Full dag

3 måltider er laget. Baguetter og salat. Gåturen er gjennomført. Snart skal jeg på bentetthetsmåling ved sykehuset. Over 1 år siden sist. Garantert bedret seg. Jeg tar ekstra kalsiumtilskudd, drikker soyamelk og spiser masse cottage cheese og yoghurt. Hver eneste dag. Jeg knekker ikke når jeg går, og man kan ikke lenger høre skjørheten i skjelettet mitt. Etter målingen tar jeg frokosten, og deretter har jeg planer med pappa. Vi skal kjøre beetle’en min, også blir det besøk til besteforeldrene mine. Da er plutselig mye av dagen gått, og innen vi er hjemme så er det kveldsmat og ut igjen. Natt til 1. Jeg har noen planer med venninnen min.

 

 

 

Å fullføre

Nå som jeg har småsutret over regn og gråvær denne uken så kom plutselig solen. Den ble vel ikke fullverdig utnyttet ettersom jeg har vært på jobb. Ikke tid til cab i dag. Fikk brukt gavekortene i allefall. Det ble tilbehør til GPS’en og bilstøvsuger. Pluss en gave til mamma og pappa. Kan tro de ble glad da jeg overrasket med en ny Miele-støvsuger.. Alle måltidene har vi hatt felles. Vi har tatt oss god tid og kost oss masse ved spisebordet. Trivsel er hygge. Hygge skaper trivsel. Det ble også grilling. Akkurat som planlagt. Inni hodet mitt. Jeg måtte manne meg litt opp, men det krevde i grunn lite tanker og følelser. Noe som var fantastisk: Det forteller meg jo at jeg har kommet et stykke fremover. Enda et stykke. Vi kjøpte biffer på Meny, og det ble altså middagen. Indrefilet av okse. Over et år siden sist. Jeg er fornøyd og stolt! Når jeg bestemmer meg for noe så fullfører jeg….

 

 

 

 

 

 

”Finværet”

Jeg er utålmodig etter sol nå. Har så lyst på litt finere og varmere vær. Det kommer vel forhåpentligvis til uka slik at jeg kan få maks utbytte av kjøreturene mine. Fri og regn hører nemmelig ikke sammen. I morgen er det tilbake til jobb. Da skal jeg forsøke å bruke opp gavekortene mine. Jeg har en idé om hva innkjøpene blir. På kvelden håper jeg vi kan dra fram grillen. Er jo kun en ting som bestemmer utfallet der. Min beste grillmat er spyd. Alle mulige spyd, men jeg skal ærlig innrømme at det er blitt et overtak på kylling og kalkun. Kanskje på tide å tenke mer i de varierte baner (?) Aleksander ønsker aller helst at jeg skal slå til med en oksebiff. Vi får se, da! Motivert er jeg. 100% .

 

 

 

 

Bilglede

Jeg hentet bilen i går kveld. Hele familien ble med over fjorden og til Sponvika i nærheten av Halden. Matpakker ble spist i bilen på vei bort. Det var et fint gjensyn med Beetle og gleden var stor da jeg innså at den skulle hjem til Horten og til meg. Jeg tok med Aleksander, mens mamma og pappa måtte nøye seg med volvoen på vei tilbake. Framme i Horten ble det photoshoot og lange telefonsamtaler, noe som resulterte i en sen kveldsmat. Bedre sent enn aldri.. Jeg tror det har vært et av de enkleste måltidene jeg har inntatt i sykeperioden min, faktisk.

 

Startet dagen 10:00 med en gåtur. Rakk det akkurat før øsregnet startet. Det var en fryd å ta bilen ned til jobb i dag. Utrolig frihetsfølelse! Har ikke vært særlig lett å sove noe denne natten heller, men det er greit. Skikkelig artig å våkne til et vindussyn som varmet hjertet mitt. Virkelig. På jobb fikk jeg skaffet Garmin-GPS, så nå er jeg straks i mål med alle duppedittene, også. Eneste minuset er været. Jeg vil jo kjøre med cab’en… Satser på sol og varmere grader fremover. Det hadde gjort seg! Tid og fridager har jeg nok av. Jeg jobber det som matcher i forhold til sykdommen, så jeg står på. På alle mulige måter i grunn! Godt å premiere seg selv litt, da. Dessuten så stod jeg utfordring til en middag bestående av squash med kalkunstrimler og ost. Sistnevnte gikk mye bedre enn hva jeg selv hadde trodd. Null tendenser til dårlig samvittighet. Det går definitivt fremover med både sykdom, apetitt og livsglede nå. Ønsker meg lange (dagevis) kjøreturer helt alene, og da må jeg bli friskere. Sånn er det bare 🙂 Motivasjonen er i hvertfall på topp!

 

 

 

 

Hente Beetle’en i dag!

Det er umulig å sove når man er så spent som jeg har vært i natt. Nå er alt klargjort og snart skal jeg dra for å hente min kjære Beetle. Jeg gleder meg utrolig mye. Dette er en bardoms/ungdomsdrøm som går i oppfynnelse. Har store planer om å kjøre med cab’en, men vi får se ann været. Alt unntatt regn er lov! Ellers så tar jeg fremdeles dagene som de kommer og lever i nuet. Jeg har allerede planlagt utfordringene for den kampen som videre skal kjempes. Det koster jo litt. Noen vonde følelser, tårer og sinne, men det er prisen verdt. Vi snakker små skritt og tilvenninger. Positivt fokus, frøken! Utrolig mye er jo oppnådd allerede…

 

 

 

Å ta skritt

Jeg har hatt en veldig innholdsrik uke med planer hver eneste dag. Som oftest jobb, men også legebesøk, prøvekjøringer og byturer. Legebesøket hadde latt vente litt på seg på grunn av at det er drop’in-timer, så vi ble bare nødt til å få bestemt en dag til slutt. Det somatiske er slik det har vært, og det er bra i følge legen. Dessuten har vi nå fått bestilt sommerferie ettersom jeg har fått ferien min til å klaffe med mamma og pappa. I år skal vi nedover i norden inkludert Tyskland. Det ser jeg veldig fram til! Prøvekjøringer har det også blitt. Vanskelig å ha is i magen når det er så utrolig mye som frister der ute. Jeg måtte gjennom 4 stykker før jeg bestemte meg på impuls mer eller mindre. Onsdag kjøpte jeg drømmebilen min, Beetle Cabriolet. Enda en brikke i livsspillet mitt. Fikk også en sverigetur da vi bare var hundre meter fra grensa, og dermed er lagrene fyllt opp nok en gang. Jeg legger nok ut et bilde av bilen når den er hentet til uka…. Gleder meg veldig mye ettersom dette på en måte er en barndomsdrøm som blir oppfylt, og den er realisert av meg og kun meg! I går ble det forestilling med Åsleik Engmark på Bakkenteigen sammen med mamma. Dro uten forventninger og kom ut derfra mer enn positivt overrasket. Det var så gøy at publikum ble så mye involvert i showet, synes jeg. Utover det så har jeg og Emilie, regissør av ”IKKE SPIS”, holdt to nye foredrag på Horten Videregående Skole. Alltid fint med slike informasjonstimer. Jeg håper og tror at det er nyttig, og mulig forebyggende når folk faktisk kan se og høre hva jeg har vært i gjennom, og hvordan ting har utviklet seg og er blitt. Alltid like sterkt å se filmen. Det virker på en måte for vondt til at det har hendt, og når jeg prøver å kjenne på følelsene eller tankene fra innleggelsen, så klarer jeg det ikke. Ting er kommet såpass på avstand og er kun blitt vage minner, og det med god hensikt.

 


 

 

Ettersom det har vært så mye som har hendt i almanakken min så merker jeg også at anoreksien har tatt mindre plass. Jeg har faktisk kjent på flaufølelsen over å være tynn, og jeg har kjent på tankene over at jeg ikke ønsker å ha knokler lengre. Sterke Madeléntanker. Viljen kommer sakte men sikkert mer og mer. Jeg tror nok snart at jeg tør å utfordre meg selv mer. Noe som da vil innebære i å ta de avgjørende stegene. Skummelt, men nødvendig. Som beskrevet over så har jeg oppnådd utrolig mye av det jeg vil, og nå er resten av livet mitt ganske avhengig av en bedre fysisk form. Når sant skal sies så er det JEG som må ønske forbedring. Jeg må ønske det innerst inne. Folk kan ikke presse meg eller si hva jeg skal gjøre, fordi det til syvende og sist er min kamp. Det er kun jeg som kan bli totalt fri. Totalt fri for anoreksien. Et steg om gangen. Et steg mot F. Et steg mot R. Et steg mot I. Et steg mot S, og det siste og mest avgjørende skritt mot K.

 

 

Veien gjennom følelsene

Følelser er en rar greie. Jeg kjenner meg noen ganger tom, men allikevel ikke depressiv eller alene. Jeg har jo haugevis av gode mennesker rundt meg. Jeg kjenner meg glad. Jeg kjenner meg lykkelig, og jeg kjenner meg fri. For selv om det finnes tomhet, så er det vanskelig å si noe negativt om den. Tankene flyter litt. Jeg er dog ikke en tilskuer til mitt eget liv. Jeg går ikke og grubler, tenker eller funderer mer. Noe jeg gjorde før jeg ble syk, under innleggelsene og like etter utskrivelsen. Tomme, men gode og bra følelser skyldes kanskje at ting føles rett? At jeg ikke har noen uløste gåter oppi topplokket? At jeg nesten har fått alle mine svar. Sånn utenom den fysiske kroppen som kommer en dag. Bitene til puslespillet er falt på plass så godt det lar seg gjøre. Samvittigheten er ganske ren. Jeg føler ingen skyld, og jeg føler ingen tvang for noe eller noen. Jeg har alt jeg behøver om meg selv og sykdommen. Jenta kan gå i forsvarsposisjon, men hun vet også hvordan hun skal angripe!

 

 

 

 

I morgen kommer hverdagen

Da var snart påsken over for denne gang. Jeg sitter her med et smil om munnen ettersom dette virkelig har vært noen fine feriedager. Mye kos og hygge, avslapning og pause fra hverdagen. Det skal være sikkert og visst! Påskeegget er ikke helt spist opp, men det er neimen ikke mye igjen. Da jeg skrev ”pause fra hverdagen” så mente jeg i bunn og grunn mye frihet til å være Madelén. Mye frihet til å nyte dagene uten alt det dagligdagse stresset som fort forekommer. Lite anoreksi og mer fokus på alt det fine og gule som hører påsken til. I morgen er det tilbake til gamle rutiner med jobb, daglige gjøremål og litt mer begrensninger på klokketider. 1-2 timer ved matbordet er kanskje ikke så enkelt å få til alltid…

 

 

 

 

Da Madelén fikk makten!

1. påskedag 2011 var datoen jeg fikk frivilling. Dagen da det ble satt en ny avtale som baserte seg på at jeg skulle motta behandling på eget initiativ og allikevel følge opplegget. Et skritt videre på veien, og et steg i riktig retning. Det steget vi alle hadde ønsket fra dag 1. Påsken kunne ikke endt på noen bedre måte utifra hvordan situasjonen var og med tanke på at jeg enda var innlagt på RASP. Milevis fra hjemmet. Det ble straks litt tryggere og enklere når jeg visste at ting plustelig bare var opp til meg. Mitt ansvar! Slik jeg alltid har ønsket det, og alltid har vært som person. Ansvarsfull, selvstendig og ganske voksen jente for alderen. En jente som først og fremst ville klare seg selv, og som ytterst sjelden ba om hjelp fra andre. Nå fikk hun sjansen til å komme tilbake! Enda kjemper hun, men med gode og sunne intensjoner. Intensjoner om et liv utenfor kontrollen. Et liv der det er lov å gjøre feil, spise cafemat og trene for helsa sin skyld. Et liv på roser, men absolutt ikke tornefritt.

 

 

 

 

Synlig!

Det har vært en veldig koselig påske til nå. Visitter og filmtitting pluss familietid. Vi har hatt lange samtaler ved matbordet der vi bare har pratet om alt og ingenting. Det er veldig tydelig at fornuften min er kommet enda lenger enn bare for noen måneder siden. Det som var dagligdagse tanker og litt tvangspregede handlinger er plutselig ikke så nøye. Det å se fin ut har blitt en del av hverdagen min. Hver dag inn og ut. Uavhengig om jeg har planer eller ikke. Etter 18 år er neglebitingen fullstendig slutt, på ordentlig. Leppene får ikke lenger tørke ut, og heller ikke hendene får sprekke opp. Fargene har kommet inn i hverdagsgarderoben igjen og lipglossen er blitt rosa.  Ønskene om å være jente/dame er større enn anoreksiønsket om å bli gutt/mann. Til å le av i dag. Min økonomiske sans er også snudd til det mer naturlige, og perfeksjonismen er ikke lenger så perfeksjon som den var. Følelsene jeg har for andre er sunne og riktige, og de overskygger ikke tankene om meg selv. De gode tankene.