Ferdig på RASP. Jeg er sjeleglad for at jeg er utskrevet. Riktig nok skjedde det Fredag 28 Mai, men jeg har hemmeligholdt det ganske lenge. Av hensyn og forventningspress. Ingen anbefalning fra noen sin side, men fremdeles det mest riktige. Jeg kom ingen vei. Behandlere innså at det ikke var noe mer hjelp å gi meg, så da sitter jeg her – hjemme. Jeg skal ta mine selvstendige valg og avgjørelser med god hjelp og støtte fra familien. Det er på tide å fungere hjemme. Høst 2010 er fortid. Jeg er der jeg vil være. Hjemme i de trygge, gode og vante omgivelsene jeg sårt har savnet. Det er tøft, men jeg skal klare det. Jeg har lagt opp til et stort forventningspress til meg selv, men også i forhold til at andre har forventninger til meg. Jeg skal ikke skuffe. Dessuten jobber jeg best under press! Det er spennende. Jeg har en blandet følelse, men samtidig vet jeg at dette er den riktige beslutningen. Jeg gjør mine dagligdagse ting igjen, og det er herlig. Masse byturer, strandturer og besøk. Bare tanken på all denne friheten gjør så jeg får lyst til å stappe inn en ostekake – ehmm? Nei. Men; altså. Jeg er veldig fornøyd. Jeg er stolt av meg selv for at jeg har kommet så langt! Psykisk er jeg mye friskere, gladere og lettere til sinns. Jeg kan takke verdens beste psykolog; pappa! I går spiste jeg middag med fløte oppi, og det går bra med meg!