Styrke

Du er ikke sterk, før du har vært svak, sies det. Et ordtak jeg har levd på lenge. Nettopp fordi sykdommen gjorde noe med meg. Riktig nok tærte det på å leve slik jeg gjorde i de 9 årene. Å si at jeg ikke ville vært foruten anoreksi er en løgn. Kunne jeg sluppet ville jeg vært sjeleglad, men når jeg ikke fikk valget i første omgang, så er jeg glad for veien jeg har lagt bak meg. Hvordan jeg kom meg styrket gjennom, og hvordan jeg den dag i dag er beintøff. Tøffere enn toget. Takler all motgang. Ikke redd for noe i verden – annet enn å miste de som står meg nær. Det er der jeg er, og det er der jeg skal være. Sykdommen var et onde, men som tross det har gitt meg en kraft ut av en annen verden. En mental styrke jeg i starten ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Det er ganske sykt hvilken livslærdom jeg sitter på. Skulle trodd jeg var 90. Allerede nå kunne jeg skrevet den bokserien om mitt liv fra A-Å. Det er det få i min alder som kan. Uten at det blir fjas og komisk. At jeg takket nei til boken, var også en styrke. To ganger. Det er advokat jeg skal bli. Det er det jeg skal være kjent som. Ikke som offeret. Misforstå meg rett. Jeg angrer ikke på bloggen, og den skal helt klart få leve videre. Alt jeg har skrevet her, og alt jeg skriver videre, er en del av meg. Det kommer jeg ikke utenom, og det er greit. Jeg vil bare ikke promotere det mer enn jeg strengt talt gjør per dags dato. Fordi hverdagen min er så mye mer. Jeg er i mål med 1 1/2 år på jusstudiet og livet smiler. Jeg er på et stoppested jeg ikke hadde turt å drømme om før. Noensinne. Selv mer enn før jeg ble syk og alt det der. Ja, for nå har det blitt ”det der”. Jeg omtaler ikke sykdommen isolert lenger, men knytter den til alt rundt. Innleggelsen, legebesøkene, håpløsheten, vektnedgangen, sultestreiken, sonden, selvmordsforsøket, kontrollkommisjonen, sykehusvolden, redselen, angsten, permisjonene, ribbeina, sovingen, armbruddene og familiens desperate rop om hjelp. Det er så mye. Så altfor mye. Er det rart jeg sier jeg sitter på livslærdom, eller at jeg er mentalt sterkere enn noensinne? Tror ikke det. Såpass selvsikker må jeg nesten være.

 

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er mental styrke. I lange tider har jeg slitt med osteoporose. Eller. Slitt og slitt. Jeg har vel ikke direkte hatt noen plager med det sånn utenom at jeg har knekt armene, og hatt litt ryggvondt her og der. Utover det så er osteoporosen ganske harmløs utenpå. Innvendig er det verre. Der er det snakk om en blomkål som knaser. Jeg fikk derfor tidlig beskjed om at jeg verken kan løfte tungt eller sitte for mye stille. At jeg måtte få i meg tilskudd og mat med kalsium og d-vitamin. At jeg måtte ha fokus på jevnlig bentetthetsmåling. For en på 18 år var det tøft å få en slik beskjed, og for en som snart fyller 26 år, er det enda en kjip sannhet. Imidlertid var det én ting legen sa til meg den gang jeg nektet behandling for osteoporosen, og det var: Å gå opp i vekt er det aller beste du gjør. Og jammen hadde hun ikke rett. Jeg kan nå sitte stille i flere timer uten å ha vondt i ryggen, og jeg kan løfte uten problemer. Det har gått fra 1-2 kg som smerteterskel til at jeg i går hentet varer på posten som veide 16 kg. Uten så mye som en antydning til at jeg hadde vondt. Med det sagt, så har jeg ikke nå begynt å ta de tyngste løftene i hverdagen. Hvor mye jeg tåler i lengden, vet jeg faktisk ikke. Men uansett er det ganske sykt. Jeg vet ikke om jeg skal være imponert over at kvinner kan føde, eller om jeg skal være imponert over at kroppen faktisk har en evne til å hente seg inn. Om den ikke kommer seg på topp, så i alle fall nokså nære. Det synes jeg er imponerende. Jeg elsker å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har styrken både mentalt og fysisk. Aldri undervurder de som sier at ting går fremover. Aldri. 

 

Det har vært litt seigpining denne uken, men det bedrer seg utover. Etter eksamens slutt (som forresten gikk over all forventning!) har jeg overlevd én pensjonistdag, én studentsovedag, to jobbdager og 1 julebord. Jeg elsker kontrasten med å gå fra eksamen og fullstendig skolefri og over til jobbhverdagen. Den var ganske savnet. Det samme med Desember, og også familien. Har så mye å se frem mot de neste ukene! 

Når én New Energy blir usunt

Jeg kan ikke annet enn å le av Lørdagens hendelse på Kiwi. At jeg som ungdom, eller menneske, skal bli stemplet som usunn idet jeg henter en New Energy fra hyllen. Hm… Hva skal man si? Jeg som egentlig ikke liker ren sjokolade eller rene sjokoladeprodukter: sjokoladekake,  sjokoaldepålegg, sjokolademelk, sjokoladepudding og sjokoladeis. Derimot liker jeg smaken av melkesjokolade dersom den kun utgjør noen prosent av produktet. Som et trekk på saftisen, småsjokololaden, gelegodiset, eller proteinbarene – der sistnevnte er min største svakhet. Usunt eller ei. Men det var Lørdag. Jeg kjøpte favoritten min, New Energy. Noe jeg sjelden gjør skal jeg være ærlig. Studentbudsjett. Til mitt forsvar er det eksamen snart. Sjokoladen er for øvrig verken spist opp eller forsvunnet. Jeg er gjerne en person som har sjokolader liggende i 3 dager i kjøleskapet. Blir bare litt for søtt å trykke nedpå 50 g sukker. Forstå det den som kan. Det går en bit i ny og ne liksom. Ja, det er ironisk at jeg påpeker dette, og ikke noe jeg føler jeg må forsvare. Dette er prinsipielt. Poenget? Det å bli kalt usunn for å kjøpe én sjokolade på en Lørdag, er for meg noe spesielt. Ikke skjønner jeg at en slik kommentar kan komme fra en med vognen full av posesupper, butikkbrød, fettholdige smør og oversukrede yoghurter. Skal jeg virkelig dra sammenligningen lenger? 

 

Det å betegne en person som sunn eller usunn, tror jeg er noe av det dummeste vi gjør. Ja visst er det sunne og usunne produkter, men det handler i største grad om balanse for hvordan ens kosthold kan defineres. Om jeg kjøper en sjokolade, men er 85% sunn utover det, så føler jeg meg ikke akkurat spesielt usunn. Hadde jeg spist flere om dagen, så hadde saken vært en annen. Det må jo være hva JEG tenker og føler om mitt kosthold som skal ha betydning? Ikke det faktum at en kunde mener at denne matvaren ikke er bra for meg. Nei, jeg vet ikke jeg. Kjente bare jeg ble litt paff. Ikke skuffet. Ikke sint. Ikke lei meg. Jeg bryr meg null om hva folk mener, men det skremmer meg at enkelte ikke leser seg bedre opp på kosthold og diverse før de uttaler seg. Kunnskapsnivået i dette samfunnet er rett og slett faretruende lavt. Men da hjelper det å ta igjen med samme mynt – uten å være frekk, og jeg tror nok hennes holdninger er endret for bestandig. Istedenfor å gå inn i en diskusjon eller late som jeg følte meg krenket, gav jeg henne en vel gjennomtenkt setning: ”’Ja, jeg er sikkert bittelitt usunn 1 av 7 dager i løpet av uken, men du skulle bare visst hvor kult det er å slite med alvorlig kronisk anoreksi i 9 år. Hade”. Hun sa ingenting. Bare sto der og måpte. Digger det. Følte rett og slett på en enorm selvtillit og styrke. Hvem ler sist nå? Så med dette oppfordrer jeg egentlig normale folk til å kjøpe og spise den maten de vil ha, og legge seg langt unna hva andre gjør. Med mindre det er tungtveiende grunner til det. Som jo tilsier at terskelen legges et visst sted. Å legge seg opp i slikt, uten grunn, er rett og slett like teit som å sammenligne kropper, og det skulle vi slutte med – skulle vi ikke? 

Gratulerer til oss begge!

Det å få lappen i seg selv er kanskje ikke så stort i dagens samfunn, men for Aleksander symboliserer lappen langt mer. Den symboliserer en selvrealisering, en livsendring og et håp. Et håp om at jeg en dag skulle bli frisk. Et håp om at han en dag skulle møte livet igjen. Lenge visste vi ikke om vi turte håpe. Ja, barndommen innebar mye biler, men lidenskapen hans forsvant. Da jeg ble syk. Da var ingenting moro lenger. Især ikke bilkjøring. Mye fordi øvelseskjøring begynte å handle om min kontroll over mamma og pappa i overdreven trass og trusler. Gjennom Majorstua, på E18 i verste rushet, parkering på Gardermoen, mm. Jeg skulle ALLTID kjøre. Også fikk jeg lappen, i en tilstand der lite tilsa det var mulig. Dessverre ble det ikke mindre tvang og trusler. Nå skulle jeg i tillegg kjøre i utlandet. På Autobahn, i storbyer, inn på Kielferja, mm.  Med en reaksjonssans lik 30% og en kropp fullstendig blottet for næring og fett. Det er ikke rart Aleksander tok avstand fra bilkjøring, både i redsel, men også protest. Og denne ”protesten” pågikk lenge. Alltid med begrunnelsen: ”Det er din feil”

 

Så klart var det tøft å høre hver bidige dag at det var min feil. Min feil at han ikke kunne utrette noe eller ha det gøy. Som om det ikke var tøft nok å være syk. Uten at jeg klandrer Aleksander for det i dag. Jeg tror det var viktig at han satte ned foten. Viste meg at det ikke er ok å holde på slik jeg gjorde. Fordi det ødelegger langt flere sin psyke. Fordi det griper inn i familien på en så uheldig måte at sykdommen til syvende og sist ikke er verdt det. Med Aleksander fikk jeg denne påminnelsen nesten daglig, og selv om jeg ikke tok den seriøst, så har den hele veien vært med i underbevisstheten. Det var nok noe av hans intensjon. 

Etterhvert som årene gikk og Aleksander ble eldre forsto jeg imidlertid at lappen ikke lenger styres av min daværende sykdom. Jeg så at han synes det var stress å be mamma kjøre han til og fra lysløypene, eller pappa være med på sykkelritt. Jeg så at han ikke lenger greide å skjule seg bak at sykkelen dekte behovet. Ja. Han kom seg fra A til B, men han kunne ikke sette fra seg sykkelen hvor som helst – ei heller transportere så mye mer enn litt skiftetøy. Også merket han vel at det var mer og mer normalt å ha lappen i en alder av 20+. Han bare sa det ikke. Han ville liksom ikke ”gi meg gleden” med at han skulle starte å kjøre. For ja. Det var minst en like stor glede for min del. 

 

Jeg tok en prat med Aleks, og vi ble enige om at 5 Mars var dagen, for da hadde jeg hatt lappen i 5 år. Aleks var noe motvillig, men gikk med på å prøve, selv om dette ikke var ”noe gøy”. Jeg så det som en tillitserklæring. 5 Mars, 5 års-dagen, ble med tankene – for her hadde ikke jusstudenten lest seg godt nok opp på lovgivningen. Pussig nok. Dermed forsvant muligheten bort i ex-phil-pensum, flytting og erstatningsrett. Aleks var inneforstått med at en busy søster tilsa at muligheten til å kjøre var nær sagt 0. Men. Det er Madelén vi snakker om. Hun som aldri gir opp. Hun som riktig nok ble sint på lovverket en gang, men som samtidig lovet Aleksander at hun skulle være med han hele veien. Og hun skulle være frisk nok til at han kunne føle seg trygg. Men frisk i ordets rettmessige forstand? Den så ingen av oss komme. Uten at jeg skal få dette til å handle om meg. 

 

Så ja. Høsten 2017 var anoreksien en historie, og 20 Desember 2017 kunne jeg lovlig ledsage Aleksander. Han fikk til og med gavekort på kjøretimer ved ”Madeléns kjøreskole”. Jeg hadde full jobbing tom 21 Desember, men bortsett fra det kom vi i gang til ganske avtalt tid. Derfra gikk det bare fremover. Første kjøretime var på kveldstid i mørket, snø/is på stranden. Andre kjøretime i boligstrøk, også kveldstid. Tredje kjøretime i 80 km i tåke, og fjerde kjøretime på E18. Ikke før femte kjøretime fikk han endelig teste hva det ville si å kjøre i lyset. Ehm. Jeg er tilhenger av ”learn by doing”, og jeg tror det å vise tillit til et menneske er alfa og omega. Uansett hvor risikofullt det virker. Jeg tror ingen risiko har vært større enn min sykdom, uansett. Hardt å si det. I teorien tror jeg egentlig ikke at det kan finnes noe som er større risiko enn det vi bega oss ut på der. Bare se på det her: 

 

Aleksander fikk sikkert langt mer tillit enn normalt, men det mente jeg han fortjente. ”Klar” kommer med erfaring. Den får du lite av på en parkeringsplass. Det gir kun demotivasjon. Jeg turte ikke gå den veien ettersom jeg visste at kjøringen var mitt initiativ. Trolig litt inspirert av den opplæring pappa og mamma gav meg. Uansett. Gutten lærte å kjøre bil på 2-3 måneder, og jeg bisto i ferier og noen hjemmehelger. Resten har bare vært mengdetrening, delegert til mamma og pappa de gangene jeg ikke har vært i Horten – som er ofte. Noe jeg fort fant ut ble litt vel mye av det samme, så også her tok jeg grep og kontaktet kjøreskole, kommanderte han på teoriprøven og ordnet med alt det obligatoriske. Mye unnagjort i sommerferien og noe i høstferien. Kanskje litt vel hastverk å skaffe lappen under ett år etter han satte seg i førersetet første gang, men det viser jo at gutten har en enorm ståpåvilje. Jeg er så ekstremt stolt. Enda mer glad gjør det meg at han nå liker bilkjøring. At han ikke lenger føler at det er anstrengende eller kjipt. Også har jeg nå en som kan holde liv i Oscar mens jeg studerer, og det er jo strålende. Pluss at jeg har en sjåfør som forhåpentligvis henter meg om noen uker. Jeg har bare ikke tiden og roen til å reise hjem før eksamen. Noe som er et smart valg. Jeg skal ikke sitte på eksamen å vite at jeg kunne lest bedre på noe. Da skal jeg være utlest, utlært og yte 110%. Sånn er det. Og nok om meg. Det at Aleks nå har lappen er helt topp! Herregud så gøy denne reisen har vært. Jeg kommer aldri til å glemme turene våre (og alt det nye jeg har fått se av Norges land), da vi sammen pugget til bilteori og ikke minst da du besto bilteorien. Som jeg skulle ønske jeg også var vitne til at du besto oppkjøringen. Istedenfor satt jeg i forelesning. Jeg blir helt skjelven av å skrive dette jeg, men en ting er sikkert: Det blir kake, gave og feiring en eller annen gang i fremtiden. Har alt klart!

 

Innlegget er skrevet på forhånd. Aleksander fikk lappen i går, men da satt jeg som nevnt i forelesning. Hadde heller ikke tid til å blogge noe etterpå, da jeg dro rett på seminar med Juristforbundet i Oslo. Det pågikk fram til 15 (og jeg ble seriøst valgt til å lede alle bachelorstedene – gleder meg vilt! Dette er mitt hjertebarn og alt jeg har drømt om. Dette vil ta mye tid, kreve mye reising og være så givende som det er mulig å få blitt!), men da var det rett på venninnetreff. Derfor har jeg verken hatt tid til å lese noe i dag (tidlig opp i morgen!), ei heller få ut dette innlegget. Jeg kom akkurat inn døren, og er enda helt skjelven!!! Men altså: Etter all den motgangen min familie har opplevd, så føler jeg det er vår tur til å skinne litt 🙂

Skadevirkningene av en pose sørlandschips

Det er juni 2011. Kun noen få uker etter jeg ble utskrevet fra RASP. Hjemme er spenningen mye til å ta og føle på, og foreldrene mine er alltid like spente på om lillejenta deres spiser… nok. Det er ikke lenger hverdagskost med selvmordstrusler, hylgrining og raseriutbrudd, men de kommer – fra tid til annen. Likevel så er jenta forandret. Hun gikk riktig nok ned i vekt på RASP, men det til tross så er hun innstilt. Hun er innstilt på å kjempe. Innstilt på å trykke i seg 4-korn. Innstilt på å komme tilbake til skole og jobb. Den harde lærdommen har gitt henne mye. Positivt som negativt, med senskadene. Hun tar også imot utfordringene. Noen mer ubehagelige enn andre. Særlig er frykten for å gå på butikken stor. Av to grunner. 1. Fordi hun kan komme i tellefella, og 2. Fordi hun synes det er ubehagelig at kundene rundt henne ser at hun skal ha mat til seg selv. Denne Fredag er intet unntak. Hun har fått i oppdrag å handle sørlandschips til pappa. Noe hun ikke har rørt på flere år, og som hun ikke tenker røre i fremtiden. Overhodet. Tross skammen tar hun utfordringen og drar ned på MENY. Hun går flere runder i butikken. Ikke for å kikke eller lese på tall, men for å vente til det er færrest mulig kunder igjen. Én time senere går hun mot potetgullhylla. Følelsen av skam brer seg mot henne, og hun velger snu. Nesten 30 minutter senere er hun igjen på vei dit. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen, men legger den fra seg, og går tilbake mot fruktavdelingen. Der hun føler seg hjemme. Ytterligere 30 minutter senere går hun igjen mot potetgullet. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen og hiver den oppi kurven, mens hun drar av seg jakka og hiver den over. Det er egentlig for kaldt i butikken, men hun ofrer seg for ”kulden”. Likevel føles ikke dette bra. Hva tror folk rundt? Tror de at hun spiser mettet fett og karbohydrater? Tror de at hun trykker i seg en mengde kalorier? Dette vil hun ikke være med på, så hun setter fra seg kurven i et hjørne. Venter på at kysten er klar. Klokken er nå nærmere stengetid, og hun har allerede vært der i over to timer. To timer i ren fortvilelse. Hun holder på å ta til tårene. Dette er vondt, vanskelig og nesten uutholdelig. Men gir hun seg? Nei. Det har hun aldri gjort. Nå er det bare 10 minutter igjen før Meny stenger, og hun er kun en av tre kunder. Det skal hun takle. Denne gangen er det ikke småtripping, men marsjsteg mot kassen. Nå er hun lei. Lei av å fryse. Lei av å se all maten, og lei av at djevelen sitter og kommanderer på ryggen hennes. 

 

Idet hun omsider kommer til kassa tar hun opp telefonen og later som hun har mamma på telefonen. ”Ja, jo. Jeg har kjøpt det der potetgullet FOR DERE. Jeg kommer snart hjem”. Likeledes presiserer hun overfor kassedamen at dette ikke er hennes, men at hun er på ærend for familien. Deretter betaler hun, ber om tre poser og kamuflerer chipsen på alle mulige måter før hun vel hjemme blir møtt av en familie som knasker potetgull. Det kan være forståelig at ikke alle gidder å vente 2-3 timer. 

 

Denne historien tenker jeg noen ganger på, og da ler jeg. Ikke fordi den har noen som helst virkelighetsnært ved seg den dag i dag, men fordi den har hatt det. Her var det tale om chips, men det har også vært ganger jeg måtte kjøpe Grandiosa, Norvegia, smøresmør, og det nesten har slått meg i bakken. Imidlertid er dette lenge siden. 5-6 år. Jeg har siden den gang stått for fulle ukeshandler og handlet inn usunnheter eller ”normale varer” her og der.  Uten at det har vært til meg. Den dag i dag er jeg riktig nok ingen usunnhet, men det hender jeg kjøper karveost, kjeks, industrielle middagsvarer, mm. Jeg har også smakt både potetgull og Grandiosa ved flere anledninger, uten at jeg kan si det er noe jeg higer etter. Poenget er uansett dagens situasjon vs. Juni 2011. Det er det jeg minnes når jeg tenker tilbake med et smil om munnen. Og jeg håper at jeg med dette har ufarliggjort noe for dere som kanskje føler det litt på samme måte. Vi skal tenke på oss selv. Hva vi vil og ønsker. Ikke hva andre rundt oss tenker. Og tror dere forresten at de rundt bryr seg noe overhodet? De er nok mer enn nok opptatt med hva de selv skal spise den kommende uken. Det kan jeg dokumentere etter å ha vært innom Meny tidligere denne Lørdagen. Var absolutt ingen som brydde seg da jeg prøvde å ta et bilde av sørlandschipsen!

Jeg skal smile hvis alt blir normalt igjen!

Etter at jeg har lest litt om hvor lite akseptert drikkepress har blitt, og hvor hjertens frivillig folk som unngår alkohol, føler jeg at dette innlegget kan publiseres. Fordi det ikke er flaut. Eller litt. Men da forteller jeg delvis grunnen slik at jeg har et forsvar. Riktig nok har jeg selv aldri vært utsatt for noe særlig press fra andre, men fra meg selv. Jeg har lenge hatt en oppfatning i eget hode om hva som er sosialt akseptert. At festligheter, vorsing, turer på byen inkluderer alkohol. Innenfor rimelighetens grenser. Så ja. Det er bare et problem her. Jeg nemlig har fått en midlertidig ufrivillig pause fra alkohol, begrunnet i en kropp som enda behøver tid til å lege seg. Bare vært edru siden Mai måned. Hei forbud fra legen. Selvfølgelig veldig kjedelig med begrensninger, men samtidig også helt ok når jeg ikke vet hva følgene av alkoholinntak kan bli. Nødvendige undersøkelser på sykehuset må jeg ta i høstferien, og eventuelt ultralyd. Derfra får vi se. Jeg håper så inderlig jeg får et svar snart. Hvorvidt jeg får drikke alkohol igjen, er ikke meg så himla nøye sammenlignet med helsen. Jeg vil bare ha kroppen på stell 100%. Dette har vært en greie i flere år, men først nå det har blitt et behov for å ta tak i. Rett og slett fordi alt annet er fint. Jeg vil ikke være frisk med noe som er halvveis. Det gir så lite mening. Uten at jeg vil utdype årsaken nærmere, rett og slett fordi det enda er så usikkert hva som feiler meg, eller om noe i det hele tatt feiler meg. Jeg har på en måte forberedt meg – og det helt sikkert uten grunn.

Madelen Skare Olsen, flink pike med en historie om anoreksi.

Foto: Se&Hør (Tor Lindseth – godkjent bruk bilder) 

”Jeg skal smile hvis alt blir normalt igjen”, var en ting jeg sa den gang jeg var frisk. Det til tross så smilte jeg, og det til tross så smiler jeg enda bredere nå. Fordi sykdommen ikke var styrt av meg. Fordi jeg nå ikke styrer prosessen inni kroppen min. Ting tar tid etter 9 års nedbrytelse, og det har jeg akseptert, selv om jeg helst skulle hatt de frie tøylene som mine jevnaldrede har. Men; Helsen er viktig. Det er en god grunn til å følge legens råd. Samtidig en befrielse å slippe dagen derpå når man er jusstudent. Også er det jo en del andre ting jeg faktisk har blitt mer obs på når det kommer til Madelén med og uten noe i glasset. Jeg blir både mindre pratsom og mindre brysom uten at det legger noen demper på stemningen. Det bare begrenser hva slags ufornuftig pjatt som kommer ut av munnen min – og det er positivt. Jeg har helt klart en tendens til å ta mye (mer enn vanlig) plass, bable om alt jeg er god på, samt være veldig opptatt av rett og galt når jeg får i meg noen edle dråper. I den grad at det er irriterende for andre uten at det er noen slemme intensjoner der. Dette tror jeg er forklaringen på hvorfor folk liker meg godt idet vi hilser, men ikke ofrer så mye tid til meg etterpå. Jo. Også blir jeg veldig klengete. Sånn uten at jeg tenker over det, men på en måte som jeg hadde følt var særs kleint i edru tilstand. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er den som tar initiativet til klemmer, eller helt plutselig setter meg på fanget til folk jeg såvidt kjenner i den normale hverdag. 

 

Alle disse tingene tror jeg i bunn og grunn handler om usikkerhet. Jeg blir usikker på om folk liker meg, og dermed får jeg et slikt ekstra behov. For oppmerksomhet og for komplimenter. Enda jeg ikke har grunn til det. Jeg er riktig nok glad i oppmerksomhet til vanlig, men komplimenter tuller jeg alltid vekk. Fordi jeg ikke tror på dem. Fordi jeg kun kan være som jeg er. Søt, pen, stygg, ond, rar, hyggelig, mm. Det trenger jeg ikke en tilbakemelding på. Jeg trenger heller at folk ser meg på eget initiativ, og sier hei eller slår av en prat – uansett om jeg er i mine fulle fem eller ei. 

Madelen Skare Olsen, flink pike med en historie om anoreksi.

Foto: Se&Hør (Tor Lindseth – godkjent bruk bilder) 

Bildene er 110% naturlige og uredigerte, da jeg ikke ser behovet. Jeg har tatt et oppgjør med fortiden, og dette er slik jeg ser ut. Lik det eller ei 🙂 

Løgner

Er det en ting jeg har lært gjennom min blogg”karriere” så er det at jeg ikke kan gjøre alle til lags. For noen blir jeg til og med en løgner. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg ikke sa hvor ille ting faktisk var. Den gang jeg var syk løy jeg, fordi jeg sa jeg hadde det bra og formen var fin. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg taklet skole og jobb uten problemer. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg en dag sa at jeg ikke stresset over kaloriene. Vel. Det med sykdommen har gått i bølgedaler. En dag har vært bra. en annen ikke så bra, men jevnt over vil jeg si at jeg har greid å leve med en sykdom på best mulig tenkelige vis. Fordi jeg ikke klarte å face kampen på ekte. Ja. Det var dager der jeg knapt orket stå opp, men det var få av dem. Ja, det var dager der jeg tenkte å ta livet mitt, men det var få av dem. Og dette blogget jeg om. Noen mente det var tøft. Andre mente det var klaging. At jeg ikke kunne ”holde på sånn” At jeg er heldig som bor i Norge, og den reglen der. Fra 2010 til 2012 gjennomgikk bloggen en fornying. Jeg freshet opp de sorte og grå fargene, og jeg begynte å smile på bilder. Det var også feil. Det var feil at jeg som syk gikk på skole. Det var feil at jeg som syk jobbet. Det var feil at jeg som syk bestemte hva jeg ville spise, eller når jeg dro til legen. Det var feil at jeg som syk kunne leve et så tilsynelatende flott liv. For det var løgn. Selvfølgelig var det tøft å høre. Her satt jeg med en dødsdom jeg helst ville vært foruten, men likevel fikk jeg ikke lov til å forsøke og være positiv. Det var vel da jeg kjente at depresjonen begynte å nå et slags klimaks. Fordi folk rundt meg ikke mente jeg fortjente et bra liv. Jeg var syk, og jeg skulle ligge i senga og fores opp. Det var der jeg hørte hjemme. Ikke på skolebenken, på jobb, i byen, med venner, mm. 

 

Jeg forstår jo at folk tenkte mitt beste. At de mente jeg måtte være ærlig og få et rotfeste, men hvorfor skulle jeg på død og liv tilbake til bloggtilstandene på 2010-2012? Jeg trengte å komme meg videre. Min måte å gjøre det på var å være positiv. ”Optimisten” står det på min russelue. fordi det er slik jeg alltid har vært. Jeg lar meg ikke arresteres av en teit sykdom. Jeg gjorde det ikke den gang, og jeg gjorde det heller ikke senere. Mye er det grunnen til at jeg er fri i dag. Pappa har bedt meg åpne kommentarfeltet igjen, men jeg skal innrømme at jeg er redd. For en reprise om at jeg ikke fortjener et fullverdig liv. At jeg ikke er flink nok til å studere jus. At jeg ikke er kroppslig i stand til å trene sånn og sånn. At jeg ikke makter å bo for meg selv. Enda jeg vet at karakterene sier noe annet. Enda jeg vet at legen og PT sier noe annet. Enda jeg ikke har gått i bakken, ei heller vært i nærheten. Enda jeg ikke veier ting på vekt eller teller kalorier. Gå gjerne på kroppen min og kall meg feit eller stygg, men skal du fortelle hvordan jeg lever livet mitt, så renner begeret over. Rett og slett. Derfor vil jeg enn så lenge ha denne ordningen med mail og facebook. Om det betyr færre lesere, så må det være prisen. Jeg trenger å få leve livet mitt, uten at folk blander seg inn. Kort og greit. Så til det avgjørende spørsmålet? Har vi med en løgner å gjøre? Haha. Nei. Absolutt ikke. Sykdom for meg er så langt unna, at det føles som jeg aldri har vært syk de gangene jeg kommer over artikler om det. Hadde vi det fra 2012 og til 2016? Tja. Muligens noen ganger, men jeg har aldri lagt skjul på skyggesider. Virkelig. Men så har jeg hatt et behov for å balansere det hele. For min egen del. For andre syke sin del. Vise at det finnes noe utenfor sykdommen. Så hva gjør det da å leve litt ”normal” selv når man er syk? Jeg så ikke noe feil i det den gang. Om det gjør meg til en løgner, så tar jeg den. Folk skal få mene ulikt. Jeg synes bare det er latterlig at en person i dag defineres for en sykdom, og ikke som en person. Det gjelder for så vidt alt. Alle sykdommer. Har man krefter og ork, så selvfølgelig, skal man leve livet. Det bør ikke være et spørsmål en gang. 

 

Hvorfor kan ikke folk få være tynne?

Jeg synes det er fint med smale midjer, mellomrom mellom lårene og markerte kropper uten fettansamlinger. Jeg gjør det. Det jeg derimot ikke synes er fint er når mellomrommet mellom lårene tilsvarer skulderbredden. Når leggene er like store som lårene. Når den smale midjen kunne vært resultatet av årevis kortsettbruk, og når ribbeina er det eneste som markerer kroppen. Hvorfor jeg skriver dette er ikke for å provosere, men for å få frem et poeng. Det å være tynn er helt ok, så lenge det er uten at kroppen lider av det. Det å gå på catwalken er helt ok, så lenge kroppen ikke er på vei til å svikte. Det å ta bikinibilder er helt ok, så lenge det skjer på en diskret måte. Da tenker jeg mer på at det er nakenhet, og ikke at det er en kropp som er så stor eller så stor. Jeg har opp gjennom sett og vært vitne til altfor mye hyllest til kroppen med noen ekstra kilo. Selvsagt er det fint også, men jeg etterlyser mangfoldet. Vi skal ikke bare hylle de som er stolt av en stor kropp, men vi skal også hylle de som er stolt av en mindre kropp. Eller en mer normal kropp. Om det er 16 eller 30 i BMI, eller noe utenfor, spiller liksom ikke noen rolle, så lenge personen har det bra med seg selv. Uten at jeg drar dette for langt. Min intensjon er ikke å komme med en fasit på noe. Folk er forskjellige. Noen har de og de genene. Noen trener sånn og slik. Men poenget: Tynn er ikke synonymt med ekkelt. Jeg har pappas gener, og derav alltid hatt en slank kropp, og det trives jeg med så lenge den har det bra. Nå er den utviklet slik jeg hindret den å utvikle seg for 9 år siden. Med bredere bekken, mer spretten rumpe og kvinnelige lår. Som jeg den gang hatet, og som jeg ikke elsker, men nå aksepterer. Tynnere enn gjennomsnittet, men riktig for meg, i likhet med mange andre. Vi kan spise mat uten å ese ut, i motsetning til de som slanker og slanker seg uten å komme noen vei. Men gjør det oss syke? Nei. Gjør det oss ekle? Nei. Gjør det oss stygge? Nei. Naturlig tynnhet forekommer, og det er det jeg vil slå et slag for. Ikke de kropper som er tydelige resultater av en spiseforstyrrelse eller som sakte men sikkert ruinerer seg selv – men de kropper som fungerer, har det bra og faktisk ser sabla bra ut. Dere ser forskjellen? 

 

Dagens folkesykdom er at vi blander oss for mye. Vi mener for mye om ting vi ikke har belegg for å uttale oss om. Vi dømmer utfra et førsteinntrykk. Vi ser ikke person, men vi ser kun innfatningen. Likevel legger vi oss opp i det. Vi debatterer for harde livet om at tynne er ekkelt og at ”noen kilo ekstra” er det nye. Vi slenger med blikket når folk går forbi, og vi fordømmer de som ikke er lik oss selv. Hva er det vi holder på med? I 2018? Er det sjalusi? Jeg tror det. Jeg er overbevist om det. Men. Sakens kjerne er at alle ikke kan gå på catwalken. Alle kan ikke spise uten å tenke. Alle har ikke skyhøy forbrenning. Alle kan ikke bygge opp en kondis som er lik Usain Bolt sin. Til syvende og sist er vi så unike at ingen kan være lik oss. Er ikke det fantastisk? Det er derfor vi heller ikke skal dra denne sammenligningsgreia, og på den bakgrunn spre dette gjennomsiktige hatet. Fordi det sårer. Fordi det ikke fører oss noen vei. Og vil vi det? Ha et samfunn som stagnerer? Nei. Dagens oppfordring: Tenk deg om, før du buser ut!

Den gang vs. nå

Det er helt gull å ha gode venner, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for at jeg har mine faste her oppe. Jeg gikk riktig nok inn på studiet med de tanker at jeg ikke skulle bli venn med noen, ei heller delta på fadderuken. Den gang tenke jeg mer over aldersforskjeller enn jeg tenkte på min trivsel og psykiske helse. Venner kan man ha i alle aldre, og kjærester kan man vente med (når de er så små). Haha. Det å gå på et studie handler ikke bare om å komme seg gjennom, men også å ha det gøy på veien. Jeg trives uendelig godt med jus og lesingen, men jeg trives enda bedre når jeg har mennesker jeg er med, prater med og hilser på, på skolen. Det er liksom det siste som skal til for at jeg blir motivert til å lese og forstå det som er vanskelig og til tider langt mer krevende enn forutsatt. Så en oppfordring til alle studenter der altså. Nå snakker jeg ikke om å være med masse folk hele tiden, eller delta på alt som er, men om å få til noe. Det kan alle klare, selv med fulltidsstudier, deltidsjobber, frivillige verv, kjærester, mm. I alle fall skjedde noe for meg etter fadderuken i fjor, og enda bedre ble det da jeg fikk min faste bestevenninne her. Planen var ikke helt å reise til Horten på en stund, men igjen: gode venner er gull. Dermed fikk jeg nok en helg i Horten, og det etter skolestart. Jeg trengte den ikke i ordets forstand, men jeg synes uansett det var utrolig deilig å se familien igjen. Vi har hatt en veldig fin helg sammen, og jeg føler vel at etter jeg innså hvor krevende statsrett er, så har jeg nå kommet til et nivå der det er ok. Det kommer til å gå greit. Fordi pappa har sagt det. Fordi lillebror sier jeg er dyktig, og fordi mamma mener at jeg takler det. Og da går det fint. Jeg er nå 110% gira på å gjøre mitt beste. 1 semester er et kortsemester, og det tar jeg til etterretning. Jeg skal ikke suse bort tid, men jeg skal heller ikke avstå fra alt som har med venner, familie, jobb og alle de fine verv jeg har påtatt meg. Det skal jeg bare ikke. Jeg skal også nyte denne studietiden, nettopp fordi den flyr avgårde. Det føles som i går at jeg startet med ”Rett på sak”-kurs, enda det nå er over 1 år siden. 

 

Formen min sammenlignet da og nå, er to ulike verdener. Jeg er ikke lenger ”vant til å ha det vondt”. Det knekker ikke overalt hvor jeg går. Jeg har sjelden ubehagelige tak i brystet. Hodepine har jeg enda ikke merket. Ei heller fryser jeg noe særlig. Ryggen henger på uten at jeg merker noe til den. Jeg har haugevis av energi til å springe. Jeg har fått noen reale armmuskler, som jeg digger. Jeg er alltid uthvilt når jeg står opp. Jeg elsker å dusje, selv om jeg må face den nakne kroppen min i speilet på badet. Jeg sover godt, og jeg sover uavbrutt. Jeg våkner av meg selv. Sultfølelsen har ikke kommet tilbake, men jeg får av og til hint. Som i at nå er energien på bånn. Jeg skipper aldri måltider. Det er sjelden jeg trenger en alarm til å minne meg på spisingen. Og jeg har funnet ut at min biologiske alder er i nærheten av 25. Det var kanskje den største bekreftelsen. Jeg som en gang i tiden nærmet meg pensjonsalder. En ting som var sikkert; Der skulle jeg ikke være for resten av livet.

 

Om jeg skal presse meg selv ytterligere på funksjon og kondis? Jeg vet ikke. Slik jeg føler det, er det viktigste at kroppen fungerer så godt den kan. Imidlertid skal en kjip ting sies. Enda har den en vei å gå. Den er nemlig ikke ferdig reparert på innsiden. Ja, alt er normalt av blodprøver, puls og EKG. Ja, vekta er fin. Ja, jeg har ikke noe vondter. Men. Jeg har osteoporose samt noen organer som enda er på blåbærtur. Det er ikke faretruende, men noe jeg følger opp med spesialprøver og ultralyder. Det synes jeg selvfølgelig er synd. Fordi jeg så veldig gjerne vil – men vilje er ikke nok i dette gamet. Syke organer kan ikke trylles friske. Jeg har brukt uendelig med tid på å få kroppen opp å gå, og nå må jeg også bruke tid på å akseptere at det inni den også skal komme seg på beina. Det betyr blant annet at jeg må ta det piano i fadderuken. Det betyr blant annet at jeg må ta tilskudd av ditt og datt, og unngå spise ditt og datt. Det betyr også at jeg ikke kan trene sånn eller slik, og at det er fordelaktig å bære minst mulig. Noen restriksjoner altså, men de takler jeg. Fordi jeg ikke går på akkord med kroppen lenger. Jeg var tidligere verdens mest utålmodige menneske, men med denne sykdommen har jeg lært at tålmodighet faktisk kan gi veldig mye. Det kan gi en helt annen livskvalitet, faktisk. Det er så viktig at man ikke gir opp. Jeg gjorde det én gang, og som mange vet: Det er en tilfeldighet at jeg lever i dag. Og ikke for å pushe på dere min overoptimisme, men jeg kunne ikke vært lykkeligere! Det til tross for at jeg har en koselig liten mastercardregning å betale asap, og at det som nevnt, bak fasaden skjuler seg litt rusk og rask… 

Hender visst også at jeg blogger litt på skolebiblioteket. Ops. Tilbake til lesingen!

Steinaldermenneske

Jeg ble født i en tid der matbutikken stengte da jeg hadde lagt meg. Jeg ble født i en tid der fåtallet hadde tilgang til internett. Jeg ble født i en tid der man måtte kjøpe billett på toget. Jeg ble født i en tid der man måtte betale i en fysisk butikk. Jeg ble født i en tid der ipad var byttet ut med fargestifter og kasetter. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg vokste opp i en tid der data var luksus. Jeg vokste opp i en tid der en mobil kunne bli gitt som bursdagsgave. Jeg vokste opp i en tid der Playstation 1 og E-kara var det store. Jeg vokste opp i en tid der vi spilte musikk fra CD-plater. Jeg vokste opp i en tid der mamma og pappa hadde tid til å leke med meg. Jeg vokste opp i en tid der godteri var forbeholdt Lørdag, og Lørdagen var derfor noe spesielt. Jeg vokste opp i en tid der det ble servert sjokoladekake, gelé og saft i barnebursdager. Jeg vokste opp i en tid da det fantes postkontor. Jeg vokste opp i en tid der msn og nettby var dagens underholdning. Jeg vokste opp i en tid der fåtallet brukte sminke på barneskolen. Jeg vokste opp i en tid da det var vanlig å lese avisen på papir. Jeg vokste opp i en tid der et nuss fra mamma og pappa gjorde hele dagen bedre. Jeg vokste opp i en tid der mange bestilte flyreiser gjennom reisebyrå. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er student i et samfunn der det er mer vanlig å scrolle instagram eller snappe enn å kikke opp når man går, sykler eller reiser kollektivt. Jeg er student i et samfunn der det er mer vanlig å handle på nett enn i butikk. Jeg er student i et samfunn der jeg må bruke mail og apper for å vite når jeg skal jobbe eller hva jeg skal lese på av pensum. Jeg er student i et samfunn der chat er mer vanlig enn telefonkontakt. Jeg er student i et samfunn der man knapt får kjøpt billett på toget. Jeg er student i et samfunn der det er naturlig å bestille blomster eller mat på døra. Jeg er student i et samfunn der man må ha blueraybrenner for å få over det man har redigert. Jeg er student i et samfunn der det er fyfy å spise frukt. Jeg er student i et samfunn der det er mer fokus på livsstilssykdommer enn klimakriser og fremtidige utfordringer. 

 

Så jeg vet ikke jeg. Hva kan jeg gjøre? Småboikotte? Fortsette å handle i fysiske butikker nonstop. Betale i kontantkasse på Meny. Sjekke inn manuelt på Gardermoen. Beholde mobilen min selv om den ”utdatert” ifg trendsetterne. Ringe kundeservice fremfor å sende mail. Dra ned på banken for å ta ut penger. Møte venner istedenfor å sende messenger. Se på tv fremfor å streame. Betale mer kontant (for jeg tar selv 2 kroner på kort). Bruke vipps mindre. Bruke some mindre. Lese papiraviser og fysiske magasiner. Handle mat i matbutikken. Ikke bestille varer på forhånd. Eller? Kan jeg det?

 

Delvis. Jeg trives fordi jeg har lært å tilpasse meg, og fordi det er enkelt i dag. Enkelt, men også mer tidkrevende dersom ikke alt er på plass. Dersom teknologien, wifi, appene streiker, feks. Så på en måte mistrives jeg også. I 2018 blir man ekskludert om man ikke følger utviklingen. Du kan søren ikke logge inn noensteds uten bank-id. Selv ikke åpnet et brev fra NAV eller Samordna Opptak. Du kan ikke betale mer enn så å så mye i kontanter, og ikke alle butikker er særlig fan av cash. For ikke å snakke om legetimer som skal bestilles via HelseRespons. Messenger er mer vanlig enn face-to-face-talk. Ikke alle varer er tilgjengelige i fysiske butikker. Uten dekoder eller data får man ikke sett det man vil på tv, heller. Og goprofilene som redigeres må på harddisk og ikke DVD, pga størrelsen. Når jeg ser 80 åringer med smarttelefoner – ja, da begynner jeg å lure hvor ting har tatt veien. 

 

Nei. Jeg vet at jeg til syvende og sist ville trivdes i en helt annen tid tid. Ikke som Aleks, som ville vært stuck på 90-tallet. Jeg hadde valgt verken 90-tallet eller 2000-tallet overhodet. Hadde jeg ikke kjent til de ressurser og muligheter som finnes i dagens samfunn, så hadde jeg heller ikke hatt noe å savne. Jeg ville unngått den biten med krig, hungersnød, sterk religionspågang, dødsstraffer, mm. Derfor ville jeg heller dratt tilbake til den yngre steinalderen, også kalt bondesteinalderen. Der man kunne spise hele dyr, kle seg i filt og være utenfor kroppsfokus. Jeg er ekstremt primitiv og vet å klare meg på lite. Har faktisk noen klær i skapet fra 7-8 klasse som jeg enda bruker. Den andre resten forsvant til Uff like før Paris – bare 10-15 år for sent. Noe går aldri av moten, og jeg var helt ram på merkeklær på ungdomsskolen. Dessuten er jeg kresen på mat, så også det setter en stopper for fancy grønnsaker, spesialtilberedte proteiner og alt mulig rart av tilbehør – selv om jeg kan spise hva enn det måtte være av kjøtt (sorry!). Kan fint spise havregrøt til alle måltider en hel uke eller leve på samme pålegget i flere måneder. Dessuten er jeg enkel. Jeg foretrekker mye heller Toro tomatsuppe og spaghetti ala capri fremfor Peppes Pizza, kinarestaurant eller det mer luksuspregede og uvante. Slik er jeg bare. 

 

Flere har sagt at de forsto hvorfor jeg ble syk. Hvorfor jenta som levde på sportsknekkebrød, spekeskinke, potetgull, gelé, middager (kjøtt og boksemat), ble syk. Fordi dette var det jeg spiste og likte (med noen tillegg), og da jeg fjernet dette, så stod jeg igjen med nada. Null og niks. Mamma og pappa har alltid kjøpt hva det enn måtte være, men det er min gane og reflux som har vært problemet. Også fikk jeg jo som sagt enda et problem: anoreksien. Jeg likte ikke fiskekaker før jeg ble syk, men jeg tvang meg til å like det fordi jeg måtte ha inn ”noe middagsaktig”. For å få ned tomatbønnene holdt jeg meg for nesa. Jeg spiste knapt frukt før jeg ble syk, men jeg tvang meg til et eple daglig. Jeg var ikke særlig fan av yoghurt, men yoplait 0,0% hadde så lite kalorier. For meg har ikke livet noensinne handlet om mat og hygge rundt det, men jeg har spist fordi kroppen trenger energi og ikke skal sulte. Pølser i barnebursdager spiste jeg gjerne etter at de andre var ferdig og hadde gått fra. Apetitt har jeg liksom ikke hatt i den ”normale grad”, og jeg har så å si ila mitt anorektiske liv, ikke savnet noe. Kanskje bare spekeskinke. Og Peppes Pizza, taco og pinnekjøtt – men de tre sistnevnte er liksom ikke hva de var. Det er faktisk veldig kjipt, fordi det var favorittene før. Samme hvor ofte jeg prøver, så er det liksom bare greit nok. Derfor blir det gjerne med det ene stykket eller den ene lefsa før jeg finner noe annet å sette tennene i. Og potetgull, som jeg var helt vill etter før, liker jeg visst ikke lengre, så da må det jo bli popcorn, tortillachips, potetmelspotetgull, rischips og den slags. Er det virkelig mulig å avvenne seg de ting man elsket før? Gad. Det var vel den siste jeg så komme da anoreksiens kalorikontroll slapp taket.

Når middagen blir serrano med brødskiver… 

 

Matlysten gjør at det har det vært vanskelig å komme tilbake til sunne rutiner der jeg også opprettholder en sunn vekt, men med mye feiling og prøving så har det gått, og det går strålende fortsatt. Føler også mer samhold og glede når jeg spiser med andre. Jeg har virkelig måttet gå i tenkeboksen og utfordre meg selv, men jeg har ikke gått noe unormalt langt på smakene – det skal sies. Jeg er fremdeles mer kresen enn unger på barneskolen, og sånn får det forbli. Jeg greier ikke å utvide smakshorisonten min mer. Aleks har latt meg smake på en rekke ting, men 99% av gangene får han et æsj tilbake der jeg fysisk brekker meg av smakene. Det har feks vært agurk, paideig, sukkerrbrus, laks, ostepølser, brunost, fløteis, mm. Og nei. Dette er ikke ting jeg likte før jeg ble syk. Haha. Da gir jeg litt opp. Imidlertid har det hjulpet mye at jeg ikke lenger har anoreksi, for det gjør at jeg i alle fall kan smake, og jeg kan spise det jeg spiste før. Om jeg hiver nedpå en pakke spekeskinke om dagen eller litt for mye grøt, så er det null stress. Jeg må bare holde meg til det jeg liker og heller øke mengdene der. Igjen: jeg har ingen mål om å bli altetende. Det skulle virkelig ha tatt seg ut. 

Hverdagslige problemer er ikke psykiske problemer

Er det en ting som irriterer meg så er det når vanlige oppegående og tilsynelatende normale mennesker snakker om å slite psykisk. Så fort de føler seg litt nedpå, eller møter litt motgang, ja, da er det noe psykisk inni bildet. Altså, hva? Om man er lei seg for at kjøleskapet har røket eller er blitt dumpa, så sliter man ikke psykisk. Det å slite psykisk er ikke noe lettvint forbigående greier, men en stasjonær fase der verden virkelig går imot en. Det trenger ikke være tale om utfordringer eller motgang heller. Det kan være tusen andre grunner til at man ikke orker å stå opp av senga, gå ut døra eller le og smile. Faktisk trenger det ikke være noen grunn i det hele tatt. Å slite psykisk er usynlig. Og det er vanlig. Men ikke så vanlig at vi kan legitimere alle hverdagens problemer med at vi har en psykisk nedgangsperiode. Det går ikke. Da begår vi alle en feil og viser liten respekt mot de som faktisk sliter. 

 

Jeg synes det er fascinerende hvordan en person som faktisk sliter psykisk, egentlig ikke vil snakke om det. Mens den person som påstår at han/hun sliter psykisk, gjerne vil hyle og skrike ut om hvor ille vedkommende har det. For det er jo bare snakk om en periode. Man vet det går over. Den som virkelig har plagene, har ingen garanti. Ingen. Ting kan pågå i måneder. Ja, til og med år. Og hva hjelper? Det er der skoen trykker. Først og fremst må den syke ha viljen. Deretter kan hjelpen komme inn. Om det er en psykolog som gjør underverker, samvær med familie, oppturer, mm, er umulig å si. Det er en individuell sak. Dessuten finnes det ulike grader av psykisk sykdom. Dermed kan en ikke samle alle under samme kam for å skape en vidunderkur. Den finnes ikke, og den kommer heller ikke til å bli oppfunnet. Fordi det menneskelige sinn ikke er laget for å bli reparert, men for å bli forstått og for å forstå. Skal vi hele tiden tenke at vi skal fikse opp i alle verdens problemer, så kommer vi ikke langt. Kanskje kommer vi ingen vei overhodet. Og bare for å ha det sagt: at folk sliter psykisk, på ekte, er ikke et av verdens problemer. Det er en bivirkning av at mennesker lever i verden og utsettes for en rekke påkjenninger og påtrykk. Til slutt renner begeret over, og det sier stopp. Ikke fordi kjøleskapet røk, kjæresten dro eller man fikk 4/C på innleveringen, men fordi en rekke faktorer har fremkalt en prosess som ikke lenger lar seg reversere der og da. Det er det som er å slite psykisk. Jeg tror de færreste faktisk forstår hva det innebærer før de er der selv. Dessverre… For meg, har det å være så langt nede, vært en enorm påkjenning, men samtidig er det den dag i dag trolig den største og viktigste lærdom jeg tar med meg på ferden videre. På en måte ville jeg sluppet, men på den annen side ville jeg aldri vært foruten. Go styrke!