Den første visdomstannen jeg tok i April i fjor var et mareritt, mens den andre jeg tok 22 Mars i år var et drømmescenario. 1 1/2 time VS 15 minutter. Ok. Så blødde jeg veldig mye, men smertenivået var så å si lik 0. Jeg hadde heller ingen blåmerker, hovne kinn eller åpne munnsår. Å gå fra verst til best var for meg helt surrealistisk. De tankene som slo meg var om jeg hadde fått ut hele tannen, eller om jeg måtte tilbake for å fjerne roten. Liksom litt for godt til å være sant det der. Derfor var jeg mer enn klar til å trekke i går. Jeg visste at det var en risiko å bestille time like før påske, men samtidig visste jeg at det var enda større risiko å vente til det nærmet seg eksamen. Påske kommer hvert år. Eksamen i ex phil skjer en gang i livet. Valget var derfor såre enkelt. Denne gangen merket jeg mye tydeligere til bedøvelsen som ble satt nær halsen min, og det var nokså ekkelt mtp på at det kjentes som noe blokkerte for pusten min. Jeg hadde forberedt meg på at tannlegen skulle dra i kinnet mitt i et nytt kvarter. Alt hun gjorde var å lirke litt på tannen, før hun tre minutter senere spurte om jeg trengte smertestillende. Jeg skjønte ingenting. Skulle hun ikke fjerne tannen? Neida. Den var ute. Tidenes tanntrekking. Helt til forskjell fra de forrige gangene.
Jeg trodde helt ærlig ikke at det kunne gå bedre enn det gjorde sist, men det gjorde det altså. Og jeg har ikke hatt antydninger til smerte én gang. Som sist dro jeg ikke hjem og la meg slik tannlegen anbefalte. Jeg og mamma kjørte isteden til Botne (der vi gikk på ski i vinter) og gikk skogstur. Vi plukket med oss blomster, kongler (som skal males på) og kvister (som eggene skal henges på) I påsken skal vi nemlig være både barnslige og kreative. Da vi kom hjem fra klokken nærmere fem, og jeg visste med meg selv at jeg hadde en lang kveld foran skrivebordet. Jeg skulle skrive notater fra pensumboken, notater fra en bok på gammeldansk på 25 sider, notater fra forelesningsvideoen varighet 2 timer og også fra de 6 nettsidene jeg hadde kommet over. I tillegg skulle jeg vri hodet mitt til å forstå alt, og også skrive en gedigen semesteroppgave. Den tredje og siste som skulle bli godkjent for å gå opp til eksamen. Nevnte jeg at jeg fikk supre tilbakemeldinger på mine foregående? Glad jeg jobber riktig med stoffet, og også har forståelsen i boks. Mange sier at når man får anoreksi så er det hjernekapasiteten som blir svekket, fordi hjernen er en stor fettklump som trenger fett. Jeg mater den ikke godt nok. Har sikkert fått i meg 1/4 av det fettet jeg skal ha daglig gjennom alle åtte årene som syk. Allikevel svikter verken immunforsvaret, hukommelse eller husken. Og kanskje har det også noe med viljen å gjøre. Jeg vil så gjerne, og jeg gjør alt som står i min makt for å få med meg det jeg skal lære. Uansett hvor uinteressant og uforståelig noe virker, så er det noe inni meg som ikke gir seg. Og selv om jeg ikke er tålmodig til vanlig, så kan jeg sitte i flere timer med oppgaver av ganske så utfordrende rang. Den indre drivkraften og viljestyrken i meg overgår liksom alt – samme hvor umulig det kjennes ut. Trolig er det de egenskapene som har bidratt til at jeg har kommet gjennom sykeperioden like hel!
Dette bildet publiserer jeg også her (i tillegg til instagram) da jeg synes det var så hyggelig! #blomsterpikene
For, hvor lenge satt jeg med arbeidet? 5 timer. Til klokken ti på kvelden. Gav meg ikke fordi det ble anstrengende, men fordi jeg begynte å gå tom for ideer. Visste dessuten med meg selv at jeg burde innta noe næring (skreikaker – mykt og fint), og heller fortsette senere. Oppgaven er nesten ferdig. Mangler bare et par-tre avsnitt (kanskje 1 side totalt) og så er jeg i mål. Det gjør jeg lett unna på i morgen etter at jeg har møtt venninnen min. Ref ensomhetsinnlegget; jeg har visst verdens beste og mest forståelsesfulle venner, inkludert hun jeg skal møte i morgen og hun jeg møtte i helgen. De er mine nærmeste. Pluss at jeg tydeligvis har en haug av folk i nær og fjern omgangskrets som bryr seg, og også folk jeg aldri har møtt – som åpenbart synes jeg virker ålreit og vil treffe meg. Kan ikke få sagt hvor mye slike mennesker bedrer livet mitt. Sosialt liv var dog ikke dagens plan, da. Jeg har bare latet meg, slappet av og sovet ut – ettersom kroppen var nokså sliten etter gårsdagen. Jeg tåler dessverre ikke store dosene med bedøvelse før jeg blir slapp, susete, småkvalm og umenneskelig trøtt. Det merket jeg i dag. Når de andre er ute av huset har jeg særlig en tendens til å forsove meg. Nevner ikke når jeg stod opp. Like greit. En fridag ble det jo. En vel fortjent en, så flink jeg har vært til å studere. Later vi som. Har så vanskelig for å si til meg selv at jeg er flink og jobber bra. Det er liksom alltid noe jeg kunne sittet lenger med, lest bedre på eller skrevet på en mer profesjonell måte. Ja, jeg vet. En gang var jeg perfeksjonist, og selv om det er lenge siden jeg var ”der”, så er det alltid noe som presser oppunder. Jeg vil så virkelig gjerne vise at jeg mestrer – og aller helst ovenfor meg selv. Men igjen, når blir jeg fornøyd? Når tenker jeg at jeg er flink nok? Det spør jeg meg selv. Men helt ærlig; Skulle jeg få en femmer (B) på eksamen vil jeg sikkert bli skuffet, og skulle jeg få en sekser (A) på eksamen vil jeg sikkert ikke tenke mer enn at det er innenfor. Slik jeg alltid gjør. Nei. Jeg får bare ta det som det kommer. Filosofi er ikke noe enkelt fag, og det krever en masse intellekt for å forstå faget – jeg skal kanskje være glad bare jeg står? Ja, jeg var ironisk nå.
Heldigvis kommer jeg a jour med oppgaven før selve påskekosen her hjemme starter. Som sagt har vi noen påskeaktiviteter på programmet, i tillegg til felles frokost, spill, quiz, baking (soloboller i år igjen), kryssord, påskeegg (får et sukkerfritt i år også – av mamma <3), påskekrim, familietid, osv. Elsker høytider og helligdager, bare fordi hele huset har fri. Inkludert meg selv. Og da kan det ikke henge skolearbeid på skuldrene mine. Fristen er 18 April, og jeg tror faktisk dette er det seneste jeg har satt tennene i en oppgave. Føles ikke bra. Virkelig ikke. Heldigvis ikke min feil. Jeg har holdt på de omfattende filosofene; Descartes, Hume og Kant helt til nå, pluss at jeg har jobbet, vært sosial og også bedrevet et par hemmelige oppdrag. Alt tar tid. Mer enn jeg trodde. Det gjør i alle fall godt å vite at alle mine tre visdomstenner er ute, og jeg håper at det er over nå. At nummer fire aldri kommer opp. Lov å håpe i alle fall. Er det noe jeg hater å bruke penger på så er det unødvendige ting. Selvfølgelig er det ikke unødvendig å fjerne tenner som med tid vil skade spiserøret, men det kjennes unødvendig med tanke på at de ikke hadde trengt å komme opp. Det er jo ikke alle som får slike steinalderklosser en gang. Ok. Nok prat om visdomstenner. Nå er det påskeferie som gjelder, for jeg har nemlig (ufrivillig) fri fra jobben. Selv om alt er bra med meg, så har jeg fått streng beskjed om å ta det med ro. Den minste anstrengelse fremprovoserer blødning, som igjen trenerer heleprosessen. Jeg har med mine år med sykdom lært å lytte til kroppen! Mulig jeg løy der.