Tiden går…

Det har vært en innholdsrik og kunnskapsfull uke med aktiviteter og hverdagssysler om hverdandre. Det er flott med dager hvor det skjer litt, men jeg må si det var godt å ta fatt på en ny Mandag. Det er masse energi og vilje for de neste utfordringer som venter. I formiddag kom de første snøkornene, mens nå laver det ned der ute. Jeg er godt forberedt med ny knæsj boblejakke og matchende lue. Dessuten har bilen fått dekkskifte og nytt vintertilbehør. For selv om det ikke er totalt hvitlagt ute, så kan det nok skje når som helst. Det skal bare noen få minusgrader til. Det blir så fint. Ingenting er som det vakre vinterlandskapet! Snart er det jo November, også. Jeg kjenner jeg får ordene opp i halsen bare av å nevne det. November er for meg en måned tilknyttet så mye vonde følelser og tanker. Uansett hvor mye jeg prøver å få det negative på avstand, så vil det alltid henge i meg. Derfor er det svært nødvendig å finne fram positiviteten og snu om på all smerte og hat. I god tradisjon feirer jeg 29 November med glede, lykke og et glass hvitt. Jeg ser på det som en seier. En seier for hvor mye jeg har oppnådd og en sikker skål for fremtiden som venter meg!

 

 

 

Sta mot anoreksia!

I min kamp mot anoreksien så er det staheten som er hovedårsaken til at jeg enda står på beina. Den holdt en gang på å kjøre meg ned i grøfta, samtidig som den har vært med å dra lasset og få meg videre. Og en dag er det den som gjør at jeg blir fri. Rart å tenke på hvor stor påvirkningskraft den har hatt for mine handlinger og tanker. Allikevel så ser jeg på staheten som noe positivt. I min familie kaller vi det ”bein i nesa”. Hvor mange bein som egentlig finnes der er uvisst, men jeg vet at det er mange. Jeg gir meg aldri, og det er min absolutte styrke. Alt jeg vil, får jeg til! Et motto jeg har hatt siden barneskolen. Det gir meg tro og håp om at jeg kan lykkes. Uansett omstendigheter og utfordringer. Det finnes ingenting i verden som jeg ikke mestrer. Så lenge staheten er der, så er det i seg selv mer enn nok.

 

 

 

 

Flink pike?

Fenomenet flink pike har vært omtalt en god stund. Et syndrom som rammer unge, fremgangsrike og ressurssterke jenter/kvinner. Det finnes ingen standard for hvordan en flink pike ser ut. Det fremgår av tankegang og handling. Å være flinkest for å få de beste resultatene. Å se best ut. Å være likt av absolutt alle. Det vi så pent kaller perfeksjonisme. P står for perfekt. Vanskelig å sette seg selv foran. Vanskelig å føle seg fortjent til noe. Vanskelig å godta nest best. En fanatisk verden full av vrangforestillinger og store krav. Strenge kritikker og harde konsekvenser.

 

En gang var jeg totalt låst. En gang var dette meg på en prikk. Med glede og med lykke kan jeg understreke titusentalls av ganger at jeg aldri noensinne skal falle tilbake til et så strukturert og unødvendig mønster av en psykisk tvang. Det er ikke verdt det. Jeg har innsett realiteten.  Jeg fortjener et bedre liv!

 

 

 

Slå ut motstanderen

Det handler om å holde fokus. Det handler om å se det positive i hver minste lille ting. Det handler om å sette pris på de små hverdagsgleder. Det handler om å innta en rolle. Enten det er som venn eller kollega. Det handler om å være seg selv. Det handler om å ivareta ens person. Behov og interesser. Det handler om selvtillitt. Det handler om selvfølelse. Det handler om mestring. Det handler om aksept. Det handler om å tørre. Det handler om å våge. Det handler om å ta steg. Det handler om å stå i kampen samtidig som man kjemper. Fristen har enda ikke gått ut! 

 

 

 

 

Psykisk helse

Å slite psykisk har blitt mer og mer utbredt. Det finnes mange former for dette. Egentlig må det ikke være sykdom heller. Skoleåret 2009 fortalte læreren at ca. 10% av klassen ville oppleve en eller annen form for dette. Den gang trodde jeg han ikke. Overhodet ikke. Rett og slett fordi det var såpass ukjent for meg. Nå som jeg selv har vært psykisk syk i noen år, så innser jeg at dette helt klart var realitet. Jeg innser også hvor hverdagslig det har blitt for meg å omtale det mentale. Uten å kvie meg, bli flau eller tråkke andre på føttene. I dag, 10 oktober er verdensdagen for psykisk helse. Forebygging via kunnskap og samhold. Respekt og bevisstgjøring. Fra det kaldeste nord til det sydeligste sør. Verden over! Det er viktig å stå sammen. Vi er alle unike og flotte individer. Derfor skal vi bære selvtilitten som fortjent!

 

 

 

 

Stemning

Det er koselig på cafe

Der kan man skravle og le

Og sette pris på en varm kopp te

 

Høstferien går fort, men allikevel føler jeg at jeg har fått mer enn nok ferie. Jeg har hygget meg og slappet ordentlig av. Bare kos. Av og til kan det være greit å ta ting som de kommer. Ikke planlegge noe i det hele tatt. Jeg er jo en impulsivperson som handler på magefølelse og spontanitet. Noe som fungerer bra for meg. Så sant det nytter vel og merke. Det gjør at jeg ikke blir så opphengt og låst til den minste lille detalj. Friheten er god å kjenne på, og den er god å leve med. Over og ut!

 

 

 

Ferienyter!

Jeg fikk beskjeden via facebooken min om at jeg plutselig var i Se&Hør, Weekend nr. 38. Bildet jeg tok med Vendela ble brukt i ”jeg møtte en kjendis” – siden. Vi kjøpte to blader. Et til mamma og et til meg. Sånne ting må bare foreviges! Ellers så er jeg godt i gang med høstferie. Jeg tjuvstartet på Fredag, noe som var superdeilig. Lørdag jobbet jeg, mens Søndag og gårdsdagen ble brukt til familietid, venner, cafébesøk, skolearbeid og alt det som ellers forekommer. Jeg har i grunn vært ganske effektiv. Samtidig som jeg også har skrevet leserinnlegg etter forespørsel. Innlegget er her. Det var rart når jeg igjen skulle sette meg inn i sykdomsforløpet atter en gang. Jo fler dager som går. Jo lenger vekk i tankene. Jeg lever i nuet og nyter hver dag. Jeg sikter fremover, og jobber hardt – steg for steg. Fremtiden er min vei! 

 

 

 

 

Snart skal jeg på jobb .Kjenner meg godt uthvilt. I dag sov jeg nemmelig til elleve…