Tvunget inn i psykiatrien

Posted on

Jeg hadde ingenting. De hadde alt. Takket være TPH kunne de gjøre hva enn de ville. De kunne legge meg  i belter, om jeg gråt. Var jo supertynn, så: ”hei blåmerker.” De kunne sondemate meg dersom jeg hadde en brødsmule igjen på tallerkenen, eller jeg nektet å spise muggent brød som av og til kom på bordet. De kunne gi meg nøtter selv om jeg pga allergi og smak måtte svelge de hele. De kunne sende meg på skjermet om jeg gikk i diskusjon om bagateller (typ: kritiske spørsmål). De kunne nekte meg å gå på beina. De kunne bestemme når jeg skulle gå på do. De kunne være med meg inn i dusjen. De kunne iverksette vedtak om tvangsmedisinering. De kunne nekte mamma og pappa å komme på besøk. De kunne nekte meg å ha mobil. De kunne gripe inn i friheten min på alle mulige tenkelige vis. Eller kunne de det? Jeg forsto tidlig at sykehuset overskred all sin kompetanse. Og jeg forsto i ettertid at sykehusinnleggelsen var en del av BUPA’s ”hemmelige” plan, da de gav meg en kostliste på knappe 1000 kalorier dagen.

 

På psykiatrisk kunne jeg ikke si noe. Det var et mareritt. Som jeg enda ikke forstår at jeg er våknet opp fra. Alt jeg gjorde og sa, ble brukt mot meg. I verste mening. Det var aldri snakk om å få meg frisk. Sitat overlege før overføring til Rasp (og jeg ba om permisjon): ”Det er bedre du dør her enn hjemme.” Det var med andre ord snakk om en jobb. Om å fore meg, nekte meg frisk luft, stenge ute familien og gi meg magesår, samt medisiner som gjorde at jeg knapt husket tid og sted (og de heiv jeg fort unna uten at noen oppdaget det!)

Annonsørinnhold
20 bestselgere som garanterer nytelse
20 bestselgere som garanterer nytelse

 

Jeg var verken farlig mot meg selv, eller mot andre – slik det ble påstått. Jeg gjorde heller ikke opprør. Men jeg var redd, usikker og totalt alene. Jeg var redd for at pasientene skulle komme inn til meg mens pleierne lå og sov utenfor (ja, det skjedde flere ganger). Jeg var redd fordi jeg ikke hadde familien rundt meg, og jeg aldri visste når min siste dag kom. Jeg visste aldri om jeg levde fra dag til dag, eller hva neste dag innebar. Alt ble bestemt over hodet mitt. Et nytt ”vedtak” var det som regel 1-2 ganger i uken, og ved behov. Enten jeg måtte opp 0,5 kg til neste uke, eller måtte spise 200 kalorier ekstra hver dag de neste ukene. Eller jeg fikk innskrenkninger så fort jeg hadde fått litt frihet (Typ 15 min gåtur daglig), eller ble påtvunget en psykolog som kun skulle trykke meg ytterligere ned. Og at den advokaten jeg fikk, var i deres regi. Fy søren. At jeg var på et farlig sted er det ingen tvil om. Og det verste? Jeg kunne ikke dra. Jeg måtte være der. Jeg kaller det for lovløse tider. Alt de gjorde og sa mot meg var begrunnet  i TPH – ingenting annet. Så det at overlegen var så voldelig at han forstuet benet mitt og en annen gang knuste telefonen – det var visst fullt ut lovlig. I følge dem. Eller var det?

Jeg husker jeg spurte rett ut: Hva gjør dere om jeg dør her? Da var det ingen som svarte, unntatt en: ”Sånt kan jo skje på psykiatrisk ettersom pasientene her er veldig syke. Du er også syk.” Ja, jo, men altså: Hva? Gode holdninger, og veldig trygt… Er det slik som var/er forventet? Hadde ikke de nettopp en jobb å forhindre det? Tydeligvis ikke. Her var det ingen garantier. Så jeg kunne med andre ord gått inn i statistikken over folk som døde av psykiske lidelser, her: anoreksi. Eller sykehustabber?

 

Jeg har jo nevnt at jeg såvidt overlevde selvmordsforsøket, og at overlegen ikke tok hendelsen alvorlig, før det faktisk var så farlig at jeg måtte pumpes og det sto om timene.  Det var en tilfeldighet at mamma ringte den dagen og den timen. Det var hun som oppdaget at jeg snøvlet, og omsider fikk ordene ut av munnen min – at jeg hadde slukt en del paracet. Selv husker jeg ingenting av samtalen. Overlegen derimot, bagatelliserte mammas uro, men gikk motvillig med på å oppsøke meg et kvarter senere. Det var en storm av pleiere. Det husker jeg. Alt hastet. Mer enn noen gang. 4 timer sa de. Mest sannsynlig mindre. Det var tiden de hadde på å få ut giften. Under 4 timer. Så nær å dø. Jeg forsto etter dette at alt kan skje på allmennpsykiatrisk. Det er de verste sårene jeg har. Også vet jeg at mange ikke forstår, eller vil forstå det jeg og min familie har vært gjennom. Det er helt greit. Dette er våre erfaringer, følelser og holdninger.  Ingenting er løgn, selv om det er spesielt og ekstraordinært. Og det forstår jeg. Har man ikke vært innunder et slikt system, så vet en heller ikke noe om den uretten som medfølger. Jeg kan ikke gå god for at noen har godt av en runde på psykiatrisk. Jeg tror det er farlig å tulle med psyken til folk. Uansett om det er livredning eller ei. Nettopp fordi det følger dager etter ”livredningen” også. Statistikken på selvmord i psykiatrien, kan jo bekrefte en del.

 

Så når læreren prater om TPH i timen, så er det vondt. Og når jeg skriver alt dette, så er det vondt. Uvirkelig. Det er en skorpe som igjen blir revet av. Men det går fint. Dette er fortid. Jeg er ekstremt sterk etter alt jeg måtte gjennom. Jeg har ikke det forholdet til å snakke om ”gamle dager” lenger. Jeg blir mer provosert når jeg i etterkant har funnet ut hvor mange lovbrudd som ble begått. At jeg som 17 åring aldri skulle kommet inn på voksenpsykiatrisk blant annet. Jeg burde gjort så mye mer enn å sende en ussel klage til fylkesmannen eller stille opp litt i media. Jeg burde kjørt det hele veien. Det handler ikke om mitt eget ve og vel, men om fremtiden. Om å hindre selvmord i psykiatrien. Om å få psykisk syke ut i samfunnet. Om å få dette på agendaen som noe viktig. Jeg vet at folk gjennomgår nøyaktig hva jeg gjennomgikk – og det er for ille i seg selv.

 

Med dette i bakhånd så forstår dere kanskje at jeg er den i Norge med minst tillit til forvaltningsapparatet hva angår helse og den biten der. Ironisk med forvaltningsrett dette semesteret. Og ja. Det er basert på opplevelser og behandling av det offentlige.  Ikke bare TPH eller at jeg fikk en inhabil advokat, men også all kranglingen med NAV opp gjennom. Og også den arbeidsinnsatsen som må til for å få kommunen til å lire av seg et svar. Jeg orker bare ikke. Derfor vil jeg forholde meg til sykehus i minst mulig grad, samme om det er blodprøver eller røntgen. Bare å gi inn der gir meg frysninger. Jeg unngår dessuten NAV der jeg kan. Virkelig. Hadde 4 ulike kontaktpersoner på et år. Det sies at fåtallet klager til NAV, og det er forståelig. Men jeg gir det alltid forsøket (for det er helt klart mulig å få medhold). Selvsagt. Selv om det tar 6-8 mnd i snitt å få et svar. Svar. Og selv om begrunnelsen består av ny og gammel fakta sauset sammen, der bortforklaringene ikke akkurat står i kø. I tillegg til at den konfidensielle informasjonen er spredt overalt. Jeg får litt fnatt av de folkene. Så mye fnatt at jeg ikke orker å skrive mer om det.  Jeg krysser bare fingrene for at jeg holder meg frisk og rask, jeg, og at jeg heretter har et normalt sykemelding-forhold til NAV – samt holder meg utenfor alt som har med psykiatrien å gjøre. Såpass skylder jeg meg selv!

Ja!

Posted on
Jeg er ikke en person som ”tenker mye” – uten at det må komme for feil ut. For at jeg tenker og bruker hjernekapasiteten, det gjør jeg. Er jo jusstudent liksom. Mer riktig ordbruk blir trolig dveler. Jeg dveler ikke mye. Ofte tar jeg avgjørelser før jeg har rukket å lese hva det innebærer for meg. Ja, selv før jeg har sjekket om jeg faktisk har tid. Det kan være alt fra saker som engasjerer meg, innkjøp og avtaler med venner eller jobben. Jeg bare er sånn. Et ja-menneske. Spontaniteten rekker godt over gjennomsnittet. Kanskje litt for mye til tider. Og noen ganger byr det på omveier, ekstra utgifter og stress – andre ganger byr det på effektivitet, besparelser og snarveier. Og som oftest sistnevnte. Det dummeste jeg vet er å utsette en mulighet eller sjanse, for så å vite at jeg dummet meg ut av den grunn. Da tar jeg heller risikoen. Jeg tenker at jeg har alt å vinne, for det verste som kan skje er jo ikke akkurat verre enn at jeg kan tape fjes, bli litt blakkere eller angre bittert. Og angre gjør jeg sjelden uansett. Sånn utenom å kjøpe en tredemølle (halvåret før jeg flyttet) til over ti tusen når jeg sikkert kunne klart meg med en billigere sett ift mitt minimale forbruk. Men en vakker dag er sikkert det noe jeg ser på som en investering – får vi håpe. Eller da jeg uhemmet takket ja til å møte en venninne på kveldstid – i Andebu – og det var mørkt, glatt, nullføre, null lyktestolper og tåke. Jeg har tydeligvis forbedringspotensialer. Jeg, som alle andre. Men: Jeg lever litt i den tro at jeg heller skal angre på det jeg har gjort, enn på det jeg ikke har gjort. Ofte blir det et spørsmål om å angre litt eller om å angre bittert. Tar ikke sjansen. Også gikk det jo fint å få plassert tredemøllen, og jeg kom jo helskinnet hjem fra Andebu.
Oppsummert så vet jeg at det gir meg best valuta å reagere – selv om det kan ta ekstra tid. Jeg liker ikke den ”der-og-da” tankegangen. Jeg må handle, og det nå. Jeg kan ikke tenke og dvele, for da vet jeg at sannsynligheten for at jeg dropper ut, er stor. Sammenlignet litt med den gang mat var en fiende. Det var mye enklere å skippe måltider eller droppe maten dersom jeg satt og funderte, regnet og gruet meg til maten – enn om jeg bare hadde hevet den i meg på sekundet. Selv om også det var skummelt. Alt var skummelt før. Jeg tok få steg da jeg var syk, og det angrer jeg på i dag. Ikke nødvendigvis steg i forbindelse med sykdommen, men steg i forbindelse med det sosiale, jobb, skole – sånne ting. Jeg tror nemlig at om jeg hadde tatt disse stegene, så hadde jeg kanskje blitt friskere og kanskje også frisk før høsten 2017. Fordi jeg var et nei-menneske da jeg var syk. Utvilsomt. Men hvordan alt kunne vært og hvordan alt ville blitt, er spekulasjoner, og ingenting jeg kan gå god for. Jeg bare hater å tenke hva, hvis, dersom, om. Derfor gjør jeg ikke det mer enn jeg her gir uttrykk for. Fortid er fortid. Jeg ser fremover der jeg skaper det jeg har mulighet til å skape. Det er et sånt menneske jeg må være – et ja-menneske! Særlig nå som jeg sitter med ulovfestet forvaltningsrett og googler for harde livet… Over og ut!

K for klar

Posted on
Ferie er vel og bra, men hverdag enda bedre. Selv om det er mer ensomt og krevende. Ferien var fantastisk med stor F, men hvor langt jeg skal dra feriebegrepet kan diskuteres. Jeg har på alle måter vært aktiv i ferien, så å si hele tiden, og har virkelig fått ryddet opp og ordnet hjemme. I gammel dritt. Fra jeg var barneskolebarn. Snudd hele huset litt på huet, om man kan si det. Opp og ned fra loftet. Ut og inn med sekker. Begrepet kaste har fått en ny betydning. Jeg er brutal. Ikke minst ble jeg ferdig med å innrede mitt nye rom – og det den siste dagen. Følelsen av å komme tilbake til det nye rommet når det er slik jeg forlot det, er god. At det er mine ting som står plassert der jeg vil. At det ikke bare ble en sånn hastegreie like før. Jeg hadde nemlig tenkt ut inni hodet mitt hvor alt skulle stå, og hvordan alt skulle være. Familien tenkte noe helt annet. Enighet lå i alle fall på at det skulle være mitt pikerom. Mitt. Om det kom 10-15 år for sent, spiller på en måte ikke så stor rolle.
Det som kanskje overrasket meg mest var all plassen som ble ledig. Jeg trodde helt ærlig jeg trengte nye hyller, men med såpass mye ledig plass så er det godt mulig at jeg avventer det. Noe annet hadde jeg nok sagt dersom alle tingene mine her i leiligheten skulle hjem. Men dette rommet altså. Det er så fint (selv om det enda mangler noe på det elektriske og i vinduet), og jeg er så stolt av gutta mine som bare tok en sjans på at det var ok for meg. Det var nemlig helt umulig den perioden jeg var så syk at jeg sov fra tidlige morgen til sent på kveld. Selv det at mamma strøk klær over hodet mitt var ikke ok. Uff. Godt den tid er forbi, og at nye muligheter realiseres. Jeg gleder meg til å komme hjem neste gang!
Jeg har ikke gått opp i julen, men har heller ikke gått ned. Og nei. Jeg har ikke veid meg, men kjenner nå min egne kropp ganske greit. Kroppen har heller ikke samlet på vann og blitt posete. Det virker som kroppen har balansert seg der den trives og at all maten og treningen jevner seg ut. Samme om det er pinnekjøtt eller knekkebrød. Samme om det er en gåtur eller en joggetur på mølla. Den har heller ikke hatt noe vondt (magen vil alltid leve sitt egne liv – så den er utenom), men den blir dog sliten. Sliten faktisk. Den følelsen hadde jeg aldri da jeg var syk, for da gikk det kun på viljestyrke. Nå derimot handler det om å ha nok bensin innabords også. For ja. Jeg blir faktisk sliten dersom jeg bruker kroppen. Og det? Det er 110% naturlig, og derfor også 110% bra. Juleferien har også bestått av å ta HPV-vaksine, som gikk overraskende bra – som første vaksine noensinne. I tillegg til flere undersøkelser på sykehuset, som jeg enda venter svar på. De er ikke direkte relatert til sykdommen jeg en gang hadde, men er likevel viktige å følge opp med. Som jeg hater sykehus. Selv om jeg vet at det nå er prosedyremessig så vil det aldri føles naturlig for meg. Jeg kjenner at når jeg feks ser Narvesenkiosken gir det meg flashback til den gang da jeg ble trillet i rullestol for å kjøpe et kryssordblad. Heisen var den jeg brukte for å komme opp til SPIS-enheten. Trappene fikk jeg ikke gå i. Slikt vekker minner med andre ord. Ergo er det fort ut, og fort inn.
Nei, nok om helse. Helsen min er der den bør være, og den blir bedre dag for dag i takt med all den gode næring jeg får i meg. Tommel opp for det. Ellers har det vært godt å lade opp, og jeg er superklar for hverdagen og rutinene som venter meg i morgen. Ikke at de har falt ut fullstendig i ferien, men noe senere og mindre strukturert blir en alltid. Jeg har forberedt noe forvaltningsrett, men på langt nær så mye som jeg burde. Angrer jeg på det? Nei. Jeg hadde heller angret på om jeg ikke utnyttet tiden med familie og venner. Dessuten er vårsemesteret noen uker lengre enn høstsemesteret, så bare det gjør at jeg har mer tid. Men at jeg har glemt jusen – er ikke tilfellet. Jeg har kommet gjennom noen kapitler og satt meg inn i hva forvaltningsrett er. Eksamensoppgavene venter vi litt med. Haha. Jeg har ingen formening om faget, annet enn at jeg vet det er vanskelig. Men: vanskelige fag, og jus generelt, liker jeg jo – så føler uansett at jeg har greie forutsetninger for å gjøre det bra. Også i år. I tillegg er jeg ikke noe stresset heller, nettopp fordi jeg kom hit i går ettermiddag/kveld og dermed har hatt en del tid på å klargjøre. Nå er jeg i mål med alt av pakketing.Innviet også årets første gåtur med en liten trynings på den isete bakken utenfor. Bra jobbet. Her er det visst skikkelig vinter – i motsetning til Horten. Matskap er fullstendig fulle takket være de snilleste foreldre på jord. Papirer er sortert, og alt av administrative ting er ordnet. Skolesekken er også ferdig. Så da var det klart for nok et nytt semester. Med tonnevis av glede, energi og motivasjon.

Ubundet

Posted on
Som veldig mange vet fra tidligere lesing her på bloggen så er jeg motstander av nyttårsforsetter. Det handler ikke om at jeg mangler vilje eller ikke når målene mine, for det gjør jeg i aller høyeste grad. Det handler bare om at jeg ikke vil sette en tidsfrist for når målene skal realiseres. Det er mer stress enn det trenger å være. Noen mål vil jeg klare innen 2019. Kanskje lenge før. Noen i sommerferien. Noen helt på tampen. Og andre mål er ikke mulige å realisere i 2019. Derfor sier jeg som det foregående år at jeg vil fortsette i det samme sunne og fornuftige sporet jeg har gjort i 2018.
Skal jeg være ærlig så har ikke 2018 vært noe spesielt sånn egentlig. Jeg har gått videre med jusstudiene, fremdeles ikke fått noen kjæreste, vært ivrig selger på Elkjøp og brukt tid på venner og familie. I tillegg til å være flink med trening og kosthold. Samt ringe både mormor og bestefar. Jeg har også sikret et friskt år. Mitt første friske år siden 2008. Akkurat det er kanskje noe å juble for. For ikke å snakke om Paristuren. Det var jo en belønning for friskusen. Jo. Jeg har også blitt leder for Juristforbundet student bachelorutvalget – noe som gir meg et spekter av muligheter både nå, og senere. På skolen har jeg også prestert langt bedre enn jeg torde å håpe da jeg startet i August i fjor. Jeg har tydeligvis noe å være stolt av likevel, og kanskje er ikke 2018 så A4 som jeg først tenkte. Jeg har bare litt lett for å sammenligne mitt liv med vennene mine sitt. At de har kjøpt hus, blitt ferdig utdannet eller går med en bolle i ovnen. Bokstavelig talt. Men helt ærlig så blir det for fort fram for meg. Jeg føler meg enda for ung til å tenke i de baner. Jeg vil mye heller være takknemlig for alt jeg har, og som jeg tar med meg inn i 2019.
Det kommende året ble innviet med mamma, pappa, Aleks, tante og onkel med champagne i den nye hagestuen som gutta har bygget. En bedre start på 2019 kunne jeg neppe fått. For meg er det en sann glede å feire slike dager med familien, og jeg velger det lett fremfor store samlinger med andre. Etter alt vi har vært gjennom kjennes det på en måte mest naturlig at nyttårsaften tilbringes slik. Selv om jeg nå er 26 og helt klart burde takket ja til invitasjoner fra venner og bekjente. Men dit kommer jeg nok en vakker dag.

2019 innebærer studier og Budapest med JF. Ellers er det for meg egentlig bare en fortsettelse på det fine jeg har begynt på. En fortsettelse på jusstudiene, elkjøp-jobbingen, ledervervet, og ikke minst: rollen som datter, barnebarn, venninne, sparegris og almanakk. Haha. Jeg skal kun fortsette i det samme sporet. Det trengs ingen endringer slik ting er nå. Jeg har det så fint. Helsen går seg også sakte men sikkert til. Jeg hadde en periode der jeg følte at det å være frisk fra anoreksi ikke var å være frisk, nettopp fordi kroppen inni også må heles. Heldigvis greide jeg å snu fokuset mot det jeg egentlig har oppnådd. At jeg ikke lenger sliter psykisk. At jeg ikke har anoreksi. For som Aleks sier: Har jeg brukt 9 år på bryte ned kroppen, så er den ikke 110% etter 1 år. Det virker logisk.

Nå ser jeg egentlig bare frem mot rutiner igjen. Jo visst er det både koselig og deilig med ferie i familiehjemmet og jeg har kost meg glugg disse ukene, men jaggu blir en litt tappet for energi av det også. Selv om jeg prøver å fylle dagene så godt det lar seg gjøre, og uansett hvor glad jeg er i familien min. Det er noe med å komme hjem til studiehverdagen og heller kjenne på det savnet etter familien. Føle at ting går fremover. I livet. Ikke bare på tv-skjermen.