Tynn med komplekser…

Da jeg så på tv her om dagen kom temaet med jenter og utseende opp. Jenter og komplekser med andre ord. Det fikk meg til å tenke. Jeg har gått gjennom hele livet og aldri verdsatt utseendet mitt, kroppen min eller den personen jeg er. Ikke var jeg ulykkelig. Ikke var jeg feit. Nei, snarere tvert i mot. Kanskje var ting for bra? Jeg gav aldri utrykk for min misnøye, og derfor blir dette rent hypotetisk. Hvis folk hadde stilt meg spørsmålet om hva jeg var misfornøyd med kunne jeg ramset opp i dagesvis. Sitert fra dagboka og begynt fra bunn. Jeg ville startet med de altfor sprikende tærne mine, og fortsatt med de brede leggene mine og knærne som går for mye innover. Helt til slutt hadde jeg nådd panna mi. Den altfor store klompete panna mi. Slik ville beskrivelsene kommet på rekke og rad. Uten stopp. Slik hadde mine dårlige sider bare strømmet på. Rettelse; de sidene JEG mislikte. Kun to fine ting kunne jeg klare å trekke fram; øynene mine og huden min. Det er få positive ting. Veldig få. Altfor få. Det sier greit mye om hvor tolerant og glad jeg var i meg selv. Jeg kan dessverre ikke si at oppfatningen er bedret. Dog er den heller ikke forverret. Selv som siltynn er jeg enda ikke fornøyd med kroppen. Vektnedgang var ingen mirakelkur. Jeg bare trodde det. Hverken tærne, leggene, knærne, låra, magen, og generelt hele meg holder mål. Langt fra optimalt nok. I-landsproblemer kaller jeg det. Jeg kan kreve og klage uten å komme noen vei. Jeg lever rett og slett ikke opp til forventningene, og det samme hvor hardt jeg prøver. Ønsket resultat ble aldri oppnådd. Det blir aldri oppnådd. For hva snakker jeg om? Hvilket resultat? Hva higet jeg etter egentlig? Når jeg stiller spørsmålene kommer jeg egentlig ikke på et godt nok svar. Dermed har jeg innsett at jeg aldri vil bli fornøyd med kroppen. Det er rett og slett ikke meningen. Det er rett og slett ikke realistisk for meg. Jeg var jo ikke tilfreds før heller. Før sykdommen. Det sier mye. Sånn sett har jeg nok alltid hatt en iboende svakhet psykisk. En slags vrangforestilling som har fulgt meg siden dag 1. Det er veldig vondt, samtidig som det føles skikkelig urettferdig. Hvorfor meg?

 

 

Tross hvor vanskelig det er å godta utseendebiten, må jeg allikevel komme til et veiskille hvor jeg velger den grønne stien. Der jeg lærer å akseptere meg selv. For den jeg er. Aksepten må komme i takt med fornuften. Fornuften må bety en sunn kropp som skal leve fram til alderdommen tar meg. Samtidig som det skal bety en kropp som orker å foreta seg det jeg har lyst til. Jeg kan som sagt dessverre ikke oppnå det umulige idealet – for det kan ingen andre heller. Da får det være greit. Kanskje jeg bare må slutte å tenke slik? Livet må ikke nødvendigvis være forbundet med anoreksi, sykdom og uforutsigbarhet. Muligheter er bedre enn begrensninger. Mye bedre. Hvis det kun er to positive ting jeg er fornøyd med så er det i allefall positive ting. Slik tankegang er nødvendig for meg!

 

 

 

 

 

Jeg må ikke, men jeg kan!

Det er tungt å starte på skolen 08:30 hver Mandag. Derfor kan man kan vel si at 6’er på mediaprøven var en god oppkvikker og start på uken. Jeg beviser stadig for meg selv at jeg kan – bare jeg legger inn en innsats, og virkelig vil! Jeg fullfører og jeg nyter den gode følelsen av mestring. Uten å kreve for mye av meg selv, selvsagt. Den bommerten har jeg gått på før og erfart mye av. ”Mitt beste” er to ord som følger meg overalt hvor jeg går. Gode karakterer er kun et eksempel på at det nytter. Hver dag oppnår jeg noe. Det er en seier i seg selv. Bare jeg står opp og kommer meg ut døra har jeg utrettet mye. Mye bra. For selv et vanlig hverdagsrituale får seiersbetegnelsen. Om det går på selvdisiplin eller medmenneskelighet er egentlig det samme for meg. Jeg trenger ikke å sette verdensrekord for å være fornøyd. Jeg trenger ikke å utrette mirakler for å være fornøyd. Jeg trenger ikke å overgå umulige grenser for å være fornøyd. Mine små seire teller mest, og selv om det ikke alltid føles slik, så er det til syvende og sist helheten jeg må se på. Hele Madelén!

 

 

 

 

 

 

Da følelsene kom til syne!

Før jeg ble syk kjente jeg knapt til mine egne følelser. Jeg var aldri redd. Jeg gråt sjelden. Jeg utrykte sjelden ekte glede, og jeg viste sjelden kjærlighet til andre. På mange måter bodde jeg inni min egen lille kokong. Jeg svevde mellom dagene. Overfladisk og selvsikker. Da jeg ble syk opplevde jeg en helomvendig. Jenta hoppet ut av kokongen. En haug av følelser og tanker suste om hverandre. Jeg følte meg glad og trist samtidig. Jeg smilte og gråt samtidig. Jeg hatet alle rundt meg, samtidig som jeg elsket dem. Og viktigst av alt; jeg tillot meg å være sårbar. Jeg kunne gråte uten å føle meg svak. Jeg kunne ha en dårlig dag uten å være et dårlig menneske. Jeg klarte å ta i mot en klem uten å støte den andre fra meg. Jeg trodde på folk og tok ordene til meg da de sa ”jeg er glad i deg”, ”du betyr mye” og ”du er elsket”. Det har vært en spesiell reise i tankegang og sjeleliv. Mye følelser har vært i sving hele tiden. I løpet av tre år har jeg blitt mer kjent med meg selv enn på de sytten første årene jeg levde. Hvor merkelig er ikke det?

 

 

 

 

 

   

Min nødvendighet

Når man starter å skrive så skjer det noe. Hjernen produserer en masse tanker, og man vet nesten ikke hvordan man skal få dem ned, eller i hvilken rekkefølge. Alt bare popper ut, som rykende varm mikropoporn. For hvert popcorn som poppes dannes en tanke. Man får et behov. Jeg får et behov. Et behov for å skrive. Skrive til det ikke er mer popcorn igjen. Jeg vil skrive om situasjonen, dokumentere og dele fantastisk hendelser jeg ønsker å se tilbake på. Sånnsett er denne bloggen perfekt. Jeg vil mer enn gjerne skrive meg frisk. Om ikke frisk – så bedre. Jeg vil gjerne jobbe med tankene for å få det bedre innvendig. Jeg vil gjerne dele mine erfaringer og stå åpent om sykdommen. Det er så viktig. Ikke bare for meg, men også for andre. Ikke bare alene, men med god støtte i ryggen. Samhold gir meg styrke!

 

 

 

 

 

 

   

Glamorøst med anoreksi?

Det virket så glamorøst med spiseforsyrrelser. Spesielt anoreksi, som etterhvert fikk et alias som ”prinsessesyken”. Mange kjendiser har og er rammet, og ofte har det blitt pakket inn som en enkel og grei sykdom der man er noe tynnere enn normalen. Der tynnhet er forbundet med noe flott, fint og attraktivt. Vel. Alle skulle visst. Sannheten er helt annerledes. Etter mye erfaring, flere års kamp og traumatisk behandling ble synet mitt raskt forvandlet. En spiseforstyrrelse er hverken glamorøst eller behagelig. Man føler seg bare svak. En rekke fysiske kompliksjoner er krevende. Psykiske problemer driver en til vannvidd og er beintøft. For ikke å snakke om sondeslangen som tar seg greit dårlig ut. Den fikk i hvertfall meg til å se sykere ut den gang. Da jeg lå og ble pumpet på akutten etter en dødelig overdose kom det et vendepunkt. Det understreket for meg at livet absolutt ikke handler om hvordan man ser ut. Det handler om hvem man er. Forholdet til seg selv og til andre. Hvordan man framstår er i stor grad tilknyttet ens indre styrke og følelser. Allikevel innbiller de fleste seg at det ytre må omhandle regimer i form av hardtrening og supersunt kosthold. Det er ganske sykt hvor langt ting må gå før man tror man oppnår suksess. Gutter ønsker seg jo ikke beinrangler. Arbeidslivet foretrekker ikke beinrangler. Samfunnet generelt vil heller ikke ha beinrangler. Altså; det er ikke et krav! Jo lavere ned jeg kom, jo dårligere følte jeg meg. Man skulle tro det var motsatt. Jeg fikk definitivt bekreftet at size minus null ikke var min vei til et bedre liv. Det er synd det måtte gå så langt, for det gjør veien tilbake enda lenger. Hele framtiden ble satt på vent. Enda går jeg på videregående… Snart 21. Jeg higer ikke lenger etter å bli den jenta jeg var før. Det toget er kjørt. Hun er på en måte borte for godt. Fokuset er å bli den beste utgaven av meg selv – en ny og forbedret Madelén. Den går jeg for!

 

 

 

 

 

 

  

Hennes lydløse rop…

Jeg har alltid likt å skrive dagbok, og det er nok hovedsaken til at jeg valgte å opprette bloggen. Her har jeg funnet fram et dagbokinnlegg nøyaktig tre år tilbake i tid. Jeg ville publisere det da jeg mente det var riktig. Av fornuftige hensyn er noe tatt vekk. Rett og slett fordi detaljer og beskrivelser er så hjerteskjærende og grusomme. De tåler ikke dagens lys. Kanskje senere. Det er rart å lese hvor vondt jeg hadde det, og det virker nesten ugjennkjennelig for meg. Spesielt med tanke på alt jeg har opplevd etter denne datoen og hvor mye bedre jeg har det nå!

 

Horten, 18/10-2010:

”Jeg vil slette denne dagen! Jeg orker ikke dette mer.. Etter at jeg begynte med oppfølging har alt blitt så utrolig strengt. Jeg må spise brødskiver med ost, for å få det rette næringsinnholdet på dem. Ingen mager kalkunskinke på meg. Kun fordi jeg hverken liker eller takler smør. Mine kjære knekkebrød er dessuten bannlyst. Æsj. Måltidet er en daglig kamp jeg presser meg gjennom. Helt til jeg er på randen med å spy. Jeg kjenner det i halsen. Noen ganger hiver jeg maten vekk, også. I bakken eller i søpla. Rasende er jeg. Jeg blir så provosert. Maten provoserer meg. Mengden og utseendet skremmer livet av meg. Nå vet jeg virkelig ikke hva som skjer. Jeg har en fullstendig kontroll på alt jeg spiser. Hver bidige kalori er loggført. Det er slitsomt, men jeg må det. Kan ikke huske sist jeg spiste noe annet enn fiskekaker til middag. Dessuten vil jeg ha skole og jobben tilbake. De har jo ingen rett til å bare sykemelde meg, eller nekte meg turer, så i dag har jeg sneket meg ut igjen. Løpt alt jeg orket. Jeg tok vindusveien siden mamma var i dusjen! Jeg får kun lov til å bruke beina hvis jeg skal på uvesentlige møter. Stygge BUPA. Ikke en gang matbutikken er greit, så per dags dato så har jeg ikke en matvare jeg har lyst på her. Bare noe sukkerfritt syltetøy og litt kalkunskinke. Skal jeg maule det? Er forresten ikke så sikker på noe lenger. Jeg vurderer sterkt om jeg vil være hjemme. Aleksander har begynt å bli altfor pågående, og snart tror jeg både mamma og pappa vil ha meg vekk. Ut av livet deres. Selv vil jeg forsvinne mer enn noe annet. Jeg takler ikke smaken på mat, lukten av mat, følelsen av å ha den i munnen, følelsen av å ha den i magen, tanken på å gå opp i vekt eller det at jeg må være innesperret i mitt eget hjem. Ingen får komme her å fortelle meg hva jeg skal gjøre, hvem jeg er eller hvordan jeg skal bli. Jeg har et mål og det er at jeg må manne meg opp til teorien slik at jeg kan få lappen på bursdagen min. Hva som skjer etterpå er egentlig ikke så farlig. Jeg blåser i det. Jeg har mistet livsgnisten og generelt livet mitt. Jeg har ingenting. Alle er i mot meg. Alle hater meg, og hatet er størst fra undertegnede. Det går virkelig ikke ann å se for seg en hverdag på mer enn 400 kalorier. Det går ikke. Det går ikke, går ikke – går ikke. Jeg fyller som sagt 18 år. Den viktigste bursdagen min hittil. Vel. Den skulle vært det. Nå vet jeg strengt talt ikke lenger. Er ikke sikker på hvor mye kroppen min tåler nå, men jeg akter ikke å gjøre en eneste forskjell. Ikke en eneste en. Ting forblir slik jeg bestemmer så vil tiden vise om jeg er levende eller dø 20 desember 2010…”

 

 



 

 



 

 

  

Fokus: psykisk helse!

Det er ikke alt øyet kan se. Man kan ikke legge merke til alle som lider. Ikke alle sår er like tydelige og fremtredende. Inni oss bærer vi på noe. Noe kan være bra, noe kan være dårlig. Daglig omgir vi oss med andre mennesker. Mange sliter, men velger allikevel å holde det vonde inni seg. De færreste tør å stå fram med psykiske problemer eller lidelser. De færreste tør å si at de sliter eller har behov for hjelp. Fortjener de det ikke? Føler de seg mindreverdige? Er ikke deres problemer verdt bryet? Ofte er det konsekvensene man tenker på først. Hva skjer hvis, dersom, at, om? Hva vil andre tenke om meg? Det å framstå best mulig er nok blitt mer og mer viktig, dessverre. Mer og mer vanlig i dagens helskrudde samfunn. Mest mulig perfekt høres vel fint ut for de fleste. Ingen vil jo virke svak. Så lenge man smiler og mestrer det man skal, så er det kanskje ikke så galt om man er litt deprimert og sår innvendig? Det er nemlig kun et fåtall som er åpne om det som faktisk plager sjela. Noe som er trist. Det tyder på en ting; selv om vi er kommet til år 2013 er vi fremdeles ikke langt nok. Vi har en vei å gå. Flere må åpne seg. Flere må ta til seg kunnskap, og fler må tillate at andre mennesker bryr seg om dem. Vi må alle endre litt fokus, tillate mer og ikke forhåndsdømme ut fra inntrykk. I dag, 10 Oktober, er det verdens dag for psykisk helse. Den beste måten du kan feire på er å være åpen om det du sitter inne med…. Jeg har valgt å være åpen om min anoreksi, og det er jeg sjeleglad for. Det ville vært feigt og unaturlig å være anonym med en slik blogg. Uten åpenhet hadde jeg overhodet ikke kommet gjennom hverdagen. Da ville jeg heller ikke hatt noen sjanse til å kjempe for å bli frisk. Så ja; gjør som meg – grip muligheten og del det du har på hjertet. I dag er dagen!

 

 

 

 

 

   

Utfordring: nuddelboksen!

”Jeg har sett folk spiser dem på skolen. De lukter godt!” sa jeg til mamma idet jeg plasserte boksen i handlekurven. En milepæl må stadig til. Jeg forsøkte å utfordre komfortsonen min. Noe av den trygge og vante maten fikk seg en liten prøvelse. Nudler var jo tross alt en karbohydratbombe, og forsåvidt noe jeg ikke hadde smakt siden barneskolen. Noen år tilbake kan man si. Allerede da jeg hadde tatt oppi det kokende vannet så jeg at dette var en porsjon som oversteg min gane. Lukten var som jeg husket den, bare mye sterkere. Allikevel trosset jeg frykten og startet å snurre gaffelen rundt. En etter en gikk strimlene inn i munnen. Sakte men sikkert. Da jeg kom halvveis kjente jeg meg fullstendig stappet og småkvalm. Jeg trodde ikke at jeg skulle få ned noe mer. Magesekken min kunne umulig ha plass. Mamma gav meg selvsagt valget og sa jeg kunne få slippe. Hun synes det kan bli tøft å se at jeg gjennomgår måltider jeg ikke kjenner meg helt trygg på. Som det stabeistet jeg er behøvde jeg å bevise for meg selv, men også for mamma, at jeg kunne greie det. Gjerne med litt tvang om jeg måtte. Litt venting skulle gå bra. Etter en halvtime forsøkte jeg å spise resten. Bit for bit svelget jeg i vei. Omsider jobbet jeg meg nedover koppen. Mot mål. Resultatet; en tom kopp. Dårlig samvittighet? Nei. Heller en jente som var fornøyd med å ha spist middagsporsjonen sin! Den neste middagen med ”rett i koppen-boks pasta di parma” gikk også ned i sitt tempo. Egentlig uten forvetninger. ”Gjør mitt beste” var det som telte. Jeg følte ikke noe særlig til anoreksiens vrede. Det at den var altfor kremet og kvalmende var vel den eneste utfordringen. Jeg fikk en følelse av at jeg spiste svært usunt. Mange hundrekalorier mer enn vanlig. I og med at det var mitt eneste middagsalternativ hadde jeg ingen andre muligheter enn å spise opp alt… Noe jeg gjorde også 😉

Vannkokertilberedt mat er helt ok mat når jeg er på ferie, men absolutt ingenting jeg kommer til å kjøpe her hjemme. De funker vel mer som praktiske løsninger har jeg funnet ut…

 

 

 

 

   

Jenta må jo spise!

Mange har sikkert lurt på hvordan jeg (riktig nok som anoretiker) har mestret en 5 dagers høsferie bestående av mye trening kombinert med nok mat. Jeg er overhodet ingen fan av matinnlegg og kostholdsrelatert stoff. Det kan fort virke provoserende ettersom vi alle tolker ting ulikt. Allikevel velger jeg å poste et innlegg som jeg ønsker skal bli lest med respekt og forståelse. Også med tanke på at dette er meg og mitt, og at jeg er et individuelt menneske som har egne behov. Dette innlegget er derfor ingen oppskrift, fremgangsmåte eller vidunderkur som jeg vil presse på noen… Alle har vi våre valg, og de klokeste tar vi når vi velger å stole på vår egen dømmekraft! Jeg følger min…

 

Vi dro hjemmefra vel vitende om at dette skulle bli en fantastisk ferie. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle mestre maten, og at den ikke skulle sette noen stopper for turen. Dessuten forstår jeg jo at man trenger næring når man driver med trening. Matpakker for frokost og lunsj ble laget til avreisedagen. Knekkebrød, havregrynsposer, saft, syltetøy, yoghurt og babygrøt ble medbrakt. Pluss kjøkkenvekta, selvsagt. Denne gangen la jeg faktisk til flere gram enn hva øyemålene tilsa. I og med at jeg hadde matvarene hjemme tok jeg de likeså med. Da slapp jeg jo å kjøpe de på butikken. Vår første mathandel ble like før vi ankom hotellet. Noe middagsmat, frukt og drikke stod på lista. De andre dagene ble det enkel middagshandling og påfyll.

 

 

Frokost og lunsj: Det var frokost mellom 7 og 9:30. Noe mamma greide, men ikke jeg. Jeg presser ikke i meg mat så uvel som jeg er tidlig om morgenen. Istedenfor tok jeg med meg matpakkene mine, for det er alltid best erfaringsmessig. Tukler jo ikke med noe som allerede fungerer bra. Jeg har to søte rosa matbokser. Disse brukte jeg iherdig og fylte opp med knekkebrød. Ved siden av hadde jeg syltetøy i porsjonsbokser og en skje til å smøre med. Veldig praktisk når man er på turer.

 

 

Middag: Jeg ville neppe sverge til brødmat, knekkebrød, havregrøt eller kalde fiskekaker, så jeg valgte å kjøre litt vågalt og prøve noe nytt. Nudler på boks og ”rett-i-koppen-pasta” var to geniale middager. Som hotellgjest var det ålreit å få i seg minst et par varme middager i løpet av oppholdet. De andre to ble forsåvidt egenlaget salat, men så lenge det er rent og smaker bra, så er det bra.

 

Kvelds: Som kveldsmat har jeg et behov for å spise noe som er enkelt å få ned. Valget faller gjerne på grøt av noe slag. Pulver pluss kokende vann er lekende lett. Med tanke på at jeg har litt mangler på vitaminer og stoffer passet babygrøt perfekt som feriemat. Dessuten var det et ypperlig valg med tanke på å få i seg nok. Jeg som sliter med mengder gjorde smart i å velge noe som både var energitett og veldig næringsrikt på en slik tur. Sånnsett kan jeg nok si at dette er et bra mattips til de som har problemer med matinntak. Grøten tok jeg naturell med et overdrevent godt kaneldryss, eller med frukt, bær, cottage cheese eller yoghurt ved siden av. Den er ganske mild på smak og veldig kjedelig i konsistensen. Jeg gikk tidlig lei, så det var godt det kun var snakk om fire slike måltider!

Med god planlegging kom vi oss altså helskinnet gjennom. Det har gått veldig fint med maten. Som vil si; bedre enn forventet. Kostholdet har vært sunt og variert. Tilpasset og perfekt for meg og min ellers så ustabile mage. Til min glede betød det null plager i ettertid. Vi har spist alle måltidene felles. Mamma har akseptert meg og at sykdommen setter begrensninger. Uten fokus på at noe har vært feil eller burde vært annereledes. Den diskusjonen er på en måte historie. Jeg er tjue år nå og bør vite at kroppen trenger mat. Likeså er det viktig for meg at jeg klarer å håndtere dette på egen hånd og dermed bevarer den tillitten jeg har fått. Når jeg ser at det går ann å takle en ferie så gir det meg en mestring- og lykkefølelse det er vanskelig å beskrive. Jeg føler meg sterk, samtidig som jeg føler meg selvstendig, voksen og nesten normal. Jeg har bare lyst til å dra fram mitt bredeste smil, jeg. Hurra!

 

 

 

 

   

Regnværsdag betyr bydag!

Fredag 4/10

Alarmen ringte en time mer enn nødvendig. Jeg hadde store vanskeligheter med å stå opp. Aller helst ville jeg bli under den gode varme dyna. Greit nok at det ble sent forrige dagen, men det verste var nok at jeg frøs skikkelig. Jeg skalv innvendig. Det tok tid å få meg opp, og til slutt måtte mamma gå ned i frokostsalen alene. I mellomtiden tok jeg en lang varmtvannsdusj slik at jeg fikk tilbake kroppstemperaturen. Deretter brukte jeg god tid på hår og sminke, før jeg fant fram passende klær. Det ble en tunika og en sommerkjole. Kanskje litt i kaldeste laget ute i høstværet. Rett etter ti ankom vi byen. Grøssende og kalde. De to første timene skulle vi benytte ute i handlegata, som gikk i en slags firkant med butikker om hverandre. Vi startet med å ta en del bilder på det fantastiske havneområdet. På den måten var vi sikre på at vi fikk tatt dem i tilfelle regnet skulle komme. Værmeldingen hadde jo stemt så langt. Det blåste en del, så vi måtte være raske. Med fine bilder var vi begge fornøyde. Turen gikk videre til de mange butikkene som lå variert på rad og rekke. Alt var så ”for-seg-gjort” og flott. Hele byen var alldeles nydelig. Jeg hadde nesten bare lyst til å stå med kameraet og knipse i vei. Da de to timene nærmet seg slutten kom regnet som forventet. Det pøste ned. Vi løp alt vi orket til bilen og fikk flyttet den inn på parkeringshuset. De neste timene passet perfekt å bruke på kjøpesenteret. Mamma bestilte seg en pizza med salat, mens jeg tok fatt på matpakken min. Vi ble sittende en stund før vi ruslet avgårde igjen. Til min store glede fant jeg et par klesplagg jeg med garanti vil bruke. Normalt sett sliter jeg veldig med å kjøpe klær. De skal ikke bare se fine ut – de skal sitte pent på også. Med hensyn til meg og med hensyn til anoreksiens tynnhetsbilde. Ofte blir det meste hengslete og stort. Vel. Denne gangen hadde jeg flaks i prøverommet. Dermed slo jeg til. Jeg hadde lenge lett etter et glitrende skjørt, og fant et i gullfarge med strikk i livet. Passende til det meste. Det var et bra kjøp, men kun en del av et antrekk. Jeg hadde lyst til å sette sammen noe helt. Et eller annet som kunne fungere fint til bursdag eller i selskap. Like etterpå var antrekket komplett med en ny en bluse og et smykke i ferskenfarge/laksrosa farge. En glad og fornøyd pike med andre ord. Utover det kikket vi og handlet litt småtteri. En gave til hver av gutta blant annet. Arendal by var dermed i boks. Inntrykket har vært ekstremt bra. Både av byen og menneskene. Jeg vurderer faktisk å flytte hit en gang i fremtiden. Noe jeg i grunn aldri har tenkt om noen annen by før. Med andre ord; svært positiv. Jeg vil tilbake – og det snart! Vi reiste mot hotellet i fullt regnvær. Gåturen måtte vike, og det er jeg i grunn glad for. Den hverken fristet eller hadde gjort noe godt for kroppen etterpå. Istedenfor å kjøre direkte til hotellet kjørte jeg til et sted som heter Kongshavn. Uten GPS er alltid spennende og moro. Spesielt for en som er over gjennomsnittet glad i å sitte bak rattet. I utgangspunktet var det for å få en tur, men så viste det seg altså at jeg havnet i en slags sirkel som førte meg til hotellet. Mye kortere tid tok det også. Vel framme på hotellet ble vi møtt av en blid resepsjonist som gav oss hvert vårt lekre daimkakestykke. Jaja. Da fikk mamma dobbelt opp å kose seg med, men kun ett av gangen. Mens jeg hadde min vante matpakke. Da vi hadde fortært hvert vårt inntok vi bikini og entret spaavdelingen. Dessverre for oss nærmet det seg nå helg, og det betød flere folk. Flere folk betød kø. Kø betød kortere tid i boblebadet… Egentlig helt greit ettersom jeg hadde litt annet jeg ville rekke en fredags kveld. Forsåvidt greit å starte pakkeprosessen, også. Ikke at den ble så veldig stor. Jeg hadde nemmelig vært flink og holdt bagen strøken så å si hver eneste dag. Allikevel gikk det litt tid med alt småtteriet av kjøkkenting, tørrvarer, toalettsaker, kabler og diverse. Med mye unnagjort var vi dermed spart for en stresset morgen, noe som var like greit da vi valgte å sitte oppe en liten stund utover kvelden…