Det høres dramatisk ut, men det er så sant som det kan få blitt. Da jeg ble tvangsinnlagt november 2010 var det som om jeg mistet ytringsfriheten min på dagen. Ingenting av det jeg sa kunne påvirke fastlegen til å endre beslutning om å sende meg på allmenpsykiatrisk – og heller ikke overleger, sykepleiere eller psykologer forsto hvor lite lyst jeg hadde til å være der. Selv ikke etter å ha sittet et døgn i skapet med klærne på – uten så mye som en vanndråpe inntatt. Og ingen bortsett fra familien visste at jeg satt der. Faktisk var det ingen på skolen som visste at jeg var syk heller, ettersom jeg ble permittert like etter jeg startet i 2 klasse på videregående. Men jeg vet at mange hadde reelle mistanker basert på at jeg ble tynnere, aldri spiste og kom med dumme unnskyldninger i gymtimen. Så jeg måtte dele ”nyheten” i det vide og det brede – og til dét brukte jeg bloggen. En blogg som overtok for piczo-hjemmesiden min og egentlig har eksistert i lengre tid enn som så, men da i en mer rosa versjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne gang var det derimot alvor. Så lenge jeg har levd har jeg alltid skrevet en form for dagbok, men nå skulle denne dagboken bli offentlig. Mye handlet om å informere folk i nær og fjern omkrets, fortelle at jeg enda lever, men utviklet seg raskt til å bli et helt avgjørende behov. Istedenfor å klore, klype og slå meg selv, kunne jeg skrive. Jeg kunne få utløp for alt det vonde som satt inni meg. Og som en ekstra bonus fikk jeg fine kommentarer og lykkeønskninger på kjøpet – i alle fall det meste av tiden. Så bloggen ble avgjørende for å dempe selvskading og suicidale tanker – Det samme ble også ”Fix you” av Coldplay og min berømte røde klorepute.

I dag er det over 15 år siden jeg lå lenket til sonden på allmennpsykiatrisk med en sykepleier stirrede på meg. Den gang var mitt eneste håp å komme ut. Jeg turte knapt å forestille meg at jeg hadde en fremtid. Aller minst hva denne fremtiden kunne ligne på. I dag lever jeg i fremtiden min. En fremtid som 17 år gamle Madelén ville karakterisert som et drømmeliv. Jeg bor alene, har utdannelse, har jobb(er), er selvstendig, studerer, gjør alt jeg elsker og har masse fine folk i livet mitt (selv om jeg naturligvis mangler mine tre besteforeldre) Så mye er jevnt over veldig bra! Det gjør også at utgangspunktet for å blogge er et annet – og jeg må tenke annerledes.

Det er ikke lenger en kamp om å overleve, men en hverdag å leve. Likevel. Historien kan jeg ikke gjøre noe med. Den er en del av meg. Og siden den også var utgangspunkt for bloggen, så må den følge med videre. Men i en annen form. Istedenfor å skrive om hva som skjer dag for dag, vil jeg nå vinkle meg mer inn på temaer – som jeg så knytter opp mot fortiden. Jeg vil også svare på spørsmål hvis dette er ønskelig, og jeg vil kanskje ta fram et gammelt innlegg og kommentere rundt det. Samtidig er det viktig å si at alt ikke skal knyttes til anoreksi. Jeg er også utdannet jurist, driver freelance med skuespill, er foredragsholder, programleder, jobber på Elkjøp, studerer journalistikk – og har faktisk klart å få et ganske brukbart sosialt liv. Så jeg har ikke noen entydig svar på hva bloggen 3.0 blir, men jeg kan love variasjon!

Også spør kanskje noen, hvorfor, hvorfor skal du satse på blogg igjen – hvorfor nå? Til det er svaret enkelt: Jeg har savnet blogg, elsker å se tilbake på ting jeg legger ut – ikke minst har jeg en skikkelig tro på at vi skal litt tilbake i tid med teknologien. Også er det jo kult at de nyere generasjoner, som kanskje knapt var født i 2010, kan finne tilbake til mine skriblerier. Kanskje er det også noen som finner hjelp og støtte i det jeg skriver – Det håper jeg!

Allerede da jeg takket ja til skuespillerlinjen ved Danvik satte jeg meg ett tydelig mål: Podcast. Jeg har alltid sett for meg å fortelle min historie i en podcast, men aldri hatt utstyr eller kunnskap til å igangsette en slik produksjon. For podcast ble på en måte neste steg ”etter” bloggen. Og som en midlertidig erstatning for den bokutgivelsen jeg har takket ja til, men aldri helt klart å levere utkast på. For det er noe med at ting oppleves litt nærmere, og litt mer ekte med en podcast – i tillegg gir det en rask innføring i historien min. Eller et titalls timer er jo litt i meste laget, men da er det i alle fall episodevis og kun det mest relevante. Her på bloggen er det mer jobb å få en sammenhengende forståelse av meg og anoreksihverdagen.

Så dermed er podcasten et forsøk på å dele tiden med anoreksi, og etterpå – og hele prosjektet har vært veldig learning by doing. Jeg startet opp i januar 2024 ved hjelp av en fotograf og en tekniker, og fullførte i mai samme år. Et lidenskapsprosjekt på speed vil jeg kalle det, for jeg var nemlig den eneste som pendlet til og fra Drammen. Det var dager jeg liksom dro hjemmefra 06:30 og var hjemme 22:30. Søvn har virkelig aldri vært min greie. Spesielt ikke når jeg får hyperfokus. Men uansett. Det er lagt ned mye tid. Ikke bare til innspilling og teknikkopplæring, men også manus – ikke minst research. Det er litt flaut å si, men ettersom årene går (det er 15 år siden jeg var tvangsinnlagt) så glemmer jeg også litt fra den vonde tiden. Så mye har handlet om å sette seg inn i gamle innlegg og følelser. Og de følelsene… Det var tøft å hilse på dem igjen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men podcast ble det – og ti episoder om meg og min historie er tilgjengelig på Spotify – linken er lagt inn her i innlegget. Podcasten heter ”Evig Styrke”, fordi jeg aldri gav opp – så enkelt, men også så vanskelig – for tiden etter sykehus var krevende…. Og flere ganger tvilte jeg faktisk på om det å bli frisk kunne la seg gjøre.

I tillegg til de ti episodene om meg er det også tre bonusepisoder med fine folk. Faktisk var det første gang jeg testet meg som intervjuer i en podcast. Akkurat dét er litt rart å tenke på etter all den tid jeg har intervjuet i Studentopplysningen (også lenket) – Men jeg håper og tror at det finnes en forbedring der. Så om du vil høre meg snakke om min historie, eller høre på andre inspirerende folk, så må du gjerne sjekke ut ”Evig Styrke” eller Studentopplysningen.

Foto: Lukas Thorvaldsen

Den siste tiden har 2016 vært en trend på sosiale medier – men jeg har ikke slengt meg på. Før nå. For helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg kan fordele 2016 over noen få bilder på Instagram. For dette året. 2016. Fjellklatreråret. Det var mitt mest kompliserte, innholdsrike og omfattende år skal vi tro bloggarkivet. Til info: Bildene i innlegget er fra 2016.

Jeg startet året som en ekte fjellklatrer, helt i bunn av fjellveggen. Endelig hadde jeg funnet tilbake til motivasjonen med å klatre oppover igjen, etter et halvår i depresjon og dyp sorg etter bestemors bortgang i juli 2015. Men det var krevende. Uansett hvor mye jeg ville, så strittet kroppen imot. Likevel så tok jeg på meg klatreutstyret og satte i gang. Det var de gode opplevelsene og familiens støtte som drev meg.

Men jeg kom ikke langt før det ene etter det andre inntraff. 17 januar skulle bli en skjebnesvanger dag. (U)smart som jeg var, dro jeg på skøyteisen med mamma – etter eget forslag. Det hadde gått flere år, og jeg hadde virkelig savnet skøyter. Men det var også en grunn til at det hadde gått flere år. Jeg ble i 2010/2011 diagnostisert med osteoporose, benskjørhet på godt norsk. Likevel så har jeg en greie for å tenke at ting går fint, og det tenkte jeg også denne dagen. Særlig fordi jeg hadde lag på lag med klær og polstring.

Vel. Hadde jeg bare holdt meg til å konkurrere med hun på 4 år, så ville nok den planen fungert utmerket – men jeg er ikke sånn. Straks jeg kjenner på en liten glede og interesse, så går jeg all in. Så jeg tok tempo, strakk ut benet – og falt. På magen. Den skjøre næringstomme kroppen min, hadde verken krefter, reaksjon eller balanse til å holde seg oppe. Så det var ingen overraskelse. Men der og da var det ingen antydning til så mye annet enn en vond og hoven arm. Selv legevakten sa at armen var helt fin, og fastlegen mente jeg kunne bruke den som normalt, inkludert å jobbe på Elkjøp. Men noe skurret da armen endret farge, og jeg knapt klarte å holde ut smertene – og noen uker senere ble det påvist brudd.

I februar måtte i tillegg ”pillemotstanderen” krype til korset for å be om noe å sove på – for jeg hadde virkelig ingen energi med 1 time søvn hver natt. Det gjorde meg også enda mer angstfull og nedstemt. Mamma hadde pillene under kontroll og doserte de ut til meg, noe som fungerte fint – i starten. Men jeg sparte på pillene (noe mamma ikke visste) og begynte å ta dem til andre tider på døgnet. På et tidspunkt hadde jeg en døgnrytme der jeg sto opp 21:00-22:00 og la meg 06:00. Det gjorde også at jeg kunne sove over en del av de vonde følelsene – og være våken når det kjentes trygt, når ingen i verden ”så meg”. Foreldrene mine beskriver meg som en ”zoombie” fra denne tiden, men de visste ikke da at det var pillene som var årsaken. Det fant de ut av i april, da jeg fjernet visdomstannen kirurgisk og fikk med en streptokokk-bakterie på kjøpet. For blødningene og smertene gjorde meg så desperat at jeg tok langt over det jeg skulle. Kroppen var på en ingen måte fornøyd med tidligere dosering.

Så jeg var fanget. Men jeg nektet for det overfor familien. Og det tok mange runder før jeg forsto at jeg måtte slutte – ikke trappe ned, men slutte. For meg var det alt eller ingenting. Og da jeg hadde bestemt meg, var det ingen vei tilbake – selv om det innebar en rekke våkenetter med uro, hjertebank, risting, og svett bryst. Jeg tror det må være noe av det tyngste jeg noensinne har gjort, men også det viktigste! Og hvor hadde jeg vært i dag om ikke? Jeg tør ikke tenke tanken.

Men det som er utrolig er hvor uovervinnelig man føler seg etter en slik ”seier”. Og jeg merket det særlig på hvor fornuftig jeg ble, og hvordan jeg begynte å reflektere rundt egen helse- og livssituasjon. For like etterpå solgte jeg min første bil, hjertet mitt, Klara, noe jeg aldri trodde ville skje. Jeg brukte mer tid med lillebror. Og på høsten (sept/okt) kontaktet jeg fastlegen for å akseptere tilbudet om hormonbehandling. En slik behandling som er viktig for mennesker med lav bentetthet, spesielt de som får høre at skjelettet er like porøs som en blomkål.

Så Klara ble erstattet av Oscar i juli. Og hormonbehandlingen. Vel. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at den gikk på skinner. Men vi skulle noen hakk ned i klatreveggen igjen. For etter en måned med kontinuerlig menstruasjon (hadde mistet den i 2008), humørsvingninger ut av en annen verden, kvalme, hodepine og en kropp som ikke kjentes min, gav jeg opp. Det var rett og slett ikke mulig for familien å leve med meg under de omstendighetene. Så det var et nederlag og selvfølgelig kjipt. Men jeg aksepterte det og kom meg videre. Til en hjernerystelse, etter å ha vært apekatt på Elkjøp.

Men jeg fortsatte å jobbe, latet som ingenting var feil. Også gikk det over. Og plutselig var det desember. En måned med ustanselig klatring og gode opplevelser (og kjøp: tredemølle)

Så til forskjell fra veldig mange, ville jeg nok ikke reist tilbake til 2016. Det er vel noe med at året gav meg enormt mye erfaring og kunnskap, som jeg selv den dag i dag bruker bevisst og ubevisst!

Du er ikke sterk, før du har vært svak, sies det. Et ordtak jeg har levd på lenge. Nettopp fordi sykdommen gjorde noe med meg. Riktig nok tærte det på å leve slik jeg gjorde i de 9 årene. Å si at jeg ikke ville vært foruten anoreksi er en løgn. Kunne jeg sluppet ville jeg vært sjeleglad, men når jeg ikke fikk valget i første omgang, så er jeg glad for veien jeg har lagt bak meg. Hvordan jeg kom meg styrket gjennom, og hvordan jeg den dag i dag er beintøff. Tøffere enn toget. Takler all motgang. Ikke redd for noe i verden – annet enn å miste de som står meg nær. Det er der jeg er, og det er der jeg skal være. Sykdommen var et onde, men som tross det har gitt meg en kraft ut av en annen verden. En mental styrke jeg i starten ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Det er ganske sykt hvilken livslærdom jeg sitter på. Skulle trodd jeg var 90. Allerede nå kunne jeg skrevet den bokserien om mitt liv fra A-Å. Det er det få i min alder som kan. Uten at det blir fjas og komisk. At jeg takket nei til boken, var også en styrke. To ganger. Det er advokat jeg skal bli. Det er det jeg skal være kjent som. Ikke som offeret. Misforstå meg rett. Jeg angrer ikke på bloggen, og den skal helt klart få leve videre. Alt jeg har skrevet her, og alt jeg skriver videre, er en del av meg. Det kommer jeg ikke utenom, og det er greit. Jeg vil bare ikke promotere det mer enn jeg strengt talt gjør per dags dato. Fordi hverdagen min er så mye mer. Jeg er i mål med 1 1/2 år på jusstudiet og livet smiler. Jeg er på et stoppested jeg ikke hadde turt å drømme om før. Noensinne. Selv mer enn før jeg ble syk og alt det der. Ja, for nå har det blitt ”det der”. Jeg omtaler ikke sykdommen isolert lenger, men knytter den til alt rundt. Innleggelsen, legebesøkene, håpløsheten, vektnedgangen, sultestreiken, sonden, selvmordsforsøket, kontrollkommisjonen, sykehusvolden, redselen, angsten, permisjonene, ribbeina, sovingen, armbruddene og familiens desperate rop om hjelp. Det er så mye. Så altfor mye. Er det rart jeg sier jeg sitter på livslærdom, eller at jeg er mentalt sterkere enn noensinne? Tror ikke det. Såpass selvsikker må jeg nesten være.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er mental styrke. I lange tider har jeg slitt med osteoporose. Eller. Slitt og slitt. Jeg har vel ikke direkte hatt noen plager med det sånn utenom at jeg har knekt armene, og hatt litt ryggvondt her og der. Utover det så er osteoporosen ganske harmløs utenpå. Innvendig er det verre. Der er det snakk om en blomkål som knaser. Jeg fikk derfor tidlig beskjed om at jeg verken kan løfte tungt eller sitte for mye stille. At jeg måtte få i meg tilskudd og mat med kalsium og d-vitamin. At jeg måtte ha fokus på jevnlig bentetthetsmåling. For en på 18 år var det tøft å få en slik beskjed, og for en som snart fyller 26 år, er det enda en kjip sannhet. Imidlertid var det én ting legen sa til meg den gang jeg nektet behandling for osteoporosen, og det var: Å gå opp i vekt er det aller beste du gjør. Og jammen hadde hun ikke rett. Jeg kan nå sitte stille i flere timer uten å ha vondt i ryggen, og jeg kan løfte uten problemer. Det har gått fra 1-2 kg som smerteterskel til at jeg i går hentet varer på posten som veide 16 kg. Uten så mye som en antydning til at jeg hadde vondt. Med det sagt, så har jeg ikke nå begynt å ta de tyngste løftene i hverdagen. Hvor mye jeg tåler i lengden, vet jeg faktisk ikke. Men uansett er det ganske sykt. Jeg vet ikke om jeg skal være imponert over at kvinner kan føde, eller om jeg skal være imponert over at kroppen faktisk har en evne til å hente seg inn. Om den ikke kommer seg på topp, så i alle fall nokså nære. Det synes jeg er imponerende. Jeg elsker å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har styrken både mentalt og fysisk. Aldri undervurder de som sier at ting går fremover. Aldri. 

Det har vært litt seigpining denne uken, men det bedrer seg utover. Etter eksamens slutt (som forresten gikk over all forventning!) har jeg overlevd én pensjonistdag, én studentsovedag, to jobbdager og 1 julebord. Jeg elsker kontrasten med å gå fra eksamen og fullstendig skolefri og over til jobbhverdagen. Den var ganske savnet. Det samme med Desember, og også familien. Har så mye å se frem mot de neste ukene! 

Jeg kan ikke annet enn å le av Lørdagens hendelse på Kiwi. At jeg som ungdom, eller menneske, skal bli stemplet som usunn idet jeg henter en New Energy fra hyllen. Hm… Hva skal man si? Jeg som egentlig ikke liker ren sjokolade eller rene sjokoladeprodukter: sjokoladekake,  sjokoaldepålegg, sjokolademelk, sjokoladepudding og sjokoladeis. Derimot liker jeg smaken av melkesjokolade dersom den kun utgjør noen prosent av produktet. Som et trekk på saftisen, småsjokololaden, gelegodiset, eller proteinbarene – der sistnevnte er min største svakhet. Usunt eller ei. Men det var Lørdag. Jeg kjøpte favoritten min, New Energy. Noe jeg sjelden gjør skal jeg være ærlig. Studentbudsjett. Til mitt forsvar er det eksamen snart. Sjokoladen er for øvrig verken spist opp eller forsvunnet. Jeg er gjerne en person som har sjokolader liggende i 3 dager i kjøleskapet. Blir bare litt for søtt å trykke nedpå 50 g sukker. Forstå det den som kan. Det går en bit i ny og ne liksom. Ja, det er ironisk at jeg påpeker dette, og ikke noe jeg føler jeg må forsvare. Dette er prinsipielt. Poenget? Det å bli kalt usunn for å kjøpe én sjokolade på en Lørdag, er for meg noe spesielt. Ikke skjønner jeg at en slik kommentar kan komme fra en med vognen full av posesupper, butikkbrød, fettholdige smør og oversukrede yoghurter. Skal jeg virkelig dra sammenligningen lenger? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å betegne en person som sunn eller usunn, tror jeg er noe av det dummeste vi gjør. Ja visst er det sunne og usunne produkter, men det handler i største grad om balanse for hvordan ens kosthold kan defineres. Om jeg kjøper en sjokolade, men er 85% sunn utover det, så føler jeg meg ikke akkurat spesielt usunn. Hadde jeg spist flere om dagen, så hadde saken vært en annen. Det må jo være hva JEG tenker og føler om mitt kosthold som skal ha betydning? Ikke det faktum at en kunde mener at denne matvaren ikke er bra for meg. Nei, jeg vet ikke jeg. Kjente bare jeg ble litt paff. Ikke skuffet. Ikke sint. Ikke lei meg. Jeg bryr meg null om hva folk mener, men det skremmer meg at enkelte ikke leser seg bedre opp på kosthold og diverse før de uttaler seg. Kunnskapsnivået i dette samfunnet er rett og slett faretruende lavt. Men da hjelper det å ta igjen med samme mynt – uten å være frekk, og jeg tror nok hennes holdninger er endret for bestandig. Istedenfor å gå inn i en diskusjon eller late som jeg følte meg krenket, gav jeg henne en vel gjennomtenkt setning: ”’Ja, jeg er sikkert bittelitt usunn 1 av 7 dager i løpet av uken, men du skulle bare visst hvor kult det er å slite med alvorlig kronisk anoreksi i 9 år. Hade”. Hun sa ingenting. Bare sto der og måpte. Digger det. Følte rett og slett på en enorm selvtillit og styrke. Hvem ler sist nå? Så med dette oppfordrer jeg egentlig normale folk til å kjøpe og spise den maten de vil ha, og legge seg langt unna hva andre gjør. Med mindre det er tungtveiende grunner til det. Som jo tilsier at terskelen legges et visst sted. Å legge seg opp i slikt, uten grunn, er rett og slett like teit som å sammenligne kropper, og det skulle vi slutte med – skulle vi ikke? 

Det å få lappen i seg selv er kanskje ikke så stort i dagens samfunn, men for Aleksander symboliserer lappen langt mer. Den symboliserer en selvrealisering, en livsendring og et håp. Et håp om at jeg en dag skulle bli frisk. Et håp om at han en dag skulle møte livet igjen. Lenge visste vi ikke om vi turte håpe. Ja, barndommen innebar mye biler, men lidenskapen hans forsvant. Da jeg ble syk. Da var ingenting moro lenger. Især ikke bilkjøring. Mye fordi øvelseskjøring begynte å handle om min kontroll over mamma og pappa i overdreven trass og trusler. Gjennom Majorstua, på E18 i verste rushet, parkering på Gardermoen, mm. Jeg skulle ALLTID kjøre. Også fikk jeg lappen, i en tilstand der lite tilsa det var mulig. Dessverre ble det ikke mindre tvang og trusler. Nå skulle jeg i tillegg kjøre i utlandet. På Autobahn, i storbyer, inn på Kielferja, mm.  Med en reaksjonssans lik 30% og en kropp fullstendig blottet for næring og fett. Det er ikke rart Aleksander tok avstand fra bilkjøring, både i redsel, men også protest. Og denne ”protesten” pågikk lenge. Alltid med begrunnelsen: ”Det er din feil”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så klart var det tøft å høre hver bidige dag at det var min feil. Min feil at han ikke kunne utrette noe eller ha det gøy. Som om det ikke var tøft nok å være syk. Uten at jeg klandrer Aleksander for det i dag. Jeg tror det var viktig at han satte ned foten. Viste meg at det ikke er ok å holde på slik jeg gjorde. Fordi det ødelegger langt flere sin psyke. Fordi det griper inn i familien på en så uheldig måte at sykdommen til syvende og sist ikke er verdt det. Med Aleksander fikk jeg denne påminnelsen nesten daglig, og selv om jeg ikke tok den seriøst, så har den hele veien vært med i underbevisstheten. Det var nok noe av hans intensjon. 

Etterhvert som årene gikk og Aleksander ble eldre forsto jeg imidlertid at lappen ikke lenger styres av min daværende sykdom. Jeg så at han synes det var stress å be mamma kjøre han til og fra lysløypene, eller pappa være med på sykkelritt. Jeg så at han ikke lenger greide å skjule seg bak at sykkelen dekte behovet. Ja. Han kom seg fra A til B, men han kunne ikke sette fra seg sykkelen hvor som helst – ei heller transportere så mye mer enn litt skiftetøy. Også merket han vel at det var mer og mer normalt å ha lappen i en alder av 20+. Han bare sa det ikke. Han ville liksom ikke ”gi meg gleden” med at han skulle starte å kjøre. For ja. Det var minst en like stor glede for min del. 

Jeg tok en prat med Aleks, og vi ble enige om at 5 Mars var dagen, for da hadde jeg hatt lappen i 5 år. Aleks var noe motvillig, men gikk med på å prøve, selv om dette ikke var ”noe gøy”. Jeg så det som en tillitserklæring. 5 Mars, 5 års-dagen, ble med tankene – for her hadde ikke jusstudenten lest seg godt nok opp på lovgivningen. Pussig nok. Dermed forsvant muligheten bort i ex-phil-pensum, flytting og erstatningsrett. Aleks var inneforstått med at en busy søster tilsa at muligheten til å kjøre var nær sagt 0. Men. Det er Madelén vi snakker om. Hun som aldri gir opp. Hun som riktig nok ble sint på lovverket en gang, men som samtidig lovet Aleksander at hun skulle være med han hele veien. Og hun skulle være frisk nok til at han kunne føle seg trygg. Men frisk i ordets rettmessige forstand? Den så ingen av oss komme. Uten at jeg skal få dette til å handle om meg. 

Så ja. Høsten 2017 var anoreksien en historie, og 20 Desember 2017 kunne jeg lovlig ledsage Aleksander. Han fikk til og med gavekort på kjøretimer ved ”Madeléns kjøreskole”. Jeg hadde full jobbing tom 21 Desember, men bortsett fra det kom vi i gang til ganske avtalt tid. Derfra gikk det bare fremover. Første kjøretime var på kveldstid i mørket, snø/is på stranden. Andre kjøretime i boligstrøk, også kveldstid. Tredje kjøretime i 80 km i tåke, og fjerde kjøretime på E18. Ikke før femte kjøretime fikk han endelig teste hva det ville si å kjøre i lyset. Ehm. Jeg er tilhenger av ”learn by doing”, og jeg tror det å vise tillit til et menneske er alfa og omega. Uansett hvor risikofullt det virker. Jeg tror ingen risiko har vært større enn min sykdom, uansett. Hardt å si det. I teorien tror jeg egentlig ikke at det kan finnes noe som er større risiko enn det vi bega oss ut på der. Bare se på det her: 

Aleksander fikk sikkert langt mer tillit enn normalt, men det mente jeg han fortjente. ”Klar” kommer med erfaring. Den får du lite av på en parkeringsplass. Det gir kun demotivasjon. Jeg turte ikke gå den veien ettersom jeg visste at kjøringen var mitt initiativ. Trolig litt inspirert av den opplæring pappa og mamma gav meg. Uansett. Gutten lærte å kjøre bil på 2-3 måneder, og jeg bisto i ferier og noen hjemmehelger. Resten har bare vært mengdetrening, delegert til mamma og pappa de gangene jeg ikke har vært i Horten – som er ofte. Noe jeg fort fant ut ble litt vel mye av det samme, så også her tok jeg grep og kontaktet kjøreskole, kommanderte han på teoriprøven og ordnet med alt det obligatoriske. Mye unnagjort i sommerferien og noe i høstferien. Kanskje litt vel hastverk å skaffe lappen under ett år etter han satte seg i førersetet første gang, men det viser jo at gutten har en enorm ståpåvilje. Jeg er så ekstremt stolt. Enda mer glad gjør det meg at han nå liker bilkjøring. At han ikke lenger føler at det er anstrengende eller kjipt. Også har jeg nå en som kan holde liv i Oscar mens jeg studerer, og det er jo strålende. Pluss at jeg har en sjåfør som forhåpentligvis henter meg om noen uker. Jeg har bare ikke tiden og roen til å reise hjem før eksamen. Noe som er et smart valg. Jeg skal ikke sitte på eksamen å vite at jeg kunne lest bedre på noe. Da skal jeg være utlest, utlært og yte 110%. Sånn er det. Og nok om meg. Det at Aleks nå har lappen er helt topp! Herregud så gøy denne reisen har vært. Jeg kommer aldri til å glemme turene våre (og alt det nye jeg har fått se av Norges land), da vi sammen pugget til bilteori og ikke minst da du besto bilteorien. Som jeg skulle ønske jeg også var vitne til at du besto oppkjøringen. Istedenfor satt jeg i forelesning. Jeg blir helt skjelven av å skrive dette jeg, men en ting er sikkert: Det blir kake, gave og feiring en eller annen gang i fremtiden. Har alt klart!

Innlegget er skrevet på forhånd. Aleksander fikk lappen i går, men da satt jeg som nevnt i forelesning. Hadde heller ikke tid til å blogge noe etterpå, da jeg dro rett på seminar med Juristforbundet i Oslo. Det pågikk fram til 15 (og jeg ble seriøst valgt til å lede alle bachelorstedene – gleder meg vilt! Dette er mitt hjertebarn og alt jeg har drømt om. Dette vil ta mye tid, kreve mye reising og være så givende som det er mulig å få blitt!), men da var det rett på venninnetreff. Derfor har jeg verken hatt tid til å lese noe i dag (tidlig opp i morgen!), ei heller få ut dette innlegget. Jeg kom akkurat inn døren, og er enda helt skjelven!!! Men altså: Etter all den motgangen min familie har opplevd, så føler jeg det er vår tur til å skinne litt 🙂

Det er juni 2011. Kun noen få uker etter jeg ble utskrevet fra RASP. Hjemme er spenningen mye til å ta og føle på, og foreldrene mine er alltid like spente på om lillejenta deres spiser… nok. Det er ikke lenger hverdagskost med selvmordstrusler, hylgrining og raseriutbrudd, men de kommer – fra tid til annen. Likevel så er jenta forandret. Hun gikk riktig nok ned i vekt på RASP, men det til tross så er hun innstilt. Hun er innstilt på å kjempe. Innstilt på å trykke i seg 4-korn. Innstilt på å komme tilbake til skole og jobb. Den harde lærdommen har gitt henne mye. Positivt som negativt, med senskadene. Hun tar også imot utfordringene. Noen mer ubehagelige enn andre. Særlig er frykten for å gå på butikken stor. Av to grunner. 1. Fordi hun kan komme i tellefella, og 2. Fordi hun synes det er ubehagelig at kundene rundt henne ser at hun skal ha mat til seg selv. Denne Fredag er intet unntak. Hun har fått i oppdrag å handle sørlandschips til pappa. Noe hun ikke har rørt på flere år, og som hun ikke tenker røre i fremtiden. Overhodet. Tross skammen tar hun utfordringen og drar ned på MENY. Hun går flere runder i butikken. Ikke for å kikke eller lese på tall, men for å vente til det er færrest mulig kunder igjen. Én time senere går hun mot potetgullhylla. Følelsen av skam brer seg mot henne, og hun velger snu. Nesten 30 minutter senere er hun igjen på vei dit. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen, men legger den fra seg, og går tilbake mot fruktavdelingen. Der hun føler seg hjemme. Ytterligere 30 minutter senere går hun igjen mot potetgullet. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen og hiver den oppi kurven, mens hun drar av seg jakka og hiver den over. Det er egentlig for kaldt i butikken, men hun ofrer seg for ”kulden”. Likevel føles ikke dette bra. Hva tror folk rundt? Tror de at hun spiser mettet fett og karbohydrater? Tror de at hun trykker i seg en mengde kalorier? Dette vil hun ikke være med på, så hun setter fra seg kurven i et hjørne. Venter på at kysten er klar. Klokken er nå nærmere stengetid, og hun har allerede vært der i over to timer. To timer i ren fortvilelse. Hun holder på å ta til tårene. Dette er vondt, vanskelig og nesten uutholdelig. Men gir hun seg? Nei. Det har hun aldri gjort. Nå er det bare 10 minutter igjen før Meny stenger, og hun er kun en av tre kunder. Det skal hun takle. Denne gangen er det ikke småtripping, men marsjsteg mot kassen. Nå er hun lei. Lei av å fryse. Lei av å se all maten, og lei av at djevelen sitter og kommanderer på ryggen hennes. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Idet hun omsider kommer til kassa tar hun opp telefonen og later som hun har mamma på telefonen. ”Ja, jo. Jeg har kjøpt det der potetgullet FOR DERE. Jeg kommer snart hjem”. Likeledes presiserer hun overfor kassedamen at dette ikke er hennes, men at hun er på ærend for familien. Deretter betaler hun, ber om tre poser og kamuflerer chipsen på alle mulige måter før hun vel hjemme blir møtt av en familie som knasker potetgull. Det kan være forståelig at ikke alle gidder å vente 2-3 timer. 

Denne historien tenker jeg noen ganger på, og da ler jeg. Ikke fordi den har noen som helst virkelighetsnært ved seg den dag i dag, men fordi den har hatt det. Her var det tale om chips, men det har også vært ganger jeg måtte kjøpe Grandiosa, Norvegia, smøresmør, og det nesten har slått meg i bakken. Imidlertid er dette lenge siden. 5-6 år. Jeg har siden den gang stått for fulle ukeshandler og handlet inn usunnheter eller ”normale varer” her og der.  Uten at det har vært til meg. Den dag i dag er jeg riktig nok ingen usunnhet, men det hender jeg kjøper karveost, kjeks, industrielle middagsvarer, mm. Jeg har også smakt både potetgull og Grandiosa ved flere anledninger, uten at jeg kan si det er noe jeg higer etter. Poenget er uansett dagens situasjon vs. Juni 2011. Det er det jeg minnes når jeg tenker tilbake med et smil om munnen. Og jeg håper at jeg med dette har ufarliggjort noe for dere som kanskje føler det litt på samme måte. Vi skal tenke på oss selv. Hva vi vil og ønsker. Ikke hva andre rundt oss tenker. Og tror dere forresten at de rundt bryr seg noe overhodet? De er nok mer enn nok opptatt med hva de selv skal spise den kommende uken. Det kan jeg dokumentere etter å ha vært innom Meny tidligere denne Lørdagen. Var absolutt ingen som brydde seg da jeg prøvde å ta et bilde av sørlandschipsen!

Etter at jeg har lest litt om hvor lite akseptert drikkepress har blitt, og hvor hjertens frivillig folk som unngår alkohol, føler jeg at dette innlegget kan publiseres. Fordi det ikke er flaut. Eller litt. Men da forteller jeg delvis grunnen slik at jeg har et forsvar. Riktig nok har jeg selv aldri vært utsatt for noe særlig press fra andre, men fra meg selv. Jeg har lenge hatt en oppfatning i eget hode om hva som er sosialt akseptert. At festligheter, vorsing, turer på byen inkluderer alkohol. Innenfor rimelighetens grenser. Så ja. Det er bare et problem her. Jeg nemlig har fått en midlertidig ufrivillig pause fra alkohol, begrunnet i en kropp som enda behøver tid til å lege seg. Bare vært edru siden Mai måned. Hei forbud fra legen. Selvfølgelig veldig kjedelig med begrensninger, men samtidig også helt ok når jeg ikke vet hva følgene av alkoholinntak kan bli. Nødvendige undersøkelser på sykehuset må jeg ta i høstferien, og eventuelt ultralyd. Derfra får vi se. Jeg håper så inderlig jeg får et svar snart. Hvorvidt jeg får drikke alkohol igjen, er ikke meg så himla nøye sammenlignet med helsen. Jeg vil bare ha kroppen på stell 100%. Dette har vært en greie i flere år, men først nå det har blitt et behov for å ta tak i. Rett og slett fordi alt annet er fint. Jeg vil ikke være frisk med noe som er halvveis. Det gir så lite mening. Uten at jeg vil utdype årsaken nærmere, rett og slett fordi det enda er så usikkert hva som feiler meg, eller om noe i det hele tatt feiler meg. Jeg har på en måte forberedt meg – og det helt sikkert uten grunn.

Foto: Se&Hør (Tor Lindseth – godkjent bruk bilder) 

”Jeg skal smile hvis alt blir normalt igjen”, var en ting jeg sa den gang jeg var frisk. Det til tross så smilte jeg, og det til tross så smiler jeg enda bredere nå. Fordi sykdommen ikke var styrt av meg. Fordi jeg nå ikke styrer prosessen inni kroppen min. Ting tar tid etter 9 års nedbrytelse, og det har jeg akseptert, selv om jeg helst skulle hatt de frie tøylene som mine jevnaldrede har. Men; Helsen er viktig. Det er en god grunn til å følge legens råd. Samtidig en befrielse å slippe dagen derpå når man er jusstudent. Også er det jo en del andre ting jeg faktisk har blitt mer obs på når det kommer til Madelén med og uten noe i glasset. Jeg blir både mindre pratsom og mindre brysom uten at det legger noen demper på stemningen. Det bare begrenser hva slags ufornuftig pjatt som kommer ut av munnen min – og det er positivt. Jeg har helt klart en tendens til å ta mye (mer enn vanlig) plass, bable om alt jeg er god på, samt være veldig opptatt av rett og galt når jeg får i meg noen edle dråper. I den grad at det er irriterende for andre uten at det er noen slemme intensjoner der. Dette tror jeg er forklaringen på hvorfor folk liker meg godt idet vi hilser, men ikke ofrer så mye tid til meg etterpå. Jo. Også blir jeg veldig klengete. Sånn uten at jeg tenker over det, men på en måte som jeg hadde følt var særs kleint i edru tilstand. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er den som tar initiativet til klemmer, eller helt plutselig setter meg på fanget til folk jeg såvidt kjenner i den normale hverdag. 

Alle disse tingene tror jeg i bunn og grunn handler om usikkerhet. Jeg blir usikker på om folk liker meg, og dermed får jeg et slikt ekstra behov. For oppmerksomhet og for komplimenter. Enda jeg ikke har grunn til det. Jeg er riktig nok glad i oppmerksomhet til vanlig, men komplimenter tuller jeg alltid vekk. Fordi jeg ikke tror på dem. Fordi jeg kun kan være som jeg er. Søt, pen, stygg, ond, rar, hyggelig, mm. Det trenger jeg ikke en tilbakemelding på. Jeg trenger heller at folk ser meg på eget initiativ, og sier hei eller slår av en prat – uansett om jeg er i mine fulle fem eller ei. 

Foto: Se&Hør (Tor Lindseth – godkjent bruk bilder) 

Bildene er 110% naturlige og uredigerte, da jeg ikke ser behovet. Jeg har tatt et oppgjør med fortiden, og dette er slik jeg ser ut. Lik det eller ei 🙂 

Er det en ting jeg har lært gjennom min blogg”karriere” så er det at jeg ikke kan gjøre alle til lags. For noen blir jeg til og med en løgner. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg ikke sa hvor ille ting faktisk var. Den gang jeg var syk løy jeg, fordi jeg sa jeg hadde det bra og formen var fin. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg taklet skole og jobb uten problemer. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg en dag sa at jeg ikke stresset over kaloriene. Vel. Det med sykdommen har gått i bølgedaler. En dag har vært bra. en annen ikke så bra, men jevnt over vil jeg si at jeg har greid å leve med en sykdom på best mulig tenkelige vis. Fordi jeg ikke klarte å face kampen på ekte. Ja. Det var dager der jeg knapt orket stå opp, men det var få av dem. Ja, det var dager der jeg tenkte å ta livet mitt, men det var få av dem. Og dette blogget jeg om. Noen mente det var tøft. Andre mente det var klaging. At jeg ikke kunne ”holde på sånn” At jeg er heldig som bor i Norge, og den reglen der. Fra 2010 til 2012 gjennomgikk bloggen en fornying. Jeg freshet opp de sorte og grå fargene, og jeg begynte å smile på bilder. Det var også feil. Det var feil at jeg som syk gikk på skole. Det var feil at jeg som syk jobbet. Det var feil at jeg som syk bestemte hva jeg ville spise, eller når jeg dro til legen. Det var feil at jeg som syk kunne leve et så tilsynelatende flott liv. For det var løgn. Selvfølgelig var det tøft å høre. Her satt jeg med en dødsdom jeg helst ville vært foruten, men likevel fikk jeg ikke lov til å forsøke og være positiv. Det var vel da jeg kjente at depresjonen begynte å nå et slags klimaks. Fordi folk rundt meg ikke mente jeg fortjente et bra liv. Jeg var syk, og jeg skulle ligge i senga og fores opp. Det var der jeg hørte hjemme. Ikke på skolebenken, på jobb, i byen, med venner, mm. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg forstår jo at folk tenkte mitt beste. At de mente jeg måtte være ærlig og få et rotfeste, men hvorfor skulle jeg på død og liv tilbake til bloggtilstandene på 2010-2012? Jeg trengte å komme meg videre. Min måte å gjøre det på var å være positiv. ”Optimisten” står det på min russelue. fordi det er slik jeg alltid har vært. Jeg lar meg ikke arresteres av en teit sykdom. Jeg gjorde det ikke den gang, og jeg gjorde det heller ikke senere. Mye er det grunnen til at jeg er fri i dag. Pappa har bedt meg åpne kommentarfeltet igjen, men jeg skal innrømme at jeg er redd. For en reprise om at jeg ikke fortjener et fullverdig liv. At jeg ikke er flink nok til å studere jus. At jeg ikke er kroppslig i stand til å trene sånn og sånn. At jeg ikke makter å bo for meg selv. Enda jeg vet at karakterene sier noe annet. Enda jeg vet at legen og PT sier noe annet. Enda jeg ikke har gått i bakken, ei heller vært i nærheten. Enda jeg ikke veier ting på vekt eller teller kalorier. Gå gjerne på kroppen min og kall meg feit eller stygg, men skal du fortelle hvordan jeg lever livet mitt, så renner begeret over. Rett og slett. Derfor vil jeg enn så lenge ha denne ordningen med mail og facebook. Om det betyr færre lesere, så må det være prisen. Jeg trenger å få leve livet mitt, uten at folk blander seg inn. Kort og greit. Så til det avgjørende spørsmålet? Har vi med en løgner å gjøre? Haha. Nei. Absolutt ikke. Sykdom for meg er så langt unna, at det føles som jeg aldri har vært syk de gangene jeg kommer over artikler om det. Hadde vi det fra 2012 og til 2016? Tja. Muligens noen ganger, men jeg har aldri lagt skjul på skyggesider. Virkelig. Men så har jeg hatt et behov for å balansere det hele. For min egen del. For andre syke sin del. Vise at det finnes noe utenfor sykdommen. Så hva gjør det da å leve litt ”normal” selv når man er syk? Jeg så ikke noe feil i det den gang. Om det gjør meg til en løgner, så tar jeg den. Folk skal få mene ulikt. Jeg synes bare det er latterlig at en person i dag defineres for en sykdom, og ikke som en person. Det gjelder for så vidt alt. Alle sykdommer. Har man krefter og ork, så selvfølgelig, skal man leve livet. Det bør ikke være et spørsmål en gang. 

Jeg synes det er fint med smale midjer, mellomrom mellom lårene og markerte kropper uten fettansamlinger. Jeg gjør det. Det jeg derimot ikke synes er fint er når mellomrommet mellom lårene tilsvarer skulderbredden. Når leggene er like store som lårene. Når den smale midjen kunne vært resultatet av årevis kortsettbruk, og når ribbeina er det eneste som markerer kroppen. Hvorfor jeg skriver dette er ikke for å provosere, men for å få frem et poeng. Det å være tynn er helt ok, så lenge det er uten at kroppen lider av det. Det å gå på catwalken er helt ok, så lenge kroppen ikke er på vei til å svikte. Det å ta bikinibilder er helt ok, så lenge det skjer på en diskret måte. Da tenker jeg mer på at det er nakenhet, og ikke at det er en kropp som er så stor eller så stor. Jeg har opp gjennom sett og vært vitne til altfor mye hyllest til kroppen med noen ekstra kilo. Selvsagt er det fint også, men jeg etterlyser mangfoldet. Vi skal ikke bare hylle de som er stolt av en stor kropp, men vi skal også hylle de som er stolt av en mindre kropp. Eller en mer normal kropp. Om det er 16 eller 30 i BMI, eller noe utenfor, spiller liksom ikke noen rolle, så lenge personen har det bra med seg selv. Uten at jeg drar dette for langt. Min intensjon er ikke å komme med en fasit på noe. Folk er forskjellige. Noen har de og de genene. Noen trener sånn og slik. Men poenget: Tynn er ikke synonymt med ekkelt. Jeg har pappas gener, og derav alltid hatt en slank kropp, og det trives jeg med så lenge den har det bra. Nå er den utviklet slik jeg hindret den å utvikle seg for 9 år siden. Med bredere bekken, mer spretten rumpe og kvinnelige lår. Som jeg den gang hatet, og som jeg ikke elsker, men nå aksepterer. Tynnere enn gjennomsnittet, men riktig for meg, i likhet med mange andre. Vi kan spise mat uten å ese ut, i motsetning til de som slanker og slanker seg uten å komme noen vei. Men gjør det oss syke? Nei. Gjør det oss ekle? Nei. Gjør det oss stygge? Nei. Naturlig tynnhet forekommer, og det er det jeg vil slå et slag for. Ikke de kropper som er tydelige resultater av en spiseforstyrrelse eller som sakte men sikkert ruinerer seg selv – men de kropper som fungerer, har det bra og faktisk ser sabla bra ut. Dere ser forskjellen? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dagens folkesykdom er at vi blander oss for mye. Vi mener for mye om ting vi ikke har belegg for å uttale oss om. Vi dømmer utfra et førsteinntrykk. Vi ser ikke person, men vi ser kun innfatningen. Likevel legger vi oss opp i det. Vi debatterer for harde livet om at tynne er ekkelt og at ”noen kilo ekstra” er det nye. Vi slenger med blikket når folk går forbi, og vi fordømmer de som ikke er lik oss selv. Hva er det vi holder på med? I 2018? Er det sjalusi? Jeg tror det. Jeg er overbevist om det. Men. Sakens kjerne er at alle ikke kan gå på catwalken. Alle kan ikke spise uten å tenke. Alle har ikke skyhøy forbrenning. Alle kan ikke bygge opp en kondis som er lik Usain Bolt sin. Til syvende og sist er vi så unike at ingen kan være lik oss. Er ikke det fantastisk? Det er derfor vi heller ikke skal dra denne sammenligningsgreia, og på den bakgrunn spre dette gjennomsiktige hatet. Fordi det sårer. Fordi det ikke fører oss noen vei. Og vil vi det? Ha et samfunn som stagnerer? Nei. Dagens oppfordring: Tenk deg om, før du buser ut!