Det var en fantastisk dag for skiflygning i går. Sol og fint vær. Masse mennesker og bra liv. Litt kald på tærne, men overkommelig. Ellers hadde jeg kledd meg passende! Det gikk veldig fint med ståing/gåing og jeg holdt meg på beina. Startet tidlig med dagens gjøremål slik at jeg var godt forberedt. Jeg hadde med matpakkene mine – for det er jo hva vi har best erfaring med. Det å skulle spise i tette folkemengder på ukjente steder er nok mange anoretikers store skrekk. For meg var det ikke noe problem. I en lang stund var det et skikkelig mareritt, men etter småturer på blandt annet cafeer, så har jeg vent meg mer og mer til slike normale tilstelninger. Alt i alt; En fin tur og en deilig avslutning på uke 8; vinterferien!
Ellers har uken vært ganske lik som alle andre uker. Jeg har faste jobbedager, så det føles jo som ting går litt i ett. Utover det så har jeg kommet noen skritt videre på stigen min når det gjelder det sosiale. Jeg har hatt god kontakt med venner. Til og med vært med en tur over grensa for å fylle familiens skuffer og skap…
I natt fikk jeg bekreftelsen. I natt hørte jeg ordene. I natt så jeg utrykk. Jeg kjente meg glad og jeg kjente meg fornøyd. Jeg kjente at jeg plutselig var verdt alt jeg ønsket og litt til. Jeg merket virkelig tilstedeværelse, motivasjon og styrke. Jeg visste at den var der og jeg ville bare fortsette å få alle bekreftelsene, de gode ordene og tankene som strømmet på, men plutselig så våknet jeg og innså at det bare var en litt for bra drømmedrøm. Jeg kjente ikke igjen det livet jeg levde i drømmen. Det var totalt nytt, men allikevel så bra. Med hverdagsbekymringer totalt fritt for angst og sykdom. Fullt av de aktiviteter, de mennesker og de målsetningene jeg en gang hadde… Så virkelighetsnært, men allikevel så fjernt. Godt, men allikevel sårt. Samtidig som det gav et ekstra kick på å bli bra, bedre – frisk! Det er nesten skremmende å vite hvor fint det vil bli å oppnå et normalt liv…..
Da vi fikk bekreftet sykdommen var det ekstreme mengder av frustrasjon, raseri og fortvilelse. Det tok ikke mange ukene før det var diverse behandling inni bildet. Jeg fikk også en kostliste, men den klarte jeg aldri klarte å følge. Istedenfor gav den meg motivasjon og tvang til å spise mindre. Mer og mer etter hva hjernen og synet tenkte var greit. Har ikke tall for hvor mange ganger jeg krøllet sammen den lista, eller hvor mange ganger jeg heiv den. Det ble satt kalorigrenser, som etterhvert ble krympet, noe som gjorde at matvarer måtte utelukkes. Jeg stod igjen med et ganske lite spekter å velge fra til slutt. I lengden fungerte det svært dårlig med knekkebrød, fiskekaker og gulrøtter. For hvem takler en så ensidig og fattig kost? Pappa kvier seg bare han hører de ordene. Det minner han på vonde, krevende og uutholdelige måneder. Sykdommen ble altfor sterk…. Ting ble dødelig. Kroppen var utslitt. Det føltes og det syntes altfor godt. For selv om maten er en utrykksform så ble det til at den tok all for stor plass av livssirkelen min. Først tok den meg fra det gode liv med venner, så mistet jeg all styrke til normal trening og skole, før jeg deretter måtte sykemeldes fra jobb. Familien ble også utelukket en del, men heldigvis ikke i en så stor grad som sykdommen ønsket. Enda er ferier, fritid og det sosiale liv en vrien greie, men det kommer seg. Livssirkelen i dag ligner mer på 1 enn på 2, og det er derfor mange forbedringer!
Det er alltid koselig å vise at man bryr seg litt ekstra om hverandre. For min del så har jeg alltid trivdes med å være singel, og etter jeg fikk diagnosen så ville jeg definitivt at det skulle forbli sånn i en god stund fremover. Er jo knappe 19 år, bare. Mange år på å velge mister loverboy. Han eksisterer. Jeg har bare ikke benyttet noe tid på å lete. Mye handler vel om at jeg og sykdommen ikke orker en ekstra innblanding. Jeg er ikke klar for en som skal ivareta og varte meg opp. Det er koselig at folk bryr seg, men jeg føler vel at venner, bekjente og familie holder enn så lenge. Bra og nødvendig, men mer enn nok. For meg så er det fine med valentine å se kjærligheten mamma og pappa har til hverandre, men også den kjærligheten som finnes innad i familien, og selvsagt alle hjerter som surrer rundt der ute.
Vi hadde en trivelig morsdag i går. Mamma er verdens beste og fortjener deretter. En gang i året kan jeg virkelig dedikere den kjærlighet og omsorg tilbake! Fjordårets morsdag var bare en permisjon som ligger vagt i minnet, så hovedplanen var i det minste å få til noe bedre dette året. Vi hadde pakkeåpning ved frokosten, og deretter var vi litt hver til vårt. Da kvelden kom hygget vi oss, og jeg serverte dem hjemmelaget skogsbærfromasj og sitrontertekake som jeg hadde bakt. Overgår meg selv når det gjelder ferdigheter på kjøkkenet og spesielt det faktum at jeg har tålmodigheten og at jeg våger. Før fikk jeg noia hvis jeg luktet, så eller hadde kommet borti smøret. Flyvende kalorier? Jeg kunne begynne å skjelve og få så mye hjertebank at jeg straks måtte sette meg ned. Det kunne til og med pople opp små gåsunger på kroppen min. Så selv om jeg ikke spiser noe med innhold av smør eller generelt bruker det, så er jeg kommet over livreddelen, og det tyder jo på en ganske stor forbedring. Husker godt psykologen min på BUPA som sa at hvis jeg skulle opp 0,5-1 kg i uka så kunne jeg ta samme mengde smør, gni det inn på kroppen og se utslaget av hvor fettet ville legge seg. Derfra bygget det seg en vrangforestilling om at alt av fett jeg kom borti ville trekke inn i huden og bli der. Ganske sykt i grunn…. Det er litt utrolig hva en spiseforstyrrelse og følelse kan få hjernen til å oppfatte, og i det hele tatt; normalisere den til. Glad tankene er langt sunnere og friskere, og at formeningen om en normal hverdag faktisk stemmer mer overens med hvordan den skal være! Å glede andre er i allefall en av mine viktige gjøremål, og jammen meg var de fornøyde med gårdsdagens innsats!
Jeg har hatt en interessant og innholdsrik uke der jeg har fått mye tid til meg selv og andre, pluss at jeg har hatt en haug med gode tanker. Jeg føler at jeg har kjent på det å få leve. Leve som Madelén. Det sunne og glade individet som elsker livet og alt det har å by på. Tiden går farlig fort. Jeg har jo hatt diagnosen en god stund, og det er litt urovekkende, samtidig som jeg vet at jeg skal ta tiden til hjelp. Jeg har kommet utrolig langt med psyken, og det er alltid gøy å se tilbake på gamle dagboknotater, bilder eller dra fram debatter for å se alt som har endret seg inni hodet. Fra bunn og oppover. Jeg er langt mer åpen og motivert, og en hel del klokere. Det å være syk er og forblir en livserfaring, og jeg vet at jeg vil komme utrolig sterkt ut av dette den dagen jeg er fri fra anoreksiens hule hånd og dens symptomer.
Det er litt deilig at ting ikke er en vane, og at man kan kjenne på savnet litt. Det blir fort mye hverdagsliv og jobb. I går var jeg og mamma på tur i Sandefjord fra morgen til kveld. Jeg planla måltidene og tok med meg minikjølesekken, selv om maten sikkert hadde holdt kulden i minus 10-15 grader. Nå er vinteren virkelig kommet! Godt jeg er kommet over det stadiet der jeg frøs av hva enn jeg tok på meg. Vi var på Jordbærpikene, drakk te, pratet, kikket og handlet litt. Trengte en ny lommebok… Det var så deilig med en hel dag der vi hadde god tid og kunne gjøre akkurat som vi ville. Rett og slett kjempefint!
Når alt kommer til alt så er det ikke maten som er problemet. Maten blir bare en måte å utrykke seg på. Utrykke sinne, angst, redsel eller hat. Maten blir nærmest en protestmiddel for at man ikke har det bra, men det kan også være et behov for å bli sett. Bli sett som den uoppnåelige perfekte person!
Uansett hvilken spiseforstyrrelse man har så er ”maten som utrykksmiddel” et fellestrekk. Det at man ikke kan unne seg mat i forsvarlige mengder, eller beholde den. Det at man ikke kan kose seg uten dårlig samvittighet, eller det at man føler seg skitten, ubrukelig og dårlig hver gang man har fått i seg litt næring. Uansett innholdet.. Alle mennesker er jo avhengig av mat, og derfor er det ekstra vanskelig når man ikke føler seg fortjent til det. Det var ikke før etter utskrivelsen at jeg faktisk innså verdigheten og takknemmeligheten for det livet jeg har fått! Pluss det faktum at jeg også skal kunne nyte og kose meg med mat. Er på god vei..
