Jeg grøsser, skjelver og har hjertebank om hverandre. Endelig har jeg mannet meg opp til å ta et steg. Steget har i utgangspunktet ingenting med anoreksien å gjøre. Allikevel krevde det sitt, samtidig som det føltes nødvendig for psyken og det hverdagslige livet mitt. Nok en milepæl er overtrådt. Det er vidunderlig med tanke på hvor mange utsettelser jeg har laget det siste året. Unnskyldninger med skole og jobb har hele tiden ”stanset” meg. En avgjørelse var jammen på tide. Et valg skulle tas. En beslutning ble fattet. Ingen vei tilbake. Jeg er strålende fornøyd, men også veldig spent. Så spent og nervøs at pulsen snart stiger til himmels. Det er sjelden jeg har hatt det slik. Selv om det er uvant og noe ubehagelig, så er det kun positivt. Jeg trår i riktig retning og tenker på meg selv. Kun på meg selv! Jeg håper det er bra…
Siste obligatoriske skoledag var 24 Mai. Ettersom jeg hadde eksamen i går så vil jeg si at skoleåret mitt sluttet da den var innlevert. Selvsagt er det enda muligheter for å komme opp i muntlig, men enn så lenge har jeg fri. Oppropet er ikke før i midten av Juni, og det er enda en stund til. Nå skal jeg bare nyte dagene litt ekstra og klappe meg selv på skulderen for vel gjennomført. Skriftlig eksamen 2013 er historie. Den er over og levert. Hvilket som er sinnsykt deilig. Jeg var overhodet ikke nervøs i forkant. Det blir jeg aldri. Med god forberedelse trengte jeg totalt fire og en halv time. Lenge, men nødvendig. Inntok ikke frokosten før jeg følte at jeg var ferdig med oppgavene. Så opptatt ble altså jeg… Men men. Har en meget god følelse. Jeg svarte på alt og gjorde mitt beste. Tålmodigheten får holde fram til resultatet foreligger. Nå skal jeg foreta meg andre totalt andre ting. Fokuset har kun vært eksamen siden Fredag. Forberedelsen ble faktisk på intet mindre enn elleve timer. Lite helg. Til gjengjeld resulterte det i en svær perm med notater, utskrifter og veiledningsark. Det sparte meg for mye tid der jeg satt. Jeg var bra sliten da jeg kom hjem, men ikke mer enn normalt. Å ha anoreksi ble ingen ulempe. Sykdommen satte ingen stopper for meg. Gjennom hele året har den vel egentlig ikke gjort det. Jeg går inn for alt med ren og skjær viljestyrke. At den fysiske formen ikke er på topp hindrer ikke prestasjonsnivået mitt. Perfeksjon var det tidligere. Nå er det ”mitt beste”. Det føles tusen ganger bedre!
Standpunkt historie 6. Ingen tvil om at jeg har stått på. Det merkes at dette er siste innspurt av skolen. Kan nesten ikke tro at året har gått så fort. Om bare noen uker er 1/2 tredje klasse fullført. Jeg er virkelig på god vei til å komme videre i livet. Å føle en slik frihet er sinnsykt deilig. Det gir meg masse motivasjon til å stå i denne ekstreme kampen. Jeg tar faktisk tøffe tak selv om det krever ufattelig mye av meg, og det på tross av at jeg er grønn på hvordan utfallet blir. Det er helt klart noe modig og sterkt som står fram… Fornuftig også, for den saks skyld. Det liker jeg!
I dag var det forberedelse og lesedag. Eksamen avholdes allerede Mandag 27 Mai, bare noen få dager til. 09:00 går startskuddet. Jeg både gruer og gleder meg. Mye pugging er unnagjort, men en del gjenstår allikevel. Jeg har forstått at man kan aldri bli utlært i rettslære. Det kan man vel egentlig ikke i noen andre fag, heller. Professorgraden er i grunn umulig å rekke opp til. Det viktigste for meg er at jeg bruker tiden til å bli godt nok forberedt. Ble dessuten meget glad da jeg fikk utdelt forberedelsesdelen. Alle temaene er langt innenfor hva jeg har av kunnskap. Det var utrolig deilig. Jeg sitter derfor med en ganske bra følelse. Godt å slippe å uroe seg tiden før eksamen. Jeg er jo ikke den som blir nervøs, men må ærlig innrømme at jeg var noe spent inntil jeg kom. I dag har det blitt lang tid på skolebiblioteket der jeg til og med har lånt noen vel så informative bøker. Jeg har sittet fem timer rolig i stillerommet med unntak av en kjapp tur på butikken i finværet. Det er faktisk like lang tid som er satt av til eksamen. Timene har virkelig gått fort. Selvsagt var det litt ensomt, men også det som fungerte mest effektivt. Effektivitet er nødvendig. Jeg er selvsagt glad i å samarbeide med andre, men vil nok si jeg oppnår de beste resultatene på egen hånd. Skal også benytte helgen til en del øving. Flaks med noen ekstra dager. Har nemmelig tatt fri fra lørdagens jobbing, og ser på det som en fornuftig avgjørelse. Da kan jeg eventuelt ta noen timer fri på kvelden istedenfor. Utover det skal jeg lese og skrive ned alt jeg orker. Oppgaveløsing er også god trening. Det gir meg på en måte den siste tryggheten jeg kan få. Jeg har definitivt gjort det jeg kan, og slik skal jeg fortsette. Da føler jeg meg klar slik at jeg utretter mitt beste. Det er jeg fornøyd med. Krysser fingrene for en god dag og en god karakter!
Ingen tvil om at vi nærmer oss sommeren. Været samstemmer stadig oftere og oftere. I dag har det vært supervarmt og solskinn ute. Folk gikk i shorts og sommerkjoler, til og med. Alt jeg ville var egentlig å nyte en skikkelig langtur med cabrioleten min. Det er så herlig å kjenne friheten der jeg cruiser bortover med vinden i håret og musikken på full rulle. Slik ble det ikke. Ikke i dag. Istedenfor kalte pliktene, og jobb var derfor dagens prioritet og gjøremål. Sånn er det bare innimellom. Det ble så varmt at jeg måtte brette opp ermene på skjorta, og ta av thigtsen jeg har pleid å bruke under buksa. Samtidig som jeg passet på å få i meg tilstrekkelig med væske. Masse vann må til på slike dager. Har en tendens til å besvime lett, eller bli fryktelig kvalm i varmen. I dag var intet unntak. Heldigvis gikk tiden fort, og nå er jeg allerede hjemme igjen. Måtte bare en snatur innom ICA, ettersom denne familien tydeligvis har planlagt en del grilling fremover. Jeg klager ikke, for jeg elsker grillmat. Nå tyder det på at værgudene tillater det meste. Har jo en del fri… Akkurat nå skal jeg kun slappe av og kose meg. Bør nok skifte til noe lettere og mer behagelig i samme slengen. Det er jo enda litt sol igjen. Jeg får ta med meg skolearbeidet ut på verandaen. Skal ordne en bolle med iskrem til lunsj. Ingenting annet frister nå…
Været har faktisk vært bra. Paraplyen har ikke blitt slått opp en eneste gang. Tross mine lave forventninger så er jeg nok noe snudd om på oppfatninger og inntrykk. Jeg tror jeg er et 17-Mai-menneske, allikevel. I det minste at jeg gleder meg litt mer til dagen for hvert år heretter. Rett og slett fordi jeg glemmer mer og mer. Det var riktig nok vonde tider og et vanskelig år, men jeg velger å la hukommelsen passere. Det er viktig med et annet fokus. Positiviteten holder meg alltid oppe, og det gjorde den i dag, også. Elsket å ha på meg bunaden. Jeg kunne ikke la vær å smile eller le. Å se så masse glade mennesker varmer hjertet mitt. Å oppleve barnetog, taler og musikk er en stor glede. Absolutt gøy å møte så mange venner igjen. Dessuten var det veldig fint å dra rett i selskap etterpå. Det ble kun en snartur hjemom før vi satt i bilen igjen. En ny grill ble innviet med kjøtt, fisk og hamburgere. Kalkunen min ble både mør og saftig, og fint stekt. Jeg la den i en bakk og hadde full kontroll, noe som gjorde at jeg følte meg veldig tilfreds tross nye mennesker og felles bespisning. Lunsjen ble byttet om med middag, så da det var kakeservering hadde jeg påsmurte knekkebrød. Liker at jeg er såpass flink og tilpasningsdyktig. Det er godt at måltidene ikke skaper problemer. Det gjør at vi kan reise bort uten tidspress på å rekke hjem til maten. Det er befriende. Men en gang på kvelden må man jo takke for seg. Jobb venter i morgen, mens resten skal i bursdagsselskap hos bestemor. Derfor var det godt å komme hjem i noe fornuftig tid. Bunaden er av og kosebuksa er på. Det kjennes veldig bra!
Været får duge. Foreløpig er det bare veldig kaldt, og verken sol eller regn. Litt tidlig å si enda, men tror dessverre på sistnevnte. Jaja. Jeg er forberedt, men tar ting som det kommer. For min del er mye av gleden rundt dagen borte uansett. Sykdommen tar bort tillatelsen på ubegrenset lollipop, is generelt og hyggen med grilling, mens alderen tar bort gleden med tog, leker og spill. 17-Mai 2011 hadde jeg dessuten permisjon fra RASP. Etter denne opplevelsen vil det aldri føles som det samme. Allikevel så liker jeg nasjonaldagen. Jeg elsker å se alle menneskene som smiler og det flotte mangfold med bunader og finstas. Korpsmusikken skaper alltid god stemning. Det er et friskt vårtegn. Antrekket er klart. Jeg skal bruke min Gudbrandsdalen som jeg har arvet fra bestemor. Jeg elsker den, for jeg føler meg så fin hver gang den er på. Bunaden er nok det vakreste plagget jeg eier. For ikke bare å snakke om hvordan jeg ser ut, så liker jeg også å se alle de barna som springer etter russekort og den slitne russen som knapt orker å dele dem ut. Jeg har ikke så veldig mange tradisjoner for dagen, egentlig. Tidligere dro jeg på Borrehaugene (stor grønn gressplen der familier boltrer seg med campingstoler, pledd og mat) eller messa (tivoli), mens nå er ikke det så aktuelt lengre. Er jo tross alt ”barnas dag”. Dagen min innebærer å se på barnetog og møte kjentfolk, ellers være med familien fra morgen til kveld. Vi er bedt bort. Jeg hadde valget mellom det og vennetreff, men siden jeg hadde takket ja på forhånd, så forholder jeg meg til det. Planen er vel grilling under tak. Noe jeg synes er helt ålreit. Jeg skal ha med marinert kalkun tenkte jeg. Photoshoot og bilder får vente. Enn så lenge har jeg bare posert for webcameraet. Har nettopp stått opp, så jeg har verken spist eller pyntet meg. Bare ser på litt reportasjer fra hele landet. Det er hyggelig å være vitne til hvordan feiringen foregår i Norges land.
Ønsker dere alle en fin dag, og gratulerer så mye med dagen!
Lenge har anoreksien hindret meg i å komme videre. Sykdommen har ikke bare tatt tid, men den har også stjålet mye motivasjon og vilje. Massive lass med krefter har gått med. Etter mye om og men har jeg stadig jobbet meg tilbake i snegletempo. Som er så mye bedre enn ingenting. Målene mine er ikke lenger uoppnåelige, og jeg nærmer meg for hver dag som går. Selv om det ofte er to steg fram og ett tilbake, så går det framover. Å se nytten er en kjempefaktor i kampen mot alt det vonde. Snart er dessuten halvparten av tredje klasse bestått. Lykke og stolthet hører med. Det var ganske mange som tvilte på at jeg skulle bli elev igjen… Derfor er det utrolig deilig å bevise at skolegang var riktig avgjørelse. Jeg har på mange måter utviklet det sosiale, samtidig som jeg har kommet vekk fra destruktive tanker og negativitet. Slike hverdager har vært nødvendig. På mange måter har det skånet meg og de som er i omgangskretsen min. Jeg har dessuten innsett at jeg virkelig har lyst på livet. Jeg vil leve. Jeg har så altfor mye å leve for. Selvsagt sverter det anoreksiens ønsker, men det blåser jeg i. Den får ikke ta meg!
Onsdag er dagen jeg starter tidlig på skolen, og i dag måtte jeg til og med tidligere avgårde. Nå er vi jo kommet til den tiden der eksamen og karakterer står høyt. Jeg våknet blid og uthvilt. 09:00 stod jeg klar på plassen for å få tildelt den skriftlige. Jeg kunne bare komme opp i rettslære, og var vel 99,9% sikker på utfallet. Det var en selvfølge som jeg i grunn er meget fornøyd med. Rettslære er et fag jeg mestrer bra og prestererer godt innen. Har alltid hatt stor interesse for faget, så dermed går jeg inn med det jeg har av krefter og iver. Helt uten at jeg overanstrenger meg og tilfredsstiller det som en gang var min andre sykdom, ortoreksi. Perfekt og seksere er alltid vanskelig å oppnå. Dessuten er det utenfor fornuft og realisme før en slik eksamen. Mine forventningene er lagt bort. Jeg øver det jeg kan, og tar resultatet som det kommer. 27 Mai leverer jeg min beste innsats, og det erkjenner jeg som mer enn godt nok!
Det er tre år siden Aleksander stod til konfirmasjon. Veslevoksne og flotte broren min. Hvor ble de årene av? Det var på den tiden jeg hadde det verst. Ikke fordi jeg var superundervektig. Det fysiske forverret seg gradvis. Nei. Det var rett og slett fordi jeg ikke ante hva som foregikk med meg. Kroppen og hodet var totalt adskilt, og jeg følte meg mer eller mindre fraværende. Jeg var superstresset, ekstremt perfeksjonist og utrolig pertentlig. Egenskaper som gjorde at jeg slet meg tidligere ut enn hva jeg ville. Derfor aksepterte jeg det heller ikke, og fortsatte gjerne til jeg virkelig ikke hadde noe krefter igjen. Jeg husker mindre fra lillebror sin konfirmasjon enn jeg husker fra konfirmasjonen til fetteren min i 2005. Noen år tilbake i tid med andre ord. Det sier litt om hvor dårlig jeg egentlig var. Men, ja. Så var det i går. Snille og fantastiske fetter Håkon ble konfirmert. Det var så utrolig å se hvilken utvikling han har hatt, og hvor voksen han ”plutselig” har blitt. Vi har alltid stått hverandre veldig nær, selv om anoreksidiagnosen i og for seg satte noen begrensninger. Ganske kjipt. Uansett så var jeg glad for å komme og være en del av selskapet. Det ble noen timer med skravling, koselige sanger og taler. Mange ord som beskrev konfirmanten perfekt. For en gangs skyld var jeg bare gjest. Hvilket som var helt greit til en forandring. Null planlegging og styr. Vanligvis står jeg på med det meste. Nå trengte jeg ikke å tenke på mer enn hvilken kjole jeg skulle ha istedenfor bunaden. Pluss et par andre småting. Jeg valgte å kjøre en safe linje og tok med meg bilen. Matpakker var laget på forhånd, så de spiste jeg i forsetet. Det er veldig greit å være forberedt til slike anledninger som gjerne tar litt tid. Da er det vekk med anoreksien slik at jeg heller kan fokusere på å nyte dagen og ha det trivelig. Slik jeg gjorde i går!
Jeg gir stadig uttrykk for at det innvendige er viktig. For meg er det avgjørende å ha det bra med seg selv. Kun slik kan man opprettholde styrke, selvtillitt og vilje, I og for seg er det fantastisk, og slik ønsker jo alle å ha det. Allikevel kan det være greit å tenke litt skjønnhet en gang i blandt. Det kan man fint unne seg. Å se fin ut kan være minst like oppløftende som å ha det bra. Om ikke bedre. Å ta vare på seg selv og sitt ytre er sunt. Det krever heller ikke all verdens. Jeg går stadig i fella med joggebukser, null sminke og en udandert tilfeldig hårtopp. I det siste har virkelig noe skurret. Jeg følte meg verken komfertabel eller fin lengre. Håret hadde blitt så langt at det var pistrete, tynt og slitt. Det lignet ikke meg. Frisyren passet ikke til ansiktet, og jeg så dessuten sykere ut. Dermed var det på tide med en oppfriskning. Jeg hadde egentlig planlagt en hårklipp i vinter, men alt ble utsatt da jeg brakk armen, og siden har jeg ventet på når jeg kunne ta meg tid til det. Klokken 11 hadde jeg bestilt time. Kort tid senere var jeg mange hårstrå fattigere og en fresh look rikere. Jeg er kjempefornøyd, og ser virkelig at det er Madelén som titter fram i speilen. Sånn skal det være!
