Når én New Energy blir usunt

Jeg kan ikke annet enn å le av Lørdagens hendelse på Kiwi. At jeg som ungdom, eller menneske, skal bli stemplet som usunn idet jeg henter en New Energy fra hyllen. Hm… Hva skal man si? Jeg som egentlig ikke liker ren sjokolade eller rene sjokoladeprodukter: sjokoladekake,  sjokoaldepålegg, sjokolademelk, sjokoladepudding og sjokoladeis. Derimot liker jeg smaken av melkesjokolade dersom den kun utgjør noen prosent av produktet. Som et trekk på saftisen, småsjokololaden, gelegodiset, eller proteinbarene – der sistnevnte er min største svakhet. Usunt eller ei. Men det var Lørdag. Jeg kjøpte favoritten min, New Energy. Noe jeg sjelden gjør skal jeg være ærlig. Studentbudsjett. Til mitt forsvar er det eksamen snart. Sjokoladen er for øvrig verken spist opp eller forsvunnet. Jeg er gjerne en person som har sjokolader liggende i 3 dager i kjøleskapet. Blir bare litt for søtt å trykke nedpå 50 g sukker. Forstå det den som kan. Det går en bit i ny og ne liksom. Ja, det er ironisk at jeg påpeker dette, og ikke noe jeg føler jeg må forsvare. Dette er prinsipielt. Poenget? Det å bli kalt usunn for å kjøpe én sjokolade på en Lørdag, er for meg noe spesielt. Ikke skjønner jeg at en slik kommentar kan komme fra en med vognen full av posesupper, butikkbrød, fettholdige smør og oversukrede yoghurter. Skal jeg virkelig dra sammenligningen lenger? 

 

Det å betegne en person som sunn eller usunn, tror jeg er noe av det dummeste vi gjør. Ja visst er det sunne og usunne produkter, men det handler i største grad om balanse for hvordan ens kosthold kan defineres. Om jeg kjøper en sjokolade, men er 85% sunn utover det, så føler jeg meg ikke akkurat spesielt usunn. Hadde jeg spist flere om dagen, så hadde saken vært en annen. Det må jo være hva JEG tenker og føler om mitt kosthold som skal ha betydning? Ikke det faktum at en kunde mener at denne matvaren ikke er bra for meg. Nei, jeg vet ikke jeg. Kjente bare jeg ble litt paff. Ikke skuffet. Ikke sint. Ikke lei meg. Jeg bryr meg null om hva folk mener, men det skremmer meg at enkelte ikke leser seg bedre opp på kosthold og diverse før de uttaler seg. Kunnskapsnivået i dette samfunnet er rett og slett faretruende lavt. Men da hjelper det å ta igjen med samme mynt – uten å være frekk, og jeg tror nok hennes holdninger er endret for bestandig. Istedenfor å gå inn i en diskusjon eller late som jeg følte meg krenket, gav jeg henne en vel gjennomtenkt setning: ”’Ja, jeg er sikkert bittelitt usunn 1 av 7 dager i løpet av uken, men du skulle bare visst hvor kult det er å slite med alvorlig kronisk anoreksi i 9 år. Hade”. Hun sa ingenting. Bare sto der og måpte. Digger det. Følte rett og slett på en enorm selvtillit og styrke. Hvem ler sist nå? Så med dette oppfordrer jeg egentlig normale folk til å kjøpe og spise den maten de vil ha, og legge seg langt unna hva andre gjør. Med mindre det er tungtveiende grunner til det. Som jo tilsier at terskelen legges et visst sted. Å legge seg opp i slikt, uten grunn, er rett og slett like teit som å sammenligne kropper, og det skulle vi slutte med – skulle vi ikke? 

Min fine mamma på besøk

Prisen for snilleste mamma går til, mamma. Jeg hadde lenge lovt at vi skulle ha en mor-datter-dag med overnatting, men hadde bare ikke klart å ofre en dato. Derfor bestemte jeg meg for at det måtte bli nå. Før jeg er ferdig med eksamen og tilbake i Horten igjen. Det går fort fram til det. Jeg og mamma har et utrolig nært forhold, og er det en som får meg litt opp når jeg er sliten eller nede, så er det henne. Nå er jeg ingen av delene for øyeblikket, men kjenner kanskje bare mer på savnet etter henne. Det er ikke mye som skal til. Et restaurantbesøk, noen rusleturer, en kikk i byen, overnatting og en digg runde på Ringeriksbadet som avslutning. Jeg føler meg som et nytt menneske. Etter at jeg bar tungt i Oslo forrige uke var det som om jeg hadde blåmerker oppå begge skuldrene. Jeg kjenner ikke særlig mye til det nå lenger for å si det sånn. Og om jeg synes det var utfordrende med badeland sånn med tanke på forhistorien min? Nei. Er over den greia der kroppen var tjukk. Selvsagt litt ubehagelig med denne nakenheten, men det går. Jeg må bare fokusere på meg selv og hva jeg er i badeland for å gjøre. Som jo er å bade, eller mest: ta badstu. Ingen badenymfe, men liker å plaske litt. Badstu derimot. Der kunne jeg sovnet. Lett. Det gir en ro og masse god energi. Etterpå. Nei. Mamma vet å skjemme meg bort. Med fire stjerners middag, med ny julegenser, med helsekostgodis, med proteinbarer, med badeland, og med enda mer brus. Og godt selskap – ikke minst. Ingen tvil om at vi har hatt noen fantastiske dager sammen. Jeg er så glad i mammaen min!

 

Jeg er ekstra motivert og ladet opp nå, så jeg har en god følelse på eksamen. Det har jeg forsåvidt hatt tidligere også, og jeg ser jo hvor bra det gikk. Så da er det kanskje ok å bruke eksamenstiden til noe litt annet. For mitt vedkommende er det faktisk enda en stund til. Kjenner jeg blir litt smågal av å ”holde på stoffet” i 2-3 uker. Jeg er best under press. Den siste uken. I hvert fall når jeg ikke får lov til å oppdrive noe mer. Læreren min har flere ganger gitt meg påpek om å holde beina plantet på jorden. Fristelsen blir bare litt for stor til å grave i alt rundt, lete i gamle saker og utdanne seg til hobbyadvokat innen de rettsområder som er pensum. Men det må jeg slutte med. Helt oppriktig. Min største svakhet er at jeg aldri kan få stappet hjernen full nok. Som sist uke da jeg googlet meg grønn om søppel i verdensrommet. Og egentlig skulle jeg bare ha et par linjer om konsekvensen av at statene gjør som de vil der oppe. Plutselig hadde jeg lest flere artikler om verdensrommet, og jeg gav meg jo ikke før etter 3 timer. Neida. Lærer aldri. Nå er det uansett stopp. Google er min beste venn, men også min fiende når det kommer til studiene. Jeg må nå fokusere på pugging, men fordi det er mer enn 10 dager til eksamen så lar jeg puggingen vente noen små dager. Jeg har for øvrig stålkontroll på pensum, men velger heller å bruke dagene fram mot siste uke på en mer alternativ måte. Det vil si at jeg komprimerer notatene, gjør dommene så enkle som overhodet mulig, sikrer alle innarbeidelser i mine tre samlinger og skriver oppgaver til det svir i hendene. Sistnevnte er faktisk sant. På Søndag skrev jeg over 6 teorioppgaver på 4 timer. Hver på 3-4 sider. Jeg er en maskin når jeg setter i gang. 

 

Imidlertid er det dette forberedende arbeidet som tar tid. Ikke det å lese. Lese gjør jeg nesten ubevisst. Selv når jeg står i dusjen. Fotografisk hukommelse er gull. Så jeg krysser egentlig bare alt jeg har. Jeg har snakket om å komme i mål med dette slitsomme pensumet nå i flere uker, men sannheten er at jo mer jeg har lært, jo mer vil jeg lære. Men så var det denne overdrevne googlingen min da, og den må legges på hylla. Nå. Det samme med dette blogginnlegget. Mamma dro akkurat (som er litt vemodig), og jeg er tilbake i gamle vaner, som nå er på tide. Fikk bare 6 timer før hun kom i går, og det blir nok ikke mer enn 4 i dag (For jeg har 8 timers oppgaveseminar i morgen!!!) Men men. Det som i alle fall er sikkert, er at familietid aldri er tapt tid. Uansett hvor mye eksamensboble jeg måtte leve i. Egentlig handler det bare om prioriteringer. Mens andre sover lenge, drar på fest eller bor på treningsgymmet, så bruker jeg tid på familie, verv, jobb, noe venner og meg selv. Det fungerer strålende!

Gratulerer til oss begge!

Det å få lappen i seg selv er kanskje ikke så stort i dagens samfunn, men for Aleksander symboliserer lappen langt mer. Den symboliserer en selvrealisering, en livsendring og et håp. Et håp om at jeg en dag skulle bli frisk. Et håp om at han en dag skulle møte livet igjen. Lenge visste vi ikke om vi turte håpe. Ja, barndommen innebar mye biler, men lidenskapen hans forsvant. Da jeg ble syk. Da var ingenting moro lenger. Især ikke bilkjøring. Mye fordi øvelseskjøring begynte å handle om min kontroll over mamma og pappa i overdreven trass og trusler. Gjennom Majorstua, på E18 i verste rushet, parkering på Gardermoen, mm. Jeg skulle ALLTID kjøre. Også fikk jeg lappen, i en tilstand der lite tilsa det var mulig. Dessverre ble det ikke mindre tvang og trusler. Nå skulle jeg i tillegg kjøre i utlandet. På Autobahn, i storbyer, inn på Kielferja, mm.  Med en reaksjonssans lik 30% og en kropp fullstendig blottet for næring og fett. Det er ikke rart Aleksander tok avstand fra bilkjøring, både i redsel, men også protest. Og denne ”protesten” pågikk lenge. Alltid med begrunnelsen: ”Det er din feil”

 

Så klart var det tøft å høre hver bidige dag at det var min feil. Min feil at han ikke kunne utrette noe eller ha det gøy. Som om det ikke var tøft nok å være syk. Uten at jeg klandrer Aleksander for det i dag. Jeg tror det var viktig at han satte ned foten. Viste meg at det ikke er ok å holde på slik jeg gjorde. Fordi det ødelegger langt flere sin psyke. Fordi det griper inn i familien på en så uheldig måte at sykdommen til syvende og sist ikke er verdt det. Med Aleksander fikk jeg denne påminnelsen nesten daglig, og selv om jeg ikke tok den seriøst, så har den hele veien vært med i underbevisstheten. Det var nok noe av hans intensjon. 

Etterhvert som årene gikk og Aleksander ble eldre forsto jeg imidlertid at lappen ikke lenger styres av min daværende sykdom. Jeg så at han synes det var stress å be mamma kjøre han til og fra lysløypene, eller pappa være med på sykkelritt. Jeg så at han ikke lenger greide å skjule seg bak at sykkelen dekte behovet. Ja. Han kom seg fra A til B, men han kunne ikke sette fra seg sykkelen hvor som helst – ei heller transportere så mye mer enn litt skiftetøy. Også merket han vel at det var mer og mer normalt å ha lappen i en alder av 20+. Han bare sa det ikke. Han ville liksom ikke ”gi meg gleden” med at han skulle starte å kjøre. For ja. Det var minst en like stor glede for min del. 

 

Jeg tok en prat med Aleks, og vi ble enige om at 5 Mars var dagen, for da hadde jeg hatt lappen i 5 år. Aleks var noe motvillig, men gikk med på å prøve, selv om dette ikke var ”noe gøy”. Jeg så det som en tillitserklæring. 5 Mars, 5 års-dagen, ble med tankene – for her hadde ikke jusstudenten lest seg godt nok opp på lovgivningen. Pussig nok. Dermed forsvant muligheten bort i ex-phil-pensum, flytting og erstatningsrett. Aleks var inneforstått med at en busy søster tilsa at muligheten til å kjøre var nær sagt 0. Men. Det er Madelén vi snakker om. Hun som aldri gir opp. Hun som riktig nok ble sint på lovverket en gang, men som samtidig lovet Aleksander at hun skulle være med han hele veien. Og hun skulle være frisk nok til at han kunne føle seg trygg. Men frisk i ordets rettmessige forstand? Den så ingen av oss komme. Uten at jeg skal få dette til å handle om meg. 

 

Så ja. Høsten 2017 var anoreksien en historie, og 20 Desember 2017 kunne jeg lovlig ledsage Aleksander. Han fikk til og med gavekort på kjøretimer ved ”Madeléns kjøreskole”. Jeg hadde full jobbing tom 21 Desember, men bortsett fra det kom vi i gang til ganske avtalt tid. Derfra gikk det bare fremover. Første kjøretime var på kveldstid i mørket, snø/is på stranden. Andre kjøretime i boligstrøk, også kveldstid. Tredje kjøretime i 80 km i tåke, og fjerde kjøretime på E18. Ikke før femte kjøretime fikk han endelig teste hva det ville si å kjøre i lyset. Ehm. Jeg er tilhenger av ”learn by doing”, og jeg tror det å vise tillit til et menneske er alfa og omega. Uansett hvor risikofullt det virker. Jeg tror ingen risiko har vært større enn min sykdom, uansett. Hardt å si det. I teorien tror jeg egentlig ikke at det kan finnes noe som er større risiko enn det vi bega oss ut på der. Bare se på det her: 

 

Aleksander fikk sikkert langt mer tillit enn normalt, men det mente jeg han fortjente. ”Klar” kommer med erfaring. Den får du lite av på en parkeringsplass. Det gir kun demotivasjon. Jeg turte ikke gå den veien ettersom jeg visste at kjøringen var mitt initiativ. Trolig litt inspirert av den opplæring pappa og mamma gav meg. Uansett. Gutten lærte å kjøre bil på 2-3 måneder, og jeg bisto i ferier og noen hjemmehelger. Resten har bare vært mengdetrening, delegert til mamma og pappa de gangene jeg ikke har vært i Horten – som er ofte. Noe jeg fort fant ut ble litt vel mye av det samme, så også her tok jeg grep og kontaktet kjøreskole, kommanderte han på teoriprøven og ordnet med alt det obligatoriske. Mye unnagjort i sommerferien og noe i høstferien. Kanskje litt vel hastverk å skaffe lappen under ett år etter han satte seg i førersetet første gang, men det viser jo at gutten har en enorm ståpåvilje. Jeg er så ekstremt stolt. Enda mer glad gjør det meg at han nå liker bilkjøring. At han ikke lenger føler at det er anstrengende eller kjipt. Også har jeg nå en som kan holde liv i Oscar mens jeg studerer, og det er jo strålende. Pluss at jeg har en sjåfør som forhåpentligvis henter meg om noen uker. Jeg har bare ikke tiden og roen til å reise hjem før eksamen. Noe som er et smart valg. Jeg skal ikke sitte på eksamen å vite at jeg kunne lest bedre på noe. Da skal jeg være utlest, utlært og yte 110%. Sånn er det. Og nok om meg. Det at Aleks nå har lappen er helt topp! Herregud så gøy denne reisen har vært. Jeg kommer aldri til å glemme turene våre (og alt det nye jeg har fått se av Norges land), da vi sammen pugget til bilteori og ikke minst da du besto bilteorien. Som jeg skulle ønske jeg også var vitne til at du besto oppkjøringen. Istedenfor satt jeg i forelesning. Jeg blir helt skjelven av å skrive dette jeg, men en ting er sikkert: Det blir kake, gave og feiring en eller annen gang i fremtiden. Har alt klart!

 

Innlegget er skrevet på forhånd. Aleksander fikk lappen i går, men da satt jeg som nevnt i forelesning. Hadde heller ikke tid til å blogge noe etterpå, da jeg dro rett på seminar med Juristforbundet i Oslo. Det pågikk fram til 15 (og jeg ble seriøst valgt til å lede alle bachelorstedene – gleder meg vilt! Dette er mitt hjertebarn og alt jeg har drømt om. Dette vil ta mye tid, kreve mye reising og være så givende som det er mulig å få blitt!), men da var det rett på venninnetreff. Derfor har jeg verken hatt tid til å lese noe i dag (tidlig opp i morgen!), ei heller få ut dette innlegget. Jeg kom akkurat inn døren, og er enda helt skjelven!!! Men altså: Etter all den motgangen min familie har opplevd, så føler jeg det er vår tur til å skinne litt 🙂