Madelén (fra anorektiker til jurist – og journaliststudent)

Første innlegg på bloggen – sen kveldsblogg direkte fra København. Merkelig, spesielt, men også veldig veldig fint. Hittil har alt gått bra – med noen feilskjær her og der. 27 000 skritt blir nok ikke en del av min vante hverdag, men nå i starten vil jeg bare komme meg overalt. Har dog tilgode å dra til den typiske turist-delen av København… 

Fredag var avreisedag – ankomst i København. Med en teppepose, en skole- og PC-sekk, satte jeg snuten mot gate 5 på Torp. To kofferter allerede innsjekket av pappa. Alene i security. Alene på tax free. En av to flypassasjerer. Munnbind påkrevet. Virket ikke særlig behovstrengt. Merkelig stemning. Måtte covid19 snart forsvinne. Flyet gikk presis 20:15, og var på Kastrup nøyaktig en time senere. En taxi tok meg direkte til leiligheten. Der og da var jeg bare veldig sentimental. Komme til en storby vel vitende om at jeg ikke får se familien på x antall måneder. Nei. Det ble litt for mye på en gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tårer i øynene… Lillebror <3

Men så kom jeg til leiligheten med mitt fine rom (eldre = københavnsjarm), og en utleier som mer enn gjerne ville slå av en prat. Til min store glede klarte jeg å føre en nokså lang samtale på dansk og norsk – og praten gikk lettere enn jeg hadde tenkt. Bare å hoppe ut i det. Praten med familien etterpå derimot var litt mer følelsesladet. Jeg er rett og slett veldig hjemmekjær. Tok bittelitt utpakking på kvelden, men fokuserte mest på å roe ned. Noen ganger er det kun ro og næring som gjelder når forbrenningen er på topp. Apropo næring. Jeg var veldig forberedt på at jeg kom til stengte matbutikker eller brustadbuer – og hadde derfor pakket ned noen tørrvarer, frukt og proteinbarer til kvelden. Lettvint, men der og da var det mest optimalt for å sikre tilstrekkelig inntak. Teppepose ble også det optimale, fremfor dyne. Den hadde tatt hele kofferten. Jeg gjorde derfor det beste ut av situasjonen, og pakket kun med det jeg behøvde for Fredagen.

Jeg holdt en dialog med mamma i går formiddag for å være sikker på at jeg fikk med det jeg manglet (oppdaget etter jeg kom ned), og at hele flyttelasset forlot Norge med flyttebyrået. 19 kolli. Når pappa ikke kunne kjøre pga karantene, var det det absolutt beste alternativ. Så slapp vi alle å bære oss ihjel. Likevel var det nettopp bære meg i hjel, jeg holdt på å gjøre. Og tilfeldighetene skulle vel ha det til at Jysk ikke hadde gaming-kontor-stolen på 23 kg inne, som jeg så pent hadde tenkt å ta med meg på metroen. Greit at jeg har trent meg sterkere, men jeg har jo en osteoporose fra tidligere.

Vel. Noen ganger er resarch å foretrekke. Likevel ble ikke dagen bortkastet. Jeg fikk prøvesittet stolen, gått en grei strekning (og fått kjenne på dansk ustabilt vær…), samt gransket utvalget på Lidl. I sikkert en time. Det er helt sykt hvor opphengt jeg er av utenlandske matbutikker – i den grad at det ikke er norske matvarer. Og selv med alle intoleranser/allergier som jeg bør ha i bakhånd, så ble jeg fristet til å prøve en rekke ting. Av og til så orker jeg ikke lese på innholdsfortegnelsen for å se om jeg tåler alt mulig. Det er en risiko jeg kan ta når jeg oppholder meg i leiligheten. I til felle jeg blir dårlig. Jeg vil jo virkelig teste og prøve meg fram på et kosthold som kan fungere her. Som både gir næring, og er smakfullt. Det innebærer ofte også feiling skal kosten kunne være noe kreativ. Jeg er jo kjent for å være enkel. Litt for enkel. Det er sikkert trygt, men det er også ganske kjedelig i lengden. Derfor var det hyggelig å bli fristet av en virkelig innbydende og spennende Lidl-butikk.

Ellers gikk kvelden til utpakking av koffertene, ommøblering, mottak av flyttebyrået (der jeg ble bærehjelp 2 – 9 trapper og 4 etasje u heis), plassering av sykkel, og en lang FaceTime med familien. Dog i et lettere humør enn forrige dagen. Sjokket har lagt seg litt, og jeg begynner venne meg til dette her. Rettere sagt elske min nye hverdag. København er bare helt utrolig. Jeg er så privilegert som får studere her.

Hadde nokså plutselig i går, blitt invitert til hyggebrunsj i dag, hos en norsk klasse-venninne på Amager – noe som gjorde meg utrolig takknemlig. Alt jeg kan oppleve gjør meg takknemlig. Særlig når jeg kan sosialisere meg med andre. Fikk til og med testet meg på metro (første gang – munnbind også her) og stedsans på veien. Ikke helt fan av Google Maps, men var likevel tålmodig og optimistisk der jeg gikk i sirkler og virket halvveis bortkommen. Fram kommer jeg alltid, selv om jeg nok noen ganger bør velge egen fornuft fremfor teknologien. Jeg er jo egentlig ganske god på å lokalisere meg. I dag hadde det beste vært om mobilen gikk ut på lading. Haha. Det ble nemlig til at jeg så meg blind på mobilskjermen fremfor å fokusere på gatenavn, butikker og ting rundt. Autopilot er så sykt lite praktisk.

Etter den koselige brunsjen gikk ferden videre mot universitetet. Meget spontant, men jeg kunne simpelthen ikke reise fra Amager uten at jeg hadde sett universitetet. Samme hvor langt det var å gå. Jeg er litt sånn – referert til skrittallet over. Slik fikk jeg også tatt video, selfies og orientert meg litt på det gedigne området – som kan være greit når jeg skal møte opp fysisk. Slik blir ikke alt 110% nytt. MEN  enn så lenge er det selvstudier og digital undervisning som gjelder. Gleder meg vilt til å sette i gang med studiene uansett om det blir her eller på universitetet. Venter bare på pensumbøkene mine – uten at jeg stresser med dem. Det er nok å finne på i mellomtiden, og jeg koser meg helt vilt!

Langt langt, der borte i det fjerne

Kjemper en jente – hun vil så gjerne

Kvitte seg med angst, uro og skam

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Innse at hverdagen med anoreksi ikke er særlig glam

Tørre å våge – satse for å vinne

Slik at spiseforstyrrelsen kun kan bli et vagt minne

Advokat er drømmen – den kan ikke gå opp i sømmen

Veien blir til, bare hun virkelig vil

(2012)

Og vilje – det hadde jeg. Og det har jeg hatt hele livet. Sta som et esel. ”Bruk staheten din til å bli frisk”, sa pappa. Kloke ord. Ord som kom dalende allerede da vi var på BUPA i September 2010. BUPA husker jeg kun brøkdeler av. Forsøker å glemme den tiden. Ordene derimot. De husker jeg godt. Fordi de ble gjentatt. Flere ganger i uken. Likevel så trodde jeg ikke på han. Jeg hadde min egen feberfantasi: Jeg trodde jeg var dødsdømt. Overlatt til å leve med anoreksi. I alle fall de månedene jeg trodde jeg hadde igjen fram til Desember. Rart er det å skrive at jeg hadde forberedt meg. Uten at jeg var forberedt overhodet. På å forlate verden. Trodde ikke jeg skulle bli 18 år. Var 100% sikker på det. Fordi det var for vanskelig. Alt buttet mot. I måneder. Hvert steg jeg tok gav meg motstand. Aller verst var det med frihetsinnskrenkninger. Nekt på skole. Nekt på jobb. Nekt på å dra på butikken. Nekt på å gå turer. Alt var restriksjoner. Jeg var så ufattelig sliten av å eksistere. Særlig når jeg ikke fikk eksistere på min måte. Som var x antall kalorier og x antall timer trening pr dag. Med et mål om å gå ned i vekt ved de faste veiingene.

Nettopp fordi BUPA var så giret på å få meg opp i vekt, måtte jeg bevise for dem at jeg klarte det motsatte. Jeg tok i bruk min omvendte psykologi. Og jeg fortsatte med det. Alt hva helsepersonell fortalte meg, skulle jeg gjøre stikk i strid. Samarbeidsvillig er i alle fall ikke fornavnet. Kanskje er det ikke rart jeg ble fortalt at jeg var den sykeste pasient noen sinne. At jeg ville være innlagt i flere år, aldri få en utdannelse og at jeg ville bli en svingdør-pasient fram til mitt siste åndedrag. Litt godt føles det at jeg motbeviste antakelsene. At jeg kun var innlagt sammenhengende én gang. Uten at det betyr at jeg vil snakke noen andre som går i behandling, ned. Behandling er individuelt. For meg var det riktig med den ene gangen. Den skremte livet av meg, og gjorde at jeg levde på den limepinnen (vekten) som akkurat holdt meg vekk fra sykehuset. I flere år.

Tiden utenfor brukte jeg på å vokse. I starten kun psykisk. Fokus på livsgleden. Jeg har mer tro på den behandlingen fremfor mat som medisin, for å være ærlig. Gitt at kroppen kan mestre dagliglivet til et visst punkt – også kalt forsvarlighet. Jeg måtte ikke bare bli ”glad i meg selv”, men jeg måtte bli glad i livet. Derfor måtte jeg også se hva det hadde å tilby. Hva jeg ville gått glipp av. Vekten kom etter noen år. Etter jeg startet å studere. Det var det som løste opp i ting. Ikke lappen eller det å fullføre VGS. Studiene. Jussen. De reddet meg. Det var målet mitt – og målet ble veien. Jeg visste hva som krevdes. Ikke bare å studere et av de mest krevende fag på fulltid, men også det å bo alene og ta ansvar. Ansvar jeg aldri i mitt 24-årige liv hadde tatt. Jeg ville satse alt for livet. Var rett og slett ikke villig til å gi mer til sykdommen. Klarte ikke. Jeg måtte gi slipp.

Det høres rart ut å skrive det slik, men det er faktaene. Å bli frisk handlet mindre om en kamp enn jeg hadde trodd. Enn jeg hele tiden hadde gjort det til. Den handlet i bunn og grunn om å normalisere hverdagen og livet. Slik gikk også ting mer på autopilot. Jeg spiste mer, trente mindre kontrollert, fikk en mer anstendig døgnrytme og sosialiserte meg på en ny måte. Med totalt nye fjes. Som på ingen måte betyr at jeg forenkler prosessen. Anoreksi er en alvorlig sykdom som er svært krevende å leve med, og å bli fri fra. Og igjen: Dette er individuelt. Jeg var syk i 9 hele år. Levde mest med nedoverbakker. Slet til tider mer enn kroppen hadde godt av. Hadde lyst til å gi opp utallige ganger. I snitt sies det at det tar 7 år å bli frisk. Hvis man virkelig vil. Jeg begynte kanskje ikke kampen på den måten jeg skulle ifg behandlere, men hva så? Så lenge en når målet er det ikke så farlig hvordan veien gikk til. Den hjemmeboende pensjonist-tilværelse gjorde meg rett og slett forbanna lei. Og livslysten. Fordi jeg fikk smakebiter på livet hver eneste dag. Takket være familie og venner. Til slutt måtte jeg bare ta i et tak. Jeg skulle nemlig leve for resten av livet. Ikke overleve en brøkdel av det.

Som den utålmodige sjelen jeg er, kastet jeg meg ut i en normal hverdag. I Hønefoss i 2017. Som jeg også ville leve så normalt som mulig. Jeg startet med blanke ark, og jeg ignorerte alle de vonde følelser jeg tidligere hadde levd med. Skal ikke si at det var en endring på dagen, men ting skjedde gradvis. Før dette, i perioden jeg tok Ex Phil ved Bakkenteigen, fra Januar-Mai 2017, hadde jeg forsøkt å gå løs på pepperkaketårnene her hjemme. Hamstret litt på 50% etter jul. Elsker virkelig pepperkaker. Elsket. Glutenallergi lenge leve. Men i alle fall: Jeg spiste dem uten å tenke eller telle. Tanker og telling som for meg, den gang, var en avhengighet. En trygghet. En kontroll jeg måtte ha. Men som jeg likevel i nuet, ikke brydde meg om. Det fine er at pepperkakene gav litt pluss på vekten før avreise. For første gang etter utskrivelse vil jeg nesten si. Det er derfor jeg skriver et avsnitt om det her. Samme hvor snålt det virker. Om det sier hvor underernært jeg var, eller hvor mye pepperkaker jeg spiste, vet jeg ikke. Poenget er imidlertid at det ikke plaget meg nevneverdig. Jeg var altfor opptatt og fokusert på studentlivet. Allerede da forsto jeg at tankegangen var i ferd med å bli endret. Og jeg elsket følelsen av de små seirene, uten at jeg egentlig tenkte på dem som seire. Det føltes bare normalt. Det var det som gjorde det hele så ufarlig.

Likevel var det i Hønefoss ting for alvor skjedde. Allerede dag 1 i Hønefoss spiste jeg take-away pizza med totalt ukjente folk. Jeg hadde da ikke spist det på 10 år. Ikke smakt på ost hjemme overhodet. Og bare en uke senere dro jeg på sommerfest med jobben, der middagene var bestilt på forhånd. Spiste det jeg likte. Kastet meg bokstavelig talt ut i det. Alkohol ble også inntatt i fadderuken – uten at jeg hadde den bange anelse over kaloriene. Det var bare ikke nødvendig med den tellingen. Og min egen mat? Den kom i tillegg. Jeg var virkelig livredd for å kutte ned på noe. Selv om det heller ble motsatt. Hallo kalorioverskudd og vektoppgang. Uten at jeg egentlig tenkte over at det faktisk ville bli tilfellet. Eide jo ingen vekt i Hønefoss – som var en bra ting. Nettopp fordi tall på en vekt kan styre mye, og jeg hadde ikke tid til å leve med tall jeg kunne bli usikker på, eller rekorder jeg ville sette. Jeg hadde rett og slett så mye å bevise. Spesielt for meg selv. Jeg skulle takle hverdagen som student – uten sykdommen på slep. Da måtte jeg også kvitte meg med min iboende løgn om at jeg kunne være frisk og samtidig anorektisk tynn. Jeg var helt klart nødt til å bygge meg opp, før jeg kunne forme den kroppen jeg ville ha!

3 år er gått. Hønefoss er historie, og København neste. Hadde aldri, før Hønefoss, tenkt på Danmark. Det var jo Bergen som var planen. Jeg skulle til Bergen. Norges nest fineste by. Horten-love. Jeg hadde aldri før våren 2020, tenkt på København. Det var jo Århus som i så fall var planen. Vel. Tilfeldighetene skal ha det til. De skulle ha det til at jeg begynte i Hønefoss – en fantastisk studietid med mye fine minner. Og de skal ha det til at jeg skal til København – som trolig blir en enda bedre opplevelse. Det skremmer meg at tilfeldighetene er så treffende. Hvordan møter jeg min kommende ektemann mon tro? Samtidig er det noe jeg elsker ved tilfeldighetene også. Nettopp fordi jeg er eventyrlysten og nysgjerrig. Uansett hvor mye jeg liker å planlegge, så er det noe befriende med å være spontan også – og se hvordan det går.

Jeg er så syyykt spent på hvordan hele København-tilværelsen blir, og hvor jeg til slutt ender. Jeg har en ca-plan, men alt kan endres. Noe som bare er en herlig følelse. Jeg skal nyte tiden i København. Virkelig. Er bare nå i starten det er litt mye greier med covid19, men det skal nok gå seg til når alle blir påtvunget restriksjoner. I hvert fall i Danmark. Ble i den forbindelse noen endringer med avreise, da vi ikke kan risikere noe karantene her i familien. Som er synd. Skulle ønske familien fikk se hvor jeg skulle bo. Det blir senere. Når ting er mer stabilt mtp smitte. Debatten sto lenge på egen bil og leiebil. Jeg var gira på egen bil, men innså fort at familien visste best der de foreslo flyttebyrå og fly. Greit med bærehjelp. Flyet går allerede på Fredag. Booket og betalt. Som jo ble en uke senere enn først tenkt, og to uker senere enn det vi tenkte andre gang. Helt greit det. Jeg trenger all den tid jeg kan i Norge – til pakking, rydding, ærender og familie. Familien min er gull.

Men altså: Nå er det faktisk en viss realitet rundt dette her. Jeg blir snart universitetsstudent i København…..

Slik jeg ser det, har jeg mine begrensninger. De fleste kan jeg gjøre noe med, men ikke alt er like lønnsomt. En av disse er VGS-karakterene. Som betyr at jeg ikke har 6 i alle fag. Det innrømmer jeg. Like tåpelig som det høres ut. Hadde heller ikke mulighet til å sanke tillegg i militæret. Det var ikke anoreksien den gang, men nedsatt syn og hørsel som avgjorde. Å komme inn på universitetene i Norge er beinhardt. Det er sannheten. Jeg har i tre år visst at jeg beveget meg ut på skummelt farvann ved å ta en snarvei. 3 årig jus er ingen sikkerhet, med mindre en jobber hardt. Og det gjorde jeg. Fikk et snitt jeg egentlig bare kunne drømt om. Som jeg ikke visste at jeg drømte om. Et usselt håp i det fjerne. Selv om det var slitsomt til tider, så er det også gøy. En bekreftelse på at jeg er mer enn bra nok i den bransjen jeg snart trer inn i. Bedre muligheter for å havne der jeg vil. Nå går ferden videre. Jeg slapp å ta opp VGS-fag, takket være målbevissthet og innsatsvilje. Neste stopp, og det nærmeste jeg kommer utenlandsferie, er Danmark. Eller rettere sagt København. En av de fineste nordiske byene jeg vet om!

Da valget sto mellom Århus og Køben, var det ikke vanskelig. Elsker København. Riktig nok kom jeg inn i Køben først (Allerede i April), så tanken på Århus var mer eller mindre lagt på hylla da tilbudet kom i midten av Mai. DK-tilbudet var betinget av at jeg besto bachelor – og det gjorde jeg med glans, den 18 Mai. Såpass selvskryt tillater jeg meg. Uansett. Når det skal sies, så liker jeg prestisje og stresskoffert. Det jeg forbinder med advokaten i storbyen. Arbeidsmarkedet er også langt mer allsidig i Køben, og strafferettslige fag tilbys i større grad. København var bare rett og slett mest riktig. For meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå vet jeg at jeg har gjort alt 100% etter boken. Jeg tok en sjanse, og den lønte seg. Selv om risikoen var der. Da får jeg også muligheten til å gjøre noe med min store akilleshæl; dansken. Jeg er normalt den som prater engelsk med dansker. Som selger. På gaten. I forelesninger. Samme hva. Er det noe jeg lenge har villet, så er det å bli bedre i språk. Det gjelder ikke bare dansk. I Danmark skal jeg nemlig også ha et jus-fag på engelsk. Jeg er ikke 100% komfortabel med engelsk utenfor feriereiser og egenlesing, men likevel er det noe som gjør meg komfortabel med dette. Komfortabelt nysgjerrig. Fordi jeg vet at det gir meg graden min. Mastergraden. I tillegg er det langt mindre skremmende med en muntlig eksamensform (om jeg er så heldig) enn en skriftlig. Den tid den sorg. Jeg tenker bare at jeg er motivert for alt nå. Om 2 år er jeg faktisk utdannet jurist!

Svett og lite vakker, men sykt lykkelig 

Å bo i Danmark er dyrt og standarden er under den norske. Likevel har jeg funnet det perfekte stedet, så jeg kaster i alle fall ikke en krone ut av vinduet. I mine øyne. Leiekontrakten er allerede signert. Har vært sykt heldig der. Lønte seg å være tidlig på. Leiligheten ligger nydelig til på vestkanten, i sykkelavstand til fakultetet (6,5 km), har gode metromuligheter når det er dårlig vær, og ellers med alt i umiddelbar nærhet. For en som er kresen og glutenallergisk, er det en drøm å ha 5 ulike matbutikker kun metere utenfor døren. Og for en som er var for lyder, kunne det ikke passet bedre at jeg havnet i et rolig og fredelig strøk uten for mange mennesker. Bygården har også mye sjarm, og det rommet jeg leier er fullmøblert og gigantisk. Kan ha hele familien der om jeg vil. Hello TDF 2021. Nå er jeg i gang med å lete etter jobb – helst trainee i advokatfirma. Har allerede sendt ut forespørsler, og startet med å kontakte de ulike firmaene. Sykt spennende.

Klarer bare ikke legge verv og jobbing fra meg. Samme hva. Jeg har faktisk siden 10 Juni hatt en liten jussrelatert sommerjobb (ble vel headhuntet kan man si), der jeg arbeider hjemmefra. Blir fort et par timer om dagen. Noen ganger mer. Sjelden mindre. Elsker det. Føler sånn mestring. Liker å være til nytte. Liker å lære. Derfor er dette fine erfaringer å ta med seg. Både læringsmessig og på CV’en. Og ikke minst: et fint tidsfordriv i ferien, i tillegg til oppussing og rydding, samt turer. Alle mulige slags turer. Jeg og mamma kombinerer gjerne en svetteøkt i hurtig tempo med en påfølgende strandtur. Det er helt nydelig å kjenne at kroppen brukes, men også at den kan få slappe skikkelig av etterpå. Bildene er fra i går, da vi vandret Bjerkøya rundt med strandliv på Nordre Jarlsberg Brygge etterpå – derav ulike antrekk. Måtte nesten utnytte været litt når Vestfold (som jeg fremdeles kaller det) – byr opp til syden. Trenger verken båt, hytte eller utenlandsferie når nydelige naturopplevelser er i kjøreavstand. Vestfold er bare nydelig. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg vil bo noen annen plass når jeg en gang skal etablere meg….

Nei. Det er bare å nyte, for i morgen synker temperaturen, og snart starter dessuten flytteprosessen. Steget mot min nye hverdag i Danmark. Greit å roe ned litt før den tid. Duracellkaninen har godt av det. Enn så lenge er det bare litt mye merkelig med covid-19-restriksjonene, og det siste jeg vil er å dumme meg ut på akkurat det. Ingen av oss (meg og fam) slipper 6 dagers overnatting, så bare det er litt styr. Må derfor se det litt an. I verste fall drar jeg ned alene med alt. Jeg velger å tenke at det løser seg på en eller annen måte. Orker ikke å tenke problemer. Nettopp fordi bosted, leiekontrakt og fag er klart. Det var jo de tingene som hastet. 1 September er skolestart. 27 August er det åpen dag på fakultetet. Jeg merker det kribler veldig i kroppen. Det skal sies at jeg har jo hatt et utrolig ambivalent forhold til det å forlate Norge, men nå er det alt jeg vil. Dette er så riktig! Herregud…..

Den siste tiden har livet tatt mange vendinger. Positive, men også negative. Covid19 er et kapittel for seg selv. Bestefar et annet kapittel. Fine bestefar. Imidlertid var han den andre som fikk vite om København, og det gjør meg godt. At jeg fikk se igjen familien og at vi hadde en slik nydelig begravelse for han, gjør meg også godt. En dag bestefar verdig. En dag for minneboken. En dag i mitt hjerte. En kan ikke ha alle mennesker i livet sitt for bestandig, og jeg har blitt bedre på å akseptere det. Akseptere at alle besteforeldrene mine er vekk. Akseptere at alder ikke bare er et tall. Likevel, vel vitende om at jeg alltid vil ha fine engler rundt meg, og at minnene lever evig.

Julen er den fineste tiden, men også en tid til ettertanke. Dessuten er det den perioden jeg føler varer kortest. Over på et blunk. Derfor sliter jeg også litt med å få den ekte gode og ønskede julestemningen så tidlig som jeg burde. Jeg trenger litt tid på meg. I år, som de foregående år. Men så er det noe med julaften. Favoritten min. Hvert år får jeg denne barnslige følelsen når jeg våkner til at kalenderen viser 24 Desember. Enten jeg er i mål med alt av gjøremål eller ikke, så senker roen seg og jeg merker at det er jul. I år gikk det meste av rydding, forberedelser og innkjøp uten stress. Jeg har tatt ting som de har kommet. Mye skyldes nok at jeg begynte å bli syk allerede fra rundt 3-4 Desember (først nå på bedringens vei) og ikke har maktet mer enn kroppen. Derfor har heller ikke forventningene mine vært skyhøye til resultatet av juleplanleggingen. Jeg er mer enn glad nok for det jeg har orket sett hen til energinivået. Og når energinivået har dabbet av, har jeg uansett kunnet tilbringe tid med venner og familien. Det er ekstra fint.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle er så snille med meg. Venninnen min som tar meg med på bowling, mamma som kommer med verdens fineste (påkostede) julekalender, lillebror som overrasker med nettbrett i julegave (Spot on – beste gaven av 4 mulige), og pappa som disker opp verdens beste pinnekjøtt på julaften. Ikke minst gleden av å ha lurt lillebror trill rundt. Det ble 10 interessante filmede minutter med pappesker innpakket i pappesker, og smågaver som ble åpnet underveis. Med etterfølgende julerebus. Som gav et hint om hvor hovedgaven var. Jeg som aldri noensinne har vært kreativ eller tålmodig, men her slo jeg til. Ikke tvil om at dette, og alt det andre, blir minner jeg ser tilbake på så fort jeg er tilbake i jusboblen. Jeg kjører på ingen måte noe hardkjør med lesing flere timer daglig nå i julen, men leser meg forsiktig dag for dag opp på nye temaer. De eneste bøker jeg har lest ut er motivasjonsbøkene til Hammer og Larsen. Slik får jeg litt av alt, og slik merker familien min at jeg er til stede. Det gjør at vi får til en del koselige middager, dratt på flere hyggelige besøk, hatt spillestunder, sett på julefilmer og arrangert diverse julerelaterte konkurranser. Helt nydelig.

Det er for øvrig tredje frisk-julen min etter sykdommen, og alt er fremdeles på stell med julemåltider og den biten der – sett hen til det som en gang var matangst og kalorifanatisme. Dog møtt ganske mye motstand, da det meste inneholder gluten, som jeg jo etter sommeren 19, ikke tåler. Før kunne jeg dytte nedpå haugevis med pepperkaker uten problem. Denne julen greide jeg kun to stykker før det sa stopp. Så da må jeg klare meg uten i fremtiden. Glutenfrie pepperkaker er foreløpig ikke min greie. Generelt sliter jeg med å like det som er glutenfritt. Ender ofte opp med det mest lettvinte alternativ. Typ maiskaker med spekeskinke. Det gjør også noe med inspirasjonen. Ergo har jeg en vei å gå når jeg skal trives med et glutenfritt kosthold.

Men. Som om det ikke er nok. Jeg er også kresen, nøtteallergisk og laktoseintolerant, i tillegg til at jeg har hatt en meget redusert appetitt denne julen. Ti av ti. Men ellers er alt så fint så. For å unngå å bli for opphengt i begrensningene så er det jo mange andre muligheter tilstede. Jeg har ikke gått under på noen som helst måte og fått i meg den næring kroppen behøver. Her hjemme er det enklere, fordi jeg ikke tenker som en supersparstudent. Jeg nyter det jeg kan spise, og spiser heller mye av det jeg og kroppen trives med. Mamma og pappa sparer ikke på noe her i huset. Julestrømpen er også en ren glede. Igjen er den sukkerfri og proteinrik – men ikke kalorifri, og på ingen måte en del av måltidene. Viktig for meg å presisere, slik at ingen misforstår. For meg ville nemlig en vanlig strømpe vært uaktuelt. Jeg liker ikke sjokolade, tåler dårlig marsipan og jeg kan ikke spise mer enn to smågodtbiter før jeg ligger rett ut. Skikkelig heldig der. Derfor er alternativet en nissestrømpe som jeg kan kose meg med uten å ende opp i elendig forfatning. Minst like hyggelig å ha en slik hengende.

Selv om min sunne julestrømpe kun handlet om kalorier den gang jeg var syk, så var den også en glede på den tid. Jeg tenker derfor at andre som sliter bør få en glede. Som jeg skrev, er julen en tid for ettertanke. Jeg tenker på de som ikke er her, men også på de som er syke. Spesielt spiseforestyrrede, og dette avsnittet er skrevet med tanke på anoreksidiagnosen. Julen er en vanskelig tid, og det er viktig at flere er klar over. Det bør ikke handle om press, men om glede. Derfor mener jeg at dette ikke er tiden til å endre på vaner eller ødelegge gleden. Det kan man heller prøve en av de 11 andre månedene i året. Med dette oppfordrer jeg ikke til sunnhetsfanatisme og slanking i julen, men jeg oppfordrer til aksept og medmenneskelighet. Til å godta den som sliter. Ved ord eller handling. Derfor handler det litt om å gi og ta. Å true noen til sukker og fettrik julemat er neppe et sjakktrekk. Den gang jeg var syk spiste jeg kalkun alene selv om familien spiste pinnekjøtt. Egen tilberedt julemiddag. Stusslig, ja. Men også riktig. Fordi det medførte at jeg satt sammen med familien ved bordet, og det endte på ingen måter i tårer, men heller i en fin julaften. Dette er selvsagt bare mine erfaringer, og jeg kan ikke komme med en fasit. Når folk spør meg om mat og anoreksi i julen, synes jeg det er vanskelig å si noe generelt. Det mest generelle jeg kan si er at man må bruke fornuft og se hverandre. Julen handler om samhold og glede. Ikke om angrep og konfrontasjoner, tårer og tonnevis med dårlig samvittighet. Vi må kunne tillate det.

Men, tilbake til meg før jeg spoler helt av her med råd og tips. Jeg kunne virkelig ikke hatt en bedre juleferie. Det har, etter en travel høst, vært en perfekt oppladning til det nye året, 2020. Den såkalte ‘’nye starten’’. Jeg er like motivert, singel og uten nyttårsforsett, som jeg ‘’alltid’’ har vært. Selv om jeg helt ærlig ikke føler det er snakk om noen ny start. I teorien fortsetter jeg bare i mitt vante spor med skole, jobb, samme vennegjeng, og min kjære familie, som jeg er så glad i. Det eneste som er nytt er enkelte av fagene. Andre fortsetter jeg med. Den nye starten kommer i teorien ikke før jeg bytter skole, flytter til et nytt sted og får nye impulser. Tidligst til sommeren. Men før det må jeg komme tilbake til hverdagen, og jeg merker at jeg gleder meg til den. Jeg liker rutiner bedre enn ferier, selv om ferier også er fint. Innimellom. Spesielt fordi jeg får være med de menneskene jeg verdsetter høyest på denne jord, og fordi vi gjør akkurat slik det passer oss. I det tempoet vi føler for.

Ønsker med dette dere alle et riktig godt nytt år!