Syng, dans og kjør!

Det er utrolig rart hvor fort sinnstemning og humør kan snu. Plutselig har jeg klatret fra nedre til øvre trinn på gledesstigen. En av to ferieuker er straks omme, men det gjør meg ingenting. Jeg har fått så mye ut av dagene, samt lagt meg altfor sent, og jeg kjenner meg (god)sliten og trøtt samtidig som jeg er så vanvittig takknemlig. Vervenfestivalen var upåklagelig og innfridde forventningene så til de grader – akkurat som i fjor og året før der. Herlig musikk, bra vær, flørting og smilefjes overalt. ”Alle kjenner alle!” Og mange kjenner tydeligvis meg, fordi jeg blogger og jobber på Elkjøp. Treffe folk i en slik setting er uansett alltid bra. Ja, virkelig. Verven er en tradisjon som er kommet for å bli. Hadde liksom en plan om å være til og fra hjemmet, men den gikk dårlig. Særlig på Fredag. Det sosiale venneliv fristet mest, og dermed kunne jeg ikke forlate folket eller den supre stemningen. Det føltes litt meningsløst. Da måtte heller frysepinn, surfing, måltider og tissetrang vike. Hallo ulljakke (på kvelden), kald drikke og marerittdo med antibac. Sånn 1 gang i året kan jeg nøye med meg sistnevnte. Og i går, på Lørdag, så var det jo vorspiel mellom slagene. Hos en venn av en venn. Superhyggelig. Ble til og med gulltattiser på oss. Måtte bare hjem for å spise litt og skifte etter første konsert. Altså, JEG begynte å småsvette. Jeg, som i ”vifteovn når det er sommer ute”. Jeg, som i ”verandadør lukket uansett temperatur” Haha. Men det bedrer seg vel når flekset legger seg. Noe i alle fall. Ungdom er jeg uansett, og derfor er ingen unnskyldning gyldig nok. Jeg lever her og nå, og må gjøre det beste ut av situasjonen – som å dra på festival og leve det gode liv med venner og familie;

 

Festivalen var som sagt superbra, men det som virkelig slår alt – ja, det er jo perlen min, Oscar. Alt føltes så trygt ved dette kjøpet. At Møller Bil bare er 3 minutter hjemmefra gjør det dessuten mye enklere, samt at jeg har et godt etablert kundeforhold der fra før av. Jeg har hele veien fått ekstremt god service og opplæring (1 1/2 time!) Nå vet jeg så å si hvordan alt fungerer. En bedre kundeopplevelse og bil kunne jeg ikke fått. Blir helt målløs når jeg titter på han som står utenfor. Kan ikke tro at jeg eier den råtassen. Jeg er generelt bare definisjonen av lykkelig om dagen, og gleder meg vilt til å råne rundt. Råne med stor R. Har allerede hatt en langtur med papps (der vi tok en haug av bilder og testet alle mulig finesser), og flere skal det bli. Med eller uten selskap. Jeg skal helt klart utnytte min siste ferieuke maks, og har allerede planlagt den til det fulle. For tiden er alt bare helt sykt bra. Jeg savner ingenting. Ingenting. Jeg håper bare å ha det slik fremover, for det trenger jeg virkelig. Etter disse psykiske nedgangsperiodene mine er det godt at ting endelig kan gå litt oppover igjen. Bruddet, operasjonen og halsbetennelsen gjorde meg over gjennomsnittet skadeskutt og stakkarslig – og rutinene endret seg til det verre. Jeg var nemlig skikkelig på feil vei – og jeg greide heldigvis (takk og pris!) snu før det ble for sent. Fordi jeg fant ut hva som gir meg glede. Fordi jeg omsider forstår (deler av) meningen med livet. Og sist men ikke minst; fordi jeg forstår verdien av å bli frisk. Det føles nå på mange måter som jeg har startet med litt blanke ark igjen, samtidig som jeg kjemper hardere enn noensinne. Vanskelig å forklare, men befriende å skrive. Ja. For jeg skal ha lov til å ha det bra – selv om jeg står i denne kampen. Og jeg skal få lov til å sanke all den motivasjon jeg måtte ønske for å gjøre hverdagen enklere. Har enda en vei å gå hva angår mitt sosiale, men det kommer seg…. Når jeg vet hva jeg har å vinne, så er det enklere å ta initiativ eller takke ja!

Uansett. Se her;


Noen fikk blomstergratulasjon av bilselgeren! Litt rørt som dere ser…

Spirrevippen fikk plass i bagasjen! (Det fikk hun ikke i den forrige…)

Pappa er greit fornøyd han også!
 

Og dette er ikke halvparten en gang, men føler disse bildene dokumenterer mer enn nok. Herlighet. Jeg bobler snart over av stolthet!

Investering nummer to

I fjor skrev jeg et innlegg. Eller; jeg skrev mange innlegg. Noen ble postet, andre ikke. Spesielt er det et som jeg brukte flere timer på. Til å synse. Til å forklare. Til å forsvare. Den gang gjorde det vondt. Det smertet meg inn i sjelen å tenke på at jeg skulle kvitte meg med det kjæreste jeg eier. Babyen min, som jeg sier. Klara, som hun heter. Jeg kom etter mye om og men fram til at jeg ikke greide å selge henne. Jeg fikk et par henvendelser, og etter første telefonsamtale gråt jeg. Jeg gråt så tårene stod ut, og fossen stoppet ikke før neste dag. Heldigvis kansellerte kjøper avtalen. Jeg tror det var skjebnen. Klara er nemlig svært spesiell. Vi har hatt så mange fine år sammen. Hun var drivkraften min. Det eneste målet jeg hadde med å overleve sykehustilværelsen. Ja, faktisk til å overleve i det hele tatt. Jeg vil aldri angre på at jeg kjøpte henne. Ingenting kan ta fra meg mestringsfølelsen jeg følte da jeg underskrev kontrakten, og omsider fikk henne. Ingenting.  Men nå. Nå er det gått 4 år. Det synes jeg er helt fornuftig med tanke på verditap, spesielt. Dessuten vil jeg ha noe mer praktisk, og det av flere grunner. Største årsaken er at jeg blir eldre. Cabriolet er ikke like stas. Jeg verdsetter heller litt ekstra matvareposeplass. Begynner å bli gammel nå, vet dere. Etter fire måneder med annonser i fjor skjønte jeg hvordan ting var, så derfor gadd jeg ikke engang prøve i år. Det ville bare vært bortkastede tusenlapper. Markedet for bruktbiler er meget begrenset, og siden jeg allikevel måtte ha en bil tilgjengelig (vet aldri hvilke 2 ganger bussen går pr time), så anbefalte pappa meg innbytte. Heller ta et større tap, og betale et mellomlegg for å få det som jeg aller helst ville ha/trengte. Beetle er gjerne en bil som henvender seg til en kjøpegruppe, typ jenter 18-20 år, der mulig økonomien er litt begrenset etter russetid og diverse. Også er det jo ikke sikkert mange i den alder trenger bil, eller vil prioritere å bruke pengene på det. Jeg fant derfor ut at jeg skulle kontakte en rekke bilfirmaer og holde av en hel dag. Pappa-Madelén-dag. Koselig. Vel. Vi rakk ikke mer enn et par takseringer og prøvekjøringer, men det holdt. I motsetning til forrige gang er jeg nå mye mer erfaren og kompetent, og jeg vet hva jeg ser etter. På ordentlig. Det var jeg som førte samtalen, stilte spørsmål og svarte. Jeg liker å ha peiling på det jeg snakker om. Jeg leser og ser alle slags tester, blader og programmer jeg kommer over. Top Gear er en av mine favoritter på skjermen. En dag er Lamborghinien innen rekkevidde. Det er jeg sikker på. Biler interesserer meg nemlig ekstremt. Så med selvtilliten i boks var pappa med som en hjelpende hånd. Ganske til forskjell fra sist. Utrolig herlig å føle seg så voksen og ansvarsfull må jeg si, og ikke minst; at andre ser meg på den måten. Nå har jeg sett det jeg vil se, og jeg har eliminert bort det jeg kan. Kriteriene mine var at den skulle være minimum 2012-modell, ha bensinmotor, ikke gått mer enn 50 000 og også være med manuelt gir. På forhånd var jeg litt sånn Volkswagen, Audi, BMW eller Peugeot. Helst Porsche Panamera, haha. Men; jeg gadd ikke ta opp lån akkurat heller. Pappa har hele tiden nevnt Golf. Det gjorde han også da jeg kjøpte Beetle’en for 4 år siden. Og pappa; han er en klok mann! En av de jeg stoler mest på her i verden. Ingen tvil om at han skulle ha medbestemmelsesretten, tross at det var min investering…

 

Personlig har jeg alltid hatet Golf. Det er noe med utseendet som aldri har tiltalt meg. Overtalt blir jeg sjelden, men nå…. Nå har det store skjedd. De siste månedene har jeg sett på nettopp Golf, og det var også denne bilen jeg sa til selger at jeg ville kjøpe. 2013-modellen er super. Sammenlignet med de foregående modellene er 7-serien helt rå. Designet er helt nytt, og dessuten medfølger en masse ekstra utstyr og finesser. Ting jeg trenger, og ting jeg ikke visste jeg trengte. Bilen er fjellstø på veien. Dessuten har den dab+, så jeg er sikret når FM-nettet slukker i 2017. Og det største plusset; den har god plass. Ekstremt god plass, mener jeg. Jeg kan like gjerne reise på fjelltur som på handletur til Ikea, og jeg kan uten problemer frakte familien hit eller dit. Og vinteren vil trolig bli noe enklere med tanke på isskraping, og jeg får lett en raskt oppvarmet bil. Cabriolet var helt klart et stor minus der. Mulig jeg vil savne den til sommeren. Eller ikke? Jeg brukte den maks 2 ganger i fjor. Det var kun det første året jeg hadde den nede daglig, så å si. Deretter var det liksom litt ”over” om man kan si det slik. Jeg kommer trolig langt med klimaanlegg. Sånn jeg ser det har denne bilen så mange flere muligheter enn Beetle. Det er trolig på grunn av årgangen, og ikke på grunn av navnet. Nye beetle kan helt klart måle seg med denne, men akkurat nå så er jeg litt ferdig med beetle. Det var min førstegangsbil, og jeg tror det blir med det. Nå må jeg videre. Jeg må ha en bil. Ikke bare et transportleketøy. Golf er derfor helt ypperlig. Kostbar, men verdt det. Slipper heldigvis å ta opp lån, også denne gangen. Oppsparte midler hele veien. Jeg bruker knapt penger. Kjøper kun gaver. For meg er det viktigere å ha den bilen jeg helst vil ha, framfor kleskjøp hver måned eller festing hver helg. Så skal det sies at det er veldig mange golfer ute og går, så for meg måtte den selvsagt være unik. Denne også. Sort farge derfor helt utenkelig. Å vaske bil hver uke frister lite. Er heller særlig keen på å ha en bil som ser ut som ”hva som helst”. Da jeg ble presentert for sølvmetallic var jeg frelst. Rettere sagt forelsket. Denne gangen skulle jeg allikevel ikke la forelskelsen ta meg, så jeg ville gjøre nok forarbeid. Jeg stilte en rekke spørsmål, sjekket bilen opp og ned og testkjørte den skikkelig. Ingen feil. Ingen mangler. Helt perfekt. Hvordan er det mulig? Jeg følte valget var tatt, men dro allikevel videre. Flere alternativer. Ingen så bra. Ingen så perfekte. Ingen som føltes som ”meg”. Ingen som gav meg den rette følelsen. Pappa mente jeg måtte ta meg tid til å tenke, men hvorfor skulle jeg det? Jeg ringte dagen etter og avtalte tid for å signere kjøpet. Denne måtte jeg bare sikre meg…

 

Det er ingen andre enn mamma, pappa og Aleksander (pluss en venninne og en kollega) som har visst om planene mine. I fjor dummet jeg meg nemlig litt ut. Jeg publiserte statusoppdatering og delte finnannonsen på facebook, og det gjorde til at folk spurte. Også i ettertid. Selv den dag i dag. Hvorfor har du enda den bilen? Fikk du ikke solgt? Hvor mye prøvde du å få for den? Hva ville folk gi? Spørsmålene var mange. Jeg skjønner at jeg graver min egen grav og bare gjør ting vondt verre når jeg i forkant av en avgjørelse informerer for mange folk. Det er kanskje like greit at jeg har ventet med å fortelle om prosessen, slik at jeg faktisk kan slippe dumme unnskyldninger og en masse forklaringer. Det er jeg mester på, tross at jeg hater det.

 

Jeg har levd på rosa skyer og lykkerus i flere uker. Kontrakten ble undertegnet 3 mai, kontoen ruinert på Onsdag, og kl 11:57 skal jeg omsider rusle ned og hente min Oscar. Det blir rart, men også befriende. Satser på noe kjøring de neste dagene, men først og fremst er det Vervenfestivalen som gjelder denne helgen. Bensinforbruket skal nok få nå sine høyder til uken. Jeg har jo tross alt enda en ferieuke. Klara forsvant på Lørdag. Som for så vidt ikke ble et innbytte, allikevel. Jeg hadde en viss periode på meg etter kontraktundertegnelsen. Min kloke lillebror fant seg nemlig ikke i at jeg ”gav henne bort” på den måten, og bidro derfor til et et privatsalg med noe bedre fortjeneste. Ettersom jeg var klar på hva jeg ville, og valget var tatt, så ville jeg naturligvis holdes utenfor salgsprosessen. Jeg følte meg trygg på det, og dessuten kunne det ikke bli noe dårligere resultat enn hva jeg allerede hadde blitt tilbudt. Så hei. Måtte derfor sette over en skikkelig belønning til supergutta. Det fortjente de. At Klara nå er borte – ja, det er rart som sagt. Føler hun forfølger meg litt. Jeg ser plutselig beetle’s kjørende eller parkert overalt. Herregud, hva er det jeg har gjort egentlig? Det er hva jeg tenker. Men, på en annen side. Jeg vet det er riktig. Hun har fått et nytt hjem, og jeg er overbevist om at de nye eierne behandler henne bra. Det merket jeg på dem – og det føles befriende. Dessuten. Med tiden vil alt gå seg til. Dette er min måte å vokse på. Min måte å ta stegene mot et friskere liv. Jeg er allerede forelsket. Kjære Oscar, velkommen skal du være!

Fremover blir bra!

Det gleder meg å se engasjementet deres. Wow – for en respons på det forrige innlegget. De siste dagene har ikke gjort så mye annet enn å besvare mailer, fordi jeg virkelig tar meg tid til å lese det dere skriver, samtidig som jeg tar meg god tid til å formulere hvert eneste svar. Herlighet så motivert jeg plutselig har blitt. Så mange som har opplevd det samme, og så mange som har blitt så godt som friske – og ikke minst; som har utdanning, mann og hus innen rekkevidde. Det vil jeg også ha. Men. Må bare oppklare en ting som mange misforsto, og som jeg ikke vil dere skal misforstå. Mente ikke behandling som i sykehusbehandling, dagavdeling eller innleggelse. Den slags vet (de fleste) at jeg aldri kommer til å godta etter hva jeg var i gjennom 2010/2011. Ikke at jeg har tid til det heller. Vil mye heller ha sosialt liv og jobb i hverdagen min. Fokus er for meg veldig viktig. Fokus på alt annet enn sykdom. Neida, så. Behandlingen jeg snakket om var rettet mot bentettheten. Jeg vet ikke så mye om den selv, og det står ikke så mye om det på internett, så derfor var jeg litt kjapp. Kort og greit er det for å stanse nedbrytingen av skjelettet – enten ved å ta piller (ukentilig/månedlig?) eller ved å ta en sprøyte (1 gang i året?). Pillene kan gi noe mer kvalmebivirkninger enn sprøyten, så jeg kommer til å gå for sistnevnte om jeg får mulighet. Dessuten er det mindre stress å gjennomføre noe 1 gang pr år enn hva det er å låse seg til et regime på piller. Ikke høres det særlig bra ut heller – for min del. Jeg har jo tross alt en litt stygg forhistorie der. Som mange av dere vet.

 

Deprimert er å ta litt hardt i, men at jeg har vært/er litt trist kan nok stemme. Anoreksi på åttende året er ikke akkurat en selvtillitsbombe. 24 år innen utgangen av 2016 er et bevis på at jeg blir eldre. Jeg har virkelig reflektert og veid positive sider mot negative. Hva er bra med sykdommen? Hva er dumt med sykdommen? Muligheter vs begrensninger, riktig nok. Det føles som tiden har tatt meg litt igjen, for jeg kjenner meg nå langt mer stresset og utålmodig enn tidligere. Hva forteller det meg? Jeg tror det er både og. Bra, fordi; Når jeg blir utålmodig så blir jeg også realistisk og fornuftig på en måte. Fordi jeg innser ting. Innser hva sykdommen gjør med meg. Innser at konsekvensene ikke er bra, og at jeg er redd for at livet en dag skal ta slutt. Sånn plutselig. Jeg blir derfor mer handlingslysten. Dumt, fordi; Jeg går på en måte inn i et skikkelig fightermodus og forventer å være frisk i morgen. Og når morgendagen kommer, og jeg ikke er frisk? Ja, det er en enorm skuffelse og påkjenning som ikke kan beskrives med ord en gang. Jeg blir bare nedstemt, smådeprimert og ekstremt humørsyk. ”Klarer du ikke det, liksom?” – ”Svake menneske!” Jeg vet å snakke meg selv ned. Det har det vært litt enten eller. Enten har jeg gjort en ordentlig innsats, eller så har jeg gitt fullstendig blaffen og havnet totalt på avveie hva angår rutiner. Endelig begynner ting å skje. Som jeg sikkert har skrevet tusen ganger tidligere. Forskjellen er bare at nå har jeg faktisk turt å vise tegn til endring. I praksis. Jeg handler med fornuft og tar mine skippertak – og jeg evner være tålmodig, fordi jeg vet at dette tar TID. Jeg jobber meg gradvis tilbake til rutiner og prøver igjen komme inn i gode mønstre. Det må til. Heldigvis med en forståelsesfull familie ved min side. Det trenger jeg i aller høyeste grad. Dette er til tider tøft. Den jenta jeg har vært de siste månedene er bare en liten bit av av meg. Hun har liksom manglet gnisten, livsgleden og energien. Og ja, det har definitivt påvirket psyken min!

 

Men; fordi det er sommer (og sol) må smilet lures frem, og fordi jeg har spennende ting i vente, så skylder jeg meg selv å være glad. I dag står det et stort smilefjes i almanakken. Jeg sier bare; feriepenger og ***! Forteller mer siden…

 

Benskjør og berørt

Jeg svelger stoltheten min her og nå og innrømmer i dag en ting. En viktig ting. Etter at jeg falt på isen og brakk armen for andre gang har jeg blitt livredd. Ikke redd som i ”redd for å leve” men redd som i ”redd for hva fremtiden bringer” – og om kroppen holder mål. Ikke med tanke på unngå organsvikt, men med tanke på osteoporosen. At jeg kan knekke sammen. Bokstavelig talt. Ja, det stemmer. Endelig har det slått meg hvor skummelt dette er. Jeg har med vilje måtte skremme meg selv for å forstå alvoret i situasjonen. Lest mange skrekkhistorier. Jeg gråter meg mange ganger i søvn og går daglig med bekymringer og stress bare fordi jeg er redd og forbannet. Forbannet på meg selv. Hvordan kunne jeg la dette gå så langt? Kompresjonsbrudd, nedkortet høyde eller rullestol. Det kan bli resultatet om dette vedvarer. Skal jeg være redd for å løfte enkle ting, bøye meg, falle eller trene feil. Hjelp. Det passer ikke inn i min aktive hverdag. Misforstå meg rett. Kroppen funker fint foreløpig. Men hva vil det si egentlig? Jeg vil ikke leve på lykke og fromme. Fem år med osteoporose og syv-åtte år uten menstruasjon er virkelig ikke til til å spøke med. Tross at jeg ikke lenger er supertynn, så er skjelettet virkelig i dårlig forfatning. Det kan jeg høre til og med. Etter mye internettsøking og personlige samtaler har jeg endelig skjønt det. For ikke å snakke om alle vondter jeg har i ryggen. Uff. Sikkert mye innbilning, men uansett. Ryggen er ikke som den skulle vært ved fylte 23 år, og det. Det er et tydelig advarsel. Et advarsel jeg må ta seriøst. Takk, på en måte. Kanskje er det ikke for sent. For sent å bli kvitt undervekten. Jeg har begynt. Begynt på økninger. Innsett at jeg skal noen kilo opp. Bli feitere. Uten vektkrav, selvsagt. Lettvinte løsninger må til. Lite volum og mye kalorier. Faktisk jobber jeg beinhardt for det. Jeg ber ikke om en kropp jeg vil like eller trives med, eller som skal se fin ut fra mitt ståsted. Ei heller som jeg skal unngå å tildekke, ta bilder av eller vise fram i bikini på stranden. Jeg ber bare om at den fungerer fram til jeg blir gammegammel. Dere vet hva jeg mener. Målsetningen er ikke lenger 50 år, men godt opp mot 90. Det sier litt om hvor motivert jeg er til denne friskhetgreia nå…. 


 

 
Jeg kan ikke fikse på det som allerede er ødelagt og skjørt, men jeg kan forebygge. Forebygge ved å unngå alkohol, lettbrus og røyking. Forebygge ved å få i meg tilstrekkelig/godt med kalsium og d-vitamin gjennom kost og tilskudd. Og sist men ikke minst; forebygge ved å ta behandlingen med stor B. En behandling jeg har vært skeptisk til i flere år, og som jeg har takket nei til hver eneste legetime siden 2011. Mye på grunn av dette med at jeg ikke ønsker tilskudd av kvinnelige hormoner – tross at jeg innehar svært lite av dem. Østrogen meg i ****. Å nevne ordet kvinne/dame gir meg rett og slett bare lyst til å spy. Jeg tenker rumpe. Jeg tenker lår. Jeg tenker pupper – og former. Tydelige former. Æsj. Men, allikevel. Utseendet er ikke alt. Livet betyr mer. Nå legger jeg meg paddeflat. Jeg har ikke lenger tiden på min side. Det er også derfor jeg nå vurderer legens anbefaling, fordi det omsider føles som mitt valg. Jeg gir ikke opp, slik jeg følte før. Såfremt jeg ikke må gå på vekta eller måle meg andre steder enn hjemme så godtar jeg denne intravenøse hjelpen. Det kan ikke bli verre! Eller jo, det kan det – hvis jeg håper mer, og utsetter lenger. Som dere forstår er dette veldig skambelagt for meg, men fordi jeg nå vil søke hjelp så vil jeg gjerne høre fra dere som sitter med erfaringer omkring dette; [email protected] Stå over hvis du skal leke overlege, eller komme med en skjennepreken til meg. Jeg trenger folk med forståelse. En bekreftelse på at at noen har gjort dette før meg, og at har gått bra. Takk!

Noe som gnager

Det er lenge siden. Så innmari lenge siden. 10 år er gått. Jeg har brukt tiden til å fortrenge. Late som at det aldri hendte. Glemme følelsene og tanke rundt det hele. Bare seile videre. På min egen sjø. Jeg fortalte det aldri til noen. Jeg var skamfull. Jeg var flau. Svak på en måte. For første gang i mitt liv. Jeg hadde for mye selvsikkerhet til å legge meg langflat. Selv den dag i dag. Etter alt jeg har gjennomgått. Etter alle tårer jeg har sluppet ut. Mamma vet ingenting. Pappa vet ingenting. Vennene mine vet ingenting. Ingen vet noe – bare jeg. Det koster mye å bære på noe innvendig – i så lang tid. Hele tiden har pappa sagt at det også måtte være noe mer. Noe mer som utløste sykdommen. Og ja. Det er sant. Det var det. Og endelig. Endelig tror jeg at jeg er klar til å fortelle han hele sannheten.. Han fortjener såpass!

 

Ro i sjelen

Jeg har alltid vært en rastløs person, og jeg trives helt klart best når jeg har noe å gjøre, men det kan muligens bli litt vel mye av det gode. All den energien jeg innehar i kroppen min må ikke nødvendigvis ut på løpeturer eller fulltidsjobbing. Det ville bare blitt stress. Faktisk er det helt essensielt – uansett om man er ung eller gammel, syk eller frisk, sterk eller svak – å ta en pause. Restituere. Lade opp. Jeg var ikke like fokusert på dette før, men har blitt det etter jeg ble syk. På sykehuset lærte jeg å strikke, men på grunn av at det skjedde der, så skjer det ikke igjen. Allikevel er det ikke manko på aktivitetslisten, og alternativer til hvordan jeg bedre kan leve i nuet og slappe av. Her kommer mine tips, og jeg håper de kan være til inspirasjon for flere av dere.

 

Husmor

Jeg baker brød minst en gang i uken, og gjærbakst mulig noe sjeldnere. Når jeg baker er jeg helt tilstede i øyeblikket. Det å kna med bare nevene gir meg en skikkelig ro innvendig (pluss at det får ut både frustrasjon, raseri og det som er), og jeg står gjerne med knaingen så lenge som overhodet mulig. Faktisk gjør det så jeg velger bort vår kjære Hercules i mange tilfeller.

 

Bokstavgjetting

Jeg løser kryssord flere ganger daglig, og kjøper/får et nytt blad hver uke. Per dags dato abonnerer vi på Allers og der følger det med et eget bilag. Jeg elsker kryssord. Det var bestemor som lærte meg det for mange år siden, så det i seg betyr veldig mye for gleden min. Jeg begynte på Donald, og har etter flere år med barnekryss jobbet meg oppover – og sakte men sikkert blitt bedre (og rikere) Jeg løser gjerne mens jeg hører på musikk eller ser på tv, og ser helst at det er utfordrende framfor ”lekende lett”. Kryssord er trolig den måten jeg slapper best mulig av.

 

Tekoppen

Jeg har min faste plass i vindusposten – med panoramautsikt. Her nyter jeg mange fine stunder. Det samme gjør jeg også i godsofaen innpakket i et skikkelig pledd, og med en diger kopp i fanget.

 

Brom brom

En kjøretur på måfå og høy musikk på anlegget får meg til å koble av når som helst. Jeg kan sette meg inn i bilen helt upåvirket av hvilken sinnsstemning jeg er i. Det er mitt komplette fristed. Et sted der alle tanker og følelser er helt vekk – og ofte er de også det etter jeg har parkert bilen. Mirakelkur.

 

Bokorm

For tiden er det to bøker som tar min konsentrasjon; ”Bare et barn” (H.K Rohde – (mammas tremenning og derfor jeg fikk den egentlig)) og ”Løp for Livet” (Kristin Roset). I motsetning til andre som kanskje kan dra fram boken sin i ny og ne, så må jeg nesten planlegge slikt. Og jeg kan absolutt ikke lese før leggetid. Det har seg nemlig slik at så fort jeg leser, så sliter jeg med å legge den fra meg. Jeg kan lett lese i flere timer, eller til boken tar slutt, bare fordi jeg blir så sykt nysgjerrig – eller fordi jeg får en eller annen fiks idé til et blogginnlegg. Og vips så legger jeg meg langt utpå morgenkvisten rastløs til tusen. Neida. Jeg er ikke så ille. Det går selvsagt an å være spontan, og nå som det er sommer drar jeg gjerne med meg litt lesestoff ut i solen. Det er terapi, det.

 

Tilbake til barndommen

Mindfullness colouring heter vel ikke ”mindfulness” uten grunn? Mamma kjøpte en fargeleggingsbok til meg, og jett om den er utfordrende. Står ”voksen” på den, til og med. Ergo; en bok jeg sikkert vil bruke lang tid på. Dette gjør meg ekstremt rolig og skaper en slags mestringsfølelse underveis, nettopp fordi resultatene raskt kommer til syne. ”Se hva jeg har klart” liksom. Anbefaler å investere i ordentlige farger eller tusjer. Mamma kom hjem med en liten pakke som kostet opp mot tre hundre , og de tusjene er bare helt fantastiske. De går ikke gjennom arkene, er myke å holde i, og kan attpåtil viskes bort. Supert for en sånn utålmodighetsperson som meg. Det ville garantert blitt mye unødvendig irritasjon om jeg hadde sittet der og farget utenfor alt som var av oppmerkinger, for ikke å snakke om hvis jeg hadde hatt harde spisser som knakk hele tiden. La meg bare si en ting. Da hadde jeg garantert ikke tatt meg tid til fargebøker, nettopp fordi hele poenget hadde forsvunnet; nemlig avslapningsbiten. Sånn ellers. Ro i sjelen.