Jeg skulle så gjerne gjort mer, men sannheten er den at anoreksi ikke er min hjertesak. Bevares gjør det meg lykkelig om rutinene og opplegget rundt sykdommen skaper reelle fremtidsutsikter, mindre kronisk sykdom og død, men… Det er bare ikke jeg som kan stå for det. Jeg vil ikke melde meg inn i en frivillig organisasjon, diskutere for mye med de som sliter eller komme ut med bøker for å hjelpe. Bloggen er nok. Å fortelle om ”gamle dager” er nok. Det er riktig nok mange år siden, og kanskje rart for enkelte å forstå, men jeg orker ikke å gå tilbake. Når jeg leser om psykisk helse eller hører om tilfeller, så tenker jeg bare at det ikke er meg. At jeg aldri har vært der. Det er for sykt. For det er jo det? Jeg prater bare overfladisk om tiden, selv om anoreksiårene var min tøffeste tid i livet. Kanskje også min største bragd. Et kapittel jeg ikke ante om jeg ville overleve. Dag for dag vet jeg at jeg er en dag vekke fra fortiden. Som er bra. Det er derfor jeg fokuserer fremover. Noe som fungerer 110%. Man skulle tro at jeg ville blitt oppsøkt av tvil, forvrengte selvbilder eller dårlig samvittighet, men den gang ei. Jeg klarer ikke å få dårlig samvittighet for noe jeg har spist. Jeg klarer ikke å tenke at kroppen bør endres på. Jeg klarer rett og sett ikke å tvile på det livet jeg lever. Motivasjonen vil ingen ende ta. Dette livet drømte jeg om da jeg var 7 år, og det finnes ingen grunn til å tukle ved det.
Jeg skal jo på ingen måte si at jeg elsker meg selv eller kroppen min, men jeg har akseptert den. Og jeg digger at jeg kan trene for å føle meg sunn og sterk. Jeg har heller ikke den største apetitten, men jeg sørger for at lagrene er fulle, uansett. Og jeg føler på ingen måte at jeg har spist for mye, for usunt eller feil. Samvittigheten kan snarere kobles til familien, og de ringvirkninger sykdommen gav der. Men jeg må innrømme at også her har jeg prøvd å komme videre. Misforstå meg rett. Jeg elsker familien, men et sted på veien måtte jeg slutte å hate meg selv for hva de opplevde. Selv om det satt langt inne. Virkelig langt inne.
