Jeg går helhjertet inn for filmprosjektet. Jeg vil mer enn gjerne være med for å forebygge eller forhindre vidre spredning av spiseforstyrrelser. Det er alltid fint å føre ting fram til lyset. I dag begynner vi med visninger og foredrag om filmen. Først ut er Horten Videregående Skole. Det blir interessant og spennende!
Omtrentlig et år tilbake startet vi med flerfamilieterapi på Ullevål i RASP sine lokaler. Jeg hadde ingen god begynnelse på kurset ettersom jeg var tvangsinnlagt på den tiden, så utbyttet kom ikke før etter utskrivelsen. Det var også da vi begynte å ta for oss denne såkalte ”ryggsekken” som bestod av målsetninger for familien. Det var der skoleavslutning til Aleksander kom inn, pluss sommerferien, bestefars 85-års feiring og et av de store høydepunktene; Norge-Island. Videre så gav kurset oss diskusjoner, informasjon og støtte. Familien har opplevd en enorm styrke, og ettersom vi nå har så mye fakta, erfaringer og innspill så er det enklere å takle sykdommen i hverdagen. Utålmodighet- og stressnivået er betydelig sunket, og familien har funnet veldig tilbake til den gamle hverdagen før sykdommen. Vi er nok faktisk blitt enda mer sammensveiset. For ikke å snakke om ”lille” Aleksander som fikk se at det ikke bare er storesøster som lider av anoreksi. Hvis noen skulle føle behov så anbefaler jeg denne type terapi på det sterkeste! Det er jo litt trist at det er slutt nå, men sånn er det jo bare. Avslutningen ble super med foredrag fra IKS (interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser), debatt, grupper, oppsummeringer og tiden videre og framover. Vi tok oss en lunsjtur på cafe før vi dro hjemover. Jeg bakte nemmelig favorittbrødet mitt i går; gulrotbrød. Pluss at jeg fikk meg en kveldstur i kulda. Forfriskende og deilig!
Ting kjennes litt lettere på kropp, hode og sinn. Helgen har jeg brukt til å hente inn kreftene og de gode tankene. Det er noe med å opprettholde psyken, og spesielt da når man har en psykisk sykdom. For meg har det vært ekstremt viktig med positiv terapi. Jeg behøver minst 51% positivitet hver dag, men gjerne mer, også. Null problem!
Ikke som i tyngre på vekta, men som i tyngre i hjernen. Uken har bydd på utfordringer og tankekjør som jeg ikke har vært helt vant med. Tiden har mer eller mindre fløyet litt fra meg, og jeg har vel kanskje følt en noe mer isolert tilværelse enn jeg pleier. Det er jo fint å få tid til å tenke, og det er nyttig å fundere litt, men jeg merker bare at det har vært noe mer ”plass” til sykdommen. Noe som har tatt på. Både psykisk og fysisk, uten at det nødvendigvis har gått utover helse og inntak. Nå har jeg tatt mine grep som vil si mer hensyn til meg selv og mine. Pluss at jeg har benyttet litt tid til god fremtidsrettet psykologi med han godeste Olsen. Jeg kommer ingen vei av å grave i hukommelsen på årene jeg har vært syk, innleggelsen, ”onde mennesker” eller ting som generelt ikke har noen god funksjon på tankene mine. Jeg må bruke hver dag positivt, og jeg må gi Madelén maks og det beste utbytte av tiden fremover. Det er sånn jeg skal leve.. Nå og for alltid!
Se uten det anoretiske øyet!
Når jeg ser meg selv i speilet tar det tid før jeg aksepterer hva øynene har observert. Noen ganger gråter jeg. Andre ganger smiler jeg, mens noen ganger går jeg likegyldig fra skikkelsen og tenker at det er helt ok. Som oftest prøver jeg å fokusere på at jeg skal være fornøyd, uansett. Det er tross alt bare vrangforestillinger fra en hjerne som enda mangler noen fettceller.
Bursdagen ble vellykket! Vi stod opp tidlig og hadde en felles frokost mens pappa åpnet pakker. Slik vi pleier når en av oss fyller år. Dette året hadde jeg også plassert han i lokalavisa til den store overraskelse. Ellers så dro jeg på jobben tre timer. Litt typisk meg å stelle i stand en masse ting på forhånd, uten helt å fullføre… Jeg er ikke flinkest til å holde orden i klærne, kryssordbladene eller tingene mine. Så lenge jeg finner det jeg skal ha så er det viktigst. Det kan jeg garantert forbedre noen hakk i 2012. Egentlig er ikke pappa mest fan av at jeg blogger om at stadig eldes, så jeg lovte å gjøre dette kort og greit. Selskapet var koselig og sosialt. For min egen del er det deilig at jeg orker og tør å delta ved familieselskap. Både når det gjelder prating og sitte ved bordet lenge, men også i form av måltider og mat. Gavene falt i smak og 1/2 oreokaken forsvant. Spist av alle, utenom mesterkokken selv, men sånn er det med anoreksi. Ingen bursdager, høytider eller andre feiringer kan få den til å deale på den fronten. Samtidig som jeg har levd et såkalt kakefritt liv i over 3 år nå… Da kjenner man ikke akkurat noe savn.
Jeg brukte store deler av Fredag den trettende til å utfordre mine ferdigheter på kjøkkenet. Ikke bare på flinkhet og perfeksjon, men også tålmodigheten min ble satt på prøve. Den har alltid vært tynn og til tider mangelfull, og sykdommen har i alleflall ikke gjort den bedre… Stress stress. Det jeg gjorde var å bake en oreokake og muffins i anledning pappa sin bursdag, 14/1. Å bake eller lage usunne ting er vel en av livsidrettene til en anoretiker, fordi det er med på å tilfredsstille i form av en kunstig metthetsfølse, men også gi litt slemme tanker for å fete opp andre. Vel. Sånn var det før. Disse ideene var mer en slags gave for å glede pappa. Han er superglad i gode kaker. Mufiinsen gikk fort unna ettersom jeg hadde kjøpt inn en pakke med rosa prinsessemufiins. Oreokaken var litt mer jobb. Den bestod av å forstå oppskriften, masse ingredienser og mye forarbeid for 4 ulike lag der jeg pent måtte vente på at et og ett lag skulle stivne i kjøleskapet. Noen ganger 30 minutter. Andre ganger 1 time, så det var en skikkelig tålmodighetstest fra start til stopp. Resultatet ble lovende, og jeg er fornøyd. Hvis vi ser litt bort fra utseende. Rart å mestre noe man egentlig ikke kan. Samtidig også en fin ting å vite at jeg faktisk kan hvis jeg virkelig går inn for noe. Jeg kan virkelig bli frisk, og en dag så skal jeg det! Mestring består av noen spiseskjeer vilje og en god kopp styrke.
Jeg tviler ikke lenger så mye på meg selv. Jeg hater kroppen min litt mindre for hver dag, og jeg blir stadig mer og mer takknemmelig for de egenskapene jeg har, framfor det jeg ikke har. Jeg har virkelig jobbet hardt for å bli glad i meg selv. Enda er jeg ikke i mål. Dit er det langt, men absolutt realistisk at jeg vil havne – en dag. En dag i fremtiden. Den største jobben har vært å kvitte seg med mye av usikkerheten, angsten og det enorme selvhatet. I går hadde jeg en real omgang i dagbøkene mine fra 2010, og jeg kan vel med sikkerhet bekrefte at hjernen er kommet godt på vei! For det var virkelig dyster og tårevåt lesing…
Da var julen over for denne gang. Nå er juledekoren og – pynten fjernet. Juletreet er tatt ned. Ting er bært på loftet. Det er ikke lenger rødt og nissekoselig. Bare syltetøykakene, pepperkakene og marsipankulene er igjen. For ikke å snakke om all snøen som er kommet. Uansett. Det er litt vemodig og trist at det bare skal være noen få dager en gang i året, men men. Ventetiden er jo bare 11 måneder, og dagene fram mot neste desember skal fylles med minst like mye glede, positivitet og lykke som de siste månedene har gitt meg. Pluss mange nye mål og utfordringer. Kortsiktige og langsiktige. Enkle og vanskelige, men langt i fra umulige!
Jeg har forstått at det handler om noe inni meg. Jeg har ofte hatt høye krav og forventninger til meg selv, men etter 2011 har jeg virkelig lært å akseptere at jeg ikke alltid kan innfri. ”Ikke være best” Jeg er jo like bra selv om jeg kanskje feiler en gang i blant, eller velger en snarvei. Det trenger ikke å bety at jeg har lagt perfeksjonismen på hylla, eller blitt sløvere. Det er rett og slett bare en prioritering som gjør at jeg tar bedre vare på meg selv og mine ressurser. At jeg slipper unødvendig stress, fordi jeg ikke nødvendigvis må påta meg store oppgaver som jeg må bruke for mye tid på. For jeg kan jo mye heller fokusere på det jeg vil gjøre og det jeg ønsker å gjøre, og akseptere at ting ikke må bli perfekt hver eneste gang. Et sted i nærheten er mer enn bra nok! Og jeg skal være fornøyd med egen innsats uansett resultat. Nedtur som opptur! Vanskelig, men til syvende og sist verdt det.
