Jeg husker godt mitt absolutt første måltid på sykehuset. Et forsøk på å unngå sonden. Kostplan 1. Der var vi. 2 halve brødskiver, 1/2 smørboks, en norvegiaskive pluss et glass juice. Hvor vanskelig skulle det være? Maten på plasttallerkenen var et ubehagelig syn. Etter 14 dager med sonde var bare synet mettende. Jeg ble fysisk uvel. Så mye fett. Ikke smakt, luktet eller touchet smør på flere år. Ikke drukket juice på evigheter. Hvordan skulle dette gå? Jeg hadde lyst til å gå, men jeg gjorde det ikke. Noe holdt meg tilbake. Istedenfor å fokusere på maten, billiginteriøret og den gnagende rullestolen, så lå fokuset på å holde meg rolig. Ikke kollapse. Ikke besvime. Okei. Jeg kunne ikke dvele lengre. Jeg måtte bli ferdig. De to halve påsmurte skivene ville jeg kaste vekk. De skulle ikke ned i magen min. Der var det ikke plass. Det visste jeg. Tiden gikk. Langsomt. Pleieren som satt foran meg bemerket ”oppførselen” min, og presset på tidsmessig. Plutselig var det fem minutter til endt måltid. Hvis ikke kunne vi like gjerne kalle dette et mislykket forsøk på å spise. Det ville jeg ikke. Det var flaut med sonde, og det var pinlig å holde seg så nær sykdommen. Plutselig var en halvskive borte. Svelget. Borte fra plasttallerkenen. Ikke mer enn to minutter var gått. Jeg kastet i meg den siste halve, også. Deretter helte jeg innpå juicen på knappe 4,5 sekunder. Pleieren var like sjokkert som meg. Var maten nede i magen nå? Ikke noe rester på fingre eller klær? Ikke noen brødsmuler i lommene, på gulvet eller gjemt under tallerkenen? Var det virkelig sant? Hadde jeg spist opp? Ikke en eneste dråpe igjen i glasset. Ikke så mye som en smule på tallerkenen og definitivt ikke noe gris på hender, klær eller møbler. Jeg hadde greid det! Jeg hadde gått mot min verste fiende. Jeg hadde bevist, og jeg hadde ikke feilet i det hele tatt.

Samtidig som jeg var fornøyd var jeg også misfornøyd. Angst er ordet. For mye mat. For mye kalorier. Ingen mulighet for å bli kvitt noe. Hviletiden var uutholdelig. 1 og 1/2 time rett ut i senga med en pleier som kun var opptatt av strikkearbeidet sitt – mens jeg lå der. Klorende, usikker og totalt fraværende for hva som nettopp hadde skjedd. Stor og ekkel mage. Uvant og ille. Ville ikke tenke på det. Ville bare sove. Sove bort alle vonde tanker og følelser. Dessverre gjorde alle forsøk på ignorering det stikk motsatte. Jeg valgte bort sykdommen, men forlot allikevel tryggheten min. Den tryggheten jeg hadde bygd opp gjennom hele sykeperioden. Anoreksien buldret inni der; ”Dette fortjente du ikke, Madelén”. ”Du er et dårlig menneske”. Hva hadde jeg gjort som var så utrolig galt?