Hvorfor ble du syk?

Hver gang folk spør om hvorfor jeg ble syk, så langer jeg ut med livshistorien min. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke har noe bedre ”svar”. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble syk. Det finnes ikke en traumatisk opplevelse jeg kan peke på, og det finnes ikke en negativ ting med den oppvekst foreldrene mine gav meg. Ingenting. Alt er plettfritt. Så hvordan kunne det skje? Hvordan kunne jeg bli syk? Jeg. Jeg som var så sikker på at jeg aldri skulle bli ”hun syke”. Jeg som gjorde alt for å holde meg frisk og sunn. Vel. Sykdommen er sammensatt og det er flere faktorer som gav utslag. Kresenheten hører ”hele livet” til, så det faktum at jeg alltid har vært småspist, ensidig i kosten og gjerne hoppet over måltider – har ingen innflytelse på sykdommen. Men. Det er jo andre ting som kan vurderes. Jeg har nevnt en rekke ting; nedsatt hørsel, lite venner, oppmerksomhetsbehov, perfeksjonisme, bli best, skoleflink, trening, modellbransje, media, og nå til sist; ormen lange. Dette er trolig ikke bare faktorer som gjorde meg syk, men også faktorer som har formet meg til den personen jeg er i dag. Jeg ble selvsikker nettopp fordi jeg hevet meg over hørselstapet. Jeg ble mer selvstendig fordi jeg ”hadde tid for meg selv”. Jeg ble sterkere og mer rustet til å takle avvisninger nettopp fordi jeg hadde få venner rundt meg. Dermed var det enklere å skille de ekte fra de ikke fullt så ekte vennene. Helt klart til min fordel. 

 

Jeg har oppnådd gode resultater fordi jeg presset meg selv. Både på skolen og treningen. Og hvis disse gode resultatene uteble, så var det enklere å legge inn alle ressurser fordi jeg var interessert, eller fordi andre så at jeg lykkes. Modellbransjen og media har jeg verken positivt eller negativt å si om. Jeg har selvfølgelig lært om hva som er bra og ikke bra. Hva som er realistisk og hva som ikke er det. Jeg har fått en langt bedre selvfølelse fordi jeg har erkjent mine feil, nettopp fordi jeg vet at jeg ikke er alene om dem. Alle er vi misfornøyde med noe, og kanskje gjør vi best av å leve slik. Det trenger for så vidt ikke å bety at andre mener det samme. Mitt siste innlegg om ”ormen lange” er foreløpig den faktor som kun var negativ. Jeg hadde nok blitt syk uavhengig av den eller ei, men det er mulig at utslaget ikke hadde blitt like stort, eller at ting hadde skjedd like fort. Som nevnt er det så mange ting jeg kan sette fingeren på. Faktorer som var negative, har også vært positive, men allikevel utslagsgivende for sykdommen. Det er også derfor jeg bruker ordene ”lærdom” en del i bloggingen. Jeg tror på alle måter at det var en mening med sykdommen. At den skulle lære meg noe. At jeg skulle bli kvitt mine minussider, og bli en langt mer styrket person. Uansett hvor rart det måtte høres ut. For det er jo slik; ”en velger ikke sykdom, den velger deg”. Derfor sier jeg at psykisk sykdom som anoreksi er på høyde med for eksempel kreft, eller lignende. Livsfarlig. Googler dere dødeligheten så forstår dere beklageligvis hva jeg mener…

 

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne fokusere på en ting for å bli bra, og kun det. Jeg mener. Hatt bare en ting som måtte ”forbedres” slik at jeg kunne bli frisk. Men den glede ei. Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse krever så mye mer enn graving i fortid og fokusering på ”hva som kunne vært gjort” (= dårlig samvittighet) eller at jeg skal stå på randen til bulimi fordi jeg stresser livet av meg. Jeg er ikke en person som lar meg presse. Det er derfor jeg avsluttet/ble gitt opp av psykologen i 2011, og aldri har jeg vurdert den type terapi siden. Jeg satt meg dog opp på en venteliste, men det var mer for å blidgjøre legen. Jeg avslår lett innkallelsen. Det er ikke noe vits i å bruke tid og krefter på noe man er overbevist om ikke fungerer. Enda en person som skal ha livshistorien min på et sølvfat. Enda en person som skal finne feil og mangler med meg og oppveksten. Enda en som skal gjøre meg mer utålmodig. Hallo depresjon. Hallo dårlig samvittighet. Hallo lav selvfølelse. Nei takk. Den trenger jeg ikke. Coaching derimot er noe jeg er svært optimistisk til. Jeg må jo se fremover. Se på alt som har blitt bedre, og alt som kan bli bedre. Hvorfor jeg ble syk har ingenting å gjøre med hvordan jeg kan bli frisk å gjøre. Det er i alle fall slik for mitt vedkommende. Ting tar tid uansett. Noen ganger er tiden min beste venn – andre ganger min fiende. Det kommer an på hvordan jeg angriper situasjonen, og hvilke forventninger jeg legger til resultatet. Ja, for det er jo kun til syvende og sist jeg som avgjør dette her….

 

 

 

 

Ormen lange

Skal jeg poste eller ikke? Tør jeg? Tja. Jeg får vel prøve. Det har seg nemlig slik at… jeg ikke har vært helt ærlig med dere, eller jo; jeg har det. Er bare det at jeg har holdt en del viktig informasjon tilbake. Dels fordi den er privat og personlig (kun nærmeste familie som kjenner til), og dels fordi jeg ”skammer” meg veldig. Det har seg nemlig slik at ukene før jeg ble syk (høsten 2010) var jeg kjempedårlig. Har aldri vært i så elendig form noen gang, og ei heller hatt slike smerter. Jeg lå på stuegulvet og klarte ikke rikke meg av flekken (for så vidt ikke spise heller) på nærmest en uke. Bastant og sta som jeg var ville jeg ikke til legen. Der hadde jeg ikke vært på årevis, så jeg viste knapt nok hvem som var fastlegen min. ”Hold ut” var mye lettere. Det skulle imidlertid ikke vise seg å bli bedre, men jeg drøyde det allikevel. Sta som jeg alltid har vært. Plutselig en natt ble jeg ekstremt uvel, fikk besvimelsestendenser og hadde en ilende smerte som sikkert kan sammenlignes med noe ala en fødsel. Slik hørtes jeg også ut. Da var det ingen som turte å vente. Ettersom dette skjedde på natten måtte vi rett på akutten. Mistankene var blindtarmsbetennelse. Selv var jeg langt mer dramatisk og fryktet jeg et liv med utlagt tarm. Jeg fikk i meg litt ulike medikamenter, tok diverse prøver og ble lagt på sykeseng. Det gjorde straks ting mye bedre. Legen klarte ikke å konkludere noe, så vi ble sendt hjem samme natten. Mamma var nok den mest urolige, nettopp fordi hun ikke ante hva som ”skjedde med barnet sitt”. Det var også da hun for første gang uttrykte redsel omkring at jeg hadde gått ned i vekt og knapt tok til meg næring. Legen syntes også jeg var tynn og slapp, men ikke noe bekymringsmessig foreløpig.

Legekontoret åpnet igjen på Mandag, og første time ble bestilt. Jeg kviet meg, men måtte bare gjennom det. Nye prøver skulle tas og praten bestod av en blanding mellom ”ja”, ”nei” og ”der er det vondt”. Legen antok det var forstoppelse og rådet meg til å drikke ekstra mye. Vel, så feil kan man ta. Svarene kom, og denne gangen tok det kort tid. Allerede et par dager etterpå kom svaret. I kroppen min vokste det orm. Akkurat slik som den man blir advart for på barnehagen om man spiser snø. Det var ikke akkurat snakk om en liten orm heller. Vanligvis skal slik oppdages på et tidligere stadie, men på meg hadde det gått så langt som at det svømte mm-lange skapninger inni reagensrørene med blod. Den hadde altså formert seg, og med tanke på hvor mye og tydelig den var så er det trolig snakk om 10-12 år. Lenge. En skulle tro noe slikt var ufarlig, men jeg fikk straks en resept på ormekur. Alle småormene utgjorde nemlig en stor orm. Denne store ormen hadde spist av næringen min i årevis, men hadde i det siste også begynt å gå løs på mine indre organer. Her stod det faktisk om å overleve eller ei. Jeg ble frisk av ormekuren, og kom meg tilbake til livet. Trodde jeg. Den småspiste Madelén var nå enda mindre apetittlysten. Skulle jeg spise måtte det dessuten være sånn og slik, samtidig som jeg hadde uendelig dårlig samvittighet over all tapt trening som gikk med til ”å ligge dårlig”. 1-0 til ortoreksien. Herfra skulle reisen bli tøff…..

 

 

 

  

Helvettes(mat)uka?

Jeg må virkelig bli flinkere til å spise middager – i ordets rette forstand. Noe annet enn pepperkaker og proteinbarer, riktig nok. Selv om det helt klart frister mest. Så langt har jeg ikke spist en eneste ”middag” i hele 2015, og med tanke på helsen så bør det gjøres noe med. Jeg får i meg samme antall kalorier uavhengig om maten er ”middag” eller ei, men jeg vet at det antall proteiner og ellers næring som befinner seg i en middag, er langt under hva kroppen min trenger. Jeg går tross alt på graviditetstilskudd i form av folsyre nettopp på grunn av dette. Latterlig som det er tragisk. Så; hvordan løse dette? Jo. Jeg kjører på med en skikkelig middagsuke. Mamma og Aleksander er nordpå – og i den anledning ser jeg min mulighet til å utfordre meg selv ved hjelp/selskap av pappa. Ja, rettere sagt rundt middager. Minst annenhver dag er målet. Vi har en plan for hva vi vil spise, og vi har en plan på at vi skal spise det samme samtidig.  Det blir ulikt tilberedt kylling og fisk i første omgang (beskriver det matmessige her for å gi ideer til andre som ”må begynne et sted”). Selv om det er rimelig mat, så er det også fearfood for meg. Nettopp fordi det er mat jeg spiste før jeg ble syk. Tanken på ”mat før jeg ble syk”. Isj. Jeg grøsser litt der må jeg innrømme. Dessuten er det ordet middag og varm mat som blir det som er uvant. Uvant for meg er utenfor komfortsonen, så bare det er utfordrende nok. Men; utfordringer må en gjennom. Jo flere, jo bedre. Målet er at etter hvert hele familien skal spise middager på kjøkkenet sammen, så da ser jeg dette som en god begynnelse. I morgen er vi i gang….

 

Jeg sverger på at det beste jeg visste før jeg ble syk var Vesterålens fiskeboller i hvit saus, og herregud som jeg skammer meg når jeg skriver det. Hvit saus. Hallo anoreksi. Jeg har aldri vært noe særlig sausemenneske, men akkurat når det gjelder fiskeboller så er det vel så å si smaken i sausen som komplimenterer og gjør retten perfekt i sin smak. På skolekjøkkenet var jeg den eneste som jublet da vi fikk dette på menyen. Den eneste som spiste det også, for så vidt. Etter jeg ble syk ble den type sausekalorimiddag forbudt. For vel; jeg måtte ha sausen til fiskeboller. Bollene i seg selv er så kjedelige, tørre og veldig ”nakne” på smak. Tror jeg. Kunne ikke tenkt meg å spise boller i fiskebollevann akkurat. Det sier seg selv når man lukter oppi boksen. Jeg har spist fiskeboller en gang etter jeg ble syk, og da med en egenkomponert saus, og det er denne jeg igjen skal prøve på. En nokså sunn saus basert på soyamelk, fullkornsmel og et lass med karri. Den fungerte en gang, så da gjør den forhåpentligvis det nå også.

 

Mens andre (også min familie) spiste taco og pizza på lørdagskvelden ville jeg aller helst ha Elias fiskegrateng (med utplukket makaroni) som helgemiddag. Dette pågikk så å si fra 4 klasse og tom 8 klasse. Da Eliasgratengen forsvant fra butikkhyllene ble derfor skuffelsen stor. Jeg googlet meg febrilsk gjennom nettet etter noe liknende og kom over Grete Roede sin oppskrift. Ikke fordi jeg var ute etter en sunn variant den gang, men fordi kresne meg måtte ha den mest mulig naturell. Med noen kjappe endringer komponerte jeg min egne variant – basert på brokkoli og hvit fisk – samt knekkebrødstrøss på toppen. En middag også de andre i familien spiste, vel og merke. Dette spiste jeg også etter jeg ble syk, men på grunn av hat til kjøkkenet har jeg ikke orket å ta meg tid til å lage den. Vel. Vi får se hvordan det går nå. Jeg har troa.

 

Jeg spiste lite gryteretter før jeg ble syk, men på grunn av variasjon og at middagene ikke skulle bli for kjedelige så måtte jeg bare introdusere meg selv for andre valgalternativer. På butikken fant jeg ut av det. Posene med biff stroganof hadde relativt lite grønnsaksbiter i seg, og føltes som en sikker vinner. Jeg sper ut pulveret med vann og har oppi kyllingkjøttdeig og favorittposegrønnsakene + litt for mye salt. Sorry Hellstrøm. Det enkle er for meg det beste. 

 

 

 

Foreløpig er dette hva jeg (vi) har satt opp til den kommende uken. Det skremmer meg litt å tenke på, men på en annen måte er jeg uredd også. Jeg vet at dette er veien å gå. Den normale veien. Det føles faktisk godt. Ikke minst å komme tilbake til normale middagstider. En annen ting som er utfordrende er hva jeg får i meg. De ”syndige” kaloriene. Innholdet i gratenger, gryter og sauseretter er noe av det vanskeligste å beregne, og derfor noe av det mest skremmende jeg som anorektiker kan utsettes for. Jeg spiser variert, men totalt sett går det daglig i det samme, så derfor teller jeg ikke kalorier. Det har jeg ikke gjort på årevis. Det er naturligvis hvorfor jeg nå akter å droppe tellingen selv om disse middagsrettene ikke inngår i min vante kost. Jeg får bare stole på meg selv, og ta en porsjon som ser grei ut. Om jeg får i meg mer eller mindre enn jeg pleier har null å si. Noen dager fra eller til spiller jo ingen rolle på helheten. En må bare prøve. Enten lykkes man, eller så mislykkes man. Så enkelt. For ærlig talt; Hva er det verste som kan skje? Det er jo først når jeg dropper kjøkkenvekta, og ser bort fra varedeklarasjoner at jeg faktisk frigir meg fra tvang og syke tanker. Det er slik en normal og frisk Madelen må fungere, så hvorfor ikke?

 

Mange tenker kanskje at det er snodig å blogge om noe slikt som dette, og det er jeg enig i. Nettopp fordi middag er altfor vanlig i et normalt kosthold. Jeg forsvarer allikevel meg selv her, fordi jeg tross alt har vært såpass langt utenfor denne delen ved normalt kosthold, og det i flere år. Ting er ikke gjort på dagen. Små steg må til. A, B, C – ikke Å. Der er jeg ikke enda, men dit kommer jeg. Først og fremst fordi jeg har tro, men også fordi jeg har opparbeidet styrke og motivasjon til å nå dit. Jeg føler dessuten jeg beviser mitt når jeg blogger så langt utenfor komfortsonen som nå. Er det noe jeg avskyr å blogge om så er det nettopp mat. Eller verre; forventinger til meg selv omkring mat. På slutten av innlegget må jeg samtidig nevne en ting. Mulig jeg ble litt vel ivrig da jeg startet skrivingen. Tittelen på innlegget heter kun ”helvettesuka” for å understreke at det er utfordringer jeg skal gjennom. Anoretisk sett. De er riktig nok av fri vilje, og på ”fri tvang”, men selvfølgelig ingenting jeg griner over. Både fordi jeg vet at jeg jobber meg videre, men også fordi jeg vet at jeg har trygge, gode pappa ved min side. Ja, det ser jeg jo fram mot. Sitte til bords med han og skravle om alt og ingenting. Nyte kjøkkenet for alt det er verdt. Mimre tilbake til barndommens smaker. Okei. Den var kanskje litt på kanten. Et steg om gangen, frøken utålmodig. Fokuset behøver ikke kun omhandle det som er spiselig. Jeg er ikke ute etter smaksopplevelsen akkurat. For meg er det det sosiale og rutinemessige som betyr noe. Ja, for det skal bli riktig så hyggelig at jeg og pappa får masse egentid sammen. Jeg trenger ikke psykolog Olsen for øyeblikket, men jeg benytter han gjerne når det er ledig tid. Ja, til alt annet også. En god luftetur, en hyggelig film eller en runde med karaokemaskinen slår også bra an. Pluss at vi skal se sinnsykt mye på ski-VM. Så ja; dette vil bli en kjempefin uke! Madelén og pappa = superteam.

 

 

 

 

 

  

Tusen takk

Det er sjelden jeg bruker bloggen min til takkeinnlegg, men her gjør jeg et unntak. Jeg sitter med tårer i øyekroken, fordi jeg er rørt. Rørt over folk som bryr seg. Etter mine to siste innlegg har ikke tilbakemeldingene og unnskyldningene latt vente på seg. Det er fantastisk å høre at min blogg både motiverer, inspirerer og kan virke støttende for andre. Selv om det er trist at folk har opplevd (opplever) avvisning, så er det i det minste positivt at man ikke er alene. Det er jo denne ensomheten som er så uendelig vond. Faktisk har jeg hittil brukt fire timer på å svare alle sammen. Tid som absolutt var verdt det. Jeg må samtidig rette en stor ydmyk takk til alle som sender meg unnskyldninger eller føler seg så truffet at jeg blir invitert med hit og dit. Det var jeg virkelig ikke ute etter, og jeg ville ikke at noen skulle kjenne seg presset til å ”blidgjøre meg”. Ingen skal føle skyld. Fortid er fortid. Jeg bærer som sagt ikke noe bitterhet eller nag. Jeg er bare en jente som behøvde litt klarhet ved å lufte tankene sine. Komme seg enda litt videre. Bloggen er en offentlig arena, men også mitt private sted. Jeg er ærlig. Jeg er åpen. Jeg forteller om det som er sårt, vanskelig og som til tider kan kvalifiseres som meget skambelagt. Men; ting skal ikke alltid være svartmalt. Jeg forteller jo også om det som motiverer meg eller gir meg glede og lykke i hverdagen. Ja, i livet generelt. Jeg forteller om en tro, men også et genuint håp om en bedre fremtid. Optimisten i meg er det ingenting å si på. Den står fjellstøtt uansett hvor mye motgang jeg måtte oppleve… 

 

 

 

 

Avvist DEL 2

Det er noe som heter; ”angre på noe du ikke gjorde”, og der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg kan være så tøff, sterk og selvsikker jeg bare vil, men jeg føler jo at jeg innså det litt for sent. Folk som jeg anså som venner bor nå langt unna. Noen har full familie. Andre er gift. Noen ferdig utdannet. Folk jeg kunne vært venner med er det for sent å kontakte. En skal kanskje ikke angre for mye, men akkurat dette er noe jeg kjenner sterkt på i ettertid. Noe jeg ikke klarer å kvitte meg med på dagen. Det tar år for å bearbeide ensomheten, og det tar tid å innfinne seg med hvilken vending livet har tatt. Skal det bli bedre så må jeg gjøre en innsats. Jeg må viske bort de negative minnene, og fokusere på de positive. Jeg må holde på de vennene jeg har, og heller være takknemlig for at det nettopp er de som er mine venner. Dette er folk som aldri kunne funnet på å svikte meg. Folk jeg får støtte og trøst fra. Folk som respekterer meg for den jeg er – uavhengig av min prestasjon eller ei. Og jeg vet at ting vil endre seg. Jeg skal jo som alle andre, videre i livet. Hva angår fremtiden vet jeg ikke, men jeg vet at jeg er sterkere enn den gang. Mer rustet til å møte fremtiden. Flinkere til å gi blaffen hvis noe går mot meg. Jeg er modigere enn den gang. Jeg er mer erfaren enn den gang, og jeg har langt bedre selvinnsikt enn hva normale 22-åringer har. Jeg håper på noe. Jeg venter på noe. Jeg savner noe. Det skyldes først og fremst sykdommen og begrensningene den gir, men det skyldes også at jeg hele livet har slitt med å stole på/åpne meg for folk. Jeg vil ikke at folk skal bry seg, samtidig som jeg vil det.

 

Jeg er livredd, men dog forbereder jeg meg på å bli avvist. Gang på gang. For jeg har lært. Masse lærdom opp gjennom. Det er aldri enkelt å takle avvisning, men det er enklere hvis en er forberedt. Beklagelig nok. Regel 1; ”ikke bruk tid på noen som ikke vil bruke tid på deg”. Jeg har fått sms’er i sekundet jeg har betalt parkering, akkurat når jeg har kommet fram til vedkommende (etter en 30 min kjøretur) eller når jeg har satt meg ned med tekoppen på cafe. Jeg har lagt babygaver i postkassen uten så mye som å få en takkmelding tilbake, og jeg har betalt for kinobilletter uten at folk har møtt opp. Å se en film mutters alene i en gigantisk kinosal – det er ikke gøy. Tanken om at folk ikke vil møte deg – den er for så vidt heller ikke god. Jeg har derfor blitt litt mer pessimistisk med årene. Ikke nødvendigvis hevngjerrig, selv om. Jeg gidder bare ikke det med at det alltid er jeg som tar initiativ. Å gi for mye. Vel. Det er ikke riktig. Jeg synes det er bedre om man bytter på, for da føles vennskapet gjensidig. Allikevel så går jeg med denne følelsen. Jeg får kanskje et ja som svar, eller jeg får kanskje en invitasjon på melding. Vi avtaler, men så går jeg der og venter. Venter på at den andre skal avlyse. Antar at vedkommende ikke skal møte opp. Jeg utsetter meg selv for skuffelsen når den i realiteten ikke skal inntreffe. Og hvis den gjør det? Da var jeg forberedt. Blir jeg derimot ikke avvist. Ja, da har jeg fått en positiv overraskelse og en hakket bedre dag. Ironisk nok.

 

Regel 2; ”Interesse og nysgjerrighet er to ulike ting”. Det hender jeg sitter i flere måneder og skriver med folk som ”vil ta en kaffe en dag”. Det er hyggelig det, men veldig ofte så virker det som at så fort jeg da viser interesse så er ikke invitasjonen gjeldende. Eller; vedkommende har ikke tid. Kan man ikke ofre 1 time i løpet av x antall måneder. Ja, da tar jeg hintet. Jeg er ikke særlig tilfreds med de som vil bry seg på papiret, når det kun er for at jeg skal tro de bryr seg. Ei heller de som lover noe de aldri har tenkt til å holde. Selvfølgelig vil jeg ikke virke avvisende tilbake. Istedenfor svarer jeg kort og presist, og unngår å ta noen form for initiativ. Hvis noen virkelig vil ta en kaffe en dag, så er det de som foreslår tidspunkt. Igjen går det på ”hvem som virkelig vil bruke tid på meg”. Her må jeg igjen svelge noen kameler. Jeg har aldri vært den mest populære eller hun med kjæreste, og jeg vet at etter jeg ble syk er det vanskeligere for andre å vise initiativ. Folk tør ikke å sende melding selv om jeg sier det er greit. De tør ikke invitere meg med på ting selv om jeg sier jeg vil delta. Det er bare sånn. De tar et annet hensyn til meg enn hva som strengt tatt er nødvendig. Det er synd, men selvfølgelig også noe jeg forstår. Med sykdommen har jeg fått mine begrensninger, men tross det så prøver jeg å gjøre mitt beste. Jeg har venner både nært og fjernt, og jeg prøver å opprettholde mine sosiale antenner i den grad det er mulig. Jeg er bare nødt til å ta noen forhåndsregler slik at jeg unngår skuffelsen…  

 

 

 

 

  

Avvist DEL 1

Å begynne på skolen var ikke smertefritt, og det skulle jeg fort få merke. En kalte meg dauhørt. En annen bet meg, mens den tredje ødela favorittlua mi. Slike hendelser gjorde at jeg trakk meg unna folk. Den nedsatte hørselen og usikkerheten gjorde ikke ting bedre. Jeg gjemte meg bak huset og nektet å gå på skolen. Det tok to år før vi flyttet og jeg byttet skole. Det var på alle måter en lettelse. Det var også da jeg kom i gang med fotball. Samt friidrett. Noe å gjøre på fritiden, men ingen nye bekjentskap. Jeg kom i en klasse der jeg ble ivaretatt av både lærer og elever, men ikke noe mer. I begynnelsen var det gøy å være ny. Jeg ble bedt i bursdager, fikk være med folk hjem, osv. Dette pågikk et par år. For i realiteten hadde jeg bare tre bestevenner i løpet av de fem årene jeg gikk der. Først en guttevenn. Deretter to jentevenner, og vi var sammen flere dager i uken. Faktisk var det slik at jeg nektet å gå på skolen hvis begge de to ikke var der. Jeg var livredd over tanken på ”at jeg måtte sitte på utstilling foran i klasserommet” eller at jeg måtte stå for meg selv i frikvarteret. Mer livredd var jeg for om folk snakket til meg og jeg misforsto hva dem sa, og dermed svarte ”feil” på noe. Bedre ble det ikke av at vi skulle skilles ved ungdomsskolen. Det var mitt verste mareritt. Tross dette skulle vi kontakten, og dermed var jeg nokså innstilt på å begynne på ungdomsskolen. Koste hva det koste ville. Ja, for det skulle også her bli tøft. Dessuten kom jeg i en klasse der læreren praktisk talt overså meg, og elevene (ikke alle) understreket hvor ”dauhørt” jeg var. Bemerkelsene gikk så det sang hver gang jeg misforsto. Jeg lo med, samtidig som det tærte på meg innvendig. Framføringene mine var ikke akkurat et boost for selvtilliten for å si det sånn. Uansett hvor vanskelig det var så greide jeg på en eller annen merkelig måte å skli inn i miljøet. Hvordan? Ved å være snill. Jeg lot folk snike før meg i kø. Jeg lot dem skrive av leksene mine. Jeg lånte bort penger. De pengene jeg selv skulle ha til lunsj, vel og merke. Men det fungerte. Folk smilte til meg, og slo av og til en setning eller to. Om det var på grunn av snillheten min vet jeg ikke, men jeg fikk aldri noe tilbake. Hadde jeg glemt penger en dag måtte jeg vente med frokosten til jeg kom hjem. Hadde jeg glemt leksene måtte jeg ta til takke med en anmerkning. Hadde jeg dårlig tid fikk jeg ikke komme foran i køen. Ikke at jeg spurte heller. Å bli avvist var på en måte verre enn sekundet der jeg håpet på et nytteløst ”ja”.

 

 

Jeg ble aldri en ”del” av klassen, men jeg klarte i det minste å skaffe et par-tre venninner slik at jeg ikke gikk rundt alene på skolen. På ettermiddagene var jeg stort sett hjemme. Mamma og pappa så hvor mye skolehverdagen slet på meg, og etter 10 måneder var det rett før jeg gikk i bakken. En kombinasjon av læreren, ensomheten og at jeg ikke mestret gjorde til at jeg fikk bytte klasse. Selv om dette innebar at alle elevene var nye, så var det verdt et forsøk. Jeg gjorde det med tanke på behovet for en ny lærer og med tanke på at jeg måtte prestere på skolen. I denne klassen fikk jeg respekt for mitt ”hørselstap”, og dermed turte jeg også å være frampå. Både i friminutt og skoletimer. Jeg hadde kontakt med ei jente, men utover det hadde jeg gitt opp det vennemessige for lengst. Pappa var ikke enig der. Han mente at jeg trengte folk rundt meg, så derfor gjorde jeg mine forsøk. I løpet av sommerferien hadde jeg dessuten anskaffet min første jobb som telefonselger, så jeg brukte det som unnskyldning den lille tiden jeg ”dessverre” måtte være usosial hjemme. Det var også her jeg kom i gang med fast trening. Når jeg ikke jobbet trente jeg. Når jeg var for sliten til det gjensto skolearbeid. Mer hadde jeg ikke tid til. Det var for mye å forlange. Mer stress enn givende. Samtidig så levde jeg i en boble. Tiden fløy forbi og jeg tok meg ut maksimalt dag for dag.

Halvåret etter arrangerte jeg klassebursdagsfest, men det var kun guttene som kom. Jeg tok hintet med andre ord. Å være god venn med guttene var hyggelig det. Jeg har alltid sett på gutter som venner. Aldri noe mer. Ingen forhold eller kjæreste her i gården. Jeg slet jo med å få innpass blant jentene. De hadde liksom ”tatt sin plass”, mens jeg kom diltende etter. Det var kanskje like greit. Ble ikke så masse drama og styr, da. Tross dette var klassen generelt mye bedre. Jeg fikk aldri ordentlige venner som jeg var med på fritiden, men dog pratet faktisk folk til meg. Bare det hjalp betraktelig på humør og motivasjon til å komme gjennom skolehverdagen. Og innimellom hang jeg med folk i andre klasser også. Et av de øyeblikkene jeg husker best var da J hadde kjøpt tilbudspepperkaker på Rimi. Alle flokket seg rundt henne, mens jeg sto litt i bakgrunnen. Jeg kjente henne jo ikke, så jeg synes det var frekt å spørre. Plutselig sier hun; ”vil du ha”? Jeg har ikke ord for hva jeg følte der og da. En blanding av takknemlighet og lykke. Ja, for lykken kan jo ikke måles i penger. Bare at noen tenkte på meg. Det var hva jeg hadde savnet. Så kom konfirmasjonstider og jeg tok mitt viktigste valg noensinne. Humanetisk konfirmasjon gav meg alt jeg kunne drømt om. Til tider kunne man nesten trodd det var jeg som var kursleder, så engasjert som jeg var. Jeg fikk dessuten et par venninner utenom. De ba meg i bursdager, med på fester, på strandturer, osv. Da møtte jeg naturligvis på flere og flere, og slik utviklet jeg stadig et nytt kontaktnett. Jeg merket hva bedring i det sosiale liv gjorde med meg, og hvor godt jeg hadde av å slutte med jobb. Den hadde til en viss grad gjort meg altfor selvstendig, uavhengig og voksen – og det litt for tidlig. Selvfølgelig er det bra å klare seg på egen hånd, men aldri i den grad at ”egoismen” går utover livskvalitet og ungdomstid. Jeg lot meg vel litt påvirke fra alle kanter. Jo mer jeg fikk innpass, jo mer følte jeg for å ”bli bedre”. Ja, for da kunne jeg jo få enda flere venner og være enda mer populær. Noe gikk galt. Alvorlig galt. Mitt uskyldige ønske skulle vise seg å bli fatalt. Ortoreksi var resultatet. Resultatet av perfeksjon, overtrening og underernæring. Folk så det ikke. De visste ikke at jeg slet. For dem var jeg bare en attraktiv jente og en langt forbedret utgave enn tidligere.

 

 

Jeg trodde jeg hadde tid nå. Jeg håpet jeg kunne yte alle mine ressurser til å være ungdom. Alle mulige folk ville jo være venn med meg. De sendte meg meldinger. De spurte om vi skulle treffes. Om jeg ville bli med på fest. Ingen skjult agenda. Ingen utnyttelser. Jeg følte meg bra. Bedre enn noensinne. Bedre enn alle andre. For første gang hadde jeg det godt med meg selv. I alle fall for en liten periode. ”Hvordan kan du være så flink på skolen?” ”Hvordan orker du å trene så mye?” ”Hvordan klarer du å spise så sunt?” Jeg elsket å høre deres ”misunnelse”. Samtidig preget den meg ekstremt. Jeg kunne alltid bli litt bedre, prestere litt bedre og spise litt mindre. Det var bare tid det sto på. Tiden som burde blitt prioritert til venner. Den kunne jeg ta av. Jeg takket nei på meldinger og fant på unnskyldninger for at jeg ikke kunne møte opp. Folk måtte jo bare forstå. Dum som jeg var lot jeg dette pågå. Jeg skjøv vennene lenger og lenger unna. Så langt unna at det til slutt hadde føltes teit å ta kontakt.

 

På videregående var det på ingen måte endringer. Like lite sosial på fritiden som tidligere. Enda mer opptatt av å bli akseptert, og enda mer redd for å feile. Ny jobb ble dessuten mitt nye hjem, og jeg elsket (elsker) den. Ortoreksien utviklet seg faretruende raskt til anoreksi. Ingen la merke til det. Ikke før jeg ble tvangsinnlagt på bristepunktet mellom liv og død. Først da var anoreksien blitt tydelig….

 

Da jeg ble utskrevet fra sykehuset halvåret senere var jeg innstilt på å bli mer sosial. Etter en fantastisk russetid hadde jeg fått et helt annet forhold til folk jeg så vidt hadde hilst på i løpet av tre år. Kanskje var det medlidenhet og at de synes synd på meg, men det fikk så være. Jeg tror sjelden jeg har hatt det så gøy før. Det var selvfølgelig derfor jeg gikk med forhåpninger også. Samtidig som jeg gruet meg. Jeg visste hva som ventet. Jeg visste at de fleste 92’ere skulle reise hit og dit. Mens jeg; jeg skulle igjen omfavne ensomheten. Og slik ble det. 1 år hjemme. Omtrent ikke utenfor dørterskelen. Da jeg begynte på skole året etterpå kom jeg i klasse med folk jeg ikke kjente overhodet. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet. Å fullføre var viktigst. Til min gledelige overraskelse ble jeg for første gang med i en jentegjeng, og vi hang en del sammen – både på fritid og hjemme. Jeg visste jo også at dette ikke ville vare for evig, så året etterpå var det ”på’n” igjen. Ut å skaffe nye venner. Ehm. Nei. Men det skal sies; sånn litt ut av det blå kom jeg i kontakt med mange, og det skulle vise seg at en av disse også ble min beste venninne. Vi har god kontakt og finner på ting støtt og stadig. Det samme året utviklet jeg også et annet nært og betydelig vennskap, og også her har jeg fått en venninne for livet.

 

Det er viktig å poengtere dette med ensomhet, og desto viktigere å sette ord på den – istedenfor at det blir noe man unngår. Ved å ”leke” psykolog har jeg prøvd å grave i min egen fortid. Fordi jeg vil forstå. Forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt. Hvorfor jeg ble som jeg ble. Jeg kommer riktig nok fra et kjærlig hjem. En skikkelig kjernefamilie som er mer sammenspleiset enn familier flest. Mamma og pappa har gitt meg alt. Kjærlighet i lange baner ikke minst. Aleksander har vært verdens beste bror. Allikevel. Det har tydeligvis ikke vært nok. Nok i forhold til en god oppvekst og oppdragelse, ja. Nok i forhold til trygghet, ja. Nok i forhold til hvordan jeg så på meg selv, nei. Nok i forhold til å bygge selvtillit, nei. Hjemmekjær er vel og bra, men jeg hadde nok hatt godt av litt andre impulser. Litt mer sosial tid. Mine tider som skolebarn er tilbakelagt, og jeg finnes ikke sint eller bitter i ettertid. Bare litt lei meg. Lei meg for at jeg ikke tok mer initiativ. Lei meg for at jeg undervurderte meg selv. Lei meg for at jeg lot enkelthendelser skyve meg tilbake. Lei meg for…. Tja. Jeg skulle bare ønske jeg turte å slippe folk inn på meg, og jeg skulle ønske jeg hadde spurt to ganger istedenfor å svare på noe jeg antok jeg hørte. Jeg skulle ønske jeg ikke var så redd hele tiden. Hvorfor lot jeg meg vippe av pinnen? Hvorfor lot jeg hørselen sette en stopper? Hvorfor prioriterte jeg som jeg gjorde? Det var jo kun ene og alene min feil. Ikke utseendet mitt. Ikke personligheten min. Ikke hørselen min. Jeg var bare altfor redd for å satse. Tørre å ta stegene. Hvorfor? I fare for å bli avvist. Men hvem avviste jeg egentlig? Jo, meg selv.

 

 

 

 

 

   

Tildelt mamma

Her i familien har vi en tradisjon med å gjøre litt ekstra stas ut av markeringer, uavhengig av om det er små eller store anledninger – bursdager, jubileer eller morsdag, slik som i går. Det er jo så hyggelig med slike feiringer, nettopp fordi det er viktig å vise at man setter pris på hverandre. Og etter alt vi har opplevd sammen kunne ikke familien vært mer samlet. Derfor utnytter vi de mulighetene vi får, og årets morsdag var intet unntak. Koselig gåtur, rosa hjemmelaget hjertemarsipankake, roser og pakkestund. Egentlig skulle det bli en overraskelsesmiddag også, men grunnet døgnets 24 timer rakk vi det rett og slett ikke. Tolket jeg mine familiemedlemmer rett så holdt det nå greit med en såpass mektig kake uansett. Ja, for i år ville jeg gjøre skikkelig stas (mer enn bare en skinnveske) på verdens flotteste mamma. Men; selvsagt ikke på egen hånd. Er mange prosesser som kan gå galt på veien til et vellykket sukkerbrød, men omsider ble det nå stekt, avkjølt, fylt og pyntet. Kanskje ingen deltaker til kakekrigen, men dog fikk jeg kommentarer på at den så kjøpt ut. Det må da være godt nok. En vakker kake min mamma verdig. Full av sukker, men viktigst av alt; kjærlighet. Mamma var strålende fornøyd, og vel; da kan ikke jeg annet enn å smile innvendig. Mamma fortjener det beste…

Gjennom tiden har vi utviklet et unikt vennskap. Mamma er langt mer enn bare en mamma for meg. Rollen som både bestevenn og forbilde er hennes. Det går ikke en dag uten at denne damen inspirerer meg på en eller annen måte. Utseendemessig er en ting, men den godhet hun utstråler er virkelig beundringsverdig. Hun er det mest omsorgsfulle, snilleste og varmeste mennesket jeg kjenner. Ikke bare tok hun godt vare på meg gjennom oppveksten, men hun har stilt opp til alle døgnets tider og derfor vært en uvurderlig støtte gjennom hele sykdomsperioden. Faktisk hadde jeg ikke sittet her i dag om det ikke var for henne, så det sier vel det meste. For en fantastisk OG nydelig mamma jeg har!

 

 

  

Ingen flere år uten mening!

Alle var vi veldig optimistiske da jeg en vårdag i mai 2011 ble utskrevet fra Ullevål, og for all del; det hadde vi god grunn til. 6 måneders fengsel var over, og jeg var klar til å ”møte hverdagen” mer motivert enn noensinne. Lærepengen hadde hatt en funksjon sånn sett. Sommerferien ble super. Vi reiste nedover i Danmark, og hadde det så bra som familie. Endelig ordentlig samlet igjen. Middagene gikk som så, men det positive var vel heller at de andre måltidene gikk bra. Jeg mestret nye ting og sto i nye utfordringer, uten å flippe totalt ut på grunn av endringer og spontanitet. Så kom hverdagen… Mamma og pappa skulle tilbake i jobb. Aleksander tilbake på full skole. Og jeg? Jeg hadde ingen planer, fordi jeg trengte et friår hjemme til å samle energi og mobilisere nye krefter. Vel; det var det jeg trodde, men til min store fortvilelse hadde jeg så feil som det var mulig å ta. Istedenfor å bygge meg opp, ble jeg trykt ned. Jeg ble sykere og mer deprimert dag for dag, og det stod på styrke hvorvidt selvskadingen skulle bli realitet igjen. Hodepine hadde jeg konstant. Jeg gadd ingenting og sov meg gjennom de dagene jeg hadde huset for meg selv, som så å si var over halve uken. Dørstokkmila var så tung at jeg heller lot være. På mange måter dannet jeg mitt eget fengsel her hjemme. Jeg gikk sjelden turer, og holdt avstand til venner. Jeg følte meg ikke klar. Det lille input utenfra ble de gangene mamma tok initiativ til å gjøre noe med meg. I og med at hun hadde en jobb i tillegg så sier det seg selv at det ble begrenset. Selv legen sa jeg så sykere ut. Ansiktet hadde liksom mistet den naturlige gløden, og håret var mer flisete. Til og med blodprøvene var forverret. Altfor ensidig kost. Vekta derimot, den forholdt seg som alltid. I frykt for hva som ville vente meg om den gikk nedover, turte jeg ikke å tulle noe der.

 

Aldri før har jeg angret så mye på et valg. Angret for at jeg ikke søkte videregående da jeg var på tvang. Angret for at jeg ikke forsøkte å overbevise legen om at jeg måtte jobbe. Angret for at jeg isolerte meg såpass sosialt da jeg var innlagt. Uansett hvor syk jeg var, så var det nettopp den slags rutiner jeg hadde behøvd. Noe å gå til, rett og slett. Jeg er en person som får mer energi av å jobbe/gå på skole enn jeg gjør av å ”late meg” hjemme. Psykisk helse skal en ikke spøke med. Jeg har lært av en dum feil jeg aldri noensinne kommer til å gjøre igjen. Til neste år står jeg igjen på bar bakke overlatt til meg selv. Dilemma, tja… Jeg er ferdig med videregående om bare få måneder. Disse tre ”ekstra” årene har gått så mye fortere enn antatt. Skal jeg være ærlig så håpet jeg jo at jeg var der hvor jeg kunne søke jussen. Tilnærmet frisk, selvfølgelig. Når det ikke er innenfor fornuftens grense og helsemessig korrekt så må jeg ty til andre løsninger. Etter en positiv samtale med sjefen tidligst i dag blir løsningen mest mulig jobb. Så enkelt, og så fantastisk. På et forsvarlig plan, selvsagt. Er det nettopp noe jeg har hatt dårlig samvittighet for, så er det det faktum at jeg har verdens beste jobb, men at jeg ikke har kunnet jobbe ofte nok etter jeg ble syk. Det er noe ekstra spesielt med Elkjøp Linden, fordi jeg var en av de få som ble ansatt og dermed var med på å bygge alt helt fra bunnen av. Jeg kjenner hver krik og krok, og den føles nesten som mitt andre hjem. Jeg ser sånn fram mot å komme ordentlig tilbake, og det gjør så godt å vite at jeg har en plan for det kommende året. Bare tanken gir meg en skikkelig godfølelse i hele kroppen!

 

 

  

Kresen VS anorektisk

21 år som superkresen. 6 år med anoreksi. Av og til lurer jeg nesten på hva som skulle bli verst. Ironisk nok. Her er et upostet innlegg jeg skrev høsten 2010. UA er en forkortelse for hva jeg tenkte før jeg ble syk, og MA er en forkortelse på hvordan jeg ble påvirket av sykdommen. Et nokså vrengt hode vil jeg si. Resten av innlegget ble fullført tidligst i dag…

 

* UA: Jeg liker ikke hvit fisk. MA: Jeg presser i meg hvit fisk, fordi det er det minst kaloririke middagsalternativet.

* UA: Jeg spiser ikke gryterett selv om jeg har plukket ut alle grønnsakene, fordi jeg enda kjenner løk- og paprikasmaken. MA: Jeg spiser ikke skolematen selv om jeg kastet osteskiva, fordi brødet enda inneholder spor av ost.

* UA: Jeg drar ikke på restaurant, fordi jeg kun ender opp med å spise proteinkilden da jeg verken liker saus, svært lite tilbehør og grønnsaker. Det samme gjelder også cafeer hvor jeg som regel ender opp med et tørt upåsmørt rundstykke. MA: Jeg drar ikke på restaurant, fordi jeg ikke vet hvordan maten er tilberedt.

* UA: Jeg drar ikke i selskap, fordi jeg ikke vet hva som blir servert. MA: Jeg drar ikke i selskap fordi det er så mye styr med å planlegge måltidene.

* UA: Jeg går ikke inn på McDonalds, fordi jeg brekker meg av lukta. MA: Jeg går ikke inn på McDonalds fordi jeg er redd for ”flyvende kalorier”.

* UA: Jeg er ingen søtmoms. MA: Jeg spiser ikke sukker, fordi det er gift for kroppen.

* UA: Jeg bruker karri, fordi det hører til fiskeboller. MA: Jeg bruker alle slags krydder for å overdøve mest mulig av matsmakene.

 

 

Det er like vanskelig å beskrive som det er å begripe/forstå. Jeg er fullt klar over at på grunn av min kresenhet og manglende smakssans kan jeg for mange minne om et lite barn. Er vel egentlig bare de som kjente meg før jeg ble syk som faktisk vet hva jeg snakker om. For alle andre er jeg bare ”hun med anoreksi” full av ”dumme unnskyldninger”. Jaja. La gå. Det er jo ikke synd på meg. Jeg bor i Norge og har alltid hatt alle muligheter til å smake og utforske matverdenen. Det at jeg er småspist og svært så kresen kan ikke jeg noe for. Men klart det er en påkjenning, og særlig fikk jeg merke det etter jeg ble syk. Ja, for da var det plutselig anoreksien som satt begrensninger, og justerte på det lille jeg likte fra før. Men, så skal en ting sies; etter jeg ble syk har jeg blitt enda litt mindre kresen, så faktisk der kan jeg si noe positivt om sykdommen. Hvorfor? Jo, fordi jeg har blitt tvunget til å like ny mat. Tilvenne, riktig nok. Knekkebrød, frukt og vann hadde jeg strengt talt ikke overlevd særlig lenge på. Som jeg eksempelvis skrev over; hvit fisk. Jeg elsker det ikke, men jeg kan fint spise det uten ubehag. Hadde det ikke vært for anoreksien ville jeg nok aldri vurdert å teste andre matvarer enn de jeg var vant med fra før, så da er det jo ekstra gledelig at noe har trumfet gjennom. Til min egentlig store overraskelse. Tross at det meste er sunne valg, da, men dog ganske normale vurdert i syn av en gjennomsnittlig person. Med denne forinformasjon og ved å fortsette lesingen forstår dere kanskje hvorfor jeg føler en såpass seier på dette plan. Jeg prøver som sagt å blogge minst mulig mat (da det er veldig skambelagt), men akkurat dette er en del av min reise, så jeg ser at den må med. Her fokuserer jeg for første gang på ting jeg liker, framfor ting jeg ikke liker. Det er alltid smartere å se muligheter framfor begrensninger – sa en gang en klok jente…

 

”Tidligere hadde jeg levd på knekkebrød og spekeskinke. Nå var jeg for tynn til å bestemme selv”

De mente jeg ikke kunne ta ansvar selv. BUPA altså. Jeg ble tidlig introdusert for brød. Det var såpass mye mer energitett i forhold til mengde, så det var jeg bare nødt til å lære meg å like. Utover det gikk det dårlig med å ”forsøke kostliste”. På hjemmefronten var det enklere. Jeg var jo allerede såpass styrt av anoreksien så de gode gamle middagene måtte vike til fordel for nye oppdagelser i butikken. Etter en runde med grillen ble jeg begeistret for ørret og scampi, noe jeg tidligere aldri hadde turt å teste. Det ble derfor ørretkoteletter til middag den dagen barnepleieren skulle overvåke oss. Også måtte jeg ha grønnsaker ved siden av, og et kokt brokkolihode senere var jeg overbevist. Brokkoli skulle det være. Til alle varme middager. 

 

Vi ble sterkt frarådet å dra på ferie det året (2010), men for å bevare familiefreden (jeg har tross alt en bror også) så valgte vi en enkel uke på Sørlandet. På betingelsene av at jeg spiste minst et brødmåltid og minst en alternativ middag i løpet av dagen. Jeg visste før jeg dro at jeg ikke kom til å gå inn for det, og jeg tror innerst inne at foreldrene mine skjønte at oppdraget var dømt til og mislykkes. Det var bare det at vi var så slitne alle sammen, og en friuke kunne ikke passet bedre. I Lyngdal gikk det hardt for seg. Første dagen tok jeg med eget brød på hotellbuffeten, som dagen etter var mugnet i solsteken. Til min ikke så store fortvilelse, siden jeg hadde backup av knekkebrødpakker i bagen. Nå som brøddeealen var over skyldte jeg i det minste foreldrene mine å prøve ut middager. Ingen restaurantbesøk kom på tale. Helstekt fettete kylling – glem det. Jeg lette febrilsk i butikkene etter noe annet enn kalkunskinke, og vel; jeg bestemte meg for å teste fiskekaker. Innholdsfortegnelsen var som så, men kaloriinnholdet kunne jeg leve med. Fiskekaker ble innkjøpt, og det skulle vise seg å bli min nye livrett. Fra og med sommerferien og fram til innleggelsen i november var det så å si kun dette jeg spiste til middag.

 

Innleggelsen startet med sonde før den kunne tilnærmes et normalt kosthold. Kravet var flere type pålegg, og da måtte jeg også her svelge noen kameler for å ”innfri”. To pålegg jeg lærte å like var nøkkelost og smørbar skinkeost. Dermed hadde jeg noen pålegg å leve på de to ukene før jeg gikk over til næringsdrikker. Overflyttelsen til RASP gjorde også slik at jeg ”gav maten et forsøk”. I alle fall for et par dager. Jeg lærte meg å spise andre type smøreoster, også. Samt firkorn og soyamelk. I tillegg smakte jeg på bokstunfisken som var iblandet middagen, og vel; jeg likte det sånn ca. Stort mer samarbeidsvillig gane kan jeg neppe skryte på meg, så vi hopper fram et stykke i tid. Fram til utskrivelsen – lykkens dag! Da jeg kom ut fra sykehuset skulle man tro det nærmest stod ”fritid” skrevet i panna på meg. Søkeprosessen for et nytt vgs var utgått. Jobbe fikk jeg ikke lov til. Det ble mitt tøffeste år hittil. Mamma ble min beste venn. I et forsøk på å få tiden til å gå dro vi stadig på cafe. Jeg hadde aldri forstått meg på de som greier å drikke smakløst varmt vann (også kalt te), men akkurat nå måtte jeg også begynne; for kosens skyld. Og avhengig; det ble jeg. Av middager fortsatte jeg som før, men inkluderte nå tunfisken i diverse egenkomponerte retter. Også quorn ble et nytt tilskudd til ”liker-familien”. For ikke å snakke om min fantastiske grønnsakssuppe som gjorde at jeg fikk sansen for flere typer grønnsaker; deriblant blomkål og sellerirot. Brød var ut. Det spiste jeg ikke med mindre jeg virkelig måtte, så jeg lette febrilsk etter andre alternativer og supplement til lunsj. Skogsbærskyr ble en av dem. Jeg som var så opptatt av fitnessbloggere hadde lenge lest om den ”fantastiske cottage cheesen”. Jeg googlet meg opp og ned på bruksmetoder/oppskrifter samt kaloriinnhold. De første gangene minte smaken meg mer om noe som var utgått på dato, enn noe som var spiselig, men siden jeg var så desperat på å like det fortsatte jeg å plukke med meg begeret fra butikkhyllen. 5 uker skulle det gå til jeg spiste mitt første ordentlige måltid cc, og siden den dagen kan jeg ikke tenke meg et liv uten. Lomper var jeg også nysgjerrig på. Potetsmaken kunne jeg ikke fordra, så det ble en runde i ovnen. Til de var ekstra brente selvsagt. Jeg kan underskrive på at det beste jeg spiser til lunsj er ulike blandinger med cc eller stekte lomper med syltetøy/philadelphiaost. Og fordi jeg må få i meg ekstra salter koser jeg meg med saft utblandet i farris/taffel eller småposer med rischips. For så vidt kurert sukkerangsten en del også, da jeg blant annet er supersvak (og ei heller redd for å innrømme det) for New Energy-sjokoladen. Enda noen nye kryss på ”liker-listen” min.

 

Sprøtt å tenke på at jeg faktisk har tilvent meg en del nytt på 6 år. Hva blir det neste på matreisen? Kanskje ikke så mye. Nå er i grunn kostholdet bra nok ernæringsmessig. Det er bare kalorinivået som henger igjen. Derfor må jeg nok tilbake til tiden før anoreksien fratok meg livet. Ingenting er viktigere!

 

 

 

 

Plus size – feil, det også.

Jeg er sikkert ikke alene om å ha sett bildet under – som for så vidt florerer på sosiale medier i disse dager. Fornøyd er vel og bra, men…. Det bør være en sammenheng med hva som er realistisk. Jeg forstår nemlig ikke denne hyllesten til store, frodige damer som bruker størrelse x+. I mine øyne er denne type plus size modeller minst like ille som altfor tynne size zero modeller. Damen i på bildet (i str 54) er langt fra et sunt forbilde da hun ”sliter” minst like mye som hun på ofw med skjelettkropp. Bare på en annen måte. Ingen representerer dagens idealer eller ”kvinnen I gata”. De er ikke som gjennomsnittet. De bruker ikke gjennomsnittsstørrelsen… Hvordan skal det da få innvirkning på folk flest, egentlig?

(Håper ingen tar seg nær av innlegget – dette er kun basert på mine meninger, og jeg er fullt klar over at det er ulike oppfattelser!)

ROLLEMODELL: Tess Holliday har en haug med følgere på sosiale medier, og legger ut bilder, tekster og slagord for å inspirere kvinner til å elske den kroppen de har. Foto: Skjermdump fra Instagram

 Bilde; minmote.no