Jeg brukte store deler av Fredag den trettende til å utfordre mine ferdigheter på kjøkkenet. Ikke bare på flinkhet og perfeksjon, men også tålmodigheten min ble satt på prøve. Den har alltid vært tynn og til tider mangelfull, og sykdommen har i alleflall ikke gjort den bedre… Stress stress. Det jeg gjorde var å bake en oreokake og muffins i anledning pappa sin bursdag, 14/1. Å bake eller lage usunne ting er vel en av livsidrettene til en anoretiker, fordi det er med på å tilfredsstille i form av en kunstig metthetsfølse, men også gi litt slemme tanker for å fete opp andre. Vel. Sånn var det før. Disse ideene var mer en slags gave for å glede pappa. Han er superglad i gode kaker. Mufiinsen gikk fort unna ettersom jeg hadde kjøpt inn en pakke med rosa prinsessemufiins. Oreokaken var litt mer jobb. Den bestod av å forstå oppskriften, masse ingredienser og mye forarbeid for 4 ulike lag der jeg pent måtte vente på at et og ett lag skulle stivne i kjøleskapet. Noen ganger 30 minutter. Andre ganger 1 time, så det var en skikkelig tålmodighetstest fra start til stopp. Resultatet ble lovende, og jeg er fornøyd. Hvis vi ser litt bort fra utseende. Rart å mestre noe man egentlig ikke kan. Samtidig også en fin ting å vite at jeg faktisk kan hvis jeg virkelig går inn for noe. Jeg kan virkelig bli frisk, og en dag så skal jeg det! Mestring består av noen spiseskjeer vilje og en god kopp styrke.