Hva jeg virkelig vil?

Det høres kanskje helt katastrofe sykelig ut å si dette, men jeg vil virkelig ikke bli frisk. Det er virkelig ikke det som er meningen med livet mitt. Men; det er en viktig del av livet mitt og det må til. Det er en milepæl og en kamel jeg må svelge på vei til målene som jeg virkelig har. Jeg får godfølelse i kroppen når jeg tenker på disse målene. Blodet bruser og jeg har puls til titusen. Ingenting er umulig. Det må jeg alltid huske. Målene løfter meg opp. De gjør noe bra med meg og gir meg mulighet til personlig vekst og utvikling. Uten målene er jeg ingenting. Så å si. Ambisjonsnivå er ordet. Det må nemlig være noe som driver meg i livet. Ikke at jeg har så å så mye penger, så å så god helse eller så å så mange folk rundt meg. Målene må være ting som betyr noe for meg. Ting som motiverer. Ting som gjør meg glad. Ting som bidrar til at jeg oppnår det jeg mener er viktig. Om det er aldri så urealistisk, så er det lov å holde på håpet og troen. Det er lov å jobbe for noe uansett resultat. Det er lov og sloss for noe en ønsker. Ingen vet hva livet bringer. Ingen vet hvilke utfordringer som inntrer. På en annen side. Skal vi være så negative? Skal vi gi opp fordi ting ikke er forutsigbare? Aldri. Ingen vet hvilke ressurser en faktisk har, eller hvordan en skal benytte disse ressursene. Hva bor i oss? Hva bor i meg? Jeg er kanskje der hvor jeg ser at dette blir mer og mer nødvendig. Kanskje særlig fordi jeg blir eldre, men desto mer fordi jeg har hatt såpass mange motbakker i livet mitt. Det er så mye mer jeg vil. Det er så mye mer jeg kan få til. Hvorfor? Jo. Fordi jeg er bra nok, flink nok, ressurssterk nok, sinnsykt sta og til syvende og sist; evig optimist!

 

 

 

 

  

Hør meg på P4!

Hei alle sammen! Dette blir et sånt informasjonsinnlegg der jeg vil benytte muligheten til å fortelle (dere som ikke har meg på face eller instagram) om at jeg medvirker i en sak på P4. Jeg ble både stolt og overveldet da jeg mottok forespørsel om å stille til intervju. At jeg kan være med å dele erfaringer og tanker betyr mye for meg. Radio er dessuten helt nytt og veldig spennende. Jeg ble spurt for en stund tilbake, men beklageligvis var det litt for kort tid for meg til å komme inn til Oslo. Sånt krever gjerne litt planlegging, da det fort tar en hel dag for min del. De siste ukene har vært intense og dagene har vært stappfulle. Ikke mye fritid å ta av. Noe som var veldig kjipt. Skulle veldig gjerne vært i studio og sett hvordan alt dette med produksjon og sending foregikk . Jeg er tross alt over gjennomsnittet interessert i media, og hadde det faktisk som valgfag i fjor. Jaja. Jeg får håpe på en senere anledning. Vel. Nok om det. Reporter Daniel Rosenquist var så glad for at jeg kunne stille, og kom likeså godt hjem til meg en formiddag i slutten av November. Intervjuet er opptak og ble på 17 minutter. Skravlen gikk i ett, så han fikk nok å ta av. Jeg fikk tilsendt lydfil som jeg hørte gjennom. Dessverre veldig mye mer klippet enn jeg hadde trodd og håpet. Man får ikke så mye inntrykk av meg på så liten tid, men det får så være. Jeg forstår jo godt at det er presset med sendetid i en av Norges største radiokanaler. At min stemme har vært på radio er jo det som er stas.

 

Vi er flere som medvirker til denne saken, og derfor er så klart ikke hovedfokuset min blogg eller sykdom. Intervjuet omhandler barn og unge som utsettes for unødvendig kroppspress og såkalt ”thinspo” gjennom sosiale medier – særlig der instagram og smarttelefoner er et stort problem. Et tema jeg sikkert kunne pratet om i flere timer. Ble til og med bedt om å kommentere Caroline BE og hennes påvirkning (men den delen tok de ikke med) – min guilty pleasure når det kommer til bloggere. Hun er en dame som både inspirerer like mye som hun provoserer, men som jeg tross alt har stor respekt for. Det skal sies. Uten at jeg gidder å gå noe mer inn på det. Folk får mene hva de vil. Jeg får mene hva jeg vil. Totalt sett endte vi opp med et informativt og variert intervju. Det tok litt tid før den skulle gå grunnet mye annet i nyhetsbildet, men endelig. Endelig ble den sendt, men dessverre for sent for min del da reporter aldri rakk å gi beskjed på forhånd. Jeg står ikke opp x antall dager i strekk tidlig heller, så jeg fikk tilfeldigvis bare en melding fra en venninne som hadde hørt det. Uansett. For meg er det ikke så viktig om jeg hører snutten på dataen eller på P4, men synes det var synd jeg ikke rakk å gi beskjed til dere. Så skal det allikevel sies; Jeg har som sagt en kopi av både reportasje og oppfølgingssak, og omsider fikk jeg til å laste opp begge snuttene her på bloggen. En over, og en under bildet. Bare vær litt tålmodig med filene. God lytting!

video:thinspo reportasje 1

 

 

 

video:thinspo oppflgingssak

 

 

 

 

Min reise

Jeg har reist langt. Kanskje ikke langt i meter, men uendelig langt med tanke på livserfaringer. Skulle heller trodd det var Olga på 80 år som satt og skrev, og ikke Madelén på knappe 22. Det er skremmende, men likevel nyttig. Jeg er kanskje blitt mer sårbar og redd for avvisninger, da jeg har fått altfor god kontakt med følelsene mine de siste årene. Jeg er kanskje litt mer hypokonder, da jeg har erfart hvor uendelig skjørt livet er. Jeg har kanskje utviklet svakheter jeg ikke visste fantes i meg, men på samme tid har jeg også utviklet diverse styrketegn. Jeg langt bedre rustet med tanke på fremtiden. Jeg vet i større grad hva som venter meg, og jeg vet hvordan jeg skal trå slik at jeg slipper (minsker følgene av) unna eventuelle farer, egenutløste ulykker og negative konsekvenser. Jeg vet hvor viktig det er å sette pris på hver minste lille ting, og jeg vet hvor uendelig ”leve i nuet” virkelig skal utnyttes. Livet er på ingen måte levd, og jeg ser fram til resten av reisen….

 
Her er en jente som er takknemlig for sine hittil 22 år.