Gode og dårlige perioder – da vs. nå

Jeg er en person som er unormalt positiv, et ja-menneske. På min russelue står det ”optimisten”, og det er ikke uten grunn. Jeg ser sjelden begrensninger, da jeg aktivt er på utkikk etter hvordan jeg best mulig kan ”finne en løsning”. Ofte jakter jeg utfordringer kun på grunn av den deilige mestringsfølelsen etterpå, for ikke å snakke om spenningen, håpløsheten og de små seirene underveis. Det er bare slik jeg må ha det. Også forklaringen på hvorfor jeg sikter så høyt som jeg gjør.
Men så er det disse dagene der alt føles nytteløst. Der det kun eksisterer begrensninger, og jeg ikke har sjanse til å komme meg videre. De såkalte ”periodene” Men til forskjell fra før, så varer de maks 3 dager. Som regel ikke mer enn noen få timer – og da vet jeg ikke lenger om det er ”perioder” det er snakk om. Ofte som et utslag av lite søvn, mye stress (for mye å gjøre), uregelmessig spising (fremdeles nok) og den biten. Veldig til forskjell fra før. Da kunne en såkalt ”periode” varer i flere dager, uker – ja til og med måneder. Det var ikke bare snakk om å ha det litt kjipt. Det var snakk om å ha seriøse problemer, mye angst og depressive tanker. En virkelig nedetid, som jeg kalte det. I slike perioder ville feks det at jeg var tom for FUN-lighten min gjøre at deler av verdenen raste sammen. Ja, det er like tragisk, sykt og uforståelig som det høres ut. Poenget er: Det skulle ingenting til. Kun manko på en matvare, litt regnvær eller et tv-program jeg glemte å ta opp, kunne vippe det hele.
Jeg tør ikke tenke på hvor grusom jeg må ha vært å leve med, så det skal foreldrene mine og Aleksander, virkelig ha all mulig ære for. Jeg tror de fleste familier ville blitt revet sammen av det vi gjennomgikk. Men min mamma og pappa holdt sammen. Aleksander beit det i seg. Og aller viktigst (for meg): De støttet oppunder i mine nedgangsperioder. Jeg skulle virkelig gitt dem alt, og akkurat nå vet jeg at jeg gjør det. Fordi jeg har løsrevet meg fra sykdom, klarer meg selv og er på vei til å få en utdannelse. Og selvfølgelig er det for min egen del også. Nei. Pr dags dato er jeg så lykkelig som jeg kan få blitt, tross noen hindre her og der. Alt jeg trenger nå er en kjæreste som tar meg meg på Coldplaykonsert og MU-kamp. Da vil livet bli komplett med stor K.

 

Hvem har ikke komplekser?

Jeg finner ofte inspirasjon og drivkraften til å blogge når jeg får konkrete spørsmål. Jeg får mye spørsmål om ”passende” vekt. Vekt, BMI og matinntak er i grunn en individuell greie – og for å gå opp i vekt er svaret ganske standard egentlig: spis mer kalorier enn du forbruker. Spørsmål om å gå ned i vekt, besvarer jeg for øvrig ikke. Det sier seg vel selv. Andre spørsmål derimot elsker jeg å begi meg ut på. Denne gangen har jeg lyst til å skrive litt om alt oppstyret med komplekser, som har vært de siste dagene. Som en liten motsats, og langt mer ubetydelig greie enn klimastreiken mange i dag har vært vitne til. Jeg fikk et spørsmål om hva jeg mente om ”bloggesaken”, og jeg skal forsøke å uttale meg så kort og presist som mulig. For øvrig vet jeg veldig godt at det er delte oppfatninger av dette med mediers påvirkning holdt opp mot jenter/gutters selvbilde og komplekser, så jeg håper virkelig jeg ikke tråkker noen på tærne ved å ytre meg slik jeg gjør.
Jeg har tidligere vært litt hard på dette med medier, da jeg er motstander av at ting heises opp til uante høyder uten at det strengt tatt er nødvendig. Hva angår de siste dagenes debatt så tenker jeg det samme, selv om jeg forstår at en minnelig samtale trolig ikke hadde vært den rette veien å gå. Det jeg kanskje reagerer mest på er ikke det at problemet tas opp, men det at saken koker ned til et angrep. Og selv om det påstås at det ikke er et angrep på en person, men en bedrift, så er det like fullt et angrep. Som lyn fra klar himmel vil jeg tørre å påstå. At en blogger med stor påvirkningskraft retter oppmerksomheten mot komplekser noen ikke ante de hadde, er selvfølgelig uheldig. Likevel stiller jeg meg spørrende til måten dette slås, og ble slått ned på. For som jeg nevnte: angrep. Der alle tar ett parti. Som om det er det eneste rette. Jeg må for øvrig presisere at jeg verken er på den ene eller andre siden, men ser dette i lys av egne erfaringer.
Jeg aksepterer i dag det som er ”Madelén”. Har ikke råd til noe annet. De komplekser jeg måtte ha, er ikke noe spesielt til forskjell fra andres. Kun helt normalt. Det unormale derimot, var sykdomsårene. Jeg hadde da et meget anstrengt forhold til kropp og utseende, og slet med komplekser for alt fra hoppbakkenese og babyhår til flagrende ører og for kort hals. Dette er ting jeg selv ble bevisst på ved å granske meg selv. Det var ikke særlig vanskelig. Jeg mener da i bunn og grunn at en person som er usikker trolig vil oppdage sine ”skavanker” fint på egen hånd. Når vi likevel er eksponert for medier i det daglige, så er veien til nedsatt selvfølelse kort – uavhengig av hvem eller hva som drar i den ene eller andre retningen. Det er ikke til å komme unna. Psykiske problemer er ikke til å komme unna.  Skal vi komme unna så må vi fri oss fra alle ytre påvirkninger, og det er klin umulig. Kanskje attpåtil enda mer skadelig.
Jeg tror verken det ene eller andre er bra. Det handler her, som med kostholdet, om en balanse. En balanse mellom sunn og usunn påvirkning. Vi trenger nemlig den usunne påvirkning også, nettopp fordi det skaper bevissthet. Er det noe jeg personlig lærer av, så er det å se andres feil. Og er det noe jeg skjønner jeg ikke skal ha så er det en gedigen rumpe eller puppeparti som får meg til å ligne en tegneseriefigur. For jeg har vel blant annet blitt mindre gira på slikt takket være insta. Ikke at jeg hadde vurdert det i forkant heller, altså. Poeng mitt er: Det handler om måten vi håndterer den ytre påvirkningen på. Måten vi håndterer at rumpa er for flat, eller skuldrene for brede. Selvfølelsen bygger man verken opp ved å gå inn på nettet eller ved å vandre rundt i samfunnet. Det er en 24/7 jobb som krever noe av hver og en av oss – og med det samfunnet vi i dag lever i, og som vi vil fortsette å leve i, så blir det ikke enklere. Det er viktig å være klar over. Så istedenfor å drive med ansvarsfraskrivelse ved å skylde på alt og alle, så er det trolig mer hensiktsmessig å bli klar over tilfellet. Det forsvinner nemlig ikke. Skal vi snakke om oppdragelse, så er det kanskje den viktigste jobben foreldre i dag har – å gjøre barnet sitt bevisst. Nettopp fordi vi ikke kan skyve alle problemer og utfordringer under en stol når vi vil. De vil dukke opp. Før eller siden. Det er den brutale sannhet.

Å komme seg videre

Jeg skulle så gjerne gjort mer, men sannheten er den at anoreksi ikke er min hjertesak. Bevares gjør det meg lykkelig om rutinene og opplegget rundt sykdommen skaper reelle fremtidsutsikter, mindre kronisk sykdom og død, men… Det er bare ikke jeg som kan stå for det. Jeg vil ikke melde meg inn i en frivillig organisasjon, diskutere for mye med de som sliter eller komme ut med bøker for å hjelpe. Bloggen er nok. Å fortelle om ”gamle dager” er nok. Det er riktig nok mange år siden, og kanskje rart for enkelte å forstå, men jeg orker ikke å gå tilbake. Når jeg leser om psykisk helse eller hører om tilfeller, så tenker jeg bare at det ikke er meg. At jeg aldri har vært der. Det er for sykt. For det er jo det? Jeg prater bare overfladisk om tiden, selv om anoreksiårene var min tøffeste tid i livet. Kanskje også min største bragd. Et kapittel jeg ikke ante om jeg ville overleve. Dag for dag vet jeg at jeg er en dag vekke fra fortiden. Som er bra. Det er derfor jeg fokuserer fremover. Noe som fungerer 110%. Man skulle tro at jeg ville blitt oppsøkt av tvil, forvrengte selvbilder eller dårlig samvittighet, men den gang ei.  Jeg klarer ikke å få dårlig samvittighet for noe jeg har spist. Jeg klarer ikke å tenke at kroppen bør endres på. Jeg klarer rett og sett ikke å tvile på det livet jeg lever. Motivasjonen vil ingen ende ta. Dette livet drømte jeg om da jeg var 7 år, og det finnes ingen grunn til å tukle ved det.

 

Jeg skal jo på ingen måte si at jeg elsker meg selv eller kroppen min, men jeg har akseptert den. Og jeg digger at jeg kan trene for å føle meg sunn og sterk. Jeg har heller ikke den største apetitten, men jeg sørger for at lagrene er fulle, uansett. Og jeg føler på ingen måte at jeg har spist for mye, for usunt eller feil. Samvittigheten kan snarere kobles til familien, og de ringvirkninger sykdommen gav der. Men jeg må innrømme at også her har jeg prøvd å komme videre. Misforstå meg rett. Jeg elsker familien, men et sted på veien måtte jeg slutte å hate meg selv for hva de opplevde. Selv om det satt langt inne. Virkelig langt inne.