Etter en liten ”gjennomgang” oppdaget jeg at jeg har en del upostede innlegg i arkivet. Det blir ofte til at jeg kommer på noen setninger, og lagrer som utkast. Enten fordi jeg har skrevet for lite, har null forslag til tittel eller mangler bilder der og da. En dum uvane som jeg heretter skal prøve å rydde opp i. På en annen side er det mange innlegg jeg gjerne vil dele også, men som jeg av og til er redd for å poste. Tør jeg? Hvordan vil andre oppfatte meg? Hva tenker de om bildene? Mange spørsmål å stille. Jo lenger jeg grubler, jo mindre sannsynlighet er det at disse innleggene havner offentlig. Så var det dette med; ”bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på at man ikke gjorde det”. Jeg ser den. Jeg har jo en blogg som tar for seg min diagnose, anoreksi. Bare det i seg selv er kjempetabu å nevne, og hvor grensen går er det kun jeg som kan føle på. Vel. Så lenge jeg holder tilbake vekt, høyde, BMI og matinntak – ja, da føler jeg at jeg er tilfreds med bloggingen…
Skal også nevne at dette med ”ingen kommentarer” har hjulpet stort. Jeg er nemlig ikke hun perfekte jenta med det perfekte liv. Det er kanskje noe av det såreste jeg hører. Verdens beste familie og venner, fast jobb og trygg skolegang betyr ikke nødvendigvis at jeg kan leve uten bekymringer. Ting er begrenset. Mer enn de må, dessverre. Bak fasaden skjuler det seg så mye. Jeg har osteoporose, magesår, svekkede organer, tynnslitt hår, lave blodverdier og en sliten gammeldamekropp. For å neve noe. Ingen glansbilde med andre ord. Jeg legger ikke skjul på at ting av og til føles tungt, og selv jeg trenger feedback. At jeg heller velger å møte leserne mine i mailboksen er langt mer seriøst, og det skaper en bedre forståelse for begge parter. Samt at vi kan søke tips, råd og veiledning via egne erfaringer. Å være et forbilde og en inspirasjon er for meg kjempeviktig, og at jeg kan snakke med andre som er i samme situasjon eller er pårørende – ja, det er en fin motivasjon i seg selv. ”Sammen er vi sterke!”
Det er så fint å vite at ”historien” og erfaringene mine kan nå ut, og at folk faktisk klikker seg innom, eller viser interesse omkring slike temaer. I går mottok jeg dessuten en stor bacheloroppgave på 21 sider der jeg hadde vært intervjuobjekt. Totalt uten misforståelser. Det var rart å lese gjennom, og jeg felte en tåre fordi jeg var så stolt. Stolt over at jeg fikk medvirke til et så bra resultat. Det ble i og for seg som en bok. En bok enhver burde lest. Rett og slett fordi kunnskap er avgjørende på dette feltet. Jeg nøler ofte med å stille opp til intervjuer i skolesammenheng. Totalt har jeg gjennomført 37 stk (!) og i tillegg da i to lokalaviser (tre reportasjer), Norsk Ukeblad og som deltakende i dokumentarfilmen; Ikke Spis. Dermed blir det til at jeg vil sette litt grenser. Jeg er lei meg for å takke nei, men av hensyn til meg selv kan det bli mye om jeg må reise bakover og gjenoppleve det hele gang på gang… Allikevel må ting sees an. Har jeg tid? Har jeg ork? Noe virker for så vidt mer interessant enn annet, og jeg vurderer selvsagt alle forespørsler nøye…
