Ønsker å formidle!

Etter en liten ”gjennomgang” oppdaget jeg at jeg har en del upostede innlegg i arkivet. Det blir ofte til at jeg kommer på noen setninger, og lagrer som utkast. Enten fordi jeg har skrevet for lite, har null forslag til tittel eller mangler bilder der og da. En dum uvane som jeg heretter skal prøve å rydde opp i. På en annen side er det mange innlegg jeg gjerne vil dele også, men som jeg av og til er redd for å poste. Tør jeg? Hvordan vil andre oppfatte meg? Hva tenker de om bildene? Mange spørsmål å stille. Jo lenger jeg grubler, jo mindre sannsynlighet er det at disse innleggene havner offentlig. Så var det dette med; ”bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på at man ikke gjorde det”. Jeg ser den. Jeg har jo en blogg som tar for seg min diagnose, anoreksi. Bare det i seg selv er kjempetabu å nevne, og hvor grensen går er det kun jeg som kan føle på. Vel. Så lenge jeg holder tilbake vekt, høyde, BMI og matinntak – ja, da føler jeg at jeg er tilfreds med bloggingen…

 

Skal også nevne at dette med ”ingen kommentarer” har hjulpet stort. Jeg er nemlig ikke hun perfekte jenta med det perfekte liv. Det er kanskje noe av det såreste jeg hører. Verdens beste familie og venner, fast jobb og trygg skolegang betyr ikke nødvendigvis at jeg kan leve uten bekymringer. Ting er begrenset. Mer enn de må, dessverre. Bak fasaden skjuler det seg så mye. Jeg har osteoporose, magesår, svekkede organer, tynnslitt hår, lave blodverdier og en sliten gammeldamekropp. For å neve noe. Ingen glansbilde med andre ord. Jeg legger ikke skjul på at ting av og til føles tungt, og selv jeg trenger feedback. At jeg heller velger å møte leserne mine i mailboksen er langt mer seriøst, og det skaper en bedre forståelse for begge parter. Samt at vi kan søke tips, råd og veiledning via egne erfaringer. Å være et forbilde og en inspirasjon er for meg kjempeviktig, og at jeg kan snakke med andre som er i samme situasjon eller er pårørende – ja, det er en fin motivasjon i seg selv. ”Sammen er vi sterke!”

 

 

Det er så fint å vite at ”historien” og erfaringene mine kan nå ut, og at folk faktisk klikker seg innom, eller viser interesse omkring slike temaer. I går mottok jeg dessuten en stor bacheloroppgave på 21 sider der jeg hadde vært intervjuobjekt. Totalt uten misforståelser. Det var rart å lese gjennom, og jeg felte en tåre fordi jeg var så stolt. Stolt over at jeg fikk medvirke til et så bra resultat. Det ble i og for seg som en bok. En bok enhver burde lest. Rett og slett fordi kunnskap er avgjørende på dette feltet. Jeg nøler ofte med å stille opp til intervjuer i skolesammenheng. Totalt har jeg gjennomført 37 stk (!) og i tillegg da i to lokalaviser (tre reportasjer), Norsk Ukeblad og som deltakende i dokumentarfilmen; Ikke Spis. Dermed blir det til at jeg vil sette litt grenser. Jeg er lei meg for å takke nei, men av hensyn til meg selv kan det bli mye om jeg må reise bakover og gjenoppleve det hele gang på gang… Allikevel må ting sees an. Har jeg tid? Har jeg ork? Noe virker for så vidt mer interessant enn annet, og jeg vurderer selvsagt alle forespørsler nøye…

 

 

 

 

  

Den gang…

Hun satt igjen. Helt alene. Ensom. Ekstremt ensom. Neglene hadde hun spist opp sammen med redselen som konstant herjet. Det var kun stubber å snakke om. Det var kanskje like greit så rastløs og ukontrollert hun var. Ingen visste hva hun var i stand til. Ikke engang hun selv. Stadig kjente hun på trangen. Skadetrangen. Behovet, ønsket og nødvendigheten om å straffe seg selv. Spist for mye. Trent for lite. Kalorier inn overgikk kalorier ut. Ikke godkjent. Det gjorde så vondt. Det sved innvendig. Smerten var uutholdelig. Samvittigheten på grense til å drepe. Å holde ut var som å overleve verdenskrigen. Være trygg. Gjemme seg. Hvordan gikk det an når de allikevel fant henne? Hun satt seg i skapet. De to første nettene leet hun seg ikke derfra. De neste. De var utenfor hennes kontroll. Bundet med belter. Lenket fast i en seng. Overvåket 24/7. Frihet – den eide hun ikke. Skulle hun på do var det mer fristende å væte til sengen, enn å sette seg i en rullestol….

 

 

 

 

 

  

Jeg går

Det er ingen skam og snu, men det er heller ingen skam å fortsette.. Slik lyder leveregelen min. Av og til handler nemlig livet om nettopp dette; at man er villig til å ta stegene. Gå litt, stoppe litt, gå litt, stoppe litt. Samle krefter. Bruke krefter. Slik går det framover. På vei mot noe. Kanskje et mål? Kanskje noe av betydning? Kanskje for å sette rekord? Mulighetene er mange. Jeg vet utvilsomt hva jeg streber mot. I mine øyne kan det defineres som lykke, men i realiteten kan det defineres som essensielt. Så enkelt, men også så vanskelig…

 

 

 

 

 

Overlevd første uke

Tiden går jammen fort. I morgen er det en uke siden jeg var tilbake på skolen. Uken har vært innholdsrik og ting begynner å dra seg mot normalen igjen. Alt det praktiske var ordnet i forkant. For en befrielse. Timeplanen er også såpass fantastisk at jeg får langhelg 6 uker på rad. Mine sosiale antenner er på, samtidig som jeg har brettet opp armene for å ta i skikkelige skippertak dette året. Enn så lenge går alt fint. Det føles virkelig som at økonomi er et fag jeg mestrer. Kanskje til og med på høyde med alle andre fag. Mindre motivert blir jeg jo ikke av pappas ord; ”dette tar du enkelt”. Hvis han har tro, ja, da har jeg også det. Lenge leve optimisten!

 

Jeg var riktig nok veldig usikker i starten, men etter 2 timer og en hel 7 timers fagdag sist Fredag kan jeg underskrive på at jeg forstår mer og mer. Riktig nok en del knoting og spørsmål i starten, men det fungerer greit når læreren er så tålmodig som han er. Rettelse; må være. Bare det danner grunnlag for trygghet. Håper den vare noen uker til. Jeg kjenner nemlig antydning til angst i magen. Angsten for vurderingene som skal settes. Om å gjøre det bra nok. Vite at jeg faktisk har forstått og bestått. Uten at det blir perfeksjon. Det er det alt handler om. Få en brukbar karakter på vitnemålet. Noe jeg kan være stolt av. Vanskelig – det er det, men ikke mer enn at innsatsen avgjør. Utfordringer liker jeg. Ting skal ikke løse seg på 1-2-3. Man må jobbe, og jeg; jeg gir meg ikke. Jeg legger nemlig ned all den frivillige innsatsen jeg kan, og jobber gjerne litt hver eneste dag (uten at det går på bekostning av andre ting) Er på skolen litt for sjelden til å føle meg som student, så da kan jeg likeså ta igjen det her hjemme. Må jo opprettholde kunnskap og arbeidsglede så ofte jeg kan. Bokvis med notater, ekstra lesing og oppgaveløsning gir meg dessuten mange fordeler. Fordeler jeg vil ha stor nytte av etter 5 år på økonomisidelinjen. Samt at det skaper trygghet, minker stressnivået og gir meg en fornuftig og forsvarlig dose med kontroll. Noe jeg alltid må ha. Så enkelt. Justeringene får jeg ta etter hvert. Jobbe seg i hjel er uaktuelt. Skolen skal ikke bli et ork. Med tiden får jeg nok tilpasset det. Til å begynne med må jeg komme litt inn i gamet. Enn så lenge får dette være min oppdatering på skolefronten. Håper muligens å skvise inn litt Elkjøpjobbing et sted også, men foreløpig må det drøye litt kjenner jeg. Helse først. Ellers er det meste ålreit tross sykdommen. Jeg sover godt om nettene og har sjelden mareritt. Formen kjennes fin. Ingen verkende ledd eller vonde kroppsdeler. Litt trøtt og sliten, men ikke noe mer enn normalt. Er vel mest er preget av inntrykk denne uken. Det skal bli spennende å se utviklingen videre. I mellomtiden minner jeg meg selv på å leve livet, trappe ned når det trengs, og akseptere ting slik de er… Kanskje ikke en umulig oppgave?

 

 

 

 

 

Økonomistudent kan man si?

Det var uvant, men samtidig godt å være tilbake på skolen. Faktisk var det skjønt å sitte i gymsalen igjen, skjønt å se lærerne igjen og skjønt å se så mange nye og ukjente elever. Tross at det var 96’ere jeg satt der med… Det var som en slags spesiell aura som omfavnet kroppen min. Meget god en vil jeg påstå. Ja, for jeg har gledet meg til denne dagen. Til dette nye året. Endelig er jeg i gang. På vei videre. Et fag gjenstår før jeg kan kalle meg ferdig med videregående. Jeg går inn med null forventninger og krav, men selvsagt ambisjoner og mål. Dette får gå som det går så lenge jeg gjør mitt beste. For det er nettopp hva målet mitt er; gjøre mitt beste og vite at jeg avslutter med en gullende samvittighet og god følelse. Nettopp fordi jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Det ble med andre ord et ekstra år på meg – kun fordi timeplanen ikke gikk opp i fjor. Tirsdager og Onsdager pluss hver syvende Fredag. Langhelg med andre ord. Det vanskeligste blir å stå opp før 15, men bortsett fra det skal det nok gå fint. Ferievaner er kun ferievaner. Nå er det andre vaner som gjelder. I og for seg er det jo supert med kun et fag å fokusere på. Spesielt siden det er dette faget. Ja, for økonomi. Økonomistudent. Hva tenker jeg? Jeg hadde næringsøkonomi nivå 1; økonomistyring bedre kjent som, i 2 klasse. Det er allerede 5 år siden (!) Jeg er nok litt spent og nervøs. Jeg innrømmer det. Å ta et fag som bygger videre på dette er i seg selv veldig risiko for en som har vært så lenge borte fra den typen ”læring”. Uansett så må det bli sånn. Jeg har ikke noe annet valg. Det tok jeg nemlig for flere år tilbake, og fullverdig vitnemål; jo det må jeg ha. Jeg skal i alle fall være lykkelig over at videregåendepensumet er langt unna B1-standard. Heldigvis – takk og pris. Nei. Nok om det. Jeg får vente og se hva som skjer. Er unødvendig å bruke tid på å gruble og grue seg. Det får som sagt gå som det går, uten at det får påvirke innsatsen selvsagt. Den blir som de foregående årene; ingenting å si på. Resultatene er jeg mer usikker på, men som jeg sa; så lenge jeg gjør mitt beste skal jeg være fornøyd. Tror jeg. Faget blir på mange måter nytt og fremmed. Bare det gjør at jeg må legge ned en del ekstra jobb. Spesielt de første ukene. Spesielt i hjemmearbeid. Nøkkelordet er basiskunnskap. Fint for en som henger best med i begynnelsen… Kjør på – jeg er klar! Allerede førstkommende Onsdag braker det løs….

 

 

 

 

 

 

Nå holder det!

Jeg er rastløs og lei. Lei av late varme og lite innholdsrike dager. Jeg er ivrig etter å komme i gang med hverdagen igjen. Være Madelen. Tilbake til forpliktelser, krav og mestring. Misforstå meg rett. Jeg trives godt med ferie, daffing og frihet, men det finnes grenser. Et sted kommer savnet. For min del er det å ha noe å gjøre kanskje bedre enn det at jeg ikke har noe å gjøre. Nettopp fordi jeg føler at jeg bruker tiden min fornuftig (ikke sove bort dagen!), eller er til nytte for meg selv eller andre. Det er da jeg kjenner på dette med ”å komme seg videre”. Komme seg videre til det livet jeg så sårt ønsker. Og nettopp det er hva jeg holder på med. 18 August (om under en uke!) går jeg i gang med min siste runde på Horten Videregående noensinne. Ikke fullt så heavy som tidligere, men nok til at rutinene igjen faller på plass. Det å ha noe å gå til er i grunn veldig ålreit. Jobben blir på en måte ikke nok da jeg enda må holde igjen med tanke på kreftene og formen. Akkurat det håper og tror jeg skal bedre seg dette året. Ja, for jeg har mye ambisjoner og forventninger. Ting må gå veien, og det er det kun jeg som kan sørge for. Sommerferien har jeg virkelig utnyttet, og jeg føler meg overfylt av energi!

 

 

 

 

 

”Luksusproblemet”

Jeg lever i Norge, et av verdens rikeste land. I alle fall hva det sies. Jeg har tilgang til alt jeg vil. Jeg har penger til alt jeg vil (innenfor rimelighetens grenser) Jeg har fast jobb. Jeg har så å si fullført obligatorisk skolegang. Jeg har familie. Jeg har venner. Og skal jeg telle hvor mye materielle ”gleder” jeg har, så vet jeg neimen ikke hvor jeg skal starte. For ja. Jeg er heldig. Jeg er virkelig det. Allikevel så utnytter jeg livet feil. Jeg bruker opp kreftene mine, og jeg bruker dem feil. Uten at jeg selv merker det. Akkurat som at den ene tingen som er viktigst for meg; jo det er sykdom. Luksusproblem vil de overfladiske kalle det. Med galgenhumor skulle jeg gjerne gjort det. Vært så ironisk og latt som at alt bare var latterlig enkelt. Luksusproblem, du liksom. Slik er det altså ikke. Jeg lever ikke på noe rosa sky. Rosene kommer med torner på, og ofte stikker de. Det gjør vondt. Sykdommen sitter dypere enn som så, og det psykiske påvirkes mer enn man skulle tro. Den kan jeg ikke kontrollere bare med ønsketenking. Uansett hvor bra jeg har det. Uansett hvor mye jeg har, eller får til. Uansett…

 

Sykdom kan ramme hvem som helst. Problem er derfor feil å si. Problemer kan en mange ganger lage selv, helt i motsetning til sykdom. Det er ikke valgfritt. ”Ingen velger sykdommen – sykdommen velger deg” En realistisk porsjon livsvisdom jeg ofte har hørt bli sagt. Psykiske problemer og ordet spiseforstyrrelser er egentlig et misvisende ord, for det virker så midlertidig. Akkurat man lett som en plett bestemmer tidsperspektivet helt selv. ”Gå til en psykolog – og etter x antall timer er hodet ditt ”riktig” igjen”… ”Spis det du frykter til du ikke eier frykt for den maten lenger”.. ”Legg på deg slik at kroppen når en forsvarlig BMI”… Den tiden det tar – den tiden tar det liksom å bli frisk. Mange kan underskrive på at det ikke er så lett. Jeg sier ikke at det er umulig å tenke tidsforløp. Til en viss grad kan en bli lei og finne ut at nok er nok, men faktisk er det en tilvenningsprosess å nå det friske. Jeg kjenner ingen, og da mener jeg ingen, som har bestemt seg for å bli frisk en eksakt dag og deretter levd ”lykkelig alle sine dager”. I så fall er det løgn. For omverdenen, greit nok. For seg selv, verre. Innbille seg og tro på noe som ikke er sant. Hvorfor ikke bare akseptere at ting tar tid? ”Å ta tiden til hjelp” er ikke bare et ordtak, men også en brilliant rettesnor. Den psykiske delen skal nemlig også på plass. Kanskje er ikke ordet ”psykiske problemer” så feil allikevel? Jeg velger allikevel å holde meg til sykdom. Psykisk sykdom med forstyrret selvbilde er en bra beskrivelse. Hjernen trenger tid til å venne seg til ting, og det sies at det tar omtrentlig 60 dager å opparbeide seg en ny vane. Å bryte ut av tvang og rutiner er dermed en tidkrevende og langvarig prosess som ikke skjer over natten. Dessverre. Til mitt store hat. Jeg skulle veldig gjerne ønske det var sånn. Ønske som foreldrene mine gjorde i 2010; at så fort jenta var innlagt og ”fetet” opp – ja, da var hun frisk. Frisk for alltid. Fri fra spiseforstyrrelsen klør. Æsj. At jeg ikke kunne gi dem den gleden. Rettelse; meg selv den gleden. Jeg håper ofte. Håper at den ene dagen hvor motivasjonen er på topp – ja, da er jeg frisk. Da kan jeg ta en joggetur, bestille utenlandsreise og invitere venner på en kjempestor grillfest. Helt på måfå. Listen med muligheter virker endeløs. Så vet jeg en ting, da. Mulighetene blir ikke mulig før begrensningene forsvinner. Og vel. Disse begrensningene forsvinner ikke før utfordringene gjennomføres. Alle som en. Mestring på mestring. Delmål på delmål. Tross at det kun er små steg, så er det steg. De får være små så lenge det er hva jeg trives med og hva som opprettholder min gode tilstedeværelse. Jeg er kanskje ikke den tynneste lenger (noe som ikke er meningen heller), men tynn nok til at det gjør noe. Og som jeg sa; ingen fremgang kommer på 1-2-3. Jeg kan like gjerne holde tålmodigheten oppe, framfor å ty til håpløse desperate løsninger. Jeg vet jo godt (av erfaring) hvor stress fører meg….

 

 

 

 

 

 

Rett mål; skole

Jeg vil ikke provosere, men jeg vil vise at det nytter å nå målene sine. Syk som frisk. Ja, for det gjør det. Jeg har kommet meg helskinnet gjennom det ene og det andre med sykdommen tett om brystet. Det viktigste jeg har hørt opp gjennom er nettopp dette med ”at man ikke kan vente med å leve til man blir frisk”. Jeg tok hun fra IKS på ordet. Jeg har tatt lappen, nesten fullført videregående, gått tilbake i jobb og ellers funnet tilbake til venner og familie. Fremdeles har jeg også andre mål. Ting jeg også ønsket å oppnå før jeg ble syk, og også en del av den personen jeg var og enda er. Det er derfor jeg vil trekke fram skole. Et av mine mange viktige mål. Flere av leserne mine tenker sikkert her at perfeksjonismen tar overhånd og at jeg forventer seksere i alt jeg gjør. Ja, det er vel og bra det, men jeg overlever også uten. Jeg lever etter begrepet; gjøre mitt beste. Samtidig som jeg går inn for det jeg liker…

Akkurat når det kommer til skole, så er det noe jeg alltid har vært glad i. Jeg har alltid hatt ambisjoner om å gjøre det best mulig. Et sted overtok sykdommen, og det tok en innleggelse å innse at en 6- ikke var en minuskarakter. Selvsagt var jeg bekymret for å gå tilbake på skolen. Nei. Nå lyver jeg. Det var de rundt meg som uroet seg. Jeg gledet meg bare. Gledet meg til å ha noe å gå til, prestere og vite at jeg kom videre. Null fravær pluss 6’ere i muntlig og flere fag. Det var ikke forventet, men absolutt høyst ønsket. Om noen ikke tåler min suksess, fordi de mener jeg er for syk til å gjøre suksess eller oppnå noe friskt, så får det så være. Alle har vi våre synspunkter. Jeg har også mine. De handler om mer enn der-og-da-tenking. Det finnes et liv etterpå, og selv om man er syk så må man fokusere fremover. En dag skal jeg forhåpentligvis ikke være syk lenger. Hva da? Da vil jeg ha en god utdannelse og mulighet til å være i en jobb jeg trives og brenner for. Hva som er bra for meg vet kun jeg. Hva som gir meg glede vet kun jeg. Glede er forbundet med positive resultater. Nemlig. Gjør man noe man liker, så yter man også deretter. En kan sammenligne skolen for meg som fotball for en som vil bli fotballproff. Da går man ”all in”. Man gir seg ikke på mållinjen når det betyr som mest. Det gjorde heller ikke jeg med karakterene mine. Jobbet siden ungdomsskolen, for så å ta til takke med 4’ere eller dårligere på vitnemålet? Det ville i mitt syn vært å gi opp Madelen, og overhodet ikke bevist at jeg gjorde mitt beste. ”Mitt beste” er også en del av behandlingen. Ikke bare vise at jeg kan, men også at jeg vil. Jeg trenger ikke å forsvare at jeg er skoleflink. Jeg ville blitt sykere om jeg ble fratatt muligheten når jeg visste at jeg hadde mer å gi. Nei. Da hadde jeg aldri tilgitt meg selv. Aldri, noensinne. Kun følt meg mislykket. Rett og slett dum. Ingenting setter meg ut, og som de fleste sikkert har fått med seg; sykdommen har tatt nok. Jeg går på siste faget med stor iver og glede. Jeg ser fram til å jobbe med økonomi dette året, og gleder meg til sommeren 2015 hvor jeg kan krysse videregående av ”to-do”-listen. Det blir stort. Snakk om milepæl….

 

 

 

 

 

 

Sykehus?

Såfremt situasjonen og anoreksien ikke forverrer seg så blir jeg ikke bli lagt inn. Av egen vilje kommer jeg heller aldri til å gå med på noe. Skjer ikke. Alle erfaringer tilsier at det er rett for meg. Det fungerte ikke da, og det vil ikke fungere nå. Jeg er ikke dum, bare realistisk. Jeg har klart meg over 3 år på hjemmebane – noe for så vidt ingen trodde. Selv ikke enkelte i familien visste om denne jenta ville takle livet på egen hånd. Det måtte hun jo. En av mine største motivasjoner til å opprettholde næringsinntak og somatisk helse er jo nettopp dette med at jeg aldri skal tilbake dit. Jeg holder foreløpig mye tilbake. Det må være en viss beskyttelse så lenge jeg enda syk. En dag vil jeg kanskje gå dypt i detaljene, men foreløpig kan jeg kun si at jeg sitter igjen med unødvendige fysiske komplikasjoner. Kanskje som må følge meg livet ut. Det får være nok. Jeg angrer ingenting, men skulle gjerne vært foruten opplevelsene og ”arrene”. Nei, for altså; Sykehuset gav ingenting positivt til verken meg eller familien – kun livredning, frustrasjon, konstant selvskading, våkenetter og måneder med kamp. Mot hva da? Jo. Mot helsevesenet. For å få meg ut. Det ville vært tryggere slik. Visst hvor jeg var til enhver tid, hva jeg gjorde og hvordan det sto til. Tenk når barnet ditt plutselig blir røsket fra deg? Tenk når alt man eier og gleder seg over plutselig forsvinner? I løpet av minutter snus altså livet totalt….

Vi underskrev en kontrakt. ”Når du er på BMI 16 er du fri”, sa overlegen. Det skjedde aldri. Jeg var ikke i nærheten en gang. I Tønsberg hadde jeg vært på overtid, så jeg måtte videre. Videre i psykiatrisystemet. Overført på tvang. Tvang! Hvilken glede gir vel det? Fastvakt, rullestol og begrensninger. Ikke tannpuss når jeg ville. Ikke tisse når jeg ville. Alt krevde tillatelse. Tillatelse til hva? Oppføre meg som en normal person? Jeg scoret høyest i både depresjon, suicialitet og psykiske vansker da jeg ankom RASP ved hjelp av et utfylt papirskjema. Overlegen ville vedta både tvangsdusjing, tvangsmedisinering og det som ellers kunne settes tvang eller forbud foran. Til slutt ble det for mye. Alt ble for håpløst, og ingen så noen utveier for meg. Beklager Madelen, men vi kan ikke hjelpe deg – og det var det siste jeg hørte da jeg gikk fra RASP en vårdag i Mai. Oppdrag mislykket, rett og slett. Hva så? Det visste jeg jo. Det var jeg forberedt på. Motarbeidelsene hadde vært mange og framgangen minimal. Faktisk lik null. De grammene jeg gikk opp den ene uken gikk jeg ned neste. Slik gikk altså dagene – livet. Frivillig etter 4 måneder var ikke frivillig så lenge jeg var truet til å være et sted jeg ikke trivdes, og tvunget til å gjøre ting jeg ikke ville. Så for å gjøre en lang historie kort så ble jeg utskrevet lenge før hva som var aktuelt, på en helt annen vekt enn hva folk anså som forsvarlig. Det var jo andre jenter som ”gladelig” heller ville motta plassen min, og når det sto på så lange ventelister så kunne de ikke bruke opp tiden sin på meg. Jenta med kresenhet, allergier og intoleranser. Jenta som levde på næringsdrikker. Jenta som satt alene på rommet sitt. Jenta som konstant var deprimert. Jenta som skadet seg – som den eneste blodige pasient. Jenta som aldri deltok på noe sosialt. Jenta som sendte stygge blikk. Jenta som bannet, skrek og var frekk. Jenta som ignorerte. Jenta som krevde alt hun ikke kunne få. Jenta som ikke møtte opp til møter. Jenta som trigget de andre (med historier) ved matbordet – de gangene hun fikk sitte der. Jenta som bet. Jenta som ingen kunne holde styr på. Jenta som ingen klarte å hjelpe.

 

Kort tid etterpå ble jeg videresendt til psykolog på sykehuset. Det samme fengselet som jeg tidligere hadde levd innesperret i. Denne gangen med pappa ved min side. Moralsk støtte, og mulighet til å dra hjem så fort timen var over. Allikevel så føltes det ikke bra. Nok en gang var politiavhøret i gang. Graving på graving. Lete etter feil. Feil ved min oppvekst. Det samme hver gang. Dessverre skulle det vise seg at jeg heller ikke her kom framover. Istedenfor måtte jeg avbryte. Etter 8 timer. En ting var at psykologen var så utålmodig at hun gav meg opp. En annen ting var at veien til bulimi hadde blitt faretruende kort, og at jeg igjen hadde fått større utfordringer enn hva jeg trodde jeg var i stand til å takle. Jeg stoppet før ting utviklet seg i feil retning, og måtte jobbe hardt med meg selv for å komme tilbake på rett spor. Dette er siste gangen jeg snakket med en psykolog. Selv om det endte dårlig den gang så har jeg på ingen måte gitt opp, og utelukker ikke muligheten til å finne en ny. Når det er sagt så ligger det allikevel mye skepsis og tvil inni meg. Se an, vurdere, føle seg tilfreds og samtidig ivaretatt. Det blir en vrien og tidkrevende oppgave…

Det finnes ingen oppskrift nå, og det fantes ingen oppskrift den gang. Så lenge alle blir tatt under samme kam og pålagt samme opplegg så sier vel det seg selv. Jeg ble motvillig dratt inn i noe jeg verken hadde tro på eller lyst til. Jeg var ikke villig til å gjøre slik andre beordret meg til. Stabeist. Slik har jeg alltid vært. Selvstendig, også. Alltid visst mitt eget beste. Bedre enn alle andre. Hvorfor legge innsats i noe som alle andre enn meg mente var riktig? Nei. For jeg var og er ikke som alle andre. Jeg likner kanskje, og har mange like trekk grunnet sykdommen, men ærlig talt; jeg er meg. Kun meg. Et selvstendig unikt individ – og derfor må jeg behandles deretter, hvis ikke så går det ikke. Hittil har jeg ikke møtt på noe helsevesen som er villig til det, og vel; da må jeg jo ta saken i egne hender. Koste hva det koste vil, så får det ta den tiden det tar. Sånn er det bare. Det er ikke snakk om utsettelser. Jeg ber selvsagt om hjelp hvis jeg står fast og virkelig trenger det. Sykdommen er ingen unnskyldning. Den skal ikke gå på bekostning av andre ting. Jeg kaster ikke bort tid. Ei heller ikke til tullete og rigid behandling når det ikke skaper framgang. Jeg vil nødig leve som en jojo resten av livet, og være inn og ut av sykehusets dører. Inn som dødelig, og ut som tilnærmet ”frisk”. Hva er vel det for noe? Jeg har behov for et forutsigbart liv som er formet i tråd med hva jeg ønsker og hva har behov for. I mellomtiden ser jeg heller det å nyte livet som noe av det viktigste og mest fornuftige jeg gjør. Bare dette med skole, jobb og venner gir meg så ekstremt mye!

 

Jeg vet ikke med dere, men jeg har den oppfattelsen at mange forhåndsdømmer oss. At de tenker at vi anorektikere er oppmerksomhetssyke og kun hører hjemme i sykehusbehandling med sonde i nesa. Hvor mange glemmer samtidig ikke da at anoreksi er en psykisk sykdom? Kanskje mange enda ikke vet det. Mat er kanskje medisin i en periode, men hva videre? På sykehuset fikk jeg ingen psykologi overhodet – kun et avhør ukentlig som enten innskrenket eller bedret rettighetene mine. Jeg sier ikke at sykehus ikke hjelper. For noen er dette et livsviktig opphold, mens for andre er det unødvendig. Det varierer. Det finnes ulike grader av sykdommen, og det er som sagt ulikt hvordan hver enkelt responderer. Jeg er på ingen måte stolt over at behandlingen ikke førte fram, så det er med stor usikkerhet, men også styrke (skal dere vite) at jeg publiserer dette på bloggen. Det hører vel praktisk talt hjemme her – som en del av historien min. En del av det vonde og ”usagte”. Eller, det jeg helst ikke vil snakke for mye om. Skammen forbundet med råskapen og ærligheten. Men ettersom tiden går, så løser også disse spenningene seg. Jeg er langt mer åpen. Åpen for å snakke om fortid. Nettopp fordi jeg vet det er fortid. Denne elendigheten eksisterer jo ikke lenger, og forhåpentligvis møter jeg den aldri igjen. Jeg har kommet så mye lenger siden den gang. Nettopp fordi jeg nå er innstilt på å kjempe – i egen regi og på eget initiativ. Ting går så mye bedre, og jeg har et liv jeg faktisk er glad og takknemlig for. Jeg føler ikke lenger at ting er uoppgjort. Avgjørelser er tatt, og valgene er endelige. Det er ikke synd på meg. Overhodet ikke. Selvfølgelig har jeg en vei å gå, og det vet jeg. Allikevel er det en vei jeg har tro på. Jeg ser et lys i enden av tunnelen, og dit skal jeg komme!