Hverdagslige problemer er ikke psykiske problemer

Er det en ting som irriterer meg så er det når vanlige oppegående og tilsynelatende normale mennesker snakker om å slite psykisk. Så fort de føler seg litt nedpå, eller møter litt motgang, ja, da er det noe psykisk inni bildet. Altså, hva? Om man er lei seg for at kjøleskapet har røket eller er blitt dumpa, så sliter man ikke psykisk. Det å slite psykisk er ikke noe lettvint forbigående greier, men en stasjonær fase der verden virkelig går imot en. Det trenger ikke være tale om utfordringer eller motgang heller. Det kan være tusen andre grunner til at man ikke orker å stå opp av senga, gå ut døra eller le og smile. Faktisk trenger det ikke være noen grunn i det hele tatt. Å slite psykisk er usynlig. Og det er vanlig. Men ikke så vanlig at vi kan legitimere alle hverdagens problemer med at vi har en psykisk nedgangsperiode. Det går ikke. Da begår vi alle en feil og viser liten respekt mot de som faktisk sliter. 

 

Jeg synes det er fascinerende hvordan en person som faktisk sliter psykisk, egentlig ikke vil snakke om det. Mens den person som påstår at han/hun sliter psykisk, gjerne vil hyle og skrike ut om hvor ille vedkommende har det. For det er jo bare snakk om en periode. Man vet det går over. Den som virkelig har plagene, har ingen garanti. Ingen. Ting kan pågå i måneder. Ja, til og med år. Og hva hjelper? Det er der skoen trykker. Først og fremst må den syke ha viljen. Deretter kan hjelpen komme inn. Om det er en psykolog som gjør underverker, samvær med familie, oppturer, mm, er umulig å si. Det er en individuell sak. Dessuten finnes det ulike grader av psykisk sykdom. Dermed kan en ikke samle alle under samme kam for å skape en vidunderkur. Den finnes ikke, og den kommer heller ikke til å bli oppfunnet. Fordi det menneskelige sinn ikke er laget for å bli reparert, men for å bli forstått og for å forstå. Skal vi hele tiden tenke at vi skal fikse opp i alle verdens problemer, så kommer vi ikke langt. Kanskje kommer vi ingen vei overhodet. Og bare for å ha det sagt: at folk sliter psykisk, på ekte, er ikke et av verdens problemer. Det er en bivirkning av at mennesker lever i verden og utsettes for en rekke påkjenninger og påtrykk. Til slutt renner begeret over, og det sier stopp. Ikke fordi kjøleskapet røk, kjæresten dro eller man fikk 4/C på innleveringen, men fordi en rekke faktorer har fremkalt en prosess som ikke lenger lar seg reversere der og da. Det er det som er å slite psykisk. Jeg tror de færreste faktisk forstår hva det innebærer før de er der selv. Dessverre… For meg, har det å være så langt nede, vært en enorm påkjenning, men samtidig er det den dag i dag trolig den største og viktigste lærdom jeg tar med meg på ferden videre. På en måte ville jeg sluppet, men på den annen side ville jeg aldri vært foruten. Go styrke!

0 kommentarer

Siste innlegg