Enda bedre

Posted on
Julaften blir egentlig bare bedre og bedre jo eldre jeg blir. Jeg føler på en måte at jeg år for år greier å nyte og verdsette den ekstra mye. Kanskje mest fordi jeg feirer den med de menneskene som betyr aller mest for meg, og kanskje også fordi vi ikke gidder å være så himla A4. Ei heller har barn å ta hensyn til. Årets julaften ble igjen med oss fire hjemme. Med Disney til godt utpå formiddagen, tredemølla nærmere fem og julemiddag en gang på kvelden. Med såpass lite omfang av gaver, der så å si alle visste hva de fikk, måtte vi bruke ekstra tid på å pakke opp , filme, ta bilder og teste ut. Først ved midnatt fikk vi i oss dessert og snurret en julefilm. Når det bare er oss så kan vi nemlig slippe alt stresset med klokketider. Like bra jul blir det selv om.
Jeg har med tiden vent meg mer og mer til at bestemor og bestefar ikke er her sammen, eller at vi er et sted og feirer
sammen med dem. At bestemor ikke er her lengre, er særlig en påminnelse som kommer nå i juletider.  Likevel så er jeg takknemlig for de fine stundene og juleaftener vi fikk feire med henne, og også for at jeg enda har bestefaren min. Å sette ekstra pris på mennesker, er noe jeg ble bedre på etter alt sykdomsstyret. Dessverre en del år for sent. Likevel må jeg leve i nuet og se fremover – ikke bakover. Det er mye fint som venter.
Jeg nevnte for et par dager siden at det var mange som gruet seg til jul, pga maten. Jeg vet selvsagt at det ikke er alle grunner til at folk gruer seg til jul, men føler at bloggens kontekst inviterer til å omtale matufordringer og ikke økonomiske, sosiale eller psykiske utfordringer. Der vil jeg ta med at jeg hvert år bidrar på min måte. Jeg kjøper gjerne noe av disse selgerne, vippser et beløp eller gir en gave. I år pakket jeg inn konfekt som jeg leverte personlig til en som stod utenfor matbutikken, mens en annen gave ble lagt i en sånn overskudds handlevogn på Rema. Det er ikke for å skryte meg selv eller familien opp, men for å komme med en viktig påminnelse om at det skal lite til for å glede andre.
Især er det en tanke jeg kjenner på nå som jeg selv vet hvor fin julaften jeg har hatt. Jeg har som nevnt feiret den med favorittene mine. Men vi har også hatt en real pinnekjøttmiddag på bordet og riskrem og gelé i stuen. Vi har kjøpt inn masse ny og fin julepynt, og har fylt opp kjøleskap og spisskammers til randen. Fordi vi har råd til det. Litt slik standarden er og har blitt. Det var faktisk skremmende å være vitne til alle de desperate kundene på matbutikken lille julaften. Familien har også gitt hverandre og mottatt gaver, som majoriteten. De gavene vi aller helst trengte og ønsket oss. Jeg fikk en del gavekort og penger – ting jeg alltid har bruk for, og derfor setter stor pris meget stor pris på. I tillegg til en liten trillekoffert, som jeg skal ha til mine mange reiser med Juristforbundet + et dashbordkamera av mamma og pappa. Av Aleks fikk jeg et gedigent LED-lysende sminkespeil som skal friske opp den knøttlille leiligheten min. Som om ikke jeg fikk nok til bursdagen den 20. Nei. Alle gavene er jeg veldig fornøyd med. Jeg er også veldig fornøyd med at maten ble bra, selv om jeg spiste meg så kvalm, sliten og uvel at jeg lå rett ut 1 time. Tror kroppen fikk litt sjokk. Mildt sagt. Men: Det er det ikke alle som kan, og der kommer poenget mitt.
Noen der ute har gruet seg til jul. Kanskje i flere måneder. Fordi de vet at de ikke har penger til den ordentlige julemiddagen. Ei heller presanger, overhodet. Selv om vi er et av verdens rikeste land, så er det ikke til å komme unna at det finnes de i Norge som faktisk går godt under normalen. Som strever for å få endene til og møtes. Jeg vier en ekstra tanke til disse menneskene, og ser helt bort fra at det var lite gaver eller at mitt egne studentgavebudsjett var på fem tusen. Jeg har ingenting å klage over, men alt å være takknemlig for. Slik tror jeg veldig mange av oss kan tenke. Kjøpepresset, forventningene og holdningene kan vi alle revurdere. De kommende dagene blir for meg og familien enda mer kos. Kanskje selskapeligheter også. Jeg skal vel også omgås litt venner går jeg ut fra, men dropper festlighetene 2 juledag. Det er ikke der jeg får snakket med venner jeg ikke har sett på lenge, uansett. I tillegg er det jo kjipt at jeg ikke kan drikke alkohol – enda. Bare venter på litt prøvesvar.  
Formen er ellers fin, og jeg vier null og nada til julekalorier. De kommer i de former og mengder de vil. I dag har vi sovet godt ut, spist en lang frokost, spilt spill og gått en skikkelig fin tur i skogen. Enda flere Home Alone’s venter også. Vi har bare sett 1 og 2 – av 5. Mulig tiden før jul er bra, men romjulen, etter skuldrene er senket, er om umulig, enda bedre. Det er først da jeg kjenner på den ekte juleroen. Lite slår den. 
Uansett hvor mange ganger jeg trykker enter og lager avsnitt, så blir det tydeligvis ingen avsnitt. Enn så lenge må teksten bare gå litt i hverandre.

Til deg som sliter (og dere andre)

Posted on
Jeg vet hvordan det er, for jeg har vært der selv. Julen 2010 var ingen dans på roser, og det var heller ingen av julefeiringene fram til og med år 2016. Når jeg tenker tilbake på det så hater jeg meg selv. Litt. Fordi julen er min tid. Den tid på året jeg gleder meg mest til. Nedtellingen starter i Januar. Derfor skal jeg ikke gå rundt med frykt for at jeg har spist et pepperkakehjerte for mye, men på den annen siden heller ikke skamfull over at det ble kalkun på julaften – igjen. Jeg skal ikke ha slike bekymringer. Julen er glede. Og selv om jeg ikke er den mest altetende eller storspiste person, så har jeg også mattradisjoner. Det er pepperkaker, julestrømpe, julefrokoster, og nå også: pinnekjøtt. I fjor fant jeg tilbake til akkurat den ”julegleden”, og har ikke siden det sett meg tilbake siden. Jeg sa faktisk at jeg aldri kom til å spise det igjen. Uansett hvor frisk jeg ble. Fordi det er for mye fett, kalorier og alt det der. Men noe skjedde. Det måtte jo det.
Jeg har alltid elsket pinnekjøtt. Riktig nok å maule det med kokte gulrøtter til. Men for meg er det julemiddagen. Julemiddagen slik den også var før jeg ble syk. Kresen er og forblir jeg bare. Det er utrolig godt å være tilbake i de samme rutinene igjen. Riktig nok er det noe eksklusive julestrømpeinnholdet med barer, vingummi og chips bestilt på nettet, både sukkerfritt og proteinrikt, men det handler mer om at jeg ikke kan spise store mengder med e-stoffer og sukker.  Et par-tre haribobiter fra Aleks sin kalender er ok, men der stopper det for magen. Især når jeg er en pepperkakefråtser av en annen verden. Dessuten kommer godtet i tillegg til alt annet, og ikke som en del av kostholdet. Slik jeg gjorde før, da jeg for eksempel skippet et måltid. Ekstra proteiner er dessuten bare fint. Ergo blir det ingenting sykt ved strømpen min. Bare kos. Alle andre måltider med familien er ellers helt normale. Vi kan også spøke om kalorier, fett og julekroppen der vi sitter til bords. Julen for meg har derfor gått tilbake til sitt utgangspunkt, nettopp fordi jeg ikke lenger forholder meg til julekalorier. Det er utrolig deilig!
Med dette vil jeg vise andre at det nytter å komme seg ut av anoreksiens klør. Veien har riktig nok vært ekstremt tøff, og jeg vet at mange sitter der jeg en gang satt. Som ikke greier å nyte julen. Noe som er lett forståelig. Så å si alle sammenkomster involverer flere timer ved bordet og mye mat. Flere porsjoner. Mat med mye sukker og mengder av fett. Som det mest naturlige i verden. Det er nettopp det som gjør ting ekstra vanskelig. I tillegg også det at man blir ”sett”, men ikke på den måten man ønsker. Det blir gjerne spørsmål om hvorfor man ikke spiser det og det, eller ikke spiser i det hele tatt. Det blir blikk og kommentarer. Dette er sårt. Ofte uten at andre forstår. Mitt ønske er derfor at alle tar hensyn i julen. At vi ser de som sliter, men faktisk på en måte som gjør at de føler seg inkludert. På andre måter enn der hvor maten blir skrytt opp i skyene og den dårlige samvittigheten for juleribba kommer opp til debatt. Som en slags morsom spøk. Det er fullstendig lov å spise det man vil ved bordet eller innta måltidene på en måte som føles trygg. Det er også lov å ta utfordringer dersom en føler seg fristet og klar for det. Julen innebærer valgfrihet og ikke tvang. Det gjelder for så vidt oss alle. Det dummeste jeg hører er folk som ”spiser av høflighet” eller fordi det er forventet av dem. Vil man ikke, så vil man ikke. Så enkelt. Men viktigst av alt: Ro ned. Det er ikke kaloriene fra jul til nyttår som teller på totalen. God jul!

Da jeg hatet min egne bursdag!

Posted on
I skrivende stund går jeg inn i mitt 26 år. Det føles ganske rart. Tidligere hadde jeg en sterk avsky og forakt mot det å bli eldre, mens jeg nå har en mer positiv holdning til det. Fordi jeg ser tilbake på alt jeg har oppnådd fremfor det som enda venter. Det var noe som jeg bare måtte bli bedre på. Rett og slett. Selvfølgelig er det aldri noe gøy å bli eldre, fordi jeg helst vil leve ung for evig og alltid – men det går jo ikke. Dessuten er det noe interessant med å bli eldre også. Dag for dag erfarer og opplever jeg enda noe nytt som får meg videre. At jeg er utålmodig på fortsettelsen ville vært en stor løgn.
Tankegangen nå er veldig motsetningsfylt til den som var med sykdommen. Den gang jeg levde 50% i jobb og 50% under dyna. Jeg ville knapt feire dagen min, og orket så vidt å bli påmint at jeg hadde bursdag. Aller helst ville jeg det skulle være en hvilken som helst dag. Noe som for meg føles helt uforståelig. Nettopp fordi jeg fra barnealder elsket bursdag. Især min egen. Jeg var liksom hun som minte de andre på det. Ja, jeg blir faktisk sint, lei meg og flau av å tenke på hvor mange bursdager jeg har ”hatet”. Uff. Det sier jeg uansett hvor mye eller lite jeg har hatt å feire. Nå derimot kan jeg vise til at jeg har studert 1 1/2 år jus med best tenkelige snitt (nok en eksamen over forventet – denne gang statsrett, folkerett og eøs-rett), har en givende jobb og er nyvalgt leder for bachelorutvalget til Juristforbundet. Må være lov å skryte litt.  Noe utrolig er det også at syv år gamle Madelén klarte å peile ut en utdannelse og yrkesretning som skulle stemme så presis. Det gleder et voksende hjerte.
Det som er helt sikkert er at det skjer noe i livet mitt hele tiden. Mange utfordringer og mye fremgang. For ikke å snakke om at jeg kan jeg legge et helt friskt 2018 bak meg. 100%. Bare det er sinnssykt stort. Og nettopp av disse grunner skal jeg ikke klage over at jeg blir eldre. Jeg skal bare være glad for at jeg blir 26 år overhodet. Såpass brutalt ærlig vil jeg være. Dagen i dag skal kun tilbringes med familien. Vi skal ha juleforberedelser, lutefisk, pakkestund og en real runde med Home Alone. Slik jeg liker det. Da får jeg todobbelt opp med favorittene mine, for ja: Hvis jeg får velge mellom restaurant, selskap og lutefisk, så blir det sistnevnte. Det er jo tross alt min dag!

Et lite livstegn

Posted on

Jeg gikk inn i en tidligere juleferie i år, og det føles godt. Like etter eksamen tok jeg riktig nok imot alle de arbeidsvaktene som jeg kunne, og jeg deltok også på julebordet. Som nevnt er det godt med den totale forandringen fra skole til jobb. Jeg blir da et litt annet menneske. Akkurat som om jeg går enda mer all in. At jeg er en person som må ha noe å gjøre, er en sannhet med null modifikasjoner. Jeg takler ikke en hverdag der jeg vet at jeg kan sitte hele dagen for å se på serier. Det blir så stusslig. Etter 2 timer max, er jeg lei. Onsdag etter eksamen, og Søndag samme helg, var to dager jeg somlet bort. For det første sov jeg til lenge etter det hadde blitt mørkt ute. For det andre måtte flere måltider slås sammen. For det tredje var jeg konstant trøtt og sliten, og for det fjerde satt jeg oppe til langt på natt, drakk mye koffein og fikk knapt nok sove. Ikke orket jeg å lese forvaltningsrett heller, enda jeg er student i all slags form. Det høres kanskje ikke ille ut, men for meg er det nettopp slik mangel på rutiner som danner dårlige mønster. Da er jeg heldigvis glad jeg hadde jobbvaktene mine, og også at jeg bestemte meg for å dra så fort jeg ikke var sikret flere vakter. I tillegg til at jeg har noen viktigheter på sykehuset ila Desember – som jeg snart forteller nærmere om. Foreløpig: Det er ingenting som kan relateres direkte til den tidligere sykdommen eller er farlig. Likevel kjenner jeg på at jeg hater dette med sykehus og undersøkelser. Det får meg til å føle meg syk igjen, selv om det på ingen måte er dagens situasjon.

 

Jeg fikk mamma og Aleks til å hente meg, for nøyaktig en uke siden. Spontan som jeg er, ringte jeg ikke tre dager før. Neida. Jeg ringte 19 på kvelden dagen før. Slik er jeg. Jeg møtte heller ikke mye motstand, for å si det slik. De var overlykkelige for å få meg hjem, tidlig til jul.  Snille familien min. Vi tok Bærums Verk på vei hjem. Det jeg derimot ikke tenkte på var at jeg skapte et lite stress for meg selv. Jeg hadde matvarer jeg måtte rekke å spise opp, ting jeg måtte pakke ned og en leilighet som måtte shines 110%. Nekter å komme tilbake til noe annet, selv om husarbeid står nederst på listen over ting jeg liker.

Annonsørinnhold
Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode
Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

 

Nå er det jul som står på agendaen.  En litt annen jul å komme hjem tidlig i Desember kontra 21 Desember, slik som i fjor. Litt mer gøy å bli overrasket med pakkekalender som kan åpnes luke for luke, og ikke hele i ett. Dette året hadde jeg heller ikke forventet noe, men joda: mamma overrasker alltid. Jeg har kjent på julestemningen ganske lenge nå, og har allerede kommet i mål med julebrownies, kokosmakroner, risboller, brune pinner og en rekke brødbakst med mamma. Samt tre-fire besøk. Det blir trolig noen lussekatter senere i dag også. Selv er jeg ikke glad i noe av dette egentlig. Uansett hvor mye vi hadde endret på næringsinnholdet – bare for å ha det klart. Jeg holder meg til pepperkaker og gelé, og brødbakst i begrensede mengder. Og det skal sies: Det var en helt egen ro å komme hjem til huset med stor H.  Kanskje litt feil å si ettersom hele rommet mitt (plutselig!) er et eneste stort oppussingsobjekt og jeg måtte sove på det minste rommet for noen dager. Fikk bare beskjed pr telefon. Haha. Likevel tok det ikke mange minutter før jeg skjønte at dette var noe å ta med et smil. Egentlig har jeg jo ingenting å si. Jeg bor ikke her. Dessuten så er dette kun fordelaktig. Det blir et fint og lyst rom for studenten. Mørkegrønne vegger er ikke akkurat veldig motiverende for en som studerer jus. I tillegg er de veldig flinke, og jeg overlykkelig over at jeg slapp å ta jobben med å få ut alle gamle leker og dikkedarier fra hyllene og skapene. Jeg ble egentlig bare overlatt til å sortere alt det gamle. Det har gått noen søppelsekker der. Når det kommer til å kvitte seg med ting, er jeg nådeløs. Litt av forklaringen på hvorfor jeg involverte mamma minst mulig i akkurat det.

 

Jeg kjenner at jeg gleder meg til resten av Desember. Veldig i motsetning til de årene jeg var syk. Fremover er det min bursdag, enda mer besøk, disse sykehusturene og juletradisjoner som står på menyen, men jeg skal riktig nok fokusere noe på forvaltningsrett også. Det er ikke fordi jeg må, men også fordi jeg vil være noenlunde forberedt til semesterstart. Jeg kom meg gjennom 5 kapitler før jeg dro til Horten. Det går nemlig fort til neste semester. Allerede er 1 1/2 år tilbakelagt. Det minte meg på at eksamenskarakteren er klar om en uke. Akkurat der har jeg en meget god følelse, men man vet jo aldri. Mine forventninger er jo mine forventninger, og mer trenger jeg vel ikke å utdype det faktum.

Svelg nå stoltheten din, frøken!

Posted on

På Tirsdag gjorde jeg noe uventet. Noe som jeg aldri i livet hadde tenkt å gjøre. Fordi det ikke angikk meg. Fordi det ikke var viktig nok. Men sannheten er at det er mer her i verden enn å leve uten anoreksi. Det er så mye annet rart som også kan inntreffe. Jeg har jo en helse på generell basis, og den kan jeg virkelig ikke tulle med. Jeg kan ikke være så kry at jeg gir f. Ikke etter alt jeg har vært gjennom. Derfor tar jeg nå ingen sjanser. Riktig nok har jeg blitt dårlig etter alle vaksiner jeg hittil har hatt, men litt kvalme og vonde armer er faktisk verdt risikoen – selv om det ikke helt føles sånn nå på 3 dagen. I tillegg så har jeg undret fælt på om HPV-vaksinen kunne gi slikt som narkolepsi eller det som verre er, og om jeg rett og slett har vært for svak til å ta den. Men nå var det siste sjanse. Vaksinen er mer enn godt nok utprøvd, og jeg sterkere enn noensinne. Jeg ser kun fordeler med å komme inn i vaksinasjonsprogrammet, slik som tusenvis av kvinner har gjort før meg. Og jeg skal innrømme: Det føles faktisk godt å ta vare på seg selv!

Men: Uten å bli for skrytepave eller klagefant. Poenget er ikke denne vaksinasjonen isolert sett, eller at jeg mener alle bør følge meg, men det faktum at jeg sakte men sikkert begynner å bry meg mer og mer om helsen min. Det er ikke lenger bare snakk om å overleve eller fungere her og nå, men det er også en vei videre. En vei jeg skaper.

Annonsørinnhold
Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode
Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

 

 

Helt til slutt: Det har skjedd endringer hva angår plattformen til blogg.no, og derfor ser bloggen ut slik den gjør. Ikke vet jeg om det kan endres på, da jeg på ingen måte er ekspert på dette feltet og mine gamle HTML-koder har forsvunnet. Det kan derfor ta litt tid før jeg får det utseendet som jeg vil, dersom det overhodet er mulig. Kommentarfeltordningen er midlertidig, og det er egentlig bare fordi jeg vil se om det kan være aktuelt igjen. Jeg er litt mer for korte og presise tilbakemeldinger enn disse lange mailene, skal jeg være ærlig. 

Styrke

Posted on

Du er ikke sterk, før du har vært svak, sies det. Et ordtak jeg har levd på lenge. Nettopp fordi sykdommen gjorde noe med meg. Riktig nok tærte det på å leve slik jeg gjorde i de 9 årene. Å si at jeg ikke ville vært foruten anoreksi er en løgn. Kunne jeg sluppet ville jeg vært sjeleglad, men når jeg ikke fikk valget i første omgang, så er jeg glad for veien jeg har lagt bak meg. Hvordan jeg kom meg styrket gjennom, og hvordan jeg den dag i dag er beintøff. Tøffere enn toget. Takler all motgang. Ikke redd for noe i verden – annet enn å miste de som står meg nær. Det er der jeg er, og det er der jeg skal være. Sykdommen var et onde, men som tross det har gitt meg en kraft ut av en annen verden. En mental styrke jeg i starten ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Det er ganske sykt hvilken livslærdom jeg sitter på. Skulle trodd jeg var 90. Allerede nå kunne jeg skrevet den bokserien om mitt liv fra A-Å. Det er det få i min alder som kan. Uten at det blir fjas og komisk. At jeg takket nei til boken, var også en styrke. To ganger. Det er advokat jeg skal bli. Det er det jeg skal være kjent som. Ikke som offeret. Misforstå meg rett. Jeg angrer ikke på bloggen, og den skal helt klart få leve videre. Alt jeg har skrevet her, og alt jeg skriver videre, er en del av meg. Det kommer jeg ikke utenom, og det er greit. Jeg vil bare ikke promotere det mer enn jeg strengt talt gjør per dags dato. Fordi hverdagen min er så mye mer. Jeg er i mål med 1 1/2 år på jusstudiet og livet smiler. Jeg er på et stoppested jeg ikke hadde turt å drømme om før. Noensinne. Selv mer enn før jeg ble syk og alt det der. Ja, for nå har det blitt ”det der”. Jeg omtaler ikke sykdommen isolert lenger, men knytter den til alt rundt. Innleggelsen, legebesøkene, håpløsheten, vektnedgangen, sultestreiken, sonden, selvmordsforsøket, kontrollkommisjonen, sykehusvolden, redselen, angsten, permisjonene, ribbeina, sovingen, armbruddene og familiens desperate rop om hjelp. Det er så mye. Så altfor mye. Er det rart jeg sier jeg sitter på livslærdom, eller at jeg er mentalt sterkere enn noensinne? Tror ikke det. Såpass selvsikker må jeg nesten være.

 

Annonsørinnhold
20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig
20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Det som også er litt gøy, er at det ikke bare er mental styrke. I lange tider har jeg slitt med osteoporose. Eller. Slitt og slitt. Jeg har vel ikke direkte hatt noen plager med det sånn utenom at jeg har knekt armene, og hatt litt ryggvondt her og der. Utover det så er osteoporosen ganske harmløs utenpå. Innvendig er det verre. Der er det snakk om en blomkål som knaser. Jeg fikk derfor tidlig beskjed om at jeg verken kan løfte tungt eller sitte for mye stille. At jeg måtte få i meg tilskudd og mat med kalsium og d-vitamin. At jeg måtte ha fokus på jevnlig bentetthetsmåling. For en på 18 år var det tøft å få en slik beskjed, og for en som snart fyller 26 år, er det enda en kjip sannhet. Imidlertid var det én ting legen sa til meg den gang jeg nektet behandling for osteoporosen, og det var: Å gå opp i vekt er det aller beste du gjør. Og jammen hadde hun ikke rett. Jeg kan nå sitte stille i flere timer uten å ha vondt i ryggen, og jeg kan løfte uten problemer. Det har gått fra 1-2 kg som smerteterskel til at jeg i går hentet varer på posten som veide 16 kg. Uten så mye som en antydning til at jeg hadde vondt. Med det sagt, så har jeg ikke nå begynt å ta de tyngste løftene i hverdagen. Hvor mye jeg tåler i lengden, vet jeg faktisk ikke. Men uansett er det ganske sykt. Jeg vet ikke om jeg skal være imponert over at kvinner kan føde, eller om jeg skal være imponert over at kroppen faktisk har en evne til å hente seg inn. Om den ikke kommer seg på topp, så i alle fall nokså nære. Det synes jeg er imponerende. Jeg elsker å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har styrken både mentalt og fysisk. Aldri undervurder de som sier at ting går fremover. Aldri. 

 

Det har vært litt seigpining denne uken, men det bedrer seg utover. Etter eksamens slutt (som forresten gikk over all forventning!) har jeg overlevd én pensjonistdag, én studentsovedag, to jobbdager og 1 julebord. Jeg elsker kontrasten med å gå fra eksamen og fullstendig skolefri og over til jobbhverdagen. Den var ganske savnet. Det samme med Desember, og også familien. Har så mye å se frem mot de neste ukene!