Underholdning på skyfri himmel!

Min aller første fyrverkerikonsert ble mer enn godkjent. Mye av framgangsprosessen handler om å fylle fritiden med noe man liker, synes er gøy eller har lyst til. Det hjelper å komme seg ut blant normale mennesker og delta ved normale arrangement. Jeg er så glad for at mamma tok initiativ og bad meg med. Dette ble definitivt ikke siste gang for mitt vedkommende… Musikken var fengende og avslutningen var helt magisk. Virkelig fantastisk flott å se på! Vi var utrolig heldig med været og kunne nyte timene uten å tenke på regn og vinddrag fra alle mulig kanter. Allerede da visste vi at det ventet en god opplevelse. Jeg hadde planlagt bra og ordnet med kjølebag og godt med klær. Det ble jo en del kaldere utover kvelden, men jeg fant fort ut at dorthegenseren og ullpledd fungerte supert sammen. Til å være en skikkelig frysepinn med lite kroppsfett holdt jeg ut. Timene gikk jo fort unna, allikevel… Tross sent i seng var jeg overraskende godt uthvilt og klar for jobb i dag!

 

 

 

 

 

Tilbake i Horten…

Jeg bilet avgårde på E18 tidlig Søndags morgen. Regnet plasket ned og vindusviskerne stod på for fullt. Med et godt oppvarmet sete og sommermusikk durende fra stereoen ble det allikevel en koselig tur. Vel framme bar jeg ned alle sakene, klemmet litt og pakket ut. Man skal tydeligvis ikke undervurdere plassen i bilen min. Det gikk strålende med både min og Aleksanders bagasje bestående av en del klær, sko, mat, spill, toalettmapper og strandtøy. For enda kunne jeg stappet inn langt mer. Da jeg omsider var i mål med alt pikkpakket satt jeg meg ned og skravlet i vei med besteforeldrene mine. Det er alltid så hyggelig. De fikk ostekaken som ble igjen, mens jeg inntok frokost. Noen timer senere kom også Aleksander, så da var det på tide å vise fram sine kreative sider i Scrabble.

 

Mandag reiste vi på kosetur til Slemmestad. Jeg kjørte bestefars automatdrevne bil. Veldig uvant. Det er som en lekebil, slik pappa sier. Får ikke helt følelsen av å kjøre, akkurat. Spesielt morsomt er det når man glemmer at det ikke eksisterer noen clutch og istedenfor antar det er bremsen… Uansett. Vi kikket noe, men tok i hovedsak mathandlingen. Jeg elsker å fråtse i frukt og bær! Da vi kom hjem ble det enda mer spilling pluss en gåtur og en morsom photoshoot i hagen.

 

Tirsdag hadde vi brukbart vær og sol. I grunn ikke så veldig kaldt, da vi satt en del ute. Aleksander klippet gresset og syklet til og fra Drammen. Det ble en gåtur, og resultatet av den ble overraskende. Underveis ble vi så varme at jeg tullet og foreslo bading sånn helt ut av det blå. Jammen så gjennomførte jeg også. Jeg har aldri likt eller trivdes i bikini. Det var riktig nok ingenting jeg tenkte over der og da, ettersom jeg kjente et slags adrenalinkick i kroppen. For meg handlet det om å komme seg fortest mulig uti, og fortest mulig opp. Jeg smøg med ned stigen og nådde vannet få sekunder etterpå. For så å ile hjemover i bare håndklet. Herved kan jeg skryte på meg å ha badet i Juni. I fjor ventet jeg tross alt til August måned, og da i boblebadet på Kiel-båten…

Onsdag var en grå og tung regnværsdag. Tross det var Aleksander på sykkeltur rundt hele Hurumlandet. Jeg slappet av med tv og kryssord, og ellers masse yatzy. Torsdag ble en ganske lik dag. Jeg pakket en del og la klart i bilen slik at jeg slapp å gjøre ting i siste liten, ettersom jeg dro rett etter kveldsmat rundt titiden. På den måten fikk jeg mest mulig ut av dagen. Merker at jeg har blitt mer og mer ordensmenneske med årenes løp. Jeg har blitt både nøye og strukturert. En slik ferie viser samtidig at jeg får til å være selvstendig og kan trosse sykdommen. Mat og måltider har gått fint. Besteforeldrene mine er jo bekymret med henhold til anoreksien, og liker gjerne vise at de bryr seg ved å mase litt ekstra. Samtidig ser og vet de at jeg takler å ha styringen. Hadde beregnet ganske riktig med mengder, og fikk variert en hel del. Alt i alt vil jeg si den delen gikk fint. Det har som sagt blitt noe mosjon i form av gåturer, men sykdomsmessig og ellers har jeg tenkt lite på det. Egentlig har det vært ferie som har stått i hodet på meg. Ferie betyr avslapning og fri. Hver dag har lagt meg tidlig, og stått opp sent, så det har i hvertfall ikke vært manko på søvn. Overskudd og energi er jo bare supert. Spesielt siden jeg skal på fyrverkerikonserten med mamma senere i kveld!

 

Alt i alt en veldig hyggelig tur! Godt å få en liten forsmak på sommerferie. Det var selvsagt deilig å komme hjem og sove i sin egen seng og på sin egen pute. Er noe enig med ordtaket; ”Borte bra, men hjemme best..” Ventet jo en del mail og diverse, så det er godt det er unnagjort nå. Hadde til og med vunnet i Ida Wulff sin konkurranse, så nå er det noen som slipper å kjøpe tannkrem fremover… Litt flaks må man ha!

 

 

 

 

 

På tur med lillebror..

Det måtte bli en spontan ferietur, akkurat som i fjor. I morgen tar jeg med meg bilen og kjører til besteforeldrene mine, og blir der fram til Torsdag senkveld. Aleksander kommer like etter med landeveissykkelen sin. Er utrolig hyggelig at vi to skal feriere sammen. Kun oss. Blir nok noen koselige turer, til fots og med bil, og selvsagt masse spilling på brett og playstation. Det er alltid herlig med et avbrekk fra hverdagens gjøremål og internett. Så får vi håpe at værgudene holder som lovet og gir oss godvær. Jeg trives utvilsomt best med taket nede. Har fyllt på spylerværske, kjøpt inn nødvendig mat, ordnet med batterier til kjøkkenvekta og pakket klesbagen. Denne jenta er absolutt klar for avreise, og ser virkelig fram til å komme seg bort litt…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

Fordi de elsker hverandre!

Kroppen har utvilsomt inntatt feriemodus. Merker det spesielt på energien. Aller helst foretrekker jeg å sove lenge, late meg i sola eller se dumme filmer. I går hadde jeg et par ærneder ettersom det var mamma og pappas fjerde bryllupsdag. Da var det ut med cabrioleten 07:44. En frisk og herlig kjøretur med Aleksander ved min side. Han i shorts og t-skjorte, mens jeg var godt innpakket fra topp til tå. Noe jeg overhodet ikke angret på. Hvis jeg fikk bestemme hadde nok taket forblitt på, men ettersom jeg avla et løfte, så måtte jeg holde det. Hva gjør ikke jeg for litt selskap? Da jeg kom hjem inntok jeg senga. Altfor sent spiste jeg, dusjet og hentet mamma på jobb. Pappa var skikkelig gentlemann og overrasket henne med blomster. Eks-bryllupsparet dro senere på restaurant. Jeg stilte opp og var sjåfør for anledningen. De fikk komme hjem til oppdekning med kake og pakker. I år orket jeg ikke å stå med haugevis av boller, seige sukkerbrød, krem over hele meg og revnet marsipanlokk. Det fristet pent lite. Istedenfor bakte mamma og jeg hennes berømte ostekake. Med godt samarbeid ble den mer enn godkjent…

 

 

 

  

Våget meg på stranda…

Min første ordentlige fridag ble utnyttet til det fulle! Jeg tok med meg lillebror og kjørte en herlig tur med cab’en. Med fullt gjennomtrekk og sommerlige toner fra Postgirobygget, selvsagt. Det var strålende vær med sol og kjempevarme. Vi endte opp på stranda iført bikini og badeshorts. Det var vel egentlig planen, også. Kjølebag, madrasser, strandveske og lesestoff var klargjort for dagen, så vi nøt tre timer i hverandres selskap. Vi lo, smilte og hadde det veldig bra. Det var utrolig godt å snakke ut litt for å pleie søskenforholdet vårt. Vi har ikke vært så flinke på det i tjue tretten i grunn. Jeg ser helt klart viktigheten med slik tid og slike samtaler. Det er essensielt for å opprettholde nærhet og den gode kontakten vi alltid har hatt. Sånn tror jeg også han har følt det på mange måter. Det ble nok mest prat og soling på oss. Soling i den grad at jeg skulle koble av. Brunfarge har jeg slitt med siden jeg fikk denne sykdommen. Den fratok meg alle pigmentene og gjorde meg nesten til en albino. Det har jeg sluttet å ergre meg over. Hovedpoenget var at lå der med kroppen min mens folk passerte. Noe som alltid er vanskelig. Jeg hadde gåseunger over hele meg ettersom jeg følte det litt ubehagelig og nervøst. Samtidig som det var en befriende og modig handling. Det bringer fram stolthet!

 

 

 

 

 

 

  

1-2-3 sommerferie!

Karakter 6 religion muntlig! Jeg kan ikke få utrykt hvor glad jeg er. Alt jeg har satset er herved oppnådd. Intense dager med skriving, lesing og pugging er over. Forrige Mandag forstrakk jeg ryggen min under et tungt løft. Det var så ille at vi vurderte å ta meg til legen da jeg knapt sov og måtte dopes på paracet. Mamma og pappas verst tenkelige situasjon ettersom jeg for en tid tilbake tok en overdose og knapt overlevde den. Da jeg kom opp på Torsdag var jeg usikker på om jeg skulle dra rett til legen for å få erklæring, eller om jeg skulle gå i gang med arbeidet. Jeg valgte sistnevnte. Ingenting skulle få ødelegge eller utsette eksamenen min. Dermed tok jeg tak i meg selv og holdt ut. Jeg har tross alt vært borti verre, men kommet meg gjennom det meste og jeg lar meg aldri knekke. Det har jeg bevist utallige ganger. Selv med god søvn og en følelelse av å være godt forberedt stresset jeg for fullt på vei til skolen. I kjempefart skallet jeg leppa rett i toppen på bilstativet og begynte å silblø. Mamma hentet mengder med tørkepapir, og heldigvis fikk jeg stoppet det før jeg skulle inn. Jeg var verken nervøs eller usikker, og kunne manus utenat. Spørsmålene gikk bedre enn forventet. Det viste seg at så å si alle notatarkene mine ble relevante. Forarbeid er alfa og omega. Tross superkarakter hadde jeg en sinnsykt dårlig følelelse de minuttene jeg ventet, og dermed ble jeg greit overrasket. Innsatsen har gitt resultater, og det kjennes vidunderlig. Pappas kommentar; ”Har du tenkt til å bli en del av familien igjen nå?” Jeg må le av meg selv. Nå tar jeg velfortjent sommerferie med god samvittighet!

 

 

 

 

 

 

Klar for muntlig eksamen!

Dagene jeg trodde betød sommerferie var bare en avkobling før eksamen. Torsdag ble jeg trukket ut, og siden den dag har jeg sittet med boka på vidt gap, Pc’en foran meg og lest meg opp på religion som om jeg var i gang med en mastergrad ved universitetet. Timene har gått kjempefort. Har isolert meg fra omverdenen og sittet meg nede, men ellers har jeg brukt masse tid på skolebiblioteket. Sperret facebook og supertreg internett hjelper greit mye på arbeidsinnsatsen. Temaet og problemstillingen jeg valgte var; aktiv dødshjelp – etisk riktig? Da i forhold til både Islam og livsynshumanismen. Jeg er en drøftende, funderende og debattengasjert pike så det måtte bli noe som var litt mer samfunnsrelatert enn guder og overnaturlige vesen.

Foredraget var allerede ferdigskrevet på Torsdag, så jeg hadde som krav å lære meg minst en side utenat hver dag for å komme i mål. Nå kan jeg det hundre prosent inn og ut. Muntlige presentasjoner har alltid vært en av mine sterke sider. Det er der jeg har scoret mine skolepoeng og gode karakterer. Derfor er det en selvfølge at muntlig eksamen foregår på min hukommelse, og kun den. Det eneste som stresser meg er spørsmålsrunden som kommer like etter. Derfor har jeg måttet skrive tusenvis av ord fra fire ulike kapitler i håp om å bedre kunnskapsnivået til de høyder jeg ønsker. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har lært mer religion på disse dagene enn hva jeg har gjort gjennom hele skolegangen min. I tillegg er også disposisjon og powerpoint klart. I morgen 12:30 står jeg foran lærer og sensor. Jeg hilser på dem i et kraftig og troverdig håndtrykk, smiler og setter i gang presentasjonen. Jeg skal prate meget overbevisende om aktiv dødshjelp. Rett og slett som om det var det mest naturlige i verden, og jeg skal besvare spørsmålene så godt det lar seg gjøre. Nå tikker klokka ned… Jeg har faktisk en ganske god følelse ettersom jeg er mer enn nok forberedt. Ganske herlig, for jeg trodde aldri det ville skje da jeg fikk tildelt oppgaven. Tvil og usikkerhet er herved fremmedord! I natt vil jeg sove godt…

 

 

 

 

Hvem var du?

Jenta på veggen er en skikkelse jeg skimter hver kveld jeg legger meg. Hun henger der, stille og forsiktig. Allikevel så fornøyd. Hun har noe vakkert i seg som sprer glede. Hun minner meg om noen. Inni hodet hennes suser sikkert alle verdens tanker og følelelser. Kanskje om fremtiden? Det ser jo sånn ut. Hun virker som en ålreit person. En person som fortjente et trygt, frihetsfullt og normalt liv. Utenfor elendighet. Vekk fra det vonde. Hvorfor ble det ikke slik? Spørsmålet får meg ikke til å undre mer. Istedenfor graver det seg dypt inn i meg. Det tar tak i mine sentimentale sider. Tårene presser seg ut i øyekroken og pusten settes et øyeblikk på pause. Et dypt åndedrag må til…

 

 

 

Hva ville du?

Hva ønsket du?

Hva håpet du på?

 

Drømte du?

Smilte du?

 

Hvem var du, egentlig?

 

 

 

 

Fornøyd elev!

Jeg kunne egentlig ikke håpet på noe bedre. I år har jeg latt perfeksjonismen fare. Forventningene har vært ikke-eksisterende og presset har vært langt lavere enn hva det pleier. Å se på innsats og gevinst forteller meg at ting henger mer på greip enn noen gang. Bra for meg og bra for resultatene. Ingenting gleder meg mer enn å se at skoleåret har innfridd, og at jeg har mestret det på best tenkelige måte. Å få standpunkt 6 i historie og rettslære er en eneste stor glede. 5 i religion er greit nok. Er vel mer glad for å være ferdig med det faget uansett. Nå venter det noen rolige dager før det eventuelt er muntlig eksamen. Sannsynligheten er liten, men så lenge den er der, så kan jeg ikke ta meg ferie helt enda…