Som student lager jeg mye fra bunnen av. Fordi jeg er opptatt av sunnhet og helse, men også sabla økonomisk og kanskje litt gjerrig. Stramt budsjett. Sponsing innimellom. Det er fint. Mamma og pappa er snille. Ellers liker jeg å ha kontroll. Ikke på kaloriene og tallene, men på hva jeg forer kroppen min med. Av vitaminer, mineraler og makroer. Etter alle disse år er det vel fortjent at jeg tar vare på den. Det går derfor mye i hjemmelagde rundstykker og brød, egne syltetøy til pålegg, gryter, supper og den slags. På skolen har jeg av og til med meg blomkål- og brokkolimos. Kald. Slik jeg spiste den da jeg var baby. Bare med litt mer krydderier. Ligger det noe i det? At jeg tar opp igjen gamle vaner som sitter igjen i underbevisstheten? Haha. Og misforstå meg rett. Jeg trykker også i meg e-stoffer, sukker og raske karbohydrater i ny og ne. Jeg er jo tross alt ikke fanget i noen boble lenger. I så fall er det lommeboken jeg vurderer etter.

Hjemme hos mor og far steller jeg trolig enda mer enn i min egne leilighet. Enten det angår rydding, foto eller mat. Det er hyggelig. Hyggelig å bidra. Jeg er en mester på å diske opp med alle mulige gryter, supper og gratenger. På rekordtid. Eksperimenterer mye. I tillegg til bakst. Søtt som salt. Aldri frossenpizza når jeg kan bestemme. Da er det hjemmelagde bunner med kvernet havremel. Jeg har også mine to egne signaturkaker: eplekake og brownies. Egenkomponert begge deler. Eplekake med kokos og havregryn. Brownies med ulike smaker fra gang til gang. Marsipanbrownies er en slager. Ikke særlig fancy, men enkelt. Resultatene av litt feiling på kjøkkenet som har endt i suksess. Veien dit er jo bare morsom. Så lenge jeg slipper å ta del i smakingen. Avskyr kaker. Og desserter. Gelé derimot. Det kunne jeg levd på. Gjærbakst også, men magen takler ikke mer enn 1/4 hvetebolle. Gøy. Glutenfritt funker, men det er på langt nær det samme. Smuldrer opp og tørker inn bare man ser på det. Koster flesk. Har derimot en egen kake som jeg ofte baker. Den er både glutenfri, sukkerfri og særs proteinrik. I tillegg får jeg i meg egg. Blir derimot veldig tørr, så det lønner seg å bake den i porsjonsform. Ellers er den topp på alle måter. Som ekstra kos. Ekstra kalorier. Viktig å presisere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utover dette er mine bakekunnskaper helt ok. Baker ofte, og synes det er trivelig. Særlig når vi samarbeider i prosessen og helst når vi/jeg baker ting som ikke tar evigheten. Frøken tålmodig? Dekor holdes på et minimum. Det blir bær, godteri og geléskrift. Barnebursdag. Ingen fancy sprøytetipper og marsipanroser. Montering begir jeg meg ikke ut på. Derfor var jeg assistanse for Aleksander denne gangen: den tiende bryllupsdagen. En sånn en som sto der nysgjerrig, fant frem ingredienser og ting, veide ting, tok bilder og holdt sprøyteposen for å ta imot klinet oppover armene. Ikke noe mer. Når vi begir oss ut på kakefarging og byggetekniske konstruksjoner, så melder jeg meg litt ut. I den grad at jeg ikke tar ansvar for ”at noe kan gå galt”. Selv om jeg i all hovedsak er den som tar initiativ til å starte et prosjekt. Rart med det. Men, til bryllupsdagen tror jeg vi var greit enige. Dette var for avansert for frøkna. Det skulle nemlig bli en flaggkake. Intet rom for fadeser. Og: Det ble et norskt flagg!!!

Jeg tåler fint å snakke meg selv ned litt, og det er nok bra for meg. Har lett for å bli litt for ovenpå i de ting jeg er god på. Skryte ekstra. Liker å skryte. Få ros. Derfor må jeg også nevne de ting der jeg kommer til kort. Er på ingen måte perfekt på alle arenaer. Presisjon er for eksempel ikke min sterkeste side. Jeg er ikke praktisk anlagt. Ei heller kreativ, tålmodig eller oppmerksom nok. Ikke er jeg flink nok til å lese oppskrifter heller. Jeg liker å slumpe. Prøve meg frem. Det går ofte bra, men ikke alltid. Dette var derimot en kake der slump virkelig ikke var tillatt. Og la oss bare si at selv om kaken ble vellykket, takket være Aleks, så blir den aldri laget igjen. 6 timer på kjøkkenet er for mye. Så lenge kaken ble godt mottatt og foreviget i fotobøker (senere), så er det mer enn nok. Den tiende bryllupsdagen endte derfor med en braksuksess. Det er så rart å tenke på at vi er kommet hit. Elleve år siden planleggingen startet. Ti år siden selve bryllupet. En fantastisk minnerik dag.

Ekstra mye beundrer jeg mamma og pappa for deres kjærlighet til hverandre. Det er et slikt forhold jeg ønsker meg en vakker dag… Men det stresser jeg ikke med. Jeg har det utrolig fint med familie og venner, og er så lykkelig som jeg kan være. Jeg stresset riktig nok med kjærestetankene en stund, men innså etter et halvt år på jussen at jeg ikke var klar. Klar til å vie tid til en annen person. Klar til å åpne meg for en vilt fremmed. Ble redd. Helt plutselig. Vet ikke om jeg blir klar før jeg er ferdig utdannet, og vet heller ikke om klar er noe å hige etter. Jeg aksepterer tross alt meg selv og kroppen min, og vet at jeg er glad nok i meg selv til å kunne bli glad nok i en annen person. Ergo er jeg villig til å gripe de sjanser jeg får. Det er litt spennende!

Jeg skal ha for at jeg prøver. Prøver å ta igjen den tapte ungdomstiden. Gjøre opp for alle begrensningene sykdommen en gang satte. For at jeg ble så ensom. For at jeg ”foretrakk” å være så ensom. Selv om jeg riktig nok hadde festet en del fra meg tidlig på ungdomsskolen, så er det likevel noe ved dét og mye annet som jeg misset på veien. Følelsen av å være en ekte ungdom. Være litt rebelsk. Flørte litt. Delta på arrangementer. Noe sånt. Det blir ekstra synlig når jeg ser de som går på skolen min. Som er i begynnelsen av 20-årene og alltid har tid, energi og lyst til å dra på byen. Samme hva som venter neste dag. Jeg er med mine 26 år blitt ganske fornuftig. Det føles bare rart å gå tilbake til ”ungdomstiden” og den ukontrollerte drikkingen nå. Likevel betyr det ikke at jeg anser at tiden er forbi. Jeg må jo ta igjen noe. På min måte. I mitt tempo.

Derfor sa jeg ikke nei til å dra videre ut på byen i Bergen natt til Lørdag. Selv om jeg hadde stått opp klokken 5 for å rekke tog, fly og møtevirksomhet samme dag, og dermed var døsig allerede klokken 23. Det fikk bare ikke ende kvelden min. Var ikke en tanke, en gang. Jeg har sommerferie og null unnskyldninger for å droppe moroa utenfor møtene. Det var jo bare snakk om én helg. Én helg i Bergen. Med en super gjeng. Den sjansen får jeg ikke igjen. Jeg ble derfor med videre fra middag og minigolf til et sprekkfullt utested med både dansing, flørting og shots. Innrømmer at jeg har et noe ambivalent forhold til komplimenter og folk som vil kjøpe drinker til meg. Jeg tar imot komplimentene, men dropper drinken for å unngå forventninger fra et annet hold. Er ganske avvisende vil jeg si. Hyggelig avvisende. Men altså. Der og da var jeg tilbake. Tilbake i 20-årene. Og det er spesielt, men samtidig fint. Fint, fordi jeg kan slippe litt hemninger og ikke være så forbanna seriøs og voksen (som jeg i grunn foretrekker) Det kan jeg tillate meg. I alle fall av og til. Selv om folk på min alder har mann, utdannelse og barn. Havnet litt bakpå der kan man si, men er på vei. Jeg nyter studenttilværelsen enn så lenge, og verdsetter alt den gir meg. Det har vært noen supre dager i Bergen. Jeg er så fornøyd. Ikke bare pga gjengen, men også på grunn av Bergen by. Jeg har selvsagt ikke opplevd alt Bergen har å by på, men jeg har fått med meg det viktigste i mine øyne: Bryggen, sentrum og universitetet. Pluss masse uteliv. Alt er så forseggjort og ryddig. Byen er så koselig. Naturen rundt er så vakker. Menneskene er så blide. Nei. Jeg kunne lett ha bodd der. Dønn seriøst.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi reiste faktisk fra 25 grader og sol på Lørdag, så det finnes håp. Alt er ikke regn og gufsevær i Bergen. Litt kjipt at jeg dro 1 1/2 time før jeg måtte, men der og da var jeg mer gira på å reise med de andre tilbake til Flesland. Så sliten, trøtt og kvalm. Sov store deler av turen hjem. Et under at jeg klarte å få med meg alt pikkpakket mitt helt fra flybussen, Flesland, flyet, Gardermoen, toget og inn i bilen. Lite søvn og mange inntrykk tar på. Og maten? Den bør jeg nok skrive noen ord om. Noe likte jeg, og mye likte jeg ikke. Spesielt på restaurant blir det fremtredende. Fancy mat og meg er et eget kapittel, men skal ha for at jeg smakte på blant annet kongekrabbe fra tapasen – selv om jeg var ganske tilbakeholden med resten. Det er nok bedre å si at jeg ikke liker om jeg faktisk smaker på det ukjente. Der har jeg en liten vei å gå. Tørre mer. Våge mer. Men jeg vil ha det slik. Jeg vil bli servert det samme som resten. Slippe spesialbestillinger. Synes det er fint at det bestilles noe annet enn hverdagslige retter og junkfood på slike turer. Selv om det er utenfor mine preferanser og smaksløker. Da får jeg heller spise minimalt. Så lenge jeg forsøker meg. Informerer dessuten alltid om min situasjon til reisefølget. Noen ganger også til servitørene. Aldri flaut. Aldri følt meg dum. Nettopp fordi jeg ikke kjenner til annet. Jeg har vært sånn hele livet og er så vant til det. Dermed blir det ikke tungvindt. Det var tungvindt den gangen ting handlet om kalorier. Da jeg ikke kunne spise mer enn så å så mye av ting jeg likte. Noe ganger kunne jeg ikke smake overhodet, fordi jeg feks var usikker på stekefettet. Det var et slit. Å være kresen,  småspist og intolerant/allergisk er superlett i forhold. Det er derfor ikke særlig utfordrende å være på tur. Verken med tanke på forventninger fra andre eller den fysiske matsituasjon. Jeg er en mester på å kjøpe inn ekstra matvarer for å ha liggende på hotellrommet, eller proteinbarer for å ha liggende i veska. I tillegg finner jeg alltids noen åpne kiosker, bensinstasjoner og/eller matbutikker dersom jeg skulle behøve det.

Nok matprat. Bergen er bare et av eksemplene på at jeg har tatt igjen litt på den tiden som jeg har vært student. Og selv om jeg ikke får igjen årene som jeg kunne studert, eller er like festglad som folkene på skolen, så liker jeg likevel å tro at ventetiden hadde noe nyttig for seg. Det er jo ikke sikkert at jeg hadde kommet inn på jus uten flere år på vgs. Det gav meg mulighet til å sanke inn flere seksere og bedre snittet. Det er heller ikke sikkert at jeg hadde gått rett på studier, selv om jus alltid var planen. Kanskje hadde jeg reist eller jobbet et år? Sløst bort penger jeg den dag har plassert i aksjefondet mitt? Er det noe jeg har erfart som jusstudent, så er det at jo mer moden man er, jo enklere forstår man pensumet. Det ligger liksom så mye mer naturlig for meg. Nettopp fordi jeg har erfart så mye ila livet. Trolig mer enn folk på min alder, også. Jeg var slettes ikke så ”erfaren” eller moden den gang jeg var 19-20 år. Er forresten 26 år så himla gammelt når man skal starte på 3 avdeling/år? I grunn ikke. Jeg er ferdig utdannet før fylte 30. Da kan jeg si meg fornøyd. Forvaltningsretten gikk forresten som ønsket og forventet. Måtte riktig nok la pappa kikke denne gangen, og det var ikke så vanskelig å se at han ble glad. Faren med å være flink, er at man er livredd for å ødelegge snittet sitt. Haha. På en side var jeg jo sikker på at jeg hadde gjort det bra, men på en annen side hadde jeg en viss tvil, fordi en del av oppgaven var fullstendig ukjent lovtekst. Godt å få bekreftet at jeg slapp å gå videre med forvaltningsrett til høsten, og heretter kan konse på neste semesters fag/pensum. Selvsagt med litt sommerferie. Det har jeg fortjent.

Veldig viktig med bilder utenfor UiB!