Angrer du, Madelén?

På barneskolen var jeg sjenert, lite sosial og redd. Veldig redd. Ikke redd som i at jeg fryktet noen skulle gjøre meg urett eller skade meg. Men redd som i å svare feil på det andre spurte om. Fordi jeg ikke hørte godt nok pga nedsatt hørsel, og kanskje misforsto poenget. Jeg garderte meg derfor og svarte ”vet ikke” 98% av tiden. Helst latet jeg som jeg ikke hørte at andre snakket til meg. Ganske sørgelig når jeg tenker meg om. At jeg gledet meg til ungdomsskolen er å ta litt hardt i. Jeg begynte i en klasse med fire stykker av de som gikk i min gamle klasse. Fire folk jeg for så vidt hadde god kontakt med, men aldri mer enn på et hei-hade-plan. Mine beste venner startet på den andre ungdomsskolen i byen, og bare det gjorde at selvtilliten min forsvant enda noen hakk. Jeg husker 1 året på ungdomsskolen som lite lystbetont. Et år jeg slet meg gjennom, og vel så det. Hadde jeg ikke skiftet klasse vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det var nemlig en helt ny verden å komme i en klasse der læreren nærmest tvang alle til å være utadvendte og gode venner. I alle fall gjorde det mye med meg. Samme året tok jeg mot til meg og ba inn mine nye klassekamerater på bursdagsfesten min, og jeg bestemte meg også for å konfirmere meg humanetisk/borgerlig. Valget stod mellom ingenting og sistnevnte. Jeg gikk fra 0 til 10 på stigen. Noe skjedde det året. Et slags opprør. Med den blyge frøkna jeg var før.

 

En ny person dukket opp, og siden har denne personen aldri sett seg tilbake eller kjent på anger. Aldri. Jeg gjennomgikk en forvandling som tvang meg til å bli mer tydelig. Tydelig på hva jeg vil. På hva som betyr noe for meg. Om man kan si det?  Jeg har tatt flere grep og også kvittet meg med et fåtall mennesker på veien. Mennesjer som rett og slett ikke får være en del av min reise og mitt liv. Noe jeg selvfølgelig ikke angrer på. Jeg skaper ikke et liv i ruelse. Og hadde jeg hatt muligheten ville jeg gjort det igjen og igjen og igjen. Ikke fordi jeg er slem, menneskehater eller lite tolerant, men fordi det var og enda er til det beste for meg. Kanskje var det en viss styrke i beslutningene mine? Jeg velger å tro det.

 

Jeg er ikke som den gjengse nordmannen som dveler – ja, til og med sliter med å ta avgjørelser. For meg var det lett. Nettopp fordi jeg visste og enda vet 110 prosent hva som er riktig for meg – og også hva som bedrer min livsstandard og gjør meg til den beste versjonen av meg selv. Jeg er nemlig såpass trygg på meg selv at ingenting eller ingen i verden kan påvirke meg til noe jeg ikke kjenner er riktig. Folk som trykker meg ned, sårer meg eller bare er meg selv alt for ulik er ikke en del av mitt liv. Og det er greit. Det er slik jeg har formet den person jeg vil være. Hvorfor være naiv når livet er kort? Især når man ikke vet når det vil ende? Hver og en er hovedpersonen i sitt liv, og jeg personlig tenker det er grunn nok til å tørre. Tørre ta kjipe valg, tørre gi f og også tørre være egoistisk – uten å bli stormannsgal eller for høy på seg selv. 


 

Jeg mener. Vi skal være så redd for konsekvenser hele tiden, og la det bestemme hvorvidt vi våger eller ei. Hvorvidt vi satser eller forblir i godstolen. Hvorfor? Helt ærlig; hva er det verste som kan skje? Still deg spørsmålet, og se om det påvirker fornuften omkring de valg du skal, vil eller bør ta. Det tror jeg det gjør.

Jeg fortjener han ikke!

Jeg har veldig lyst på kjæreste, og en gjensidig romanse som varer livet ut. Det har jeg ikke lagt skjul på. Men. Og det er et stort men her. Jo mer jeg har ønsket meg det, jo mer har spørsmålet dukket opp. Er dette kun for min skyld? Ja, det er jo det. Og igjen, da; ”Hvis det er for min skyld, er ikke det litt egoistisk?” Tja. For saken er den at jeg ikke klarer å forstå at noen kan ønske å være sammen med meg. Sånn hundre prosent. Jeg tenker at vedkommende/han ikke fortjener meg, fordi vedkommende er altfor bra for meg. Og det tenker jeg uansett hvilken gutt det måtte gjelde. Jeg er langt fra den perfekte kjæreste, svigerdatter eller mor – og ikke vet jeg om jeg er en brukbar heller. Ikke bare på grunn av at jeg er syk, men fordi jeg…. Hm. Det finnes bedre jenter enn meg.

 

Jeg har faktisk en liten innrømmelse å komme med her. Jeg har takket nei til flere gutter de siste årene. Gutter jeg ikke har likt, og gutter jeg har likt sånn passe. Sistnevnte… Hvorfor? Jo, fordi jeg plages av samvittigheten min. Jeg plages over dette med skyldfølelsen over at jeg ikke er bra nok for han, og at han må ”holde ut med meg” fremfor å ”ha det bra med meg” Og hva med når vedkommende går lei meg? For det vil jo skje. La meg bare si at jeg er livredd for hva jeg sitter igjen med når jeg ikke lenger kan være forelsket, nettopp fordi da har jeg kjent på o’store forelskelse. Skummelt. Så er det dette med at man ikke vinner noe hvis man ikke satser. Jeg vet, jeg vet. Det er jo ordtaket mitt. Samtidig så er det ikke letingen som er problemet, men usikkerheten min. Jeg blir stanset. Av meg selv. Som om ikke jeg har boikottet/unngått nok de siste årene. Hva er det jeg fortjener da? Det er vel det spørsmålet jeg sitter igjen med etter evalueringen.

 

Vennene mine sier at han som får meg er heldig. Jeg tror ikke på dem. Det eneste som slår meg er at den som blir sammen med meg har gitt opp, eller bare vært helt borte og trodd jeg var den han lette etter. Så har jeg bare blitt noe han tar til takke meg, og dermed har han latet som jeg var bra nok for han. Selv om vi begge vet at det ikke er sannheten. Jeg innbiller meg i alle fall det. Og jeg hater at jeg innbiller meg slike tanker. Som om ikke det er nok med tankene om at jeg er stor og stygg, eller at vennene avviser meg fordi de ikke liker meg liksom. Jeg skal faktisk dra tvilen enda lenger enn både Decartes og Hume, og tvile på noe som ikke har skjedd en gang. Noe jeg ikke har belegg for å tvile på. Jeg setter et likhetstegn ved noe som aldri fant sted. Er det rart jeg blir litt håpløs av meg selv noen ganger?

 

Jeg aner vel at det er spiseforstyrrelsen som spiller meg et puss her. Som jeg mange ganger har nevnt før kommer jeg fra en kjærlig familie, og jeg har hatt verdens beste oppvekst. Det er ingenting å kicke på der. Altså må det være spiseforstyrrelsen som forer meg med usannhet på usannhet, og det verste; jeg sluker alt. Rått. Uten det minste tegn til skepsis. Fordi jeg er overbevist om at det det må være sånn. For jeg har jo ikke kjent på kjæresteliv og forelskelse før jeg ble syk, og jeg vet ikke hva det innebærer. Den beste sammenligning er mine foreldre, mine besteforeldre, venner, folk på sosiale medier, tv og også de småforelskede parene jeg ser ute. Utover det kan jeg bare forholde meg til det jeg tror. Det er her det blir vanskelig å skille reelle tanker fra forvrengte tanker. Av hele mitt hjerte vil jeg være den personen som min kjære fortjener, og allikevel går jeg med den oppfatningen at jeg aldri kan det. Noensinne. Når blir det nok? Når har jeg lidd nok?

 

Jeg sier oftere til meg selv at jeg er stygg enn at jeg er grei nok. Jeg kjefter oftere på meg selv for ting jeg ikke får til og har gjort, fremfor de ørten tusen ting jeg mestrer. Unntagen skole og jobb. Der er jeg bare suveren, heldigvis (måtte bare skrive det) Alt annet? Verre. Om jeg anser meg som bra nok? Overhodet ikke. Om jeg sier til folk at jeg er bra nok? Ja, det gjør jeg. Fordi jeg orker ikke konfrontasjoner omkring det. Det er ikke så big deal. Jeg har gjennom alle disse år skjult meg innenfra. Veldig få vet hva jeg egentlig tenker. Fordi jeg ikke orker å dvele ved det. Hva så om jeg ikke er bra nok for meg selv? Må jeg strebe etter det? Jo mer jeg streber etter å være bra nok, jo mer streber jeg mot et liv i selvpining. Fordi jeg ikke finner det jeg leter etter. Og denne letingen tar sakte men sikkert livet av meg (i metaforisk betydning) Kanskje en dag finner jeg det jeg søker, og kanskje en dag åpner jeg hjertet mitt for en vilt fremmed? Det hadde vært fint, og enda finere hadde det vært om jeg slapp taket på den gnagende samvittigheten. Alt jeg vil er å føle slik andre føler, og tenke slik andre tenker. Jeg vil ut av fengselet, og befri tankene. Og uansett om jeg føler meg bra nok eller ei, så vil jeg være bra nok for noen. Noen andre enn familien og de som er nødt til å like meg. Om det gir mening? 

 

Man skulle tro at når depresjonen hadde sluppet taket at også mindreverdighetsfølelser gjorde det. Nei. Det er tydelig at disse tankene jeg tillegger meg selv sitter dypere enn som så. De sitter dypere enn depresjonen gjorde og de overskygger en del av meg. En del jeg heller vil skal blomstre. En del jeg heller vil skal være stolt av sitt vesen. Slik som jeg er. Med tanke på mine verdier. Hva nå de var igjen??

Friheten er min makt…

Friheten er som et åpent hav. Det åpne hav jeg skuer utover. Det åpne hav jeg griper etter. Dette noe jeg trenger for å føle meg hel. Komplett. For å finne tilbake til den jenta jeg alltid har vært. Kjenne at jeg er selvstendig. Kjenne at jeg kan klare hva enn jeg vil, og ikke minst; kjenne at jeg lever. Det er lite som slår den følelsen av å føle seg fri. Fri fra alle lenker. Fri fra alle bekymringer. Fri og uredd. Uredd for å fremtiden. Fordi jeg vet. Jeg vet at morgendagen kommer. Jeg vet at 2018 kommer. Og allikevel smiler jeg. Jeg smiler fordi livet jeg nå holder på å forme er et liv jeg er tilfreds med. Et liv jeg vil leve. Et liv som gir meg lykke, og en haug av energi og styrke. Jeg stråler. Jeg nyter det jeg kan nyte, og jeg har det til syvende og sist utrolig bra!

Bare se hvor sterk jeg er i ferd med å bli…. Det skyldes mer enn proteiner, for å si det sånn!

 

 

Bilde tatt på Slettefjell 22/4-17.

#galskap (og iskaldt)

 

Selvfølgelig kan jeg ha påskeegg!

Jeg forstår ikke hvorfor spiseforstyrrede skal grue seg til påsken. Er det felles frokost spiser man det slik man selv er komfortabel med, er det en ubehagelig middag står man over (om det er best!) og er det fokus på godterifylte egg – ja, da tilpasser man det etter sine behov og ønsker. Kanskje er det ikke så enkelt for noen, men dette er i alle fall hvordan jeg velger å gripe an påsken – og jeg koser meg minst like mye som alle andre – om ikke mer (?) Fordi jeg fokuserer på familiesamholdet, påskeaktiviteter og friheten – ikke på det som skal inn i munnen og ut et døgn senere. For meg er det ikke maten som skal overskygge helligdagene og høytidene. Selvfølgelig kan jeg sitte ved samme frokostbord og spise som jeg vil, eller ved middagsbordet uten så mye som en smule noe på tallerkenen – kun for å delta i praten. Og ikke minst kan jeg sitte med mitt gedigne egg på fanget mens de andre har nesa nedi smågodtet, fingrene tildekt av glinsende potetgull og sjokolade i munnviken. Det gjør meg så lykkelig å vite at min mor enda kjøper inn til egg til meg, og ikke minst at hun legger så mye tid og energi i å finne det hun vet jeg liker (og vil ha) Årets egg er en blanding av sukkerfritt fra De Bron (vingummi), pastiller av alle slag (Dent Oi, Dent og Lacerol) og Snack A Jacks (6 stk totalt) (+ 90 proteinbarer utenom) – og jeg har allerede gravd meg godt nedi det….

 

Misforstå meg rett. Jeg oppfordrer ingen spiseforstyrrede til å stå passive i sin trygge lille boble. Jeg bare sier at man ikke trenger å slite seg helt ut i en tid som skal omhandle alt annet enn negativitet og uhygge. Hverdager og sjansene til ekstra kalorier blir det nok av. Folk får være så uenig eller enig de bare vil. Selv om jeg legger ballen litt død under påske, jul og den slags så betyr det ikke at jeg sultestreiker eller bare kjører sukker- og fettfritt. Jeg tar mine kamper, men jeg velger dem med omhu. En av disse er pålegget under påskebrunsjen. Å komme tilbake til fenalår og spekeskinke er for meg en stor indre kamp, samtidig som det er et stort savn og en enda større sorg. Fordi det nært sagt var det eneste pålegget jeg likte før jeg ble syk. Det er en slags tilvenning tilbake til den gamle Madelén, og en forbedring på vei mot den nye Madelén. Det beste av to verdener!

#hønemor

 

Og helt på tampen må jeg bare ta med et bilde av solobollene jeg og mamma lagde etter egen oppskrift. Bollebaking er virkelig utnyttelse av den kreative hjernehalvdel, og en super terapi for denne frøkna!

Ønsker dere en riktig god påske, alle sammen. Ro ned, og nyt den!

 

Barndommens gleder!

Noe av det verste jeg vet er at folk blir satt i bås, på grunn av at ting liksom må være slik og slik. Fordi du er jente må du bruke rosa, og fordi du er gutt må du bruke blått. Voksne må gjøre sine ting, og barn må gjøre sine ting. Det er på en måte blitt normer. Normer som setter begrensninger for hvordan vi mennesker kan utrykke og utfolde oss. Personlig liker jeg å bryte litt om i gamle mønstre, og skape mine egen verden. Da vi var på Europris tidligere denne uken gikk mamma til innkjøp av plastikkegg, og det helt ut fra hennes eget initiativ. Jeg antok at det var broren min og jeg skulle male, for det er jo ikke sååå lenge siden vi var små. Men neida. Planen var at hele familien skulle male på egg. Og slik ble det. Mamma, pappa, sønn og datter satt i halvannen time og koste seg med en aktivitet vi ikke har bedrevet på 15 år (!) Underveis smilte og lo vi, og eggene ble til gjennom flere prosesser og malingstrøk. Pappa gikk for en variant med å blande fargene i hverandre, mamma gikk for den mer barnslige polkadotten, Aleksander skapte mesterverk med kyllinger og diverse, mens jeg var ute etter å lage egg som stilmessig kunne passe inn som interiør. Alle hadde vi hvert vårt preg, og jammen ble de ikke fine. Så fine at de kommer til å pryde hver eneste påske fremover! Konglene var bare et spontant påfunn fra da vi gikk på tur i Botne, men de ble også veldig dekorative… 

#gladefarger #meksikanskpåskekylling

 

Selv om jeg har totalt manko på kreative evner, så betyr det ikke at jeg skal bure meg inn og være tilfreds med det jeg ellers mestrer. Neida. Estetikeren i meg må prøve. Jeg skal utenfor komfortsonen min. Jo mer jeg tar i bruk disse evnene, jo dyktigere blir jeg jo. Og ikke minst; tålmodig. Noe som virkelig kommer godt med i mitt liv.  Jeg som stresser så mye, da jeg stort sett setter effektivitet foran det meste. Et såkalt negativt stress som ikke er bra for meg overhodet. Det er ikke meditasjon og den type ting som hjelper for å få bukt med stresset, men heller; kreative oppgaver. Der jeg får brukt den andre hjernehalvdelen min. Den halvdelen som krever nøyaktighet, tid og ro. Jeg burde kanskje tenkt på det før, men sannheten er at jeg hatet kunst og håndverk på skolen. Jeg fikk alltid høre at jeg ikke var bra nok, og det er greit det. Men jeg fikk på mange måter en angst for alt som hadde med håndverk å gjøre nettopp på grunn av denne bedømmingen og disse surmaga karakterene. Jeg måtte jo la Aleksander gjøre innleveringsoppgavene mine kun for å ha en motivasjon til å gjennomføre faget. Det sier litt. Og det sier også hvorfor jeg kanskje ikke har prioritert å gjøre slikt igjen. Det å slippe bekymringer for å få dårlige resultat er bare så utrolig deilig. I familien min så roser vi hverandre uansett, og ser heller på kunsten som abstrakt, spesiell og unik. Det eneste som betyr noe er at det er vi som har laget det…

 

Altså har vi fått ganske mye ut av påsken allerede, og jeg er så glad for at den Stockholmsturen (sender alle tanker dit) jeg planla å overraske mamma med i påskeferien (på terrordatoen eksakt) ikke ble noe av. Takk og pris for at jeg begynte med studier isteden og min sjette sans ble stanset (apropo studier; den siste semesteroppgaven er ferdig!!!). Straks står baking av soloboller på planen, og et lilla gigantisk påskeegg ligger gjemt et sted i huset. Jeg har en mistanke om innholdet, og kan med garanti si at det er 100% sunt (sunnere). Slik jeg liker det. Påskeegg kan jo lages på alle mulige måter – noe som er veldig fint. Jeg er så takknemlig for at mamma i år igjen gir et til meg. Snille mammaen min. Selv har jeg vært litt påskehare. Jeg vant et egg fylt til randen med marsipan, sjokolade og diverse i Cmore sin påskekonkurranse – lett avgjørelse hvem som skulle få det. Faktisk hadde jeg bestemt før påsken at jeg skulle kjøpe inn og lage et eget til brodern, så det var egentlig bare flaks at jeg vant. Lillebror er ikke bare broren min, men også min beste venn. De siste årene har vi fått en helt utrolig kontakt, og jeg føler at vi nå er på et nivå der vi setter umåtelig stor pris på hverandre. Det er noe med all den motgangen vi har vært gjennom – ingen tvil om at den har gjort oss sterkere. Ja, hele familien. Jeg er så takknemlig for at jeg har dem. De gjør at jeg føler meg uovervinnelig til enhver tid!

Mine kreasjoner… 

 

Påskeferien er snart en realitet!

Den første visdomstannen jeg tok i April i fjor var et mareritt, mens den andre jeg tok 22 Mars i år var et drømmescenario. 1 1/2 time VS 15 minutter. Ok. Så blødde jeg veldig mye, men smertenivået var så å si lik 0. Jeg hadde heller ingen blåmerker, hovne kinn eller åpne munnsår. Å gå fra verst til best var for meg helt surrealistisk. De tankene som slo meg var om jeg hadde fått ut hele tannen, eller om jeg måtte tilbake for å fjerne roten. Liksom litt for godt til å være sant det der. Derfor var jeg mer enn klar til å trekke i går. Jeg visste at det var en risiko å bestille time like før påske, men samtidig visste jeg at det var enda større risiko å vente til det nærmet seg eksamen. Påske kommer hvert år. Eksamen i ex phil skjer en gang i livet. Valget var derfor såre enkelt. Denne gangen merket jeg mye tydeligere til bedøvelsen som ble satt nær halsen min, og det var nokså ekkelt mtp på at det kjentes som noe blokkerte for pusten min. Jeg hadde forberedt meg på at tannlegen skulle dra i kinnet mitt i et nytt kvarter. Alt hun gjorde var å lirke litt på tannen, før hun tre minutter senere spurte om jeg trengte smertestillende. Jeg skjønte ingenting. Skulle hun ikke fjerne tannen? Neida. Den var ute. Tidenes tanntrekking. Helt til forskjell fra de forrige gangene.

 

Jeg trodde helt ærlig ikke at det kunne gå bedre enn det gjorde sist, men det gjorde det altså. Og jeg har ikke hatt antydninger til smerte én gang. Som sist dro jeg ikke hjem og la meg slik tannlegen anbefalte. Jeg og mamma kjørte isteden til Botne (der vi gikk på ski i vinter) og gikk skogstur. Vi plukket med oss blomster, kongler (som skal males på) og kvister (som eggene skal henges på) I påsken skal vi nemlig være både barnslige og kreative. Da vi kom hjem fra klokken nærmere fem, og jeg visste med meg selv at jeg hadde en lang kveld foran skrivebordet. Jeg skulle skrive notater fra pensumboken, notater fra en bok på gammeldansk på 25 sider, notater fra forelesningsvideoen varighet 2 timer og også fra de 6 nettsidene jeg hadde kommet over. I tillegg skulle jeg vri hodet mitt til å forstå alt, og også skrive en gedigen semesteroppgave. Den tredje og siste som skulle bli godkjent for å gå opp til eksamen. Nevnte jeg at jeg fikk supre tilbakemeldinger på mine foregående? Glad jeg jobber riktig med stoffet, og også har forståelsen i boks. Mange sier at når man får anoreksi så er det hjernekapasiteten som blir svekket, fordi hjernen er en stor fettklump som trenger fett. Jeg mater den ikke godt nok. Har sikkert fått i meg 1/4 av det fettet jeg skal ha daglig gjennom alle åtte årene som syk. Allikevel svikter verken immunforsvaret, hukommelse eller husken. Og kanskje har det også noe med viljen å gjøre. Jeg vil så gjerne, og jeg gjør alt som står i min makt for å få med meg det jeg skal lære. Uansett hvor uinteressant og uforståelig noe virker, så er det noe inni meg som ikke gir seg. Og selv om jeg ikke er tålmodig til vanlig, så kan jeg sitte i flere timer med oppgaver av ganske så utfordrende rang. Den indre drivkraften og viljestyrken i meg overgår liksom alt – samme hvor umulig det kjennes ut. Trolig er det de egenskapene som har bidratt til at jeg har kommet gjennom sykeperioden like hel!

Madelén Skare Olsen sitt bilde.

Dette bildet publiserer jeg også her (i tillegg til instagram) da jeg synes det var så hyggelig! #blomsterpikene

 

For, hvor lenge satt jeg med arbeidet? 5 timer. Til klokken ti på kvelden. Gav meg ikke fordi det ble anstrengende, men fordi jeg begynte å gå tom for ideer. Visste dessuten med meg selv at jeg burde innta noe næring (skreikaker – mykt og fint), og heller fortsette senere. Oppgaven er nesten ferdig. Mangler bare et par-tre avsnitt (kanskje 1 side totalt) og så er jeg i mål. Det gjør jeg lett unna på i morgen etter at jeg har møtt venninnen min. Ref ensomhetsinnlegget; jeg har visst verdens beste og mest forståelsesfulle venner, inkludert hun jeg skal møte i morgen og hun jeg møtte i helgen. De er mine nærmeste. Pluss at jeg tydeligvis har en haug av folk i nær og fjern omgangskrets som bryr seg, og også folk jeg aldri har møtt – som åpenbart synes jeg virker ålreit og vil treffe meg. Kan ikke få sagt hvor mye slike mennesker bedrer livet mitt. Sosialt liv var dog ikke dagens plan, da. Jeg har bare latet meg, slappet av og sovet ut – ettersom kroppen var nokså sliten etter gårsdagen. Jeg tåler dessverre ikke store dosene med bedøvelse før jeg blir slapp, susete, småkvalm og umenneskelig trøtt. Det merket jeg i dag. Når de andre er ute av huset har jeg særlig en tendens til å forsove meg. Nevner ikke når jeg stod opp. Like greit. En fridag ble det jo. En vel fortjent en, så flink jeg har vært til å studere. Later vi som. Har så vanskelig for å si til meg selv at jeg er flink og jobber bra. Det er liksom alltid noe jeg kunne sittet lenger med, lest bedre på eller skrevet på en mer profesjonell måte. Ja, jeg vet. En gang var jeg perfeksjonist, og selv om det er lenge siden jeg var ”der”, så er det alltid noe som presser oppunder. Jeg vil så virkelig gjerne vise at jeg mestrer – og aller helst ovenfor meg selv. Men igjen, når blir jeg fornøyd? Når tenker jeg at jeg er flink nok? Det spør jeg meg selv. Men helt ærlig; Skulle jeg få en femmer (B) på eksamen vil jeg sikkert bli skuffet, og skulle jeg få en sekser (A) på eksamen vil jeg sikkert ikke tenke mer enn at det er innenfor. Slik jeg alltid gjør. Nei. Jeg får bare ta det som det kommer. Filosofi er ikke noe enkelt fag, og det krever en masse intellekt for å forstå faget – jeg skal kanskje være glad bare jeg står? Ja, jeg var ironisk nå.

 

Heldigvis kommer jeg a jour med oppgaven før selve påskekosen her hjemme starter. Som sagt har vi noen påskeaktiviteter på programmet, i tillegg til felles frokost, spill, quiz, baking (soloboller i år igjen), kryssord, påskeegg (får et sukkerfritt i år også – av mamma <3), påskekrim, familietid, osv. Elsker høytider og helligdager, bare fordi hele huset har fri. Inkludert meg selv. Og da kan det ikke henge skolearbeid på skuldrene mine. Fristen er 18 April, og jeg tror faktisk dette er det seneste jeg har satt tennene i en oppgave. Føles ikke bra. Virkelig ikke. Heldigvis ikke min feil. Jeg har holdt på de omfattende filosofene; Descartes, Hume og Kant helt til nå, pluss at jeg har jobbet, vært sosial og også bedrevet et par hemmelige oppdrag. Alt tar tid. Mer enn jeg trodde. Det gjør i alle fall godt å vite at alle mine tre visdomstenner er ute, og jeg håper at det er over nå. At nummer fire aldri kommer opp. Lov å håpe i alle fall. Er det noe jeg hater å bruke penger på så er det unødvendige ting. Selvfølgelig er det ikke unødvendig å fjerne tenner som med tid vil skade spiserøret, men det kjennes unødvendig med tanke på at de ikke hadde trengt å komme opp. Det er jo ikke alle som får slike steinalderklosser en gang.  Ok. Nok prat om visdomstenner. Nå er det påskeferie som gjelder, for jeg har nemlig (ufrivillig) fri fra jobben. Selv om alt er bra med meg, så har jeg fått streng beskjed om å ta det med ro. Den minste anstrengelse fremprovoserer blødning, som igjen trenerer heleprosessen. Jeg har med mine år med sykdom lært å lytte til kroppen! Mulig jeg løy der.

Hvorfor ansiktsbilder?

Dere har kanskje lagt merke til at jeg som oftest poster bilder av ansiktet mitt, og det er ikke uten grunn. Jeg har fått mange spørsmål og mailer omkring hvorfor dette er tilfellet. Svaret er enkelt. Kroppen har lenge vært en byrde for meg. Jeg er ikke komfortabel med kroppen min, og jeg er ikke så veldig keen på å dele kroppslige forandringer med dere. Spesielt ikke nå fremover. Da skal det i så fall være en ekstra god vinkel, lyssetting og et bilde jeg føler jeg er stolt av. Jeg vil ikke legge ut bilder bare for å legge ut bilder. De bildene jeg legger ut skal være bilder jeg kan leve med. Bilder jeg ikke blir flau eller får vondt av å se på i ettertid. Min hovedregel er at jeg ikke skal legge ut ting jeg angrer på. Foreløpig angrer jeg ikke på noe ved denne bloggen. Tenk det!

 

Kropp er for meg veldig sårt, og risikoen for at helprofilbildene sårer meg er desto større. Hilsen hun som slettet julaftenbildet. Det var bare noe med kjolen sitt snitt, minihøyden jeg fikk, og mine innbilte oppblåste legger som gjorde utslaget. Det er jo ikke noe vits i å oppsøke det vonde når jeg gjør alt jeg kan for å arbeide meg vekk fra det. Og det er vel egentlig den beste, men også dummeste forklaringen jeg har. Det er allikevel ingen garanti med noe. Helprofil er på ingen måte utelukket, selv om jeg for det meste vil dele ansiktsbilder her inne. Med eller uten sminke. Kjedelig eller ei. Faktisk er jeg glad jeg liker noe ved meg selv, og særlig fornøyd er jeg med at jeg ikke trenger å redigere meg til det bedre. Eller. Det kan hende jeg trenger, men jeg føler ikke jeg må. Jeg har høye kinnben, perfekte bryn, store blå øyne, en søt liten hoppbakkenese, litt flagrende ører, botoxmunn (haha) og plettfri hud (dvs at jeg ila av livet aldri har hatt kviser) Plusser og minuser som for meg gjør at jeg kan leve med meg selv – og som overgår mitt anstrengte syn på kroppen. Og jeg har lært at man skal fokusere på det man liker fremfor det man ikke liker!

#denuredigertesannhet

 

Okei, så er jeg litt ensom….

Jeg vil ikke si det, og langt i fra innrømme det. Det er flaut. Det er tabu, og det er bare ikke normalt. For hva snakker jeg om? Ensomhet. Den atmosfære jeg stadig opplever, men som jeg allikevel ikke greier å erkjenne. Fordi den er såpass normal for mitt vedkommende. Ja, jeg jobber. Ja, jeg er sosial med venner. Ja, jeg deltar på ting. Jeg sitter ikke inne 24/7. Likevel er jeg ensom. Dagene mine er ikke så fulle som jeg skulle ønsket. Jeg jobber bare deltid, jeg har kun 3 venninner jeg jevnlig treffer på og jeg har i snitt én aktivitet hver måned. Det er jo ikke mye. Det er ikke rart jeg blir ensom. Og da mener jeg ikke ensom som i introvertisme og nyttig egentid. Jeg mener ensom som i ufrivillig ensom. Som i; skulle gjerne vært ute, men har ikke fått noe ”invitasjon” – skulle gjerne vært på jobb, men har ikke blitt satt opp på skiftplan – skulle gjerne deltatt på det og det, men gidder ikke ta initiativ når jeg må dra alene. 


 

Jeg gremmes når jeg innser at jeg, Madelén på 24 år, ofte er ensom. Det er ikke det at jeg ikke vil bruke livet mitt utenfor hjemmet. Det vil jeg i aller høyeste grad. Det er bare det at jeg er lei av å ta initiativ, lei av å få avvisninger og lei av å holde av holde av dager til ingen nytte. Jeg blir så fort såret og skuffet, og noen ganger er det da enklere å bare akseptere ensomheten. Sitte med studiene en lørdags kveld, sove bort søndagen, osv, osv. Det er ikke det at jeg er så himla trist (eller at det er synd på meg), men jeg skulle så gjerne ønske at noen andre kontaktet meg, at noen andre planla og at noen andre viste interesse for meg. At jeg bare kunne få litt fri, men allikevel tilbringe tid med personer som gir meg glede. Det er det jeg skulle ønske. 


 

Kanskje er folk redde for å snakke til meg eller spørre om vi skal møtes? Kanskje er folk redde for å planlegge noe, fordi de tenker at mat blir et problem, eller noe i den dur? Kanskje er sykdommen min et så stort hinder at folk ikke tør annet enn å ignorere meg? Det kan jo hende. Eller; det er faktum. Jeg vet det. Folk har brukt det som unnskyldning, og på en måte bare latt den unnskyldningen stå i 4-5 år. Jeg får ikke et hei på facebook eller en kommentar på bildene mine. Jeg får bare et likes i ny og ne – akkurat som om jeg bryr meg om likes (misforstå meg rett; heller likes enn ikke likes). Likes eksisterte ikke ”da jeg var ung”. Da ringte vi hjemtelefonen eller på døren til folk, og vi gjorde en innsats for å avtale noe. Kanskje er det ikke sykdommen allikevel, men bare tiden? Folk blir mer opptatte, mer distanserte, og mer upersonlige? Teknologien har overtatt mye av det personlige og sosiale, og vi føler heller at et par timer på Facebook gjør opp for et treff på en café? Det er jo også en logisk forklaring. Altså er det kanskje ikke sant at folk unngår meg (?) 


 

Kun snakk om tilfeldigheter!

Jeg kjenner tårene triller nedover kinnene. Ukontrollert. Det jeg nå har sett på sumo gjorde nemlig sterkt inntrykk. Såpass sterkt inntrykk at alt jeg føler på er en gedigen skam ovenfor at jeg enda er syk, og i det hele tatt har blitt det. Mange har sikkert hørt om den fantastiske Thea Steen, den nydelige jenta som til slutt måtte gi tapt for kreften. Verden er så urettferdig. Sykdom kan ramme hvem som helst, og livet er så uendelig skjørt. Jeg har aldri sett en slik gripende dokumentar på så nært hold. Så vond, men allikevel så fint. Hun var så livsglad, så lykkelig og så optimistisk. Hun hadde hele livet foran seg – på samme måte som jeg har hele livet foran meg. Hun fikk en dødsdom – allikevel viet hun det siste rest av livet sitt til å hjelpe andre. Jeg har ikke fått noen dødsdom – bare en midlertidig varetekt. Allikevel er jeg (faretruende) syk. På niende året. Jeg skal innrømme at tanken streifet meg; vi skulle ha byttet plass. Hun hadde vært så mye mer takknemlig for livet enn hva jeg har vist å være. Jeg som har kastet bort mine fineste år, ødelagt kroppen innvendig og utsatt fremtiden. Kjenner det faktum gjør meg litt sint. Dette livet skulle jo være en verdifull gave. En gave som jeg var (er) så heldig å få (ha).


Herlig barndom med full fart – knall og fall <3 #aldriforgjeves

 

Jeg er på ingen måte lei meg eller nedfor. Bare filosoferende og tankefull. Jo mer jeg utsettes for av påvirkninger og opplevelser, jo mer innser jeg hva denne sykdommen faktisk har gjort med meg. Det setter livet tydelig i perspektiv. Før jeg ble syk ble jeg kalt for solstråle, og på russeluen min står det ”optimisten”. Det er jo ikke uten grunn. Slik var jeg før. Jeg smilte 99,9% av tiden og kunne til og med få høre at jeg var litt ”irriterende blid/glad” til tider. Selv de dager der jeg burde dratt frem både furteleppe og sinnastemmen. Hvordan i alle dager kunne jeg gå fra 100% lykkelig til 0% lykkelig? Og hvordan kunne en så livsglad jente ende opp med depresjon i seks år? Jeg forstår det enda ikke. Å skylde på sykdommen er bare idioti, selv om den til en viss grad har dratt meg nedover. En retning og feilkurs jeg sårt har og enda jobber for å komme meg ut av. Jeg er glad jeg har begynt å ta tak og vise resultater, og jeg skal virkelig gunne på med alt jeg har i tiden fremover. Det skylder jeg så mange flere enn meg selv! For tenk så heldig jeg egentlig er. Jeg har kun mistet en person som stod meg nær. Alle de andre er friske og raske. I motsetning til hun som sitter her. Men så skal det sies at jeg alltid har hatt, og enda har hatt et godt immunforsvar. Jeg har knapt vært syk opp gjennom. Jeg har aldri hatt noen faretruende sykdommer (før anoreksien) og heller aldri vært avhengig av medikamenter eller den slags. Svakt syn og nedsatt hørsel er piece of cake i det ordentlige liv. Tenk på hvilken gode helse jeg kunne hatt om jeg ikke hadde rotet det så skrekkelig til? Her kreves det definitivt en ordentlig opprydning, og jeg har litt på følelsen av at det vil bli et skikkelig barneskirenn uten like.. Og det mener jeg på tross av om det er 1 april eller ei!