Anoreksien er ikke min sjef!

Varme og sol. Sol og varme. Sommer! I morgen er vi over på Juli måned. Så fort. I vinter hadde jeg ingen anelse om hvordan denne sommeren skulle bli eller hvor den skulle bli tilbrakt. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi tenkt på at ting skulle gå så greit som nå. At jeg frivillig kan ta engasjement, initiativ og allikevel klare å følge et opplegg godkjent av mamma og pappa. Spesielt den delen med at Madelén virkelig har vokst psykisk og at hun nå har et ganske bra tak på anoreksien. Det er dette som føles trygt. Jeg er ikke lenger kloret fast til anoreksiens ordre. Jeg adlyder den ikke. Overtrener ikke, spiser ikke mindre, teller ikke kalorier (nesten), klorer ikke eller slenger stygge og negative bemerkninger til meg selv eller kroppen min. Såklart; jeg kan føle det lille monsteret av og til, men det blir fort ignorert ved andre positive tanker, friluft eller det beste av alt; tid med venner og familie. Jeg opplever mye positivt om dagen! Jeg ser at alt arbeidet begynner å gi resultater. Vi kan planlegge ferie i den grad det fungerer, jobben er ikke langt unna og jeg får bruke tiden til det jeg ønsker. (om det er realistisk) Har bestemt meg for å vente et år med skole for at det ikke skal bli for mye stress, belastninger og psykisk tvang. Dessuten vil jeg oppnå best mulig resultater ut i fra kunnskap og ikke det faktum at jeg er for syk, utmattet og ukonsentrert. Vi kaller det en lur avgjørelse og et fornuftig valg. Selv om det sitter hardt inne. Nå skal jeg bare nyte sommeren for fullt. Fortjent eller ikke. Jeg har god samvittighet! Jeg er positiv og glad, og det kan ingen lenger ta fra meg.



 



 

Jentene på sverigetur

Psykisk sett ligger jeg fremdeles under dyna enda. Gårdsdagen varte i timesvis. Jeg sto opp svært tidlig for å rekke fastlegen og disse blodprøvene jeg alltid tar. Deretter var det noen timers venting på Bastøferja (som vil si en handlerunde i Horten), og da vi endelig ankom Moss spiste vi ferdig tilberedt lunsj. Før vi satte kursen mot Svinesund og Nordbysenteret. Handlet ikke mye akkurat. Det ble noen enkle kjøp; en pologenser, to smykker og et belte. Mamma derimot. Jeg forstår ikke hvordan hun kan finne noe hun liker i hver eneste butikk. Anoreksien i meg var ikke stort til syne. Jeg hverken løp eller spiste mindre enn jeg skulle. Det hadde jeg bestemt meg for på forhånd. Dette skulle gå så bra som overhodet mulig. Derfor gjennomgikk jeg enda en ny bragd; middag ute. Vi valgte dagens meny og fikk en stor porsjon med panert og stekt seifilét badet i tomat- og paprikasaus. Det var kun potetene jeg droppet, og da var det jo ingen problemer. Vi rakk også en stresshandling på matbutikken da vi innså at klokken var 40 minutter mer enn det burde vært. Vi stresset avgårde til Color Line med tre minutters margin på å rekke båten. Da vi kom ombord fikk vi den lille pustepausen før det var TaxFree som stod for tur. Heldigvis var det ikke så alt for mange mennesker, høye bølger og tett luft å møte på. Kveldsmaten ble et av de rundstykkene vi kjøpte på matbutikken – med en merkelig, men god smøreoststripe på. Var hjemme nærmere tolv. Så da var det tid for å legge inn alt vi hadde kjøpt, og dele ut gaver for så å ta kvelden selv.. Det var en kjempebra tur! Glad for at jeg følte meg såpass pigg og fin i formen. Da mener jeg også humørmessig 😉

 





 

 

Hun smiler

Jeg smiler og ler, for sorgen i hjertet er ikke her. Ikke en eneste antydning til depresjon. Ikke et fnugg av negativ holdning, og ikke noe nedlatende tone eller humør. Tilværelsen er topp, og jeg kan ikke si det er noe som slår dette. Hånden på hjertet. Da snakker jeg ut i fra hvordan situasjonen er i forhold til sykdommen. Hva som er tryggest. Broren min er virkelig flink til å backe opp. Når foreldrene våre er på jobb så trår han til. Vi går tur i øsregn, skravler og spiller FIFA med ”lys og varme” på stereoen i bakgrunn – selv om det er og forblir en utholdenhetstest på hvem som sprekker først av latter… Alle måltidene er en seier for meg. Jeg klarer dem. Jeg kan kose meg og nyte maten, for det er alltid noe jeg har lyst på. Det blir sånn når jeg kan få være med å velge menyen. Jeg takler lettere å prate om mat. Jeg kan prate kalorier, energi- og fettinnhold ut i det uendelige, og jeg tåler også et spørsmål om jeg vil ha mat eller skal ha påfyll. Før kunne alt annet enn taushet før, under og etter måltider rase en hel Madelén ned til bunnen. Det kunne sperre henne totalt. Fraværende. Øynene ble speilblanke med fokus på en ting; dårlig samvittighet. Understreket tre ganger. Det kunne også bidra til sinne, protester og mye usikkerhet knyttet opp til selvskading. Det hører fortiden til. Her hjemme skal jeg satse for å overvinne anoreksien! Det er denne tilværelsen verdt. 110%.

Lekekamerater siden dag 1

 

 

Anoretiker med stil!

Tirsdag startet PC-trøbbelet, og det holdt på fram til i dag. Sånn er det når man skal ha administratorrettigheter, windows, office, nettverk og masse back-up av gamle filer. Deilig å være ferdig med det! Jeg kan virkelig bli så sint når dataen inntar sitt eget liv. Skal jeg oppsummere etter flerfamilien som var på Onsdag? Vi sov jo på hotell, og dermed ble det sent i seng. Våknet av verdens høyeste og mest udugelige mobilalarm kalt ”silent”. Morsomt. Frokosten ble spist på hotellet, lunsjen på flerfamilien og middagen på hotellet, før det bar videre til IKEA. Det ble gåturen for å si det sånn.. Kveldsmaten tok vi hjemme! Jeg opplevde en enorm positivitet og glede på kurset. Jeg kunne dele med alle hvor bra jeg faktisk har det, hvor flink psykolog Olsen har vært, og hvor mange fremtidsplaner jeg venter på å realisere. Det å våkne på Torsdagen var en kamp. Anoreksien var litt for sterk. Man må ned for å komme opp. Jeg innså noe. Jeg kunne stappet inn en hel marsipankake. Ingen innleggelse er aktuelt. Aldri. Så da bestemte jeg meg. Samme frokost som på RASP, samme lunsj som mamma, en real kyllingpai til middag og is til dessert. Lettis riktig nok, men et sted skal man jo starte. Bare det å merke konsistensen fikk hodet på rett vei. Jeg hadde lyst på isen. Den smakte godt. Ingen problemer med kveldsmaten etterpå. Ingen! Fikk også en tur ut på St. Hans. Tre stopp, og vi endte opp nede på Rørestrand for å møte litt familie. Koselig. Fredagen var også en lykkens dag der jeg og mamma var på Åsgårdstrand. Kvelden tilbrakte jeg med pappa. Vi kokkelerte på kjøkkenet og marinerte tunfisk. For en deilig middag det ble, og for en flott prat vi hadde. Jeg kan alltid være ærlig med pappa. Vi kan snakke om alt som svirrer i hodet mitt! Denne Lørdagen har heller ikke vært noe manko på glede. Jeg stod opp med et positivt smil om munnen. Jeg gledet meg til frokost som mamma, pappa og jeg spiste sammen ute på verandaen. Så ble det en tur til Åsgårdstrand i dag også, og nydelig biffmiddag til kvelden. Sist biffbit jeg fikk i meg ble inntatt 17 Mai 2010. Tenk det! Og jeg vil meddele at jeg lever enda. Livet er flott, og jeg kjenner livsgnisten opp gjennom hele meg. Jeg liker denne tilværelsen, og den akter jeg å kjempe for.

 

 

En gladjente skal hun være!

 

 

Tilbake på Ullevål!

Nå sitter jeg med rumpa på stolen inne på Ullevål. Ikke har jeg vært slem pike, og ikke har anoreksien overtatt styringen. Anledningen er forøvrig ikke RASP. Jeg har ikke falt ned på noen måte. Vi skal kun på flerfamiliegruppe. Ikke bare jeg, men hele familien. Vi har booket oss inn 1 natt på hotell. Jeg og broren min har vårt egne, fine hotellrom. Jeg tar det litt som en ferie. Hotell er hotell. Ønsker ikke bare dårlige minner fra dette stedet. Dessuten kan jeg utfordre meg selv litt ved å spise i en stor spisesal sammen med ukjente. I morgen blir det opp tidlig, så jeg får sette tv’en på vekking for sikkerhets skyld..

 

 



 

 

Kakebakere i forfriskende uvær!

I går slang jeg og Aleksander sammen et sukkerbrød som fikk stå over natten. I dag stod vi opp tidlig for en presis frokost. Helgene blir litt skrudd i forhold til når jeg skal spise. Ofte blir det kveldsmat rundt elleve. Bedre å holde seg til halv ti, minst. Kanskje også frokost rundt åtte-ni. I forhold til anoreksien har det lite å si. Måltidene skal inn uansett. Selv om det er klart best med en plan rundt hver eneste lille matbit. Går det for lang tid setter anoreksien i gang. Da kan den fort droppe et måltid, og hvis den klarer å skippe noe – hopper den ofte over resten. Noe som heldigvis ikke har skjedd siden jeg ble utskrevet. Det var kun tilfeller i høst da sykdommen herjet med meg som verst. Så noe bedre er det definitivt blitt. Det er en gladMadelén man møter i Horten. Uten tvil. Ellers var det denne kaken. Den utrolig fine, seige og umulige bunnen som Aleksander til slutt fikk delt. Jeg torde nesten ikke røre den da delene omsider lå fra hverandre på hvert sitt fat. Da var det heldigvis muligheter for å fikse fyllet, og til slutt det rosa marsipanlokket. Deretter kunne vi dandere den med godterier og geleskrift. Resultatet ble vi begge glad for. Anledningen er mamma og pappas bryllupsdag. For 2 år siden gav de hverandre sitt ja. Det blir gaver og kake i kveld. I fjor bakte vi en hjertekake, men det viste seg som en komplisert oppgave da vi måtte ty til et stort pepperkakehjerte for å få den fasongen vi ønsket. Dessuten ble det mye unødvendig kakebunn til overs. Da er det bedre med en rund og hjertepyntet kake. Legger ikke skjul på at det ble en masse gris og rot, men så fort alt var ryddet inn i oppvaskmaskinen (som jeg enda ikke kan sette på) var det overkommelig for mamma å komme hjem til lunsj. En hyggelig lunsj. Jeg koste meg med jordbær og hjemmelagde knekkebrød. I går slang vi sammen et par brett etter en oppskrift fra tante. De har en masse deilige frø og kokos i seg. Nam. Vet veldig godt at anoretikere ikke bør spise knekkebrød, så vi har prøvd å tilpasse og gjøre det mest mulig riktig i forhold til næringsinnholdet. Dessuten er det kun et supplement – og ikke noe jeg kan holde meg til på hvert eneste måltid. Variasjon må man ha. Har også vært ute på tur med lillebror. 25 minutter i regn og hagl. Ikke får jeg jogge, løpe eller gå kjempefort. Derfor ble det en kald fornøyelse. Godt å hoppe inn i joggebukse og russeflisgenser med turba på hodet.

 



 



Til dere som lurer på om jeg tar del i smaksopplevelsen, så nei. Den utfordringen blir et steg for mye!

 

 

Babyvisitt

Det er utrolig rart å se et så lite vesen. Så små hender, så små føtter, så liten kropp og så utrolig lite hode. Følelsen av at noe så knøttsmått beveger seg og gir fra seg lyd. Merkelig. Onsdag kom vesle Emilian til verden. Kun 4 dager etterpå fikk vi se han. Nå er jeg filletante Madelén. Ellers har jeg aldri sett en baby så tidlig, med unntak av Aleksander som er tre skoleår yngre, men det var noe annet. Den opplevelsen husker jeg såvidt. Nå var det så virkelighetsnært. Han var så utrolig nydelig der han lå inntullet i varmepledd. Rart å tenke på at jeg en gang var så liten… Da er det ikke helt uforståelig for meg med det faktum at mamma og pappa har stått på så mye under sykeperioden min. De ville jo ikke miste den lille jenta si!

 

 

 

Lillebror ferdig og Tønsbergdag med kinamat!

Før Aleksander hadde skoleavslutning måtte vi spise et måltid. Jeg spiste babygrøten min, som jeg pleier å ha til kveldsmat. Pluss en av disse grønnrøde pærene med verdens beste smak. Grøten er både godt og næringsrikt for kroppen min som definitivt trenger alle de gode stoffene den kan få. Dessuten er den søt nok med kanel. Godt med variasjon fra alt brødet. Det kan fort bli mye, ensformig og kjedelig! Jeg pyntet meg litt før avslutningen, men også med tanke på ”tønsbergdagen” som vi skulle på rett etter. Fant fram julekjolen min. Den kjolen som mamma spontant måtte handle inn til julepermisjonen min. Merkelig nok var den midt i blinken. Ikke så merkelig egentlig med tanke på hvor mye hun vet om hva jeg liker å kle meg i. Etter en del elevinnslag og taler fikk endelig klassene vitnemålene sine. Begynte å bli sliten av å sitte spikret til plastikkstoler. Ryggmargen vred seg helt inn mot stolenryggen, og beina stivnet til. Det var tungt å reise seg opp igjen. Litt laban seigDAME.

 

 

Vi ankom Tønsberg like før åtte, og parkerte på gratisparkering før vi turet nedover. Første ærend var en bryllupsgave til mamma og pappa, som for øvrig feirer to år nå til Mandag. Andre ærend var en Gantkjole som jeg lenge har hatt lyst på. Gavekort og feriepenger kom dermed bra med. Ellers fant jeg to bursdagsgaver ekstra til mamma som fyller 3. Juli. Jeg liker å være tidlig ute. Det ble også en supernydelig veske på meg. Vet ikke helt om 20% utgjør så mye forskjell. Veska hadde jeg kjøpt uansett. Den er sommerlig og fin i fargen og akkurat passelig størrelse til meg. Vanskelig å unne seg ting når man er syk. Er også ekstra fornøyd med at jeg klarte å spise ute. Jepp. Det ble kylling i chopsuey på meg. Retten jeg alltid bestiller på kinarestaurant. Jeg koste meg, og tenkte ikke det spor på næringsinnhold og fett. Alt jeg gjorde var å nyte maten. En god følelse! Okei. Kanskje jeg var litt usikker etterpå, men den fornuftige siden seiret; ”Madelén! Dette fortjener du. Kroppen har godt av det, og du har lov til å spise med god samvittighet. Det er bare kylling, grønnsaker og saus. Det skader deg ikke. Det gjør deg ikke feit. Det er ingen som skal skade deg etter du har spist opp.” Gjentatte ganger hang ordene seg i meg – noe som fikk tilbake tryggheten!

 

 

Vi dro hjem klokken tolv. Offentlig beklagelse for at jeg ringte på og vekket halve huset for å pøse på med overraskelser og gaver..



 

God planlegging!

Temperaturen i går var upåklagelig. Morgenen tilbrakte jeg stortsett hjemme. Måltidene krevde sin planlegging da både mamma og pappa var på jobb. Kun Aleksander hjemme, og han hadde visst behov for å sove til 12:30. Dermed måtte jeg spise så tidlig som 07:50. Med unntak av at jeg var svært trøtt etter gårdsdagen så kom jeg meg gjennom. Ellers boltret jeg meg i sofaen med samlingen min med ”Sex And The City”. Er det noe jeg virkelig elsker, så er det å være skikkelig jentete i form av å se timesvis med episoder. Mamma kom hjem slik at vi fikk spist lunsjen i solveggen. Deilig! Deretter tok jeg meg en tur ned til båthavnen. Det gjør godt å bevege seg litt. Er tydelig at det hjelper på benskjørheten min, selv om jeg både tar yoghurt, soyamelk og tre 250 mg kalsium hver eneste dag. Merker at det har hjulpet. Jeg knekker ikke lenger i knær, ledd og rygg hver gang jeg går opp eller ned et trappetrinn. Særdeles viktig å opprettholde den delen av helsa, i allefall. Selv pappa har begynt med soyamelk for at jeg skal drikke det. Nå snakker vi om en person som omtrent blir kvalt om han får i seg melk. Dermed vil jeg bare si at han virkelig har satt i nådestøtet for å få meg frisk. Et godt forbilde! For ikke å snakke om Aleksander og mamma som ofte må spise desserter for å holde meg med selskap. For meg, som anoretiker, hjelper det å se at friske mennesker ikke er redde for ”det lille ekstra”, og at det ikke går i kaloritelling. De spiser det som er godt, det de liker og det som frister mest. En dag er det meg! Når sant skal sies, så kan jeg kjenne fristelser og jeg kan kjenne at jeg har lyst på mat. Ikke nødvendigvis bare den grønne delen av kostsirkelen…

 

I høst var dette lunsjen min. En arbeidssom jente hadde kanskje trengt litt mer mat?  

 

 

Fungere hjemme!

Det er nesten 3 uker siden jeg kom hjem! En deilig og fantastisk følelse. Der og da var jeg fullt innstilt på at dette skulle fungere! Madelén skulle vise alle at hun tok rett, og at denne avgjørelsen var og er hundre prosent riktig. Etter så mange dager hjemme er jeg overbevist om min kloke fornuft. Jeg har alltid rett! Jeg har det veldig bra. Selvsagt kan alle ha sine nedturer, men dem har jeg enda ikke sett noe særlig til. For jeg ser frem til hver dag og tenker at det er en ny mulighet for å bli enda litt flinkere. Det går alltids an. Ingen dager er like – heldigvis. Madelén utfører en variert dagstimeplan med ulike besøk og turer. Det har gjort mye med det sosiale. ”Angsten” er forsvunnet. Spør du meg, så har den aldri eksistert. Jeg har fint overlevd hjemme. Jeg har ledd og smilt. Humøret er supert! Legetimen min gikk også flott. Jeg får skryt og tillitt. Denne friheten er bare så nydelig! Bilen må ha bensin for å fungere. Ikke noe problem når maten er både god og velsmakende. Mamma er en aldeles utmerket kokk! Nå er alle kommet i mål med eksamen, så da skal jeg etterhvert få tid til venner, igjen. Noe jeg ser fram mot!