Forlenget opphold i Norge

Tirsdag kl 13:15 startet offisielt ”juleferien” min. I den grad en kan snakke om ferie for en fulltidsstudent. Jeg har selvfølgelig feiret (og bildedokumentert) bursdag, jul og nyttår og det som har vært i Desember med familien, og vi har kost oss med god mat, spill, filmer, rusleturer og skravling. Men. Det har vært et lite kjør nede på pikerommet for å si det pent. Først eksamen i konfliktmægling 8-9 Desemeber, skriveeksamen i 23 timer og 50 minutter – i strekk. Dernest civilprocesret på Mandag, 4 timer. Obligatorisk. Skriftlig. Casebasert. Faget som visst nok er det ”verste” på hele studiet. Ifg de danske studerende. Jeg klarte heldigvis å øke lesingen betraktelig etter nyttår. Tok meg skikkelig i nakkeskinnet. Godt over 16 timer nærmest isolert fra familien. Satte alt på vent. Selv en tur på butikken stresset meg tidsmessig. Og slike regimer gir resultater. Ikke bare er jeg overbevist om at jeg består, men jeg tror også at karakteren står til innsatsen.
En sann lettelse for en som har undersøkt alle mulighetene dersom konten ble en realitet 15 Februar. 4 dager etter karaktersvaret på eksamen. Hvilket jeg aldri trodde jeg kom til å bekymre meg over i mitt femårige utdannelsesforløp. Jeg er som oftest en person med stålkontroll. Vet nøyaktig hva jeg går til, og hvor mye innsats jeg skal legge ned. Bare ikke denne gang. Ikke på grunn av språket. Dansken går så bra den kan. Men alt er nytt. Jeg kjenner ikke til hva som forventes. Ikke minst har jeg følt en stor håpløshet rundt dette faget – særlig på grunn av den totalt fraværende kommunikasjon med andre elever og foreleser. Jeg er vant til å være 100% aktiv. Knakk derfor ingen koder, og kom liksom ikke ordentlig i gang slik jeg ville etter eksamenen i konfliktmægling var ferdig. Tror jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle prioritere smartest mulig.
Det er også noe med det skarpe skillet jeg har lagt på ”hjemme-studiested” og ”hjemme-hjemme” Sistnevnte er for meg så mye mer enn studier. Derfor er det også veldig rart å tenke at jeg skulle mestre å studere her. Den gang jeg hadde ex phil, bodde jeg kun i Horten. Da var det naturlig å sitte hjemme hos mor og far. Nå bor jeg også i København. For meg er dét studiestedet. Nå ble jeg derimot truet til å endre på noen vaner. Derfor er jeg glad for den enorme innsats jeg har nedlagt underveis, slik at jeg hadde notater som var 100% spot on. Så mye enklere å komme over dørstokkmilen med egenskrevet materiale som inneholder gjentakelser, omformuleringer og gode eksempler. Nesten litt ”ABC”, men det er det som funker når ting har ligget i dvale i flere uker. Ikke minst klarte JEG å roe ned et hakk takket være eldre eksamener i faget. Øvelsesoppgaver er visst sykt mye vanskeligere enn eksamensoppgaver. Lillebror hadde så rett, for jeg hadde nok tapt meg litt i dem før jeg startet eksamens-innspurten for alvor.
Uansett om jeg kom bra i gang, så ble innspurten knallhard. Fra tidlig morgen til sent på natt. Underskudd på søvn sitter her. Merker det bare ikke når alt fokuset handler om å komme gjennom 800 sider pensum. Jeg stresset som søren, der jeg samtidig skulle sikre meg at kunnskapen besto. Tuller ikke når jeg sier at familien har fått se noen interessante sider av meg de siste dagene. Det forberedte jeg dem på før jeg dro. Og jammen har de ikke tatt hensyn til meg. Det kunne ikke vært bedre omgivelser for å lese til eksamen egentlig. Når jeg går inn i eksamensboblen er selv en vannkoker som står på, forstyrrende. Jeg er virkelig 100% dedikert og 100% fraværende. Selv om målet var å slippe konten, så har jeg arbeidet minst like hardt som i Hønefoss, der ingenting annet enn A var godt nok. Om ikke arbeidet hardere, fordi jeg har hatt noen andre forutsetninger underveis. Da kunne jeg ikke stole på at nok var nok. Jeg vet ikke. Blir bare bitt av basillen når jeg innser at jeg faktisk mestrer ting. Da er jus så gøy at det ikke finnes noe annet i verden jeg heller vil prioritere. Uansett om jeg kunne nøyd meg med mer begrenset lesing denne gangen.
Derfor sitter jeg her nå rolig og avslappet, med den beste følelse. Og ikke bare en god følelse, men også en enorm stolthet. Jeg har enda ikke kommet over at jeg faktisk går på master. At jeg slipper å kjempe med karakterer i studieløpet videre. Jeg blir faktisk utdannet jurist om bare 1 1/2 år. Masterskriving om 1 år. Det er så mye mer enn jeg torde å håpe på da ting sto på om verst. Det skumleste jeg har gjort, var å ta et oppgjør med sykdommen, men det er også det beste valget jeg har tatt. Jeg fikk livet tilbake. Det livet der jeg kan jage drømmene, og forhåpentligvis oppnå dem. Det kiler virkelig i magen av å skrive det.
De nye strafferettslige fagene mine, starter 8 Februar. Bare å få tildelt førstevalgene gjør at jeg nesten bobler over av glede. Alle fagene er jobbrelevante, og ikke minst med muntlig eksamen. Jeg har savnet det helt vilt. Selv om min første er i Mars allerede. Muntlig eksamen er hovedårsaken til at jeg valgte DK fremfor å kjempe meg inn på UIO eller UIB. Som advokat er det ekstremt viktig å ha snakketøyet i orden. Jeg har bevist nok skriveferdigheter nå. Når jeg kommer ned til København, er et spørsmål beroende på danske myndigheter. Det siste nå er at DK åpner for adgang 7 Februar. Ergo rekker jeg ikke studiestart.
Så det er jo kjipt. Tiden i Kbh ble alt annet enn jeg håpet. Økonomisk lite gunstig også med tom leilighet og en kronekurs som er på bærtur. Når sant skal sies har jeg har selvfølgelig fullstendig respekt for alt som gjøres, selv om det nå innebærer å utsette hjemreisen enda en gang. Første dato var 27 Desember. Det ble endret til 25 Januar etter vi fikk hjemmeeksamen (Som jeg er sjeleglad for), så til 29 Januar da myndighetene kom på banen. Og nå en gang i midten-slutten av Februar. Det er jo spesielt. Men. Så lenge jeg får tak i pensumet mitt her i Norge og får muligheten til å fullføre utdannelsen, stresser jeg ikke nevneverdig med det. Gjør alt jeg kan for å unngå covid, så jo færre folk ved avreise, jo bedre. Å studere fra Norge fungerer rett og slett ypperlig. Jeg elsker dessuten å tilbringe tid med favorittene mine. Spesielt fordi jeg nå klarer å være 100% til stede i det som skjer. Så ja. Juleferien startet visst denne uken… Og enn så lenge gjør jeg nøyaktig hva som passer meg!

Utenfor karantene flyr tiden – plutselig lillejulaften….

I takt med covid19 sin smitteøkning, endret livet i Kbh seg gradvis. Fra en deilig  spennende og ikke minst ny opplevelse til strenge munnbindkrav, strategisk ukeshandel med sekk, samt mørke vindfulle kveldsturer. Heldigvis har jeg én norsk venninne i byen, og det har hjulpet stort. Likevel har det vært en interessant høst for å si det slik, samtidig som det har vært lærerikt også. På godt og ondt. Og på tampen klarte jeg vel i teorien å sparke meg selv ut av leiligheten også. Som ikke helt var meningen da jeg undersøkte mer enn jeg skulle. Nysgjerrigper…. En uvisshet som mamma og pappa likte dårlig. Spesielt når grensene ikke kan krysses uten konsekvenser. Det å forberede seg på å bli bostedsløs, unner jeg ingen. Attpåtil: I utlandet. Uten et nettverk. Uten en bil. Uten noe som helst. Selv ikke ambassaden eller sjømannskirken hadde nød-overnatting å tilby. For å sette noen av mine bekymringer litt i perspektiv.
Godt jeg har juridiske muskler og vet hvem jeg skal kontakte når det står på som verst. Uansett om ting gikk (som det pleier) i min favør, dvs. at jeg enda har et bosted, så gav det utvilsomt en velfortjent lærepenge om at jeg noen ganger må akseptere realiteten. Avfinne meg med noen situasjoner i grenseland. Som pappa så pent sa. Etterpå. Da jeg allerede hadde tatt affære. Min verste egenskap er at jeg er utålmodig og ikke stoler på at andre fikser mine ting. Samtidig som det er min beste egenskap. At jeg ikke utsetter. Jeg får ting selv gjort. Til tiden. Lenge før tiden. Og det gir gode resultater.
Spørs om det blir tilfellet med eksamen der 90% har gått via ustabil zoom – uten studenter eller forelesere å spørre til råds. Masternivå er definitivt noe annet enn bachelor, men jeg hadde nok hatt litt andre forutsetninger i Norge. Heldigvis er København Universitet så verdt det, og jeg har i tillegg blitt ganske mye bedre på å forstå dansk. Når det gjelder så å si alle utenom min faste foreleser. Nydelig. Dialekter er interessant. I tillegg er det flere uker siden jeg turte å møte opp på skolen. Risikoen mtp begrenset prestasjonsevne og hjemreisemulighetene gjorde at det ikke ble verdt det. Det skumle med covid19 er at ingen vet hvordan kroppen vil reagere, og spesielt når allmenntilstanden i forkant ikke gir noen indikasjoner på utfallet. Jeg testet heldigvis negativt for covid på flyplassen 5/12. En test jeg tok fordi jeg skulle bo og omgås familien min de neste uker. Uansett hvor nøye jeg har vært i Kbh med å antibace matvarer, bevege meg ut i sykkelfeltet når gående kommer mot, og gå runder rundt reolene i matbutikken. Nettopp fordi jeg har vært så utsatt i perioden jeg har vært der. Mutters alene. Som det har føltes som.
Å si at jeg har hatt det tøft disse månedene, er å ta i, men jeg kan godt innrømme at det har vært ensomt og jeg virkelig har verdsatt samtalene med familien. Som nesten har forekommet daglig. Det til tross dro jeg ikke hjem ved første mulighet i September. Ikke i Oktober. Og heller ikke i November. Jeg ventet til Desember. Rettere sagt sent på kveld 5 Desember – som vil si at jeg har vært ”fri” en stund. Det var viktig for meg å komme ut av karantene i god tid før bursdag (20/12) og julaften.
Jeg synes karantene er helt fair, men skulle sett at lovverket var litt tydeligere på dette punkt. Det gir ikke helt respekten som kreves, ettersom den vanlige borger ikke innehar juridisk bakgrunn. Og selv for meg skorter det på forståelsen iblant når ting endres over natten. Faktisk hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle hjem til jul, da karantenehotell ble innført. Det er ikke hotellprisen, men prinsippet som gjelder. Jeg er den som klager selv om én sitron er dårlig, eller om en vare er gått ut på dato dagen før selv om den er spiselig, for da får jeg jo en ny og butikken får gått over tilsvarende varer. Å bruke stemmen sin er så viktig. Uansett hvor stor betydning det får. Enten med ord, eller med handling.
Jeg gadd ikke støtte oppunder regjeringens plutselige innfall, og spesielt ikke om det hadde isolert meg fra familien i 10 dager i Norge. Da ville jeg besvart med en handling med å feire jul i DK alene. På skype med julemiddagen. Valget var i realiteten tatt, slik at ”studentunntaket” kun ble en sann bonus for meg. Når jeg til slutt klarer å godta det verst tenkelige, så er det utrolig hvor mye jeg klarer å akseptere. Jeg gjorde de overveielser som måtte til: At København-leiligheten er studentboblen min – der jeg presterer på topp. At jeg betaler 90% av studentstøtten for å bo der. At jeg godt kan trenge 100% lesetid, selv om det er jul. Den typen ting.
Etter jeg kom hjem har jeg gjennomført en 24 timers-eksamen der resultatet er meg helt uvisst (23 timer og 50 minutter skriving i strekk – Tror kanskje søvn er inkludert i tiden…), og nå har resten av den obligatoriske sivilprosessen å lese på – før jeg igjen skal til pers i starten av Januar. Det blir en litt ”betinget juleferie” på meg i år. Med noe mindre farting og besøk, av andre grunner enn covid. Det er så viktig at jeg klarer å skjære litt gjennom på samvittigheten min i ferier. Til forskjell fra bachelor, men da var også eksamen ferdig i November… Så det blir og har det blitt lesetid. Mye lesetid. Ikke 12-15 timer dagen, men strategiske timer lagt inn på tider der familien er opptatt. Veldig godt jeg er et nattdyr. Tross at lesingen tar på, så kjenner jeg på en enorm motivasjon, fordi jeg er masse med familien og får de ekte nære fine samtalene jeg trenger – i tillegg til mer ”frihet” og luksus enn i Kbh. I den forstand at jeg i Horten har et større nettverk, egen bil og et litt romsligere kosthold – om jeg kan si det sånn. Akkurat det siste der er (dessverre) kanskje en bekreftelse på at jeg får studentstøtten til å gå rundt.
Ikke minst er det godt å ha noen som minner litt på spisingen eller spør om jeg er sulten når jeg selv er dypt inni studentboblen og ikke enser klokketimene. De er jo ikke vant til meg ”som student”. For selv om jeg har blitt bedre på å prioritere, så verdsetter jeg sånn den omsorgen. Det er noe mer enn alarmer på telefonen og vaner nesten på autopilot. Ganske til forskjell fra tidligere der kontrollen med mat var altoverveiende, og jeg ble såret av at andre påpekte at jeg måtte spise. Hvordan skulle det gått med en jusstudent på tom mage? Nei og nei.
I år har jeg i tillegg til flaxkalender, fått sjokoladekalender av mamma. Den til 10-20 kroner. Kalenderen jeg så frem til hver Desemberdag på barneskolen. Det er derfor sjokoladen er god, og jeg ønsket meg den – for egentlig liker jeg ikke sjokolade… Men jeg liker at andre bryr seg om meg, og selvsagt den barnslige glede. Det blir en ekstra kos hver dag frem til jul. Kos er også det å være hjemme. Det å vite at jeg har noen å se på tv med, spille spill med, gå tur med, mm – Det er så hyggelig. Jeg skal ikke si hvilken tilværelse jeg synes er best som student, men jeg trenger definitivt et åpent hjerterom innimellom.
Nå gleder jeg meg bare til julefeiring med mine tre favoritter i morgen, og tenker nok vi kommer i mål med forberedelser i god tid før den tid. Ble visst ikke så mye mer lesing i dag, for nå har jeg noen juletrær å fikse.
GOD JUL, alle sammen!

København er mer enn et studentliv

Det er over en måned siden jeg satte benene mine i København – alene. På sett og vis går dagene sakte, men på den annen side blir jeg like forundret hver gang sivilprosessen innleder en ny uke. Mandager. Jeg likte ikke særlig godt mandager før, men nå er det et eller annet ved mandager som gjør meg så glad. Jeg vil nok ikke ta til orde for Stordalen sitt brennende rop for mandager, men jeg er der hvor jeg setter pris på mandagene i sin rene form. Fremfor å tenke at helgen er over, og at en ny uke er stress. Helgen er mer stress – ironisk å skrive på en Fredag.
Men uansett: For meg er Mandag en spennende dag. Gleden og nysgjerrigheten over alt den nye uke skal bringe, og all lærdom som skal på plass, spesielt. Jeg har også lært meg å like disse danske studiene. Selv om språket byr på sine utfordringer her og der, så evner jeg være positiv og ta de valgene som er best for meg. Noen ganger er det å møte opp, og andre ganger er det å være med via Zoom. Hittil 50-50. Så lenge jeg har boken ved min side og et vidåpent internett, så spiller ikke kommunikasjon sånn himla rolle egentlig, selv om jeg jo synes det er fint å høre på det danske språk. Har allerede implementert noen fraser i ordforrådet mitt, helt ubevisst. Merker det spesielt når jeg har tekstet mamma…
Uansett kommunikasjon eller ei, så fikk jeg jo bekreftet at jeg duger som hjemmestudent, med forutgående panikk i flere måneder. Panisk har jeg på ingen måte vært her, men stresset? Så absolutt. Ikke over at jeg ikke klarer ting, men over fremtiden med covid19 (da mtp reisemuligheter og familie), eksamen og at ting må ordnes. Med en deadline. Det har vært så sykt mye praktisk å ta tak i – og jeg skal jo klare alt selv. Her om dagen en tur på 1,2 mil for å hente studentbeviset. Sta? Neida.
Men for å oppsummere Kbh så langt? Sykt dyrt (11/10: 163 NOK for 107 DK), veldig opplevelsesrikt, temperaturskiftende (September bød på syden i 14 dager) og ensomt. En god blanding. Jeg jobber enda med å finne meg til rette. Nå som (nesten) alt det praktiske er på plass, kan jeg fokusere litt mer på å leve her nede. Være sosial. Mer enn de nesten daglige telefonene til familien. Og heldigvis har jeg en god norsk venninne som mer enn gjerne viser meg rundt, samtidig som jeg er i ferd med å komme bittelitt i kontakt med noen danske i klassen. Jeg bare synes det er ekstremt uvant med den tanken på å være sosial. Jeg har jo vært vant til å ha deltidsjobb og flere verv samtidig. Her er det intet napp på noe som helst når det blir under 20-25 timer uken. Da vil selv ikke Elgiganten ha meg. Jeg kunne nok maktet 20-25 timer i Norge, men her i DK, er det ingen sjans i havet. Kanskje er det en mening med ”all tiden utenom studiene”? Hittil: Definitivt ikke, for jeg har studert så å si non stop. Enkelte dager til benene hovnet opp (kjenner ingen timesbegrensning) – og bare så det er sagt har jeg ingen utfordringer/problemer med det i hverdagen. Så ja. Det sier litt om hvor mye jeg elsker å studere. Enda mer om hvor presset jeg føler meg som norsk student i Danmark. Det er ikke til å stikke under en stol. Allerede nå har jeg begynt å tenke på hvor minimalt med juleferie jeg kan ta i Norge pga tidlig eksamen i Desember og i Januar…. Vel. Den tid – den sorg. Nå som det er 2 ukers ”efterårs”-ferie har jeg heldigvis litt tid ekstra tid til å være bare meg – og forhåpentligvis litt sosial mellom studie-slagene. Selv om studiene jo nærmest føles som fritid når man er i boblen…
 
Hittil har min lille tid utenom studiene og telefoner hjem, gått til å bevege meg og høre på alle mulige slags podcaster om kjærlighet, trening, mat, jus og kjendiser. Jeg blir så sykt glad av å gå lange turer, jogge eller sykle. En vitamininnsprøytning og et boost for den noe slitne studentkroppen. Og turer har det i hvert fall blitt mange av. 47 mil til fots i September – pluss 1,5 mil på sykkelen, da jeg omsider fikk testet den. Måtte bare lete rundt halve Kbh etter en sykkelhjelm som oppfylte broren min sine krav. Han er landeveissyklist. Ble ikke billig. Uansett. September-milene ble i alle fall dobbelt opp av normalen min. Uten at det er snakk om å skryte eller å forbrenne. Her er det 100% opplevelser. København-student-livet er en opplevelse for meg. Jeg virkelig elsker byen. Men det skal dog sies at jeg ikke er så aktiv nå lenger med mine faste runder. I tillegg til at jeg holder fasongen, uten at det betyr at jeg veier meg. Ergo får jeg i meg ganske riktig av de mengder og kalorier som kroppen min blir glad av. Følte jeg måtte skrive litt videre på de sinnssyke tallene jeg trakk fram i begynnelsen av avsnittet, og da passer det jo alltids å inkludere en ernæringsmessig snutt. Med tanke på fortiden min føler jeg noen ganger for å ta meg selv i forsvar – slik at folk ikke skal lese mellom linjene og tro jeg er på feil kurs igjen. Nei. Her har jeg heller dyttet nedpå litt ekstra for å være på den sikre siden. Sikkert ikke nødvendig, men jeg vil ikke risikere noe ufrivillig vektnedgang heller. ”Jeg beveger meg ikke for å spise mer, men jeg spiser naturligvis mer om jeg beveger meg” Kanskje ser jeg mer på mat som nødvendighet enn glede, men jeg har i alle fall forstått viktigheten av det som jeg en gang forholdt meg til med kalkulator. Trist.
Så skal det sies at det å skape et kostholdet her nede ikke har vært enkelt – mest fordi lommeboken og allergiene begrenser. I starten ekstremt enkle kaloritette løsninger uten særlig god næring, som jeg sakte men sikkert har omgjort til noe litt mer meningsfullt. Fordi mat ikke skal være et ork, slik det har vært i lange perioder. Ikke på grunn av anoreksi, men på grunn av alle plagene jeg trodde kroppen min skulle leve med. Særlig da det toppet seg i 2018-2019 og magekrampene sto på i 7 timer om gangen, og refluksene like bak – På en helt annen måte enn jeg var vant med fra barnealder. Lettelsen over å få glutenallergi på papiret selv uten NAV-støtte, gjorde noe med meg. Satte i gang en vilje. Ettersom jeg skrev ”sykt dyrt”, så er det naturligvis et ganske striglet studentkosthold der mye må lages fra bunnen av. Eksempelvis ”baker” jeg alltid cc- og havrerundstykker – Bake i hermetegn, fordi det bare er å røre sammen fire ingredienser og forme til baller som skal inn i ovnen. Prøver rett og slett å se muligheter, og bruke det jeg har. Totalen er et studentkosthold som smaker bra, gir meg god næring og for det meste klarer å passe inn med glutenallergien og laktoseintoleransen. Sånn tålelig, i alle fall. Om jeg ser glede i mat kan nok diskuteres, men jeg har i det minste blitt mer og mer inspirert i matveien. Kbh i seg selv er en inspirasjon. Jeg sier ikke lenger ”spiselig” om mat, men jeg sier at det ”var godt” og oftest: ”Ikke godt” – alltid vært et barn i matveien. Forskjellen nå er derimot at jeg prøver (og feiler) mer og ikke like lett tar til takke med ting. Når det er sagt har jeg ingen plan om å bli noen alteter. Jeg fyller kun på med det jeg og kroppen finner ut av at vi liker. Vinn vinn!

Den første tiden i København

Første innlegg på bloggen – sen kveldsblogg direkte fra København. Merkelig, spesielt, men også veldig veldig fint. Hittil har alt gått bra – med noen feilskjær her og der. 27 000 skritt blir nok ikke en del av min vante hverdag, men nå i starten vil jeg bare komme meg overalt. Har dog tilgode å dra til den typiske turist-delen av København… 

 

Fredag var avreisedag – ankomst i København. Med en teppepose, en skole- og PC-sekk, satte jeg snuten mot gate 5 på Torp. To kofferter allerede innsjekket av pappa. Alene i security. Alene på tax free. En av to flypassasjerer. Munnbind påkrevet. Virket ikke særlig behovstrengt. Merkelig stemning. Måtte covid19 snart forsvinne. Flyet gikk presis 20:15, og var på Kastrup nøyaktig en time senere. En taxi tok meg direkte til leiligheten. Der og da var jeg bare veldig sentimental. Komme til en storby vel vitende om at jeg ikke får se familien på x antall måneder. Nei. Det ble litt for mye på en gang.

Tårer i øynene… Lillebror <3

 

 

Men så kom jeg til leiligheten med mitt fine rom (eldre = københavnsjarm), og en utleier som mer enn gjerne ville slå av en prat. Til min store glede klarte jeg å føre en nokså lang samtale på dansk og norsk – og praten gikk lettere enn jeg hadde tenkt. Bare å hoppe ut i det. Praten med familien etterpå derimot var litt mer følelsesladet. Jeg er rett og slett veldig hjemmekjær. Tok bittelitt utpakking på kvelden, men fokuserte mest på å roe ned. Noen ganger er det kun ro og næring som gjelder når forbrenningen er på topp. Apropo næring. Jeg var veldig forberedt på at jeg kom til stengte matbutikker eller brustadbuer – og hadde derfor pakket ned noen tørrvarer, frukt og proteinbarer til kvelden. Lettvint, men der og da var det mest optimalt for å sikre tilstrekkelig inntak. Teppepose ble også det optimale, fremfor dyne. Den hadde tatt hele kofferten. Jeg gjorde derfor det beste ut av situasjonen, og pakket kun med det jeg behøvde for Fredagen.

 

Jeg holdt en dialog med mamma i går formiddag for å være sikker på at jeg fikk med det jeg manglet (oppdaget etter jeg kom ned), og at hele flyttelasset forlot Norge med flyttebyrået. 19 kolli. Når pappa ikke kunne kjøre pga karantene, var det det absolutt beste alternativ. Så slapp vi alle å bære oss ihjel. Likevel var det nettopp bære meg i hjel, jeg holdt på å gjøre. Og tilfeldighetene skulle vel ha det til at Jysk ikke hadde gaming-kontor-stolen på 23 kg inne, som jeg så pent hadde tenkt å ta med meg på metroen. Greit at jeg har trent meg sterkere, men jeg har jo en osteoporose fra tidligere.

 

Vel. Noen ganger er resarch å foretrekke. Likevel ble ikke dagen bortkastet. Jeg fikk prøvesittet stolen, gått en grei strekning (og fått kjenne på dansk ustabilt vær…), samt gransket utvalget på Lidl. I sikkert en time. Det er helt sykt hvor opphengt jeg er av utenlandske matbutikker – i den grad at det ikke er norske matvarer. Og selv med alle intoleranser/allergier som jeg bør ha i bakhånd, så ble jeg fristet til å prøve en rekke ting. Av og til så orker jeg ikke lese på innholdsfortegnelsen for å se om jeg tåler alt mulig. Det er en risiko jeg kan ta når jeg oppholder meg i leiligheten. I til felle jeg blir dårlig. Jeg vil jo virkelig teste og prøve meg fram på et kosthold som kan fungere her. Som både gir næring, og er smakfullt. Det innebærer ofte også feiling skal kosten kunne være noe kreativ. Jeg er jo kjent for å være enkel. Litt for enkel. Det er sikkert trygt, men det er også ganske kjedelig i lengden. Derfor var det hyggelig å bli fristet av en virkelig innbydende og spennende Lidl-butikk.

 

Ellers gikk kvelden til utpakking av koffertene, ommøblering, mottak av flyttebyrået (der jeg ble bærehjelp 2 – 9 trapper og 4 etasje u heis), plassering av sykkel, og en lang FaceTime med familien. Dog i et lettere humør enn forrige dagen. Sjokket har lagt seg litt, og jeg begynner venne meg til dette her. Rettere sagt elske min nye hverdag. København er bare helt utrolig. Jeg er så privilegert som får studere her.

 

Hadde nokså plutselig i går, blitt invitert til hyggebrunsj i dag, hos en norsk klasse-venninne på Amager – noe som gjorde meg utrolig takknemlig. Alt jeg kan oppleve gjør meg takknemlig. Særlig når jeg kan sosialisere meg med andre. Fikk til og med testet meg på metro (første gang – munnbind også her) og stedsans på veien. Ikke helt fan av Google Maps, men var likevel tålmodig og optimistisk der jeg gikk i sirkler og virket halvveis bortkommen. Fram kommer jeg alltid, selv om jeg nok noen ganger bør velge egen fornuft fremfor teknologien. Jeg er jo egentlig ganske god på å lokalisere meg. I dag hadde det beste vært om mobilen gikk ut på lading. Haha. Det ble nemlig til at jeg så meg blind på mobilskjermen fremfor å fokusere på gatenavn, butikker og ting rundt. Autopilot er så sykt lite praktisk.

 

Etter den koselige brunsjen gikk ferden videre mot universitetet. Meget spontant, men jeg kunne simpelthen ikke reise fra Amager uten at jeg hadde sett universitetet. Samme hvor langt det var å gå. Jeg er litt sånn – referert til skrittallet over. Slik fikk jeg også tatt video, selfies og orientert meg litt på det gedigne området – som kan være greit når jeg skal møte opp fysisk. Slik blir ikke alt 110% nytt. MEN  enn så lenge er det selvstudier og digital undervisning som gjelder. Gleder meg vilt til å sette i gang med studiene uansett om det blir her eller på universitetet. Venter bare på pensumbøkene mine – uten at jeg stresser med dem. Det er nok å finne på i mellomtiden, og jeg koser meg helt vilt!

Når veien er målet, får sykdom (til slutt) liten betydning

Langt langt, der borte i det fjerne

Kjemper en jente – hun vil så gjerne

Kvitte seg med angst, uro og skam

Innse at hverdagen med anoreksi ikke er særlig glam

 

Tørre å våge – satse for å vinne

Slik at spiseforstyrrelsen kun kan bli et vagt minne

Advokat er drømmen – den kan ikke gå opp i sømmen

Veien blir til, bare hun virkelig vil

 

(2012)

 

 

Og vilje – det hadde jeg. Og det har jeg hatt hele livet. Sta som et esel. ”Bruk staheten din til å bli frisk”, sa pappa. Kloke ord. Ord som kom dalende allerede da vi var på BUPA i September 2010. BUPA husker jeg kun brøkdeler av. Forsøker å glemme den tiden. Ordene derimot. De husker jeg godt. Fordi de ble gjentatt. Flere ganger i uken. Likevel så trodde jeg ikke på han. Jeg hadde min egen feberfantasi: Jeg trodde jeg var dødsdømt. Overlatt til å leve med anoreksi. I alle fall de månedene jeg trodde jeg hadde igjen fram til Desember. Rart er det å skrive at jeg hadde forberedt meg. Uten at jeg var forberedt overhodet. På å forlate verden. Trodde ikke jeg skulle bli 18 år. Var 100% sikker på det. Fordi det var for vanskelig. Alt buttet mot. I måneder. Hvert steg jeg tok gav meg motstand. Aller verst var det med frihetsinnskrenkninger. Nekt på skole. Nekt på jobb. Nekt på å dra på butikken. Nekt på å gå turer. Alt var restriksjoner. Jeg var så ufattelig sliten av å eksistere. Særlig når jeg ikke fikk eksistere på min måte. Som var x antall kalorier og x antall timer trening pr dag. Med et mål om å gå ned i vekt ved de faste veiingene.

 

Nettopp fordi BUPA var så giret på å få meg opp i vekt, måtte jeg bevise for dem at jeg klarte det motsatte. Jeg tok i bruk min omvendte psykologi. Og jeg fortsatte med det. Alt hva helsepersonell fortalte meg, skulle jeg gjøre stikk i strid. Samarbeidsvillig er i alle fall ikke fornavnet. Kanskje er det ikke rart jeg ble fortalt at jeg var den sykeste pasient noen sinne. At jeg ville være innlagt i flere år, aldri få en utdannelse og at jeg ville bli en svingdør-pasient fram til mitt siste åndedrag. Litt godt føles det at jeg motbeviste antakelsene. At jeg kun var innlagt sammenhengende én gang. Uten at det betyr at jeg vil snakke noen andre som går i behandling, ned. Behandling er individuelt. For meg var det riktig med den ene gangen. Den skremte livet av meg, og gjorde at jeg levde på den limepinnen (vekten) som akkurat holdt meg vekk fra sykehuset. I flere år.

 

Tiden utenfor brukte jeg på å vokse. I starten kun psykisk. Fokus på livsgleden. Jeg har mer tro på den behandlingen fremfor mat som medisin, for å være ærlig. Gitt at kroppen kan mestre dagliglivet til et visst punkt – også kalt forsvarlighet. Jeg måtte ikke bare bli ”glad i meg selv”, men jeg måtte bli glad i livet. Derfor måtte jeg også se hva det hadde å tilby. Hva jeg ville gått glipp av. Vekten kom etter noen år. Etter jeg startet å studere. Det var det som løste opp i ting. Ikke lappen eller det å fullføre VGS. Studiene. Jussen. De reddet meg. Det var målet mitt – og målet ble veien. Jeg visste hva som krevdes. Ikke bare å studere et av de mest krevende fag på fulltid, men også det å bo alene og ta ansvar. Ansvar jeg aldri i mitt 24-årige liv hadde tatt. Jeg ville satse alt for livet. Var rett og slett ikke villig til å gi mer til sykdommen. Klarte ikke. Jeg måtte gi slipp.

 

Det høres rart ut å skrive det slik, men det er faktaene. Å bli frisk handlet mindre om en kamp enn jeg hadde trodd. Enn jeg hele tiden hadde gjort det til. Den handlet i bunn og grunn om å normalisere hverdagen og livet. Slik gikk også ting mer på autopilot. Jeg spiste mer, trente mindre kontrollert, fikk en mer anstendig døgnrytme og sosialiserte meg på en ny måte. Med totalt nye fjes. Som på ingen måte betyr at jeg forenkler prosessen. Anoreksi er en alvorlig sykdom som er svært krevende å leve med, og å bli fri fra. Og igjen: Dette er individuelt. Jeg var syk i 9 hele år. Levde mest med nedoverbakker. Slet til tider mer enn kroppen hadde godt av. Hadde lyst til å gi opp utallige ganger. I snitt sies det at det tar 7 år å bli frisk. Hvis man virkelig vil. Jeg begynte kanskje ikke kampen på den måten jeg skulle ifg behandlere, men hva så? Så lenge en når målet er det ikke så farlig hvordan veien gikk til. Den hjemmeboende pensjonist-tilværelse gjorde meg rett og slett forbanna lei. Og livslysten. Fordi jeg fikk smakebiter på livet hver eneste dag. Takket være familie og venner. Til slutt måtte jeg bare ta i et tak. Jeg skulle nemlig leve for resten av livet. Ikke overleve en brøkdel av det.

 

Som den utålmodige sjelen jeg er, kastet jeg meg ut i en normal hverdag. I Hønefoss i 2017. Som jeg også ville leve så normalt som mulig. Jeg startet med blanke ark, og jeg ignorerte alle de vonde følelser jeg tidligere hadde levd med. Skal ikke si at det var en endring på dagen, men ting skjedde gradvis. Før dette, i perioden jeg tok Ex Phil ved Bakkenteigen, fra Januar-Mai 2017, hadde jeg forsøkt å gå løs på pepperkaketårnene her hjemme. Hamstret litt på 50% etter jul. Elsker virkelig pepperkaker. Elsket. Glutenallergi lenge leve. Men i alle fall: Jeg spiste dem uten å tenke eller telle. Tanker og telling som for meg, den gang, var en avhengighet. En trygghet. En kontroll jeg måtte ha. Men som jeg likevel i nuet, ikke brydde meg om. Det fine er at pepperkakene gav litt pluss på vekten før avreise. For første gang etter utskrivelse vil jeg nesten si. Det er derfor jeg skriver et avsnitt om det her. Samme hvor snålt det virker. Om det sier hvor underernært jeg var, eller hvor mye pepperkaker jeg spiste, vet jeg ikke. Poenget er imidlertid at det ikke plaget meg nevneverdig. Jeg var altfor opptatt og fokusert på studentlivet. Allerede da forsto jeg at tankegangen var i ferd med å bli endret. Og jeg elsket følelsen av de små seirene, uten at jeg egentlig tenkte på dem som seire. Det føltes bare normalt. Det var det som gjorde det hele så ufarlig.

 

Likevel var det i Hønefoss ting for alvor skjedde. Allerede dag 1 i Hønefoss spiste jeg take-away pizza med totalt ukjente folk. Jeg hadde da ikke spist det på 10 år. Ikke smakt på ost hjemme overhodet. Og bare en uke senere dro jeg på sommerfest med jobben, der middagene var bestilt på forhånd. Spiste det jeg likte. Kastet meg bokstavelig talt ut i det. Alkohol ble også inntatt i fadderuken – uten at jeg hadde den bange anelse over kaloriene. Det var bare ikke nødvendig med den tellingen. Og min egen mat? Den kom i tillegg. Jeg var virkelig livredd for å kutte ned på noe. Selv om det heller ble motsatt. Hallo kalorioverskudd og vektoppgang. Uten at jeg egentlig tenkte over at det faktisk ville bli tilfellet. Eide jo ingen vekt i Hønefoss – som var en bra ting. Nettopp fordi tall på en vekt kan styre mye, og jeg hadde ikke tid til å leve med tall jeg kunne bli usikker på, eller rekorder jeg ville sette. Jeg hadde rett og slett så mye å bevise. Spesielt for meg selv. Jeg skulle takle hverdagen som student – uten sykdommen på slep. Da måtte jeg også kvitte meg med min iboende løgn om at jeg kunne være frisk og samtidig anorektisk tynn. Jeg var helt klart nødt til å bygge meg opp, før jeg kunne forme den kroppen jeg ville ha!

3 år er gått. Hønefoss er historie, og København neste. Hadde aldri, før Hønefoss, tenkt på Danmark. Det var jo Bergen som var planen. Jeg skulle til Bergen. Norges nest fineste by. Horten-love. Jeg hadde aldri før våren 2020, tenkt på København. Det var jo Århus som i så fall var planen. Vel. Tilfeldighetene skal ha det til. De skulle ha det til at jeg begynte i Hønefoss – en fantastisk studietid med mye fine minner. Og de skal ha det til at jeg skal til København – som trolig blir en enda bedre opplevelse. Det skremmer meg at tilfeldighetene er så treffende. Hvordan møter jeg min kommende ektemann mon tro? Samtidig er det noe jeg elsker ved tilfeldighetene også. Nettopp fordi jeg er eventyrlysten og nysgjerrig. Uansett hvor mye jeg liker å planlegge, så er det noe befriende med å være spontan også – og se hvordan det går.

 

Jeg er så syyykt spent på hvordan hele København-tilværelsen blir, og hvor jeg til slutt ender. Jeg har en ca-plan, men alt kan endres. Noe som bare er en herlig følelse. Jeg skal nyte tiden i København. Virkelig. Er bare nå i starten det er litt mye greier med covid19, men det skal nok gå seg til når alle blir påtvunget restriksjoner. I hvert fall i Danmark. Ble i den forbindelse noen endringer med avreise, da vi ikke kan risikere noe karantene her i familien. Som er synd. Skulle ønske familien fikk se hvor jeg skulle bo. Det blir senere. Når ting er mer stabilt mtp smitte. Debatten sto lenge på egen bil og leiebil. Jeg var gira på egen bil, men innså fort at familien visste best der de foreslo flyttebyrå og fly. Greit med bærehjelp. Flyet går allerede på Fredag. Booket og betalt. Som jo ble en uke senere enn først tenkt, og to uker senere enn det vi tenkte andre gang. Helt greit det. Jeg trenger all den tid jeg kan i Norge – til pakking, rydding, ærender og familie. Familien min er gull.

 

Men altså: Nå er det faktisk en viss realitet rundt dette her. Jeg blir snart universitetsstudent i København…..

Fra svett sommerkjole til badedrakt

Nest sist jeg badet i sjøen? 2013. Hadde gått en tur med Aleksander i stekende sol, og tok et avkjølende bad fra bryggen nede hos bestemor og bestefar. Visste at ingen andre enn han var tilstede. Da var det ok å kle seg i bikini. Bildene fra den tid derimot, er skrekk og gru. Henter dem derfor ikke fram, men linker til innlegget her. Forresten er det sommerminner. Ikke bildene fra 2013 altså, men å bade fra bryggen der besteforeldrene mine engang bodde. Savner idyllen. Nest nest sist jeg badet i sjøen? Da skal vi tilbake til de ”frie anoreksi-tider” – lenge før 2010. Kan vel si at selvbildet mitt gradvis forsvant… 
Sist jeg badet i sjøen? Tirsdag. Hele stranden kunne se – og jeg brydde meg ikke en tøddel. Av 5 mulige strandturer, ble det ett bad sommeren 2020. For jeg har faktisk vært på stranden 5 ganger totalt i sommer. 3 turer ila uke 33 og 34. Til meg å være, og det norske klima tatt i betraktning, er det i overkant. Jeg er virkelig ikke et strandmenneske. Hater å ligge paddeflat og bare døse mens det koker i topplokket. Har ikke tålmodighet. Kan bli ekstremt amper. Men mest av alt kvalm. La oss bare si at jeg har gjort noen unntak i sommer. Hovedsakelig for å være sammen med mamma, men også for å roe ned før det braker løs i København. Kroppen trenger vel litt hvile. Ryddingen er på ingen måte satt på vent selv om. Her går det i 110 hver dag. Vi rekker alt vi bestemmer oss for. Kun et spørsmål om prioriteringer – og vilje. Mitt favorittord!
18 August. Stekende varmt. 26-27 grader. Orket ikke solkremsmøre meg to ganger. Hater solkrem. Derfor startet jeg strandturen med et bad. Tok baby-steps. Første steget var å bestille badedrakt fra Nelly. Første badedrakt siden jeg var 8. Ingen annen grunn enn at glutenallergien ofte ødelegger magen litt – derfor unngår jeg å vise den når jeg skal bruke badetøy i flere timer. En badedrakt i retur, og en som ble værende. Veldig fin, men litt uvant med ”åpen rumpe” – om jeg kan skrive det (?) Har hittil kun hatt heldekkende bikinitruser. Andre steg var å dra på stranden. Tredje steg var å bruke badedrakt på stranden – til å sole seg. Fjerde steg å bruke badedrakten – til å bade i. Det høres sikkert banalt ut, men tro meg. Det var ikke det. I nesten 10 år gikk jeg med et iboende kroppshat – til tross for at jeg var i en tykkelse som anoreksien likte. Som igjen viser at sykelig tynnhet ikke er løsningen på selvtillit. I hvert fall ikke når det går på bekostning av en sunn helse og livsstil – og en kropp som skal trives og fungere i x antall år.
Men til poenget. Jeg hatet kroppen min. I lang lang tid. Mange mange år. Det er hvorfor jeg ikke gikk med bikini eller badedrakt på stranden. I tillegg til at jeg frøys (Hallo dunhår og null underhudsfett), og følte meg naken. Men ting har skjedd. Etter anoreksien har jeg mer eller mindre glemt litt av meg selv. På en god måte. Bare forholdt meg til at kroppen er der. Jeg har av automatikk kledd meg etter årstider, og kledd av meg for å dusje. Uten å tenke over speilbildet mitt, eller at kroppen virker stor når jeg ser ned. For det gjør den jo for alle. Jeg har virkelig ikke enset min egen kropp. Som jeg gjorde hvert minutt den gang jeg var syk. Som om kroppen var et maleri som hang på veggen min. Synlig. Den gang tok jeg på alle knoklene jeg kunne, og saumfarte overkroppen grundig i speilet. Jublet hver gang jeg så eller kjente en ny innhuling eller bein som stakk ut. Nå kunne jeg ikke tenkt meg noe verre.
Under beltestedet har aldri vært min favoritt. Det kan jeg likeså innrømme. Har alltid hatt fotballegger. Etter hvert som jeg ble mer muskuløs og trent, så matchet ikke lenger leggene hoftekammens bredde. Nettopp fordi hoftene ikke fikk utvikle seg ferdig. Anoreksien min var en bidragsyter til å stanse puberteten. Sette den på vent. I sånn 10 år. Det sier litt om hvor alvorlig hele seansen var. Følte meg virkelig uproporsjonert og mislykket som anorektiker, da alle buksene var for store i livet, men sykt trange rundt anklene. Jeg vet meget godt at det var en tragisk tankegang. Derfor tok det to-tre år etter tvangsinnleggelsen før jeg klarte å dusje ordentlig. Det var håret i vasken – kombinert med etterfølgende kroppsvask. Hygienisk, men ikke normalt. Likevel. Med den rutinen slapp jeg å se hele meg. Samtidig. Som tok vekk noe av de vonde følelsene den gang. Nå derimot må jeg dusje minimum en gang pr dag – uten at jeg tenker over kroppen på noe som helst sett og vis. Skal si tidene forandrer seg. Og det gjorde heldigvis hoftekammen også. Jeg kan godt like litt former.
Så ja. Kroppshatet har forsvunnet veldig gradvis, og jeg ser nok litt annerledes på nakenhet den dag i dag. Rettelse: Det jeg definerte som nakenhet. Typ korte skjørt og utringning. Det har aldri vært meg. Samtidig er jeg (som nevnt) ikke lenger så fryktløs for å vise litt hud. Så lenge settingen er riktig. Jeg bare trodde det. Trodde at alle, i dette tilfellet, ville se rart på meg om jeg dro på meg en bikini eller badedrakt. I offentligheten. Derfor er det noe rart (men også fint) å publisere disse bildene. Enda jeg bevisst har utelatt hele kroppen, og bildene på ingen måte er utenfor hva folk flest poster på sosiale medier. Det er bare utenfor hva jeg vanligvis poster. Akkurat som at min kropp ikke er SoMe-vennlig, eller noen sommerkropp. Vel. Kroppen min kan brukes hele sommeren – og det har jeg gjort i 2020. Både med sommertøy og med badetøy. Jeg hadde bare laget en teit fantasi i hodet mitt om at det ikke gikk an. Badetøy altså. Så det er ikke snakk om en milepæl eller angst jeg overvinner, men om vaner. Vaner jeg hadde glemt. Som jeg har funnet tilbake til. At det er vanlig å kle seg i badetøy på stranden, og at det er helt normalt å ta et bad når en blir varm. Å svette i en foret sommerkjole i strandstolen, er ikke normalen når solen steker som verst. Det er bare rart. Her om dagen fikk jeg en påminnelse på det. Jeg ble meg selv mer bevisst.
Fordi jeg følte meg fin i badedrakt. Så kan andre mene hva de vil. Dette er min kropp. Jeg likte virkelig å sprade rundt i min nyeste kreasjon – selv om jeg er nokså blek. Og jeg elsket å plaske rundt med baderingen omkring masse folk som bevitnet det hele. Badegleden kan man muligens spore på bildene. Noe så lite, men likevel så viktig. For meg. Fordi jeg for alvor har bevist for meg selv at kroppshatet er borte. Det er ikke bare noe jeg har sagt i disse tre årene, men også noe jeg innerst inne har ment. Jeg trives faktisk godt i min egne kropp. Den er langt ifra perfekt, men den er ganske sterk, og fungerer til akkurat det jeg trenger den til (mtp det jeg har gjennomgått) Istedenfor å gå tapende ut av duellen fikk jeg livet mitt i gave. Den gangen i 2017. Jeg forsto det bare ikke. Før senere.
Men: Bedre sent enn aldri! 
Og beklager forresten at innlegget ble litt mye kropp. Bloggen min skal ikke ha noe ensidig kroppsfokus. Den skal i hovedsak legge vekt på mål, progresjon og den deilige følelsen av mestring. Og noen ganger er det koblet opp mot kropp. Dette innlegget tar for seg kroppslige barrierer, som jeg mener kan være ok en gang i ny og ne. Nettopp fordi jeg har brukt evigheter på å akseptere kroppen min. Det viser bare at: Kan jeg, kan hvem som helst – fordi: kropp er topp!!!

Kommer jeg meg til København?

Tiden går så skrekkelig fort. Snart går jeg inn i min siste uke her i Norge, og pakkingen må snart igangsettes. Forhåpentligvis. Virussituasjonen kan fort tilsi noe annet, ettersom flere danske byer ikke lenger oppfyller FHI sine smittekrav. Siste nytt er at København beveger seg mot rødt. For ordens skyld godtar jeg ingen karantene på familien som hjelper meg. Av fare for å virke egoistisk, må det presiseres. Blir det karantene så hjelper ikke våre 100 nyinnkjøpte munnbind engang. Worst case scenario blir det noen uker lengre i Norge med hjemmeundervisning. På dansk. Det kan jeg klare. Å dra ned alene er litt uaktuelt akkurat nå. Nettopp fordi jeg kun vil få med meg et par kofferter og en sykkel i minus, for å være der i x antall måneder. Det er rett og slett verken praktisk eller trivelig. Da går det an å drøye noe.
Selv om ting ikke må være 100%, så er det noe med at jeg ikke vil bli ”stuet vekk i en ny storby”. Jeg trenger mer enn klær og sko for å kunne innrede og gjøre det litt hyggelig i den tomme leiligheten – samt sykkelen for å vite at jeg kan komme meg litt rundt for å utforske byen. Riktig nok liker jeg å vandre timevis, men for å oppleve mest mulig, er sykkelen det beste alternativ. Metro er kun for å komme seg til og fra skolen, hvis det er dårlig vær eller jeg har dårlig tid. Da kan fort 13 km bli litt stress.
Nei. Jeg vil virkelig til København. Ingen tvil at jeg får mest studie-følelsen når jeg er på studiestedet. Men. Jeg kan ikke dra ned for tidlig (ingenting sosialt), og jeg kan heller ikke dra for enhver pris om én uke. Selv om det er kjipt. Vanskelig det her. Har snart betalt to måneder på en leilighet jeg enda ikke har besøkt. I en by jeg ikke har vært på over ti år. Klart det føles uforberedt. Jeg liker ikke å være uforberedt. Helst skal jeg ha planlagt alt ned til den minste detalj. Så godt det går. Men København er ikke den svippturen jeg tenkte. Kommer jeg meg nedover nå neste helg, så har jeg i det minste noe tid på meg til å danne et oversiktsbilde av studiehverdagen og byen. Krysser fingrene.
Hjemme er fint. Nydelig. Elsker familien. Vi har det så bra sammen. Men det er ferie dette her. Med PC på service, fjerning av visdomstann, nye høreapparat, jusjobbing innimellom, litt farting hit og dit  – og sykt mye oppussing kombinert med rydding, føler jeg meg klar. Til å forlate Norge. Rydding som har sendt meg 20 år tilbake i tid. Søte tegninger. Åletrange bukser. Invitasjoner fra min konfirmasjon. Dikt skrevet med både små og store bokstaver. De sykeste og mest detaljerte fortellinger. De sprøeste kreasjoner. Barndommen. Jeg savner den. Levde ikke nok i den, men lengtet etter å bli voksen. Den gang hadde de voksne rett: ”Du trenger ikke å stresse med å bli voksen”… I dag? Jeg savner selvsagt tiden uten bekymringer, men jeg ville ikke blitt et barn igjen. Den frihet jeg har, og de valg jeg får ta. Jeg trives med det. Jeg trives med å være en reflektert ung dame som snart kan krysse av jurist på to-do-listen. Herregud….
Jeg har (snart) skapt den hverdagen jeg drømte om da jeg var liten. Som jeg var villig til å satse alt for. Jeg har enda to deilige år foran meg som student. For jeg elsker å studere. Elsker studentboblen. Alle timene i forelesning. Alle timene i kroken alene. Savnet etter familien – som er så innmari stort. Telefonene hjem. Gjensynsgleden. Eksamener. Følelsen etter eksamen. Mestring. Alt pensumet. Godteposen med tusenvis av ulike interessante og uvante smaker. Det er så spennende. Jeg har valgt og fått tildelt mine 1.pri fag: Civilprosess og konfliktmegling – kun to fag, med tre dager i uken. Jeg digger den valgfriheten vi har i Danmark med fagkombinasjoner. København er ekstra på tilbudssiden der. Riktig nok ingen muntlige eksamener dette semesteret, så det er det eneste minuset. Likevel har jeg tenkt at det å velge etter hva som frister, er mer riktig enn å prioritere eksamensform. Jeg er jo vant med skriftlige eksamener. Og jeg elsker å skrive. Særlig når jeg er presset på tid. Da er jeg ekstra god. Og det har jeg 110% lov til å innrømme.
Janteloven kvittet jeg meg med etter anoreksien. Ingen, og i aller minste grad meg selv, skal noensinne fortelle at jeg er for dårlig. Enten det er kunnskapen som kommer til kort, eller utseendet mitt som skorter. Jeg omfavner pensum jeg ikke har peil på og tar del i diskusjoner jeg er dømt til å tape, men likevel selvsikker til tusen. Jeg omfavner kjoler, shortser, bikinier og skjørt – og føler meg superfin, til tross at jeg ikke lenger er supertynn. Slik skal det fortsette å være. Kroppen min skal trives i mange mange år. Helse foran utseende. I alle fall det utseendet som jeg før higet etter. Det er rett og slett sånn jeg vil være. Slike holdninger jeg vil ta med meg videre. Heller litt selvgod med god psyke enn å være min største motstander. Jeg er nemlig knallhard og ikke like Lambi som jeg kan virke – en man virkelig ikke vil møte til kamp. Eller rettssak for den saks skyld.
Og sykt klønete til tider… (#Blåmerke-lår)
Beklager forresten positiviteten min…. Den kan bli litt i overkant når jeg er motivert og giret på nye ting. Jeg har selvsagt ikke glemt covid19, og har full respekt og forståelse for alle forholdsregler som må tas, og alle begrensninger som settes. Jeg føler også med alle som er berørt av denne sykdommen, og kjenner på takknemligheten over at jeg og min familie har en normal helse. Vi gjør alt vi kan for å unngå en smittesituasjon her hjemme (og håper samtlige bidrar uansett hvor ”syk man tror man blir) selv om jeg vet at det ikke alltid er nok å være forsiktig nok…. 

Flytting til Danmark, sommerjobb og null besteforeldre

Slik jeg ser det, har jeg mine begrensninger. De fleste kan jeg gjøre noe med, men ikke alt er like lønnsomt. En av disse er VGS-karakterene. Som betyr at jeg ikke har 6 i alle fag. Det innrømmer jeg. Like tåpelig som det høres ut. Hadde heller ikke mulighet til å sanke tillegg i militæret. Det var ikke anoreksien den gang, men nedsatt syn og hørsel som avgjorde. Å komme inn på universitetene i Norge er beinhardt. Det er sannheten. Jeg har i tre år visst at jeg beveget meg ut på skummelt farvann ved å ta en snarvei. 3 årig jus er ingen sikkerhet, med mindre en jobber hardt. Og det gjorde jeg. Fikk et snitt jeg egentlig bare kunne drømt om. Som jeg ikke visste at jeg drømte om. Et usselt håp i det fjerne. Selv om det var slitsomt til tider, så er det også gøy. En bekreftelse på at jeg er mer enn bra nok i den bransjen jeg snart trer inn i. Bedre muligheter for å havne der jeg vil. Nå går ferden videre. Jeg slapp å ta opp VGS-fag, takket være målbevissthet og innsatsvilje. Neste stopp, og det nærmeste jeg kommer utenlandsferie, er Danmark. Eller rettere sagt København. En av de fineste nordiske byene jeg vet om!

 

Da valget sto mellom Århus og Køben, var det ikke vanskelig. Elsker København. Riktig nok kom jeg inn i Køben først (Allerede i April), så tanken på Århus var mer eller mindre lagt på hylla da tilbudet kom i midten av Mai. DK-tilbudet var betinget av at jeg besto bachelor – og det gjorde jeg med glans, den 18 Mai. Såpass selvskryt tillater jeg meg. Uansett. Når det skal sies, så liker jeg prestisje og stresskoffert. Det jeg forbinder med advokaten i storbyen. Arbeidsmarkedet er også langt mer allsidig i Køben, og strafferettslige fag tilbys i større grad. København var bare rett og slett mest riktig. For meg.

 

Nå vet jeg at jeg har gjort alt 100% etter boken. Jeg tok en sjanse, og den lønte seg. Selv om risikoen var der. Da får jeg også muligheten til å gjøre noe med min store akilleshæl; dansken. Jeg er normalt den som prater engelsk med dansker. Som selger. På gaten. I forelesninger. Samme hva. Er det noe jeg lenge har villet, så er det å bli bedre i språk. Det gjelder ikke bare dansk. I Danmark skal jeg nemlig også ha et jus-fag på engelsk. Jeg er ikke 100% komfortabel med engelsk utenfor feriereiser og egenlesing, men likevel er det noe som gjør meg komfortabel med dette. Komfortabelt nysgjerrig. Fordi jeg vet at det gir meg graden min. Mastergraden. I tillegg er det langt mindre skremmende med en muntlig eksamensform (om jeg er så heldig) enn en skriftlig. Den tid den sorg. Jeg tenker bare at jeg er motivert for alt nå. Om 2 år er jeg faktisk utdannet jurist!

Svett og lite vakker, men sykt lykkelig 

 

Å bo i Danmark er dyrt og standarden er under den norske. Likevel har jeg funnet det perfekte stedet, så jeg kaster i alle fall ikke en krone ut av vinduet. I mine øyne. Leiekontrakten er allerede signert. Har vært sykt heldig der. Lønte seg å være tidlig på. Leiligheten ligger nydelig til på vestkanten, i sykkelavstand til fakultetet (6,5 km), har gode metromuligheter når det er dårlig vær, og ellers med alt i umiddelbar nærhet. For en som er kresen og glutenallergisk, er det en drøm å ha 5 ulike matbutikker kun metere utenfor døren. Og for en som er var for lyder, kunne det ikke passet bedre at jeg havnet i et rolig og fredelig strøk uten for mange mennesker. Bygården har også mye sjarm, og det rommet jeg leier er fullmøblert og gigantisk. Kan ha hele familien der om jeg vil. Hello TDF 2021. Nå er jeg i gang med å lete etter jobb – helst trainee i advokatfirma. Har allerede sendt ut forespørsler, og startet med å kontakte de ulike firmaene. Sykt spennende.

 

 

Klarer bare ikke legge verv og jobbing fra meg. Samme hva. Jeg har faktisk siden 10 Juni hatt en liten jussrelatert sommerjobb (ble vel headhuntet kan man si), der jeg arbeider hjemmefra. Blir fort et par timer om dagen. Noen ganger mer. Sjelden mindre. Elsker det. Føler sånn mestring. Liker å være til nytte. Liker å lære. Derfor er dette fine erfaringer å ta med seg. Både læringsmessig og på CV’en. Og ikke minst: et fint tidsfordriv i ferien, i tillegg til oppussing og rydding, samt turer. Alle mulige slags turer. Jeg og mamma kombinerer gjerne en svetteøkt i hurtig tempo med en påfølgende strandtur. Det er helt nydelig å kjenne at kroppen brukes, men også at den kan få slappe skikkelig av etterpå. Bildene er fra i går, da vi vandret Bjerkøya rundt med strandliv på Nordre Jarlsberg Brygge etterpå – derav ulike antrekk. Måtte nesten utnytte været litt når Vestfold (som jeg fremdeles kaller det) – byr opp til syden. Trenger verken båt, hytte eller utenlandsferie når nydelige naturopplevelser er i kjøreavstand. Vestfold er bare nydelig. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg vil bo noen annen plass når jeg en gang skal etablere meg….

 

Nei. Det er bare å nyte, for i morgen synker temperaturen, og snart starter dessuten flytteprosessen. Steget mot min nye hverdag i Danmark. Greit å roe ned litt før den tid. Duracellkaninen har godt av det. Enn så lenge er det bare litt mye merkelig med covid-19-restriksjonene, og det siste jeg vil er å dumme meg ut på akkurat det. Ingen av oss (meg og fam) slipper 6 dagers overnatting, så bare det er litt styr. Må derfor se det litt an. I verste fall drar jeg ned alene med alt. Jeg velger å tenke at det løser seg på en eller annen måte. Orker ikke å tenke problemer. Nettopp fordi bosted, leiekontrakt og fag er klart. Det var jo de tingene som hastet. 1 September er skolestart. 27 August er det åpen dag på fakultetet. Jeg merker det kribler veldig i kroppen. Det skal sies at jeg har jo hatt et utrolig ambivalent forhold til det å forlate Norge, men nå er det alt jeg vil. Dette er så riktig! Herregud…..

 

Den siste tiden har livet tatt mange vendinger. Positive, men også negative. Covid19 er et kapittel for seg selv. Bestefar et annet kapittel. Fine bestefar. Imidlertid var han den andre som fikk vite om København, og det gjør meg godt. At jeg fikk se igjen familien og at vi hadde en slik nydelig begravelse for han, gjør meg også godt. En dag bestefar verdig. En dag for minneboken. En dag i mitt hjerte. En kan ikke ha alle mennesker i livet sitt for bestandig, og jeg har blitt bedre på å akseptere det. Akseptere at alle besteforeldrene mine er vekk. Akseptere at alder ikke bare er et tall. Likevel, vel vitende om at jeg alltid vil ha fine engler rundt meg, og at minnene lever evig.

 

Ferdig med 3 år

Det er nøyaktig 10 dager siden jeg ble ferdig med bacheloren i jus. Ikke at det er så mye å skryte av, ettersom jus normalt er 5 årig, og min reise ikke stanser her. Samtidig som det er en bragd. For 4 år siden var det utenkelig at jeg i det hele tatt kunne studere, og nå 4 år senere, har jeg fullført 3 år. 60% jurist. Lov å være litt fornøyd.
2019 har vært spesielt. Jeg har blitt totalt overlatt til meg selv utenfor en normal sosial studiehverdag – med lite Elkjøp-jobbing og sosialt med venner og familie Og uansett hvor selvgående, disiplinert og strukturert jeg er, har det vært en prøvelse. Det kan selv jeg, gladelig innrømme. 10:00 til 02:00 hver eneste dag (Minus trening eller gåtur), siden 12 Mars, og fram til dommedag. At jeg fikk nydelige bæreposer under øynene skulle bare mangle. Uten at det må misforstås. Litt søvnmangel og overarbeidelse, er en dråpe i havet dersom en ellers ser hen til hvordan Covid19 har opptrådt. Jeg har jo i teorien sluppet billig unna, og priser meg lykkelig for at jeg og familien har vært frisk/e.
Likevel mener jeg det er lov å si at virussituasjonen har vært, og enda er kjip. Det meste avlyst. Det meste spontant. Jeg liker naturligvis å prøve nye ting, men da skal det planlegges. Nøye. Her kom endringene over natten. Men: Jeg får til alt, bare jeg er innstilt nok. Jeg visste at tilværelsen og restriksjonene bare var for en periode, og vel: Da er det bare for en periode. Jeg valgte derfor å være positiv og se mulighetene, slik at jeg tidlig fant gode arbeidsrutiner i min enda mer rigide studenthverdag.
18 Mai har stått spikret i pannen min siden 12 Mars. Jeg har talt ned dager, og virkelig tatt ut de kreftene jeg hadde. Ikke bare har jeg lest meg opp på pensum, men også kjennskapskrav og temaer som ikke tidligere har vært på USN-eksamener, ved at jeg fikk podcaster, videoer og tidligere eksamensoppgaver fra UIO og UIB. Å ha kontakter, er alltid smart. Det gav meg en stor fordel når spørsmålsformuleringen på eksamen var som den var, og det vil gi meg en fordel i yrkeslivet. Slik fikk jeg hjelp til å se hele puslespillet, og virkelig forstå de komplekse puslebrikkene. Ikke bare fordi jeg måtte, men også fordi jeg har vært så ekstremt usikker på eksamensinnholdet. Det har skapt et indre stress. Fordi jeg har et snitt jeg vil holde på. I tillegg til at jeg er genuint interessert i alt som har med jus å gjøre, og da vil lære mest mulig. Selv om jeg denne våren måtte opp i slike ekstreme arbeidsmengder.
En annen fordel jeg hadde var å dra hjem – kun for å ha eksamen i strafferett og formuerett 2. Hjemme fikk jeg det fredelig, lyst og riktig temperert rundt meg. I tillegg til mammas omsorg, pappas kloke ord og Aleksander sitt rolige vesen. Høres meget spesielt ut, men det var alt jeg, Madelén, trengte timene før eksamen. Jeg blir dessverre ekstremt rigid og kravstor når jeg er så var/sensitiv for alt mulig. Har hatt høreapparat siden tidlig barneskolen, og briller siden tidlig ungdomsskolen. Det gjør at lysforhold og ro, blir ekstra viktig for konsentrasjonen min. Derfor må alle forholdene ligge 100% til rette. Da jeg fikk vite at skolen kom til å stenge alt utenom kantinen, var min største bekymring hvor jeg fysisk skulle ha eksamen. Takk og pris for at foreldrene mine kjørte alle de turene opp til Hønefoss. Selv på 17 Mai. Å ha en familie som alltid stiller opp, er gull.
Jeg er så uendelig glad i familien min. Vi har det så utrolig bra sammen vi fire. For uansett hvor mye jeg har savnet skolen, så blir ikke savnet særlig stort når jeg er her hjemme. Jeg/vi fyller dagene. Enten det er mailvirksomhet, salg, rydding, fine samtaler, brettspill eller koselige kjøreturer. Så lenge vi er sammen. Jeg har virkelig hentet meg inn igjen, og merker hvor godt kroppen har det. Fordi jeg ikke lenger går med anspente skuldre og er usikker. Ting er langt mer forutsigbart nå, og det kan selv den uforutsigbare Madelén like.
Neste på agendaen er siste rest med flytting. Allerede til helgen er mitt eventyr i Hønefoss over. Det er både rart og deilig på samme tid. I Mars fikk jeg nemlig beskjeden som skulle endre livet mitt totalt. Kun familie og venner vet. En gledens beskjed som jeg ikke helt har klart å ta innover meg. Uten at jeg vil offentliggjøre noe før jeg faktisk har mitt på det tørre, og vet at USN er et avsluttet kapittel. Enda gjenstår 2 bokstaver, og personlig har jeg en god magefølelse for karakterene i rettshistorie og formuerett 2. Men stålkontroll? Det har jeg ikke. Kravene i år er noe helt annet enn tidligere. Jeg kan naturligvis leve med nest best, men jeg innrømmer at jeg blir skuffet og flau i så fall. Det må være lov etter den innsats jeg har lagt ned. Men igjen. Jeg kan leve med det. Fordi jeg er mer fokusert på veien videre.
Særlig etter det eneste som betydde noe (lenge før jeg startet ved USN): strafferetten, gikk i min favør. Jeg skulle bli best. Kanskje høres det ut som perfeksjon, men det får så være. Jeg er i så fall perfeksjonist på de områder som betyr noe for meg. Det er helt greit. Å mestre jusen, er for meg langt viktigere enn toppkarakterer i engelsk, s-matte og naturfag. Jeg har dessuten mange skavanker når det kommer til kunnskapen. Det er ikke alt jeg er glup på, eller vil bli glup på – og det er greit. Nettopp fordi jeg er villig til å arbeide hardt for det jeg brenner for (og det jeg må). Jeg nekter å ta til takke med en hvilken som helst jurist-jobb etter endt master. Så får folk få mene hva de vil om det. Jeg digger i alle fall de som har litt hårete mål – og som tør å si det høyt. Det er ingen uting. Mine ambisjoner er ingen uting, men en drivkraft. Min drivkraft!
Uansett har det vært tre givende år i Hønefoss, og jeg føler jeg har vokst mye på kort tid. Ikke bare økte vekten omsider i 2017, men også psyken kom gradvis på plass. Jeg har også opplevd mestring på helt nye områder, og erfart en helt annen kategori av selvstendighet enn jeg før hadde vært i nærheten av. Jeg har kjempet hardt og til tider vært håpløst oppgitt, men aldri endret kurs. Slik er jeg. Fast bestemt. Alltid. Nå lukkes en dør, og en ny åpnes. Jeg er megaspent og veldig optimistisk! Men før det: En noe tidlig sommerferie….

Normalisering av en unormal hverdag

Jeg prøver så godt jeg kan, og gjør virkelig mitt beste. Selv om jeg ikke skal legge skjul på at det har vært tungt. Tungt å være inne mesteparten av tiden. Tungt å være vekke fra venner og familie. Ikke minst: tungt å lese 10-15 timer daglig, som naturligvis er over det jeg pleier. Om ikke mye, så litt over normalen. Det fordi jeg ikke vet om jeg har kontroll, når alt i teorien kan være relevant. Får heldigvis mer og mer forståelse jo mer jeg leser, skriver og fokuserer. Jeg har sluttet å utsette det jeg synes er vanskelig, og omfavner heller pensum og lovene for å tvinge på meg en slags forståelse. Og det funker. Men det tar tid…
Det som i alle fall skal sies er at jeg har det bra. Både fysisk og psykisk. Kroppen spiller på lag. Langt mer enn for et par uker siden, der jeg enda var i sjokk, nesten ikke sov, samt i en konstant krig med skolen. Rett og slett fordi jeg som en svært engasjert person, og ikke bare tillitsvalgt, blir for gira og involvert i alt som angår studiehverdagen. Det er for mye urettferdighet pr dags dato. Uten at jeg verken kan eller vil skrive om situasjonen offentlig. Jeg stoler bare på (rettere sagt: håper) at øverste hold evner å ta studentenes side til slutt. Men helt ærlig, så vil vil bare videre fra dette surrballet. Jeg trenger trygge rammer rundt meg ang studiet, og nå er tiden moden for noe nytt. Om det betyr å ta opp fag eller snike seg inn grensen til Danmark, får tiden vise. Jeg er like motivert for begge deler. Kanskje mest motivert og klar for å ta opp fag, skal jeg være ærlig. Det er dette jeg har grublet over de siste dagene. Selv om det vil utsette utdannelsen min. Begrunnelsen er at Bergen er drømmen 100%. Det føles mest riktig. Jeg har jo snakket om Bergen siden VGS. DK er og forblir en god nummer to. Samtidig: Får jeg plass der, så vil jeg nok ikke takke nei. Jeg må bare ha en back-up-plan hvis noe skjærer seg, som jeg tror vil skje. Derfor føles det godt at jeg endelig har skapt klarhet i ting.
Det minst flatterende bildet av meg for øyeblikket… (Tatt en dag det ikke var fullt solskinn!)
Nå må jeg bare være motivert for å komme gjennom. Ikke dvele ved situasjonen, eller konte, slik jeg sa til pappa for et par uker siden. Faktisk. Tror jeg lot meg litt rive med av andre studenter. I tillegg til at hjemmeeksamen er mitt verste mareritt. Det skyldes mest det (u)praktiske og tiden. Men uansett. Jeg er jo ikke en som konter. I alle fall ikke planlegger det. Herregud. Det sier litt om hvor ”ute på jordet” jeg var. Slike beslutninger må uansett tas når dagen er kommet. Håper jeg er en av de som står løpet ut, og kan ta sommerferie i slutten av Mai. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men psyken min har fått seg en kraftig oppsving. Jeg har jobbet hardt for det. Alene. Legge fokuset på rett plass. Fordi denne motivasjonsknekken var sært tyngende, selv om den ikke holdt på å ta meg på noen måte. Jeg har jo kontroll på psyken min. Bare trives ikke med den bestandig, og det er lov.
Når det er sagt så er det så viktig at jeg ser glede i studiehverdagen min, fremfor at jeg stresser over en situasjon jeg ikke kan endre på. Jeg tok meg litt i å bli forbannet på meg selv. Så nå ringer jeg oftere hjem, sikrer meg sollys og har kontakt med venner. Og ikke minst: Jeg sørger for nok søvn og ernæring. Litt mer kreativt enn proteinbarer og cottage cheese. Noen andre godbiter har jeg også unnet meg. Først ny telefon, og nå ny uplight (ettersom jeg ikke takler blinke-lys), pc og enda en harddisk. I teorien dekt av skatten jeg har til gode, så ingen luksusfelle her.
Jeg har tenkt å legge opp løpet 100% slik at jeg kan takle en hjemmeeksamen, uansett hvor mye skrekk det gir meg. Da må jeg ha to vel-fungerbare pc’er, godt leselys og i det hele tatt. Jeg skal jo også studere videre etter dette. Planen nå er dagens planlagte pensum, samt rydde og pakke ned litt, før jeg tar et par dager ”påskeferie” med familien. Jeg føler jeg egentlig ikke har tid, men samtidig vet jeg hvor viktig det er å koble, om ikke helt av, så litt av. Gruble litt mindre. Se familien min. Har vel også skjønt at klesvasken hoper seg opp på 2-3 måneder, og at håndvask virkelig ikke er min greie. Samt at det å bestille varer i Tønsberg, krever en viss logistikk. Der er mamma gull. Selvsagt ikke bare derfor, vel og merke. I tillegg til at jeg nå sakte men sikkert kan flytte over sakene mine til Horten. Da er noe av Mai-jobben spart!