Jeg har hatt en veldig innholdsrik uke med planer hver eneste dag. Som oftest jobb, men også legebesøk, prøvekjøringer og byturer. Legebesøket hadde latt vente litt på seg på grunn av at det er drop’in-timer, så vi ble bare nødt til å få bestemt en dag til slutt. Det somatiske er slik det har vært, og det er bra i følge legen. Dessuten har vi nå fått bestilt sommerferie ettersom jeg har fått ferien min til å klaffe med mamma og pappa. I år skal vi nedover i norden inkludert Tyskland. Det ser jeg veldig fram til! Prøvekjøringer har det også blitt. Vanskelig å ha is i magen når det er så utrolig mye som frister der ute. Jeg måtte gjennom 4 stykker før jeg bestemte meg på impuls mer eller mindre. Onsdag kjøpte jeg drømmebilen min, Beetle Cabriolet. Enda en brikke i livsspillet mitt. Fikk også en sverigetur da vi bare var hundre meter fra grensa, og dermed er lagrene fyllt opp nok en gang. Jeg legger nok ut et bilde av bilen når den er hentet til uka…. Gleder meg veldig mye ettersom dette på en måte er en barndomsdrøm som blir oppfylt, og den er realisert av meg og kun meg! I går ble det forestilling med Åsleik Engmark på Bakkenteigen sammen med mamma. Dro uten forventninger og kom ut derfra mer enn positivt overrasket. Det var så gøy at publikum ble så mye involvert i showet, synes jeg. Utover det så har jeg og Emilie, regissør av ”IKKE SPIS”, holdt to nye foredrag på Horten Videregående Skole. Alltid fint med slike informasjonstimer. Jeg håper og tror at det er nyttig, og mulig forebyggende når folk faktisk kan se og høre hva jeg har vært i gjennom, og hvordan ting har utviklet seg og er blitt. Alltid like sterkt å se filmen. Det virker på en måte for vondt til at det har hendt, og når jeg prøver å kjenne på følelsene eller tankene fra innleggelsen, så klarer jeg det ikke. Ting er kommet såpass på avstand og er kun blitt vage minner, og det med god hensikt.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Ettersom det har vært så mye som har hendt i almanakken min så merker jeg også at anoreksien har tatt mindre plass. Jeg har faktisk kjent på flaufølelsen over å være tynn, og jeg har kjent på tankene over at jeg ikke ønsker å ha knokler lengre. Sterke Madeléntanker. Viljen kommer sakte men sikkert mer og mer. Jeg tror nok snart at jeg tør å utfordre meg selv mer. Noe som da vil innebære i å ta de avgjørende stegene. Skummelt, men nødvendig. Som beskrevet over så har jeg oppnådd utrolig mye av det jeg vil, og nå er resten av livet mitt ganske avhengig av en bedre fysisk form. Når sant skal sies så er det JEG som må ønske forbedring. Jeg må ønske det innerst inne. Folk kan ikke presse meg eller si hva jeg skal gjøre, fordi det til syvende og sist er min kamp. Det er kun jeg som kan bli totalt fri. Totalt fri for anoreksien. Et steg om gangen. Et steg mot F. Et steg mot R. Et steg mot I. Et steg mot S, og det siste og mest avgjørende skritt mot K.