Jeg husker godt mitt absolutt første måltid på sykehuset. Et forsøk på å unngå sonden. Kostplan 1. Der var vi. 2 halve brødskiver, 1/2 smørboks, en norvegiaskive pluss et glass juice. Hvor vanskelig skulle det være? Maten på plasttallerkenen var et ubehagelig syn. Etter 14 dager med sonde var bare synet mettende. Jeg ble fysisk uvel. Så mye fett. Ikke smakt, luktet eller touchet smør på flere år. Ikke drukket juice på evigheter. Hvordan skulle dette gå? Jeg hadde lyst til å gå, men jeg gjorde det ikke. Noe holdt meg tilbake. Istedenfor å fokusere på maten, billiginteriøret og den gnagende rullestolen, så lå fokuset på å holde meg rolig. Ikke kollapse. Ikke besvime. Okei. Jeg kunne ikke dvele lengre. Jeg måtte bli ferdig. De to halve påsmurte skivene ville jeg kaste vekk. De skulle ikke ned i magen min. Der var det ikke plass. Det visste jeg. Tiden gikk. Langsomt. Pleieren som satt foran meg bemerket ”oppførselen” min, og presset på tidsmessig. Plutselig var det fem minutter til endt måltid. Hvis ikke kunne vi like gjerne kalle dette et mislykket forsøk på å spise. Det ville jeg ikke. Det var flaut med sonde, og det var pinlig å holde seg så nær sykdommen. Plutselig var en halvskive borte. Svelget. Borte fra plasttallerkenen. Ikke mer enn to minutter var gått. Jeg kastet i meg den siste halve, også. Deretter helte jeg innpå juicen på knappe 4,5 sekunder. Pleieren var like sjokkert som meg. Var maten nede i magen nå? Ikke noe rester på fingre eller klær? Ikke noen brødsmuler i lommene, på gulvet eller gjemt under tallerkenen? Var det virkelig sant? Hadde jeg spist opp? Ikke en eneste dråpe igjen i glasset. Ikke så mye som en smule på tallerkenen og definitivt ikke noe gris på hender, klær eller møbler. Jeg hadde greid det! Jeg hadde gått mot min verste fiende. Jeg hadde bevist, og jeg hadde ikke feilet i det hele tatt.
Samtidig som jeg var fornøyd var jeg også misfornøyd. Angst er ordet. For mye mat. For mye kalorier. Ingen mulighet for å bli kvitt noe. Hviletiden var uutholdelig. 1 og 1/2 time rett ut i senga med en pleier som kun var opptatt av strikkearbeidet sitt – mens jeg lå der. Klorende, usikker og totalt fraværende for hva som nettopp hadde skjedd. Stor og ekkel mage. Uvant og ille. Ville ikke tenke på det. Ville bare sove. Sove bort alle vonde tanker og følelser. Dessverre gjorde alle forsøk på ignorering det stikk motsatte. Jeg valgte bort sykdommen, men forlot allikevel tryggheten min. Den tryggheten jeg hadde bygd opp gjennom hele sykeperioden. Anoreksien buldret inni der; ”Dette fortjente du ikke, Madelén”. ”Du er et dårlig menneske”. Hva hadde jeg gjort som var så utrolig galt?
Du kan si jeg er vakker, men da tror jeg deg ikke. Du kan si jeg er nydelig, men da vet jeg det ikke stemmer. Du kan si jeg er snill, men da tror jeg du smisker. Du kan si at jeg betyr noe for deg, men da føler jeg meg i veien. Du kan si hva som helst til meg. Alt det positive, men jeg vil allikevel ha problemer med å forstå hva du mener. Jeg tolker ting på min måte. Anoreksiens forvrengte måte. Jeg blir glad. Utenpå meg synes ikke den innvendige usikkerheten. Jeg er ikke en person som blir overbevist. Jeg er en person som overbeviser andre. Jeg er ikke en person som tror på noe. Da skal jeg praktisk talt ha opplevd det. Jeg er ikke noe enkelt individ. Det har jeg aldri sagt, og det kommer jeg alltid til å stå inne for. Jeg kjenner meg selv bedre enn noen andre. Sta som et esel, men allikevel målbevisst, viljesterk og blid. Veldig klok og med mye selvinnsikt. Ekstrem positiv til alt annet enn meg selv. Samtidig som jeg mener at ord betyr noe. Om det er kortvarig så betyr det enormt. For selv om jeg aldri lar meg helt overbevise, så skal det lite til for å glede meg. De gode følelsene og den ekstra lykken gir meg mer og mer.
Årets første norske jordbær var mer enn godkjent. Helt klart noe av det beste jeg kan stappe i meg. Nytelse i hver bit.. Et tegn på at det straks er sommer. Om ikke lenge skal vi på sommerferie, noe jeg gleder meg masse til. Sammenlignet med i fjor så skal det mye til for å toppe det, men jeg har allikevel bestemt meg for at vi skal få det til. Med riktig og god planlegging rundt måltider og mat, nye opplevelser, familietid borte fra tv’en og brukbart vær så kan man ikke klage. Dessuten skal jeg legge fra meg rutinene mine hjemme og heller fokusere på at jeg har ferie. Hva betyr vel en gåtur mindre, en is ekstra eller å gå glipp av en episode med suits? Ingen verdens ting. Det skal nemmelig bli så godt med fri, miljøforandring og masse tid med familien. Ferien i år er lagt til trygge og sikre omgivelser, slik at vi ikke går på noen bommert. Da blir det bra for alle, pluss at vi har tatt hensyn til sykdommen. Anoreksien får ikke ødelegge noe. Vi har bestilt og booket leilighetshotell i Malmö, feriesenter syd i Danmark før det hele avsluttes med noen dager i Rostock med Kiel-ferja hjem. Dette blir supert og vel fortjent til oss alle!
I dag hadde jeg som plan å stå opp tidlig(ere) ettersom jeg skulle rekke å se leiefilmen før jobb. Det var en prøvelse å dra seg ut av senga før ni, for så å legge ut på gåtur i solsteiken. Men som alt annet, så fikk jeg det til. Jeg så ”the grey” sammen med Aleksander. Det var en utrolig bra film. Annerledes, men veldig spennende, gripende og smertefull på en og samme tid. Etter litt hjemmekino, frokost og kos tok jeg med meg beetle på jobb. Elsker bilen min! Det var mye som skulle gjøres og da går jo tiden fort. Lunsjen spiste jeg med en gang jeg kom hjem, også dro jeg og mamma til byen. Horten har fått enda et nytt kjøpesenter, så slike dager drar jeg på. Samtidig som jeg møtte Vendela og fikk avvekslet noen ord og et bilde. Utrolig artig! Det ble noen raske timer, men mer behøvdes ikke. Det er greit å spise middag litt innenfor tiden. For senere skal vi nyte sesongens norske jordbær. Nam!
Gårdsdagen ble kjempefin. Faktisk bedre enn forventet. Altså; litt bedre hvert år. På sølvbryllupet braker det løs. Heldigvis en stund til… Det betyr så mye å se den kjærligheten som er dem i mellom. Håper jeg opplever en sånn lykke en gang. Hadde gjort forberedelser en stund i forveien. Noe som alltid lønner seg, så lenge det ikke går utover stressnivået og energien min. Middagsmåltidet ble veldig godt mottatt. Gaven og marsipankaken falt bra i smak. Suksess! Det var stas å dra på bowling med Aleksander. Vi vant hver vår runde. Noe jeg ikke har gjort på evigheter, så det var definitivt tydelige forbedringer på den fronten. Jeg holder meg til den rosa på 7 kilo, og blir stadig litt flinkere med både teknikk og fart. Det er gøy!
I går bakte jeg og Aleksander kake til bryllupsdagen. Det har blitt en slags tradisjon. Anoreksi eller ikke. Denne gangen hadde vi gjort det noe enklere for oss selv og kjøpt inn en hjertekakeform. På den måten slapp vi å stå med pepperkakehjertet å hule ut. Hvilket som er en meget klissen jobb. Vi lagde den tradisjonelle; en basic sukkerbrødbunn som vi fylte med vaniljekrem, syltetøy og friske bringebær. Kaken ble dekt med pisket krem og rosa marsipan. Som pynt brukte jeg smågodt. Resultatet ble fint, med unntak av litt utydelig skrift. Pluss at vi måtte ned i butikken for å kjøpe ny kremfløte, ettersom den andre skilte seg og ble til smør. Takk og lov for at matbutikken var oppe til elleve. Jaja. Man lærer så lenge man lever.. Overalt til enhver tid. I dag har vi derfor vært i byen for å handle litt. Bestemte meg for å varte dem opp med deliig middag. Mat med inspirasjon fra ”come dine with me”. Nytt og annerledes. Senere er planen bowling for meg og Aleksander. På den måten får de dagen sin alene, mens jeg kan bruke litt tid med lillebror. Det er alltid bra!
Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har prøvd, men feilet. Hvor mange ganger jeg har satt inn nådestøtet, men gravd meg selv ned. Hvor mange ganger jeg har presset meg selv i motbakke, og falt tilbake. 1000 skritt frem. 1001 tilbake. For ikke å snakke om alt jeg har satset, der jeg kun satt igjen med tap. Så er det dette med at jeg aldri vet hva som lurer bak neste sving. Jeg må tørre. Jeg må våge, og jeg må utfordre meg selv. Jeg er nødt. Det er godt for psyken, og det gir en mestring. Uansett. Tap og vinn med samme sinn! Jeg ser på det positive som finnes ved å gjøre noe nytt. Kanskje skummelt. Kanskje drar det angsten fram i meg. Stor som en flodhest, og større enn alt som kan defineres i den subjektive verden. Allikevel så er det til syvende og sist hva som betyr noe. Finnes ikke anger. Alle forsøk er verdt tankene, energitapet og utfallet. Hver eneste gang. Resulatet avgjør ikke nå, for det vil bli akkurat slik jeg ønsker. Styrken gir meg kraft. Viljen drar meg fram. Tiden gjør meg klokere. Miljøet gir meg trygghet, og de fabelaktige vesnene rundt meg gir all den støtten som jeg trenger.
Snart tid for sommerferie. Det skal bli deilig! Forrige uke var en gladuke som bestod av sene kvelder og godt humør. For å komme opp med to nøyaktige beskrivelser. Jeg fikk bestilt meg solbriller, som er en gjenstand jeg ikke har brukt på tre år på grunn av mitt nedsatte syn. Det nytter ikke å myse når man kjører cab. Derfor fant jeg de fineste Ray Ban’ene og bestilte dem med rette styrken. På impuls, men da slipper jeg å skaffe nye hvert eneste år. Jeg er nemmelig et vanedyr. Et skikkelig vanedyr. Noe som har vært utfordrende i forhold til sykdommen, men som jeg nå har blitt bedre på å takle. Bare det å bytte på måltider og tidspunkter, spise annerledes mat, spise andre merker, gå andre turruter og lengder, gå på andre tidspunkter, stoppe underveis i gåingen, spontane aktiviteter og besøk, endre på rekkefølgen jeg steller meg, osv. Mange småvaner som fort utviklet seg til tvang. Dag inn og dag ut. 24 timer i døgnet. Vaner er vonde å vende, men så verdt det. Det er virkelig en befrielse at jeg ikke lenger er totalt låst fast i et så firkantet og stramt mønster. Det skjer jo ikke noe om jeg bryter disse teite tvangsmønstrene mine. Ingen kjefter på meg. Ingen burer meg inne. Ingen skader meg. Ingen andre enn underbevisstheten trår til, og den er jo overhodet ikke noe jeg skal være redd for. Så fornuftig og klok som jeg alltid har vært, og er. Mønstre er til for å brytes. Det blir bare en ond sirkel som fort går utover livskvaliteten da den dårlig samvittigheten kan slå inn. Når vi først er inne på dårlig samvittighet så er det faktisk noe jeg har fått mer på avstand og som jeg ofte klarer å snu til det positive. Positiv til utseende og antrekk. Positiv til måltidene og maten. Positiv til de rundt meg. Positiv til jobben min. Positiv til det som skal skje. Positiv til kroppen min. Noen ganger, i allefall. Med positive holdninger er det enklere å komme seg gjennom dagen, og jeg føler at hver dag er en ny givende sjanse. Jeg lever i nuet og er åpen for det meste. Som når det plutselig dumper en ostehøvel ned i postkassa mi. Da er jeg stolt. Det kunne ha vært hva som helst. Det eneste som teller er at jeg har vunnet! En ny mestring.
Det er høst. Året er 2010. Jeg, pappa og Aleksander er innkalt til møte på BUPA. Jeg har hverken tatt vitaminer, drukket, spist frokost eller lunsj. Ingenting. Ansiktet mitt er gult og hendene er blåaktige. Over ullgenseren har jeg tredd den store boblejakka for å unngå forfrysninger. Timene går. Vi prater og prater. ”Du er svært syk”. ”Du bør dra på sykehuset”. ”Vi kan ringe for deg”. Alle de uttalelsene jeg aller helst ikke vil eller gidder å høre på. I hodet mitt summer en anoretisk og behersket stemme. En stemme som higer etter å forlate rommet. Problemet er bare at det er kommet både psykologer og overleger. Ingen vil la meg dra hjem! Ingen… Det går ytterligere tid, og jeg begynner å stivne til. Alt raser for meg. ”Skjer det nå?” ”Skal jeg innlegges?” ”Vil de stappe i meg masse kalorier?” Enormt mange spørsmål torturerer meg. Uendelig med rare og vrengte tanker dominerer. Jeg prøver å delta aktivt i samtalen, men klarer ikke. Tilstedeværelsen har mest å si virker det som. Den jeg febrilsk later som jeg har. Å vente på konklusjonen piner meg. Jeg har vondt. Jeg svetter og fryser på samme tid. Heligvis blir avgjørelsen null sykehus eller innleggelser. Jeg får dra hjem. Nok en gang har Madelén ymtet frampå noe hun vet hun ikke kan love. Middagen skal ned og kveldsmaten skal ned – etter kostlisten som ernæringsfysiologen lagde. ”Alt er bedre enn ingenting, tenker jeg”. Problematisk. Det blir noe mat. Lite, men noe. Øynene er fulle av salte tårer og blikket er skrekkslagent. Madelén er ikke der. Nå er det offisielt for henne. Anoreksien har overtatt grepet!
Mandag snudde gradene totalt. Plutselig var det ikke shortsvær lenger, for min del. Den stekende sola var byttet ut med lavere temperatur og vind. Etter at jeg hadde tilvennet meg sommervarmen så synes jeg det var litt synd, men men.. Den kommer tilbake! Mandag ble en rolig start på uka, uten spesielt med planer. Deretter var det på med det vanlige liv bestående av jobb, kjøring, besøk, turer, og venner. Mormor har vært 8 dager hos oss. Hun reiste Onsdag. Selv mener jeg at jeg har kommet meg overraskende gjennom, og at det var et ganske så fint besøk! Bedre enn forrige gang ettersom jeg nå var mye bedre forberedt… Mat innpakket i poser. Navnelapper. Egne tider på kjøkkenet. Venner har jeg også brukt tid på. Hadde et kjempefint møte med en ny venninne. En flott jente som dessverre har vært like uheldig som meg, og sammen hadde vi derfor en hel masse å prate om. Skulle tro vi hadde kjent hverandre hele livet. Det ble 2 timer med skravling og kirsebærte på en café i Tønsberg. Min første og hittil lengste tur i Beetle’en alene. Kjempedeilig! Det ble forresten sommerfest med jobben i går kveld. Er alltid gøy å være med kollegaene når vi er utenfor uniformene. Da er vi plutselig like gamle og kan snakke om alt. En super gjeng! Det var lagt opp til grilling. Noe som passet meg ypperlig. Jeg tok med marinert kylling pluss en salat av ananas og gulrot. Alle utfordringer jeg består = steg. Var kun vinden som ble en fiende for partyteltet, så vi trakk oss inn etter 2 timer. Der fortsatte noen fornøyde elkjøpere festen over noen knerter og mer enn litt lattermild stemning. Mens gjengen fortsatte utover natten prioriterte jeg å ende festen en gang utpå grunnet kveldsmåltidet som gjenstod. Det ble greit senere enn vanlig, noe som var helt ålreit etter en så flott avslutning på Lørdagen!
