jeg savnet etter det normale, og at alt skal være optimalt. Jeg holder ut, og jeg greier det. Jeg er fremdeles sosial med gjøremål og aktiviteter. Dagene går mirakuløst fort. Noe som er fint. Da blir jeg tilfreds og glad. Det betyr at ventetiden snart er over…

 

 

 

 

Mens hun venter…

Livet normaliseres litt mer dag for dag. Jeg sover godt. Måltidene er bedre.Tryggheten kjennes god. Jeg depper ekstremt lite. Armen er enklere å bruke, og litt mindre vond og ubehagelig. Jeg har fullført 4 hele skoleuker med armen i fatle. 2 uker igjen. Selv om det føles lenge, så kjenner jeg veldig på det at tiden går fort. Rart hvordan dagene bare flyr så fort bra humør og agendaen tar all tiden. Lite grunn for grubling over feil og mangler. Anoreksien har fått seg en betydelig motstander, som i grunn har opptatt all plass. Det gjør den enda. Jeg har innsett at livet er viktig. Jeg vil jo bli frisk for å fungere i hverdagen. Optimalt. Armen ble et stort vendepunkt. Det har gjort at jeg setter mer pris på at ting er som de skal. Det kan kanskje også bidra til at jeg vil se kroppen min gjennom andre øyne(?) Om ikke akseptere den med det første, så i allefall forstå at det kroniske kun er ødeleggende. Osteoporose, dårlige organer og lave blodverdier er minst like ille som en brukket arm. Det er ikke bare det fysiske som skal bemerkes. Det innvendige fortjener også å ha det bra. Jeg er 20. Enda ung, samtidig som livet mitt burde vært en del lenger fram enn nå. Hensyn til sykdommen og begrensninger til livet er en vane, og den er ikke verdt det. Mens jeg venter på at armen gror skal jeg nyte dagene. Jeg skal ha det fint, og jeg skal føle meg privilgiert over at det alle mulighetene jeg har. Ikke minst; alt jeg har oppnådd!

 

 

 

 

Mamma hjerte

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skal si at mamma er verdens beste. År for år feirer vi morsdagen for å markere dette litt ekstra. Derfor betyr slike dager mye for meg. Spesielt etter at jeg fikk anoreksi og var innlagt. Det er da jeg innså hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å sette pris på ting. Alt mulig. Smått som stort. Mamma er uten tvil en person som har støttet og vært der for meg hele livet. Vi har et fantastisk mor- og datterforhold. Hun har bidratt til at jeg har blitt den selvstendige og sterke jenta som jeg er i dag. Det er jeg henne evig takknemmelig for. Vakre mamma’n min!