Som student lager jeg mye fra bunnen av. Fordi jeg er opptatt av sunnhet og helse, men også sabla økonomisk og kanskje litt gjerrig. Stramt budsjett. Sponsing innimellom. Det er fint. Mamma og pappa er snille. Ellers liker jeg å ha kontroll. Ikke på kaloriene og tallene, men på hva jeg forer kroppen min med. Av vitaminer, mineraler og makroer. Etter alle disse år er det vel fortjent at jeg tar vare på den. Det går derfor mye i hjemmelagde rundstykker og brød, egne syltetøy til pålegg, gryter, supper og den slags. På skolen har jeg av og til med meg blomkål- og brokkolimos. Kald. Slik jeg spiste den da jeg var baby. Bare med litt mer krydderier. Ligger det noe i det? At jeg tar opp igjen gamle vaner som sitter igjen i underbevisstheten? Haha. Og misforstå meg rett. Jeg trykker også i meg e-stoffer, sukker og raske karbohydrater i ny og ne. Jeg er jo tross alt ikke fanget i noen boble lenger. I så fall er det lommeboken jeg vurderer etter.
Hjemme hos mor og far steller jeg trolig enda mer enn i min egne leilighet. Enten det angår rydding, foto eller mat. Det er hyggelig. Hyggelig å bidra. Jeg er en mester på å diske opp med alle mulige gryter, supper og gratenger. På rekordtid. Eksperimenterer mye. I tillegg til bakst. Søtt som salt. Aldri frossenpizza når jeg kan bestemme. Da er det hjemmelagde bunner med kvernet havremel. Jeg har også mine to egne signaturkaker: eplekake og brownies. Egenkomponert begge deler. Eplekake med kokos og havregryn. Brownies med ulike smaker fra gang til gang. Marsipanbrownies er en slager. Ikke særlig fancy, men enkelt. Resultatene av litt feiling på kjøkkenet som har endt i suksess. Veien dit er jo bare morsom. Så lenge jeg slipper å ta del i smakingen. Avskyr kaker. Og desserter. Gelé derimot. Det kunne jeg levd på. Gjærbakst også, men magen takler ikke mer enn 1/4 hvetebolle. Gøy. Glutenfritt funker, men det er på langt nær det samme. Smuldrer opp og tørker inn bare man ser på det. Koster flesk. Har derimot en egen kake som jeg ofte baker. Den er både glutenfri, sukkerfri og særs proteinrik. I tillegg får jeg i meg egg. Blir derimot veldig tørr, så det lønner seg å bake den i porsjonsform. Ellers er den topp på alle måter. Som ekstra kos. Ekstra kalorier. Viktig å presisere.
Utover dette er mine bakekunnskaper helt ok. Baker ofte, og synes det er trivelig. Særlig når vi samarbeider i prosessen og helst når vi/jeg baker ting som ikke tar evigheten. Frøken tålmodig? Dekor holdes på et minimum. Det blir bær, godteri og geléskrift. Barnebursdag. Ingen fancy sprøytetipper og marsipanroser. Montering begir jeg meg ikke ut på. Derfor var jeg assistanse for Aleksander denne gangen: den tiende bryllupsdagen. En sånn en som sto der nysgjerrig, fant frem ingredienser og ting, veide ting, tok bilder og holdt sprøyteposen for å ta imot klinet oppover armene. Ikke noe mer. Når vi begir oss ut på kakefarging og byggetekniske konstruksjoner, så melder jeg meg litt ut. I den grad at jeg ikke tar ansvar for ”at noe kan gå galt”. Selv om jeg i all hovedsak er den som tar initiativ til å starte et prosjekt. Rart med det. Men, til bryllupsdagen tror jeg vi var greit enige. Dette var for avansert for frøkna. Det skulle nemlig bli en flaggkake. Intet rom for fadeser. Og: Det ble et norskt flagg!!!
Jeg tåler fint å snakke meg selv ned litt, og det er nok bra for meg. Har lett for å bli litt for ovenpå i de ting jeg er god på. Skryte ekstra. Liker å skryte. Få ros. Derfor må jeg også nevne de ting der jeg kommer til kort. Er på ingen måte perfekt på alle arenaer. Presisjon er for eksempel ikke min sterkeste side. Jeg er ikke praktisk anlagt. Ei heller kreativ, tålmodig eller oppmerksom nok. Ikke er jeg flink nok til å lese oppskrifter heller. Jeg liker å slumpe. Prøve meg frem. Det går ofte bra, men ikke alltid. Dette var derimot en kake der slump virkelig ikke var tillatt. Og la oss bare si at selv om kaken ble vellykket, takket være Aleks, så blir den aldri laget igjen. 6 timer på kjøkkenet er for mye. Så lenge kaken ble godt mottatt og foreviget i fotobøker (senere), så er det mer enn nok. Den tiende bryllupsdagen endte derfor med en braksuksess. Det er så rart å tenke på at vi er kommet hit. Elleve år siden planleggingen startet. Ti år siden selve bryllupet. En fantastisk minnerik dag.
Ekstra mye beundrer jeg mamma og pappa for deres kjærlighet til hverandre. Det er et slikt forhold jeg ønsker meg en vakker dag… Men det stresser jeg ikke med. Jeg har det utrolig fint med familie og venner, og er så lykkelig som jeg kan være. Jeg stresset riktig nok med kjærestetankene en stund, men innså etter et halvt år på jussen at jeg ikke var klar. Klar til å vie tid til en annen person. Klar til å åpne meg for en vilt fremmed. Ble redd. Helt plutselig. Vet ikke om jeg blir klar før jeg er ferdig utdannet, og vet heller ikke om klar er noe å hige etter. Jeg aksepterer tross alt meg selv og kroppen min, og vet at jeg er glad nok i meg selv til å kunne bli glad nok i en annen person. Ergo er jeg villig til å gripe de sjanser jeg får. Det er litt spennende!
