Fra svett sommerkjole til badedrakt

Nest sist jeg badet i sjøen? 2013. Hadde gått en tur med Aleksander i stekende sol, og tok et avkjølende bad fra bryggen nede hos bestemor og bestefar. Visste at ingen andre enn han var tilstede. Da var det ok å kle seg i bikini. Bildene fra den tid derimot, er skrekk og gru. Henter dem derfor ikke fram, men linker til innlegget her. Forresten er det sommerminner. Ikke bildene fra 2013 altså, men å bade fra bryggen der besteforeldrene mine engang bodde. Savner idyllen. Nest nest sist jeg badet i sjøen? Da skal vi tilbake til de ”frie anoreksi-tider” – lenge før 2010. Kan vel si at selvbildet mitt gradvis forsvant… 
Sist jeg badet i sjøen? Tirsdag. Hele stranden kunne se – og jeg brydde meg ikke en tøddel. Av 5 mulige strandturer, ble det ett bad sommeren 2020. For jeg har faktisk vært på stranden 5 ganger totalt i sommer. 3 turer ila uke 33 og 34. Til meg å være, og det norske klima tatt i betraktning, er det i overkant. Jeg er virkelig ikke et strandmenneske. Hater å ligge paddeflat og bare døse mens det koker i topplokket. Har ikke tålmodighet. Kan bli ekstremt amper. Men mest av alt kvalm. La oss bare si at jeg har gjort noen unntak i sommer. Hovedsakelig for å være sammen med mamma, men også for å roe ned før det braker løs i København. Kroppen trenger vel litt hvile. Ryddingen er på ingen måte satt på vent selv om. Her går det i 110 hver dag. Vi rekker alt vi bestemmer oss for. Kun et spørsmål om prioriteringer – og vilje. Mitt favorittord!
18 August. Stekende varmt. 26-27 grader. Orket ikke solkremsmøre meg to ganger. Hater solkrem. Derfor startet jeg strandturen med et bad. Tok baby-steps. Første steget var å bestille badedrakt fra Nelly. Første badedrakt siden jeg var 8. Ingen annen grunn enn at glutenallergien ofte ødelegger magen litt – derfor unngår jeg å vise den når jeg skal bruke badetøy i flere timer. En badedrakt i retur, og en som ble værende. Veldig fin, men litt uvant med ”åpen rumpe” – om jeg kan skrive det (?) Har hittil kun hatt heldekkende bikinitruser. Andre steg var å dra på stranden. Tredje steg var å bruke badedrakt på stranden – til å sole seg. Fjerde steg å bruke badedrakten – til å bade i. Det høres sikkert banalt ut, men tro meg. Det var ikke det. I nesten 10 år gikk jeg med et iboende kroppshat – til tross for at jeg var i en tykkelse som anoreksien likte. Som igjen viser at sykelig tynnhet ikke er løsningen på selvtillit. I hvert fall ikke når det går på bekostning av en sunn helse og livsstil – og en kropp som skal trives og fungere i x antall år.
Men til poenget. Jeg hatet kroppen min. I lang lang tid. Mange mange år. Det er hvorfor jeg ikke gikk med bikini eller badedrakt på stranden. I tillegg til at jeg frøys (Hallo dunhår og null underhudsfett), og følte meg naken. Men ting har skjedd. Etter anoreksien har jeg mer eller mindre glemt litt av meg selv. På en god måte. Bare forholdt meg til at kroppen er der. Jeg har av automatikk kledd meg etter årstider, og kledd av meg for å dusje. Uten å tenke over speilbildet mitt, eller at kroppen virker stor når jeg ser ned. For det gjør den jo for alle. Jeg har virkelig ikke enset min egen kropp. Som jeg gjorde hvert minutt den gang jeg var syk. Som om kroppen var et maleri som hang på veggen min. Synlig. Den gang tok jeg på alle knoklene jeg kunne, og saumfarte overkroppen grundig i speilet. Jublet hver gang jeg så eller kjente en ny innhuling eller bein som stakk ut. Nå kunne jeg ikke tenkt meg noe verre.
Under beltestedet har aldri vært min favoritt. Det kan jeg likeså innrømme. Har alltid hatt fotballegger. Etter hvert som jeg ble mer muskuløs og trent, så matchet ikke lenger leggene hoftekammens bredde. Nettopp fordi hoftene ikke fikk utvikle seg ferdig. Anoreksien min var en bidragsyter til å stanse puberteten. Sette den på vent. I sånn 10 år. Det sier litt om hvor alvorlig hele seansen var. Følte meg virkelig uproporsjonert og mislykket som anorektiker, da alle buksene var for store i livet, men sykt trange rundt anklene. Jeg vet meget godt at det var en tragisk tankegang. Derfor tok det to-tre år etter tvangsinnleggelsen før jeg klarte å dusje ordentlig. Det var håret i vasken – kombinert med etterfølgende kroppsvask. Hygienisk, men ikke normalt. Likevel. Med den rutinen slapp jeg å se hele meg. Samtidig. Som tok vekk noe av de vonde følelsene den gang. Nå derimot må jeg dusje minimum en gang pr dag – uten at jeg tenker over kroppen på noe som helst sett og vis. Skal si tidene forandrer seg. Og det gjorde heldigvis hoftekammen også. Jeg kan godt like litt former.
Så ja. Kroppshatet har forsvunnet veldig gradvis, og jeg ser nok litt annerledes på nakenhet den dag i dag. Rettelse: Det jeg definerte som nakenhet. Typ korte skjørt og utringning. Det har aldri vært meg. Samtidig er jeg (som nevnt) ikke lenger så fryktløs for å vise litt hud. Så lenge settingen er riktig. Jeg bare trodde det. Trodde at alle, i dette tilfellet, ville se rart på meg om jeg dro på meg en bikini eller badedrakt. I offentligheten. Derfor er det noe rart (men også fint) å publisere disse bildene. Enda jeg bevisst har utelatt hele kroppen, og bildene på ingen måte er utenfor hva folk flest poster på sosiale medier. Det er bare utenfor hva jeg vanligvis poster. Akkurat som at min kropp ikke er SoMe-vennlig, eller noen sommerkropp. Vel. Kroppen min kan brukes hele sommeren – og det har jeg gjort i 2020. Både med sommertøy og med badetøy. Jeg hadde bare laget en teit fantasi i hodet mitt om at det ikke gikk an. Badetøy altså. Så det er ikke snakk om en milepæl eller angst jeg overvinner, men om vaner. Vaner jeg hadde glemt. Som jeg har funnet tilbake til. At det er vanlig å kle seg i badetøy på stranden, og at det er helt normalt å ta et bad når en blir varm. Å svette i en foret sommerkjole i strandstolen, er ikke normalen når solen steker som verst. Det er bare rart. Her om dagen fikk jeg en påminnelse på det. Jeg ble meg selv mer bevisst.
Fordi jeg følte meg fin i badedrakt. Så kan andre mene hva de vil. Dette er min kropp. Jeg likte virkelig å sprade rundt i min nyeste kreasjon – selv om jeg er nokså blek. Og jeg elsket å plaske rundt med baderingen omkring masse folk som bevitnet det hele. Badegleden kan man muligens spore på bildene. Noe så lite, men likevel så viktig. For meg. Fordi jeg for alvor har bevist for meg selv at kroppshatet er borte. Det er ikke bare noe jeg har sagt i disse tre årene, men også noe jeg innerst inne har ment. Jeg trives faktisk godt i min egne kropp. Den er langt ifra perfekt, men den er ganske sterk, og fungerer til akkurat det jeg trenger den til (mtp det jeg har gjennomgått) Istedenfor å gå tapende ut av duellen fikk jeg livet mitt i gave. Den gangen i 2017. Jeg forsto det bare ikke. Før senere.
Men: Bedre sent enn aldri! 
Og beklager forresten at innlegget ble litt mye kropp. Bloggen min skal ikke ha noe ensidig kroppsfokus. Den skal i hovedsak legge vekt på mål, progresjon og den deilige følelsen av mestring. Og noen ganger er det koblet opp mot kropp. Dette innlegget tar for seg kroppslige barrierer, som jeg mener kan være ok en gang i ny og ne. Nettopp fordi jeg har brukt evigheter på å akseptere kroppen min. Det viser bare at: Kan jeg, kan hvem som helst – fordi: kropp er topp!!!

Kommer jeg meg til København?

Tiden går så skrekkelig fort. Snart går jeg inn i min siste uke her i Norge, og pakkingen må snart igangsettes. Forhåpentligvis. Virussituasjonen kan fort tilsi noe annet, ettersom flere danske byer ikke lenger oppfyller FHI sine smittekrav. Siste nytt er at København beveger seg mot rødt. For ordens skyld godtar jeg ingen karantene på familien som hjelper meg. Av fare for å virke egoistisk, må det presiseres. Blir det karantene så hjelper ikke våre 100 nyinnkjøpte munnbind engang. Worst case scenario blir det noen uker lengre i Norge med hjemmeundervisning. På dansk. Det kan jeg klare. Å dra ned alene er litt uaktuelt akkurat nå. Nettopp fordi jeg kun vil få med meg et par kofferter og en sykkel i minus, for å være der i x antall måneder. Det er rett og slett verken praktisk eller trivelig. Da går det an å drøye noe.
Selv om ting ikke må være 100%, så er det noe med at jeg ikke vil bli ”stuet vekk i en ny storby”. Jeg trenger mer enn klær og sko for å kunne innrede og gjøre det litt hyggelig i den tomme leiligheten – samt sykkelen for å vite at jeg kan komme meg litt rundt for å utforske byen. Riktig nok liker jeg å vandre timevis, men for å oppleve mest mulig, er sykkelen det beste alternativ. Metro er kun for å komme seg til og fra skolen, hvis det er dårlig vær eller jeg har dårlig tid. Da kan fort 13 km bli litt stress.
Nei. Jeg vil virkelig til København. Ingen tvil at jeg får mest studie-følelsen når jeg er på studiestedet. Men. Jeg kan ikke dra ned for tidlig (ingenting sosialt), og jeg kan heller ikke dra for enhver pris om én uke. Selv om det er kjipt. Vanskelig det her. Har snart betalt to måneder på en leilighet jeg enda ikke har besøkt. I en by jeg ikke har vært på over ti år. Klart det føles uforberedt. Jeg liker ikke å være uforberedt. Helst skal jeg ha planlagt alt ned til den minste detalj. Så godt det går. Men København er ikke den svippturen jeg tenkte. Kommer jeg meg nedover nå neste helg, så har jeg i det minste noe tid på meg til å danne et oversiktsbilde av studiehverdagen og byen. Krysser fingrene.
Hjemme er fint. Nydelig. Elsker familien. Vi har det så bra sammen. Men det er ferie dette her. Med PC på service, fjerning av visdomstann, nye høreapparat, jusjobbing innimellom, litt farting hit og dit  – og sykt mye oppussing kombinert med rydding, føler jeg meg klar. Til å forlate Norge. Rydding som har sendt meg 20 år tilbake i tid. Søte tegninger. Åletrange bukser. Invitasjoner fra min konfirmasjon. Dikt skrevet med både små og store bokstaver. De sykeste og mest detaljerte fortellinger. De sprøeste kreasjoner. Barndommen. Jeg savner den. Levde ikke nok i den, men lengtet etter å bli voksen. Den gang hadde de voksne rett: ”Du trenger ikke å stresse med å bli voksen”… I dag? Jeg savner selvsagt tiden uten bekymringer, men jeg ville ikke blitt et barn igjen. Den frihet jeg har, og de valg jeg får ta. Jeg trives med det. Jeg trives med å være en reflektert ung dame som snart kan krysse av jurist på to-do-listen. Herregud….
Jeg har (snart) skapt den hverdagen jeg drømte om da jeg var liten. Som jeg var villig til å satse alt for. Jeg har enda to deilige år foran meg som student. For jeg elsker å studere. Elsker studentboblen. Alle timene i forelesning. Alle timene i kroken alene. Savnet etter familien – som er så innmari stort. Telefonene hjem. Gjensynsgleden. Eksamener. Følelsen etter eksamen. Mestring. Alt pensumet. Godteposen med tusenvis av ulike interessante og uvante smaker. Det er så spennende. Jeg har valgt og fått tildelt mine 1.pri fag: Civilprosess og konfliktmegling – kun to fag, med tre dager i uken. Jeg digger den valgfriheten vi har i Danmark med fagkombinasjoner. København er ekstra på tilbudssiden der. Riktig nok ingen muntlige eksamener dette semesteret, så det er det eneste minuset. Likevel har jeg tenkt at det å velge etter hva som frister, er mer riktig enn å prioritere eksamensform. Jeg er jo vant med skriftlige eksamener. Og jeg elsker å skrive. Særlig når jeg er presset på tid. Da er jeg ekstra god. Og det har jeg 110% lov til å innrømme.
Janteloven kvittet jeg meg med etter anoreksien. Ingen, og i aller minste grad meg selv, skal noensinne fortelle at jeg er for dårlig. Enten det er kunnskapen som kommer til kort, eller utseendet mitt som skorter. Jeg omfavner pensum jeg ikke har peil på og tar del i diskusjoner jeg er dømt til å tape, men likevel selvsikker til tusen. Jeg omfavner kjoler, shortser, bikinier og skjørt – og føler meg superfin, til tross at jeg ikke lenger er supertynn. Slik skal det fortsette å være. Kroppen min skal trives i mange mange år. Helse foran utseende. I alle fall det utseendet som jeg før higet etter. Det er rett og slett sånn jeg vil være. Slike holdninger jeg vil ta med meg videre. Heller litt selvgod med god psyke enn å være min største motstander. Jeg er nemlig knallhard og ikke like Lambi som jeg kan virke – en man virkelig ikke vil møte til kamp. Eller rettssak for den saks skyld.
Og sykt klønete til tider… (#Blåmerke-lår)
Beklager forresten positiviteten min…. Den kan bli litt i overkant når jeg er motivert og giret på nye ting. Jeg har selvsagt ikke glemt covid19, og har full respekt og forståelse for alle forholdsregler som må tas, og alle begrensninger som settes. Jeg føler også med alle som er berørt av denne sykdommen, og kjenner på takknemligheten over at jeg og min familie har en normal helse. Vi gjør alt vi kan for å unngå en smittesituasjon her hjemme (og håper samtlige bidrar uansett hvor ”syk man tror man blir) selv om jeg vet at det ikke alltid er nok å være forsiktig nok…. 

Flytting til Danmark, sommerjobb og null besteforeldre

Slik jeg ser det, har jeg mine begrensninger. De fleste kan jeg gjøre noe med, men ikke alt er like lønnsomt. En av disse er VGS-karakterene. Som betyr at jeg ikke har 6 i alle fag. Det innrømmer jeg. Like tåpelig som det høres ut. Hadde heller ikke mulighet til å sanke tillegg i militæret. Det var ikke anoreksien den gang, men nedsatt syn og hørsel som avgjorde. Å komme inn på universitetene i Norge er beinhardt. Det er sannheten. Jeg har i tre år visst at jeg beveget meg ut på skummelt farvann ved å ta en snarvei. 3 årig jus er ingen sikkerhet, med mindre en jobber hardt. Og det gjorde jeg. Fikk et snitt jeg egentlig bare kunne drømt om. Som jeg ikke visste at jeg drømte om. Et usselt håp i det fjerne. Selv om det var slitsomt til tider, så er det også gøy. En bekreftelse på at jeg er mer enn bra nok i den bransjen jeg snart trer inn i. Bedre muligheter for å havne der jeg vil. Nå går ferden videre. Jeg slapp å ta opp VGS-fag, takket være målbevissthet og innsatsvilje. Neste stopp, og det nærmeste jeg kommer utenlandsferie, er Danmark. Eller rettere sagt København. En av de fineste nordiske byene jeg vet om!

 

Da valget sto mellom Århus og Køben, var det ikke vanskelig. Elsker København. Riktig nok kom jeg inn i Køben først (Allerede i April), så tanken på Århus var mer eller mindre lagt på hylla da tilbudet kom i midten av Mai. DK-tilbudet var betinget av at jeg besto bachelor – og det gjorde jeg med glans, den 18 Mai. Såpass selvskryt tillater jeg meg. Uansett. Når det skal sies, så liker jeg prestisje og stresskoffert. Det jeg forbinder med advokaten i storbyen. Arbeidsmarkedet er også langt mer allsidig i Køben, og strafferettslige fag tilbys i større grad. København var bare rett og slett mest riktig. For meg.

 

Nå vet jeg at jeg har gjort alt 100% etter boken. Jeg tok en sjanse, og den lønte seg. Selv om risikoen var der. Da får jeg også muligheten til å gjøre noe med min store akilleshæl; dansken. Jeg er normalt den som prater engelsk med dansker. Som selger. På gaten. I forelesninger. Samme hva. Er det noe jeg lenge har villet, så er det å bli bedre i språk. Det gjelder ikke bare dansk. I Danmark skal jeg nemlig også ha et jus-fag på engelsk. Jeg er ikke 100% komfortabel med engelsk utenfor feriereiser og egenlesing, men likevel er det noe som gjør meg komfortabel med dette. Komfortabelt nysgjerrig. Fordi jeg vet at det gir meg graden min. Mastergraden. I tillegg er det langt mindre skremmende med en muntlig eksamensform (om jeg er så heldig) enn en skriftlig. Den tid den sorg. Jeg tenker bare at jeg er motivert for alt nå. Om 2 år er jeg faktisk utdannet jurist!

Svett og lite vakker, men sykt lykkelig 

 

Å bo i Danmark er dyrt og standarden er under den norske. Likevel har jeg funnet det perfekte stedet, så jeg kaster i alle fall ikke en krone ut av vinduet. I mine øyne. Leiekontrakten er allerede signert. Har vært sykt heldig der. Lønte seg å være tidlig på. Leiligheten ligger nydelig til på vestkanten, i sykkelavstand til fakultetet (6,5 km), har gode metromuligheter når det er dårlig vær, og ellers med alt i umiddelbar nærhet. For en som er kresen og glutenallergisk, er det en drøm å ha 5 ulike matbutikker kun metere utenfor døren. Og for en som er var for lyder, kunne det ikke passet bedre at jeg havnet i et rolig og fredelig strøk uten for mange mennesker. Bygården har også mye sjarm, og det rommet jeg leier er fullmøblert og gigantisk. Kan ha hele familien der om jeg vil. Hello TDF 2021. Nå er jeg i gang med å lete etter jobb – helst trainee i advokatfirma. Har allerede sendt ut forespørsler, og startet med å kontakte de ulike firmaene. Sykt spennende.

 

 

Klarer bare ikke legge verv og jobbing fra meg. Samme hva. Jeg har faktisk siden 10 Juni hatt en liten jussrelatert sommerjobb (ble vel headhuntet kan man si), der jeg arbeider hjemmefra. Blir fort et par timer om dagen. Noen ganger mer. Sjelden mindre. Elsker det. Føler sånn mestring. Liker å være til nytte. Liker å lære. Derfor er dette fine erfaringer å ta med seg. Både læringsmessig og på CV’en. Og ikke minst: et fint tidsfordriv i ferien, i tillegg til oppussing og rydding, samt turer. Alle mulige slags turer. Jeg og mamma kombinerer gjerne en svetteøkt i hurtig tempo med en påfølgende strandtur. Det er helt nydelig å kjenne at kroppen brukes, men også at den kan få slappe skikkelig av etterpå. Bildene er fra i går, da vi vandret Bjerkøya rundt med strandliv på Nordre Jarlsberg Brygge etterpå – derav ulike antrekk. Måtte nesten utnytte været litt når Vestfold (som jeg fremdeles kaller det) – byr opp til syden. Trenger verken båt, hytte eller utenlandsferie når nydelige naturopplevelser er i kjøreavstand. Vestfold er bare nydelig. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg vil bo noen annen plass når jeg en gang skal etablere meg….

 

Nei. Det er bare å nyte, for i morgen synker temperaturen, og snart starter dessuten flytteprosessen. Steget mot min nye hverdag i Danmark. Greit å roe ned litt før den tid. Duracellkaninen har godt av det. Enn så lenge er det bare litt mye merkelig med covid-19-restriksjonene, og det siste jeg vil er å dumme meg ut på akkurat det. Ingen av oss (meg og fam) slipper 6 dagers overnatting, så bare det er litt styr. Må derfor se det litt an. I verste fall drar jeg ned alene med alt. Jeg velger å tenke at det løser seg på en eller annen måte. Orker ikke å tenke problemer. Nettopp fordi bosted, leiekontrakt og fag er klart. Det var jo de tingene som hastet. 1 September er skolestart. 27 August er det åpen dag på fakultetet. Jeg merker det kribler veldig i kroppen. Det skal sies at jeg har jo hatt et utrolig ambivalent forhold til det å forlate Norge, men nå er det alt jeg vil. Dette er så riktig! Herregud…..

 

Den siste tiden har livet tatt mange vendinger. Positive, men også negative. Covid19 er et kapittel for seg selv. Bestefar et annet kapittel. Fine bestefar. Imidlertid var han den andre som fikk vite om København, og det gjør meg godt. At jeg fikk se igjen familien og at vi hadde en slik nydelig begravelse for han, gjør meg også godt. En dag bestefar verdig. En dag for minneboken. En dag i mitt hjerte. En kan ikke ha alle mennesker i livet sitt for bestandig, og jeg har blitt bedre på å akseptere det. Akseptere at alle besteforeldrene mine er vekk. Akseptere at alder ikke bare er et tall. Likevel, vel vitende om at jeg alltid vil ha fine engler rundt meg, og at minnene lever evig.

 

Ferdig med 3 år

Det er nøyaktig 10 dager siden jeg ble ferdig med bacheloren i jus. Ikke at det er så mye å skryte av, ettersom jus normalt er 5 årig, og min reise ikke stanser her. Samtidig som det er en bragd. For 4 år siden var det utenkelig at jeg i det hele tatt kunne studere, og nå 4 år senere, har jeg fullført 3 år. 60% jurist. Lov å være litt fornøyd.
2019 har vært spesielt. Jeg har blitt totalt overlatt til meg selv utenfor en normal sosial studiehverdag – med lite Elkjøp-jobbing og sosialt med venner og familie Og uansett hvor selvgående, disiplinert og strukturert jeg er, har det vært en prøvelse. Det kan selv jeg, gladelig innrømme. 10:00 til 02:00 hver eneste dag (Minus trening eller gåtur), siden 12 Mars, og fram til dommedag. At jeg fikk nydelige bæreposer under øynene skulle bare mangle. Uten at det må misforstås. Litt søvnmangel og overarbeidelse, er en dråpe i havet dersom en ellers ser hen til hvordan Covid19 har opptrådt. Jeg har jo i teorien sluppet billig unna, og priser meg lykkelig for at jeg og familien har vært frisk/e.
Likevel mener jeg det er lov å si at virussituasjonen har vært, og enda er kjip. Det meste avlyst. Det meste spontant. Jeg liker naturligvis å prøve nye ting, men da skal det planlegges. Nøye. Her kom endringene over natten. Men: Jeg får til alt, bare jeg er innstilt nok. Jeg visste at tilværelsen og restriksjonene bare var for en periode, og vel: Da er det bare for en periode. Jeg valgte derfor å være positiv og se mulighetene, slik at jeg tidlig fant gode arbeidsrutiner i min enda mer rigide studenthverdag.
18 Mai har stått spikret i pannen min siden 12 Mars. Jeg har talt ned dager, og virkelig tatt ut de kreftene jeg hadde. Ikke bare har jeg lest meg opp på pensum, men også kjennskapskrav og temaer som ikke tidligere har vært på USN-eksamener, ved at jeg fikk podcaster, videoer og tidligere eksamensoppgaver fra UIO og UIB. Å ha kontakter, er alltid smart. Det gav meg en stor fordel når spørsmålsformuleringen på eksamen var som den var, og det vil gi meg en fordel i yrkeslivet. Slik fikk jeg hjelp til å se hele puslespillet, og virkelig forstå de komplekse puslebrikkene. Ikke bare fordi jeg måtte, men også fordi jeg har vært så ekstremt usikker på eksamensinnholdet. Det har skapt et indre stress. Fordi jeg har et snitt jeg vil holde på. I tillegg til at jeg er genuint interessert i alt som har med jus å gjøre, og da vil lære mest mulig. Selv om jeg denne våren måtte opp i slike ekstreme arbeidsmengder.
En annen fordel jeg hadde var å dra hjem – kun for å ha eksamen i strafferett og formuerett 2. Hjemme fikk jeg det fredelig, lyst og riktig temperert rundt meg. I tillegg til mammas omsorg, pappas kloke ord og Aleksander sitt rolige vesen. Høres meget spesielt ut, men det var alt jeg, Madelén, trengte timene før eksamen. Jeg blir dessverre ekstremt rigid og kravstor når jeg er så var/sensitiv for alt mulig. Har hatt høreapparat siden tidlig barneskolen, og briller siden tidlig ungdomsskolen. Det gjør at lysforhold og ro, blir ekstra viktig for konsentrasjonen min. Derfor må alle forholdene ligge 100% til rette. Da jeg fikk vite at skolen kom til å stenge alt utenom kantinen, var min største bekymring hvor jeg fysisk skulle ha eksamen. Takk og pris for at foreldrene mine kjørte alle de turene opp til Hønefoss. Selv på 17 Mai. Å ha en familie som alltid stiller opp, er gull.
Jeg er så uendelig glad i familien min. Vi har det så utrolig bra sammen vi fire. For uansett hvor mye jeg har savnet skolen, så blir ikke savnet særlig stort når jeg er her hjemme. Jeg/vi fyller dagene. Enten det er mailvirksomhet, salg, rydding, fine samtaler, brettspill eller koselige kjøreturer. Så lenge vi er sammen. Jeg har virkelig hentet meg inn igjen, og merker hvor godt kroppen har det. Fordi jeg ikke lenger går med anspente skuldre og er usikker. Ting er langt mer forutsigbart nå, og det kan selv den uforutsigbare Madelén like.
Neste på agendaen er siste rest med flytting. Allerede til helgen er mitt eventyr i Hønefoss over. Det er både rart og deilig på samme tid. I Mars fikk jeg nemlig beskjeden som skulle endre livet mitt totalt. Kun familie og venner vet. En gledens beskjed som jeg ikke helt har klart å ta innover meg. Uten at jeg vil offentliggjøre noe før jeg faktisk har mitt på det tørre, og vet at USN er et avsluttet kapittel. Enda gjenstår 2 bokstaver, og personlig har jeg en god magefølelse for karakterene i rettshistorie og formuerett 2. Men stålkontroll? Det har jeg ikke. Kravene i år er noe helt annet enn tidligere. Jeg kan naturligvis leve med nest best, men jeg innrømmer at jeg blir skuffet og flau i så fall. Det må være lov etter den innsats jeg har lagt ned. Men igjen. Jeg kan leve med det. Fordi jeg er mer fokusert på veien videre.
Særlig etter det eneste som betydde noe (lenge før jeg startet ved USN): strafferetten, gikk i min favør. Jeg skulle bli best. Kanskje høres det ut som perfeksjon, men det får så være. Jeg er i så fall perfeksjonist på de områder som betyr noe for meg. Det er helt greit. Å mestre jusen, er for meg langt viktigere enn toppkarakterer i engelsk, s-matte og naturfag. Jeg har dessuten mange skavanker når det kommer til kunnskapen. Det er ikke alt jeg er glup på, eller vil bli glup på – og det er greit. Nettopp fordi jeg er villig til å arbeide hardt for det jeg brenner for (og det jeg må). Jeg nekter å ta til takke med en hvilken som helst jurist-jobb etter endt master. Så får folk få mene hva de vil om det. Jeg digger i alle fall de som har litt hårete mål – og som tør å si det høyt. Det er ingen uting. Mine ambisjoner er ingen uting, men en drivkraft. Min drivkraft!
Uansett har det vært tre givende år i Hønefoss, og jeg føler jeg har vokst mye på kort tid. Ikke bare økte vekten omsider i 2017, men også psyken kom gradvis på plass. Jeg har også opplevd mestring på helt nye områder, og erfart en helt annen kategori av selvstendighet enn jeg før hadde vært i nærheten av. Jeg har kjempet hardt og til tider vært håpløst oppgitt, men aldri endret kurs. Slik er jeg. Fast bestemt. Alltid. Nå lukkes en dør, og en ny åpnes. Jeg er megaspent og veldig optimistisk! Men før det: En noe tidlig sommerferie….

Normalisering av en unormal hverdag

Jeg prøver så godt jeg kan, og gjør virkelig mitt beste. Selv om jeg ikke skal legge skjul på at det har vært tungt. Tungt å være inne mesteparten av tiden. Tungt å være vekke fra venner og familie. Ikke minst: tungt å lese 10-15 timer daglig, som naturligvis er over det jeg pleier. Om ikke mye, så litt over normalen. Det fordi jeg ikke vet om jeg har kontroll, når alt i teorien kan være relevant. Får heldigvis mer og mer forståelse jo mer jeg leser, skriver og fokuserer. Jeg har sluttet å utsette det jeg synes er vanskelig, og omfavner heller pensum og lovene for å tvinge på meg en slags forståelse. Og det funker. Men det tar tid…
Det som i alle fall skal sies er at jeg har det bra. Både fysisk og psykisk. Kroppen spiller på lag. Langt mer enn for et par uker siden, der jeg enda var i sjokk, nesten ikke sov, samt i en konstant krig med skolen. Rett og slett fordi jeg som en svært engasjert person, og ikke bare tillitsvalgt, blir for gira og involvert i alt som angår studiehverdagen. Det er for mye urettferdighet pr dags dato. Uten at jeg verken kan eller vil skrive om situasjonen offentlig. Jeg stoler bare på (rettere sagt: håper) at øverste hold evner å ta studentenes side til slutt. Men helt ærlig, så vil vil bare videre fra dette surrballet. Jeg trenger trygge rammer rundt meg ang studiet, og nå er tiden moden for noe nytt. Om det betyr å ta opp fag eller snike seg inn grensen til Danmark, får tiden vise. Jeg er like motivert for begge deler. Kanskje mest motivert og klar for å ta opp fag, skal jeg være ærlig. Det er dette jeg har grublet over de siste dagene. Selv om det vil utsette utdannelsen min. Begrunnelsen er at Bergen er drømmen 100%. Det føles mest riktig. Jeg har jo snakket om Bergen siden VGS. DK er og forblir en god nummer to. Samtidig: Får jeg plass der, så vil jeg nok ikke takke nei. Jeg må bare ha en back-up-plan hvis noe skjærer seg, som jeg tror vil skje. Derfor føles det godt at jeg endelig har skapt klarhet i ting.
Det minst flatterende bildet av meg for øyeblikket… (Tatt en dag det ikke var fullt solskinn!)
Nå må jeg bare være motivert for å komme gjennom. Ikke dvele ved situasjonen, eller konte, slik jeg sa til pappa for et par uker siden. Faktisk. Tror jeg lot meg litt rive med av andre studenter. I tillegg til at hjemmeeksamen er mitt verste mareritt. Det skyldes mest det (u)praktiske og tiden. Men uansett. Jeg er jo ikke en som konter. I alle fall ikke planlegger det. Herregud. Det sier litt om hvor ”ute på jordet” jeg var. Slike beslutninger må uansett tas når dagen er kommet. Håper jeg er en av de som står løpet ut, og kan ta sommerferie i slutten av Mai. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men psyken min har fått seg en kraftig oppsving. Jeg har jobbet hardt for det. Alene. Legge fokuset på rett plass. Fordi denne motivasjonsknekken var sært tyngende, selv om den ikke holdt på å ta meg på noen måte. Jeg har jo kontroll på psyken min. Bare trives ikke med den bestandig, og det er lov.
Når det er sagt så er det så viktig at jeg ser glede i studiehverdagen min, fremfor at jeg stresser over en situasjon jeg ikke kan endre på. Jeg tok meg litt i å bli forbannet på meg selv. Så nå ringer jeg oftere hjem, sikrer meg sollys og har kontakt med venner. Og ikke minst: Jeg sørger for nok søvn og ernæring. Litt mer kreativt enn proteinbarer og cottage cheese. Noen andre godbiter har jeg også unnet meg. Først ny telefon, og nå ny uplight (ettersom jeg ikke takler blinke-lys), pc og enda en harddisk. I teorien dekt av skatten jeg har til gode, så ingen luksusfelle her.
Jeg har tenkt å legge opp løpet 100% slik at jeg kan takle en hjemmeeksamen, uansett hvor mye skrekk det gir meg. Da må jeg ha to vel-fungerbare pc’er, godt leselys og i det hele tatt. Jeg skal jo også studere videre etter dette. Planen nå er dagens planlagte pensum, samt rydde og pakke ned litt, før jeg tar et par dager ”påskeferie” med familien. Jeg føler jeg egentlig ikke har tid, men samtidig vet jeg hvor viktig det er å koble, om ikke helt av, så litt av. Gruble litt mindre. Se familien min. Har vel også skjønt at klesvasken hoper seg opp på 2-3 måneder, og at håndvask virkelig ikke er min greie. Samt at det å bestille varer i Tønsberg, krever en viss logistikk. Der er mamma gull. Selvsagt ikke bare derfor, vel og merke. I tillegg til at jeg nå sakte men sikkert kan flytte over sakene mine til Horten. Da er noe av Mai-jobben spart!

Intet nytt

I disse dager er det stort sett bare en ting man leser om, og jeg har tenkt å dele mine tanker om det samme. Nemlig korona/corona. Derav den kreative overskriften. Den 2 Februar kom jeg hjem fra Brüssel. På det tidspunkt var det ingen kjent smittespredning i Norge, men det var likevel folk på flyplassen med munnbind som jeg gikk 10 meter vekk fra. Jeg ante faren. Tidlig. Og jeg visste at Norge som nasjon ikke var forberedt på et angrep, fordi vi ikke er aggressive nok. Vi tør ikke. Redde for å bli upopulære. Akkurat her skulle jeg ønske jeg ikke hadde rett. Kanskje er det hardt å si at jeg mener skremselspropaganda ville vært velegnet, men det er tilfellet. Jeg skulle sett grensene sperret av i det sekund vi hørte om at smitte hadde kommet til landet – rundt slutten av Februar. Ja, det ville kostet. Men hva koster det ikke å sperre av hele samfunnet? Er det bedre på lang sikt? Å vente med drastiske tiltak til vi 11 Mars fikk 700 smittetilfeller, er i mine øyne idioti. Og når vi snakker om drastiske tiltak, så er det virkelig drastisk. Men helt klart forventet. Jeg har pratet med venninnen min om at skolen kom til å bli stengt helt siden starten av Mars, men da trodde hun ikke på meg. Og det forstår jeg, fordi bare tanken er surrealistisk. Og når det faktisk skjer… Nei. Å føle en krise så nær på kroppen, gjør noe med en. At derimot resten av samfunnet skulle bli stengt av. Den så selv ikke jeg komme.
Jeg lyver ikke når jeg sier at den nye hverdagen ikke er noe drømmescenario, men utelukkende en test i selvdisiplin, selvbeherskelse og optimisme. Nyåpningen av butikken den 12 Mars, ble bra, men ikke sånn som den skulle. Det siste lille manglet. Verst er skolen. Jeg savner skolen. For en som kun får det sosiale på skolen (og jobben), så er det hardt. Jeg er redd for veien videre med digital undervisning (fra i morgen av), og jeg frykter særlig for eksamenssiutasjonen. Spesielt i ett fag. Jeg som vanligvis er relativt ubekymret. Ikke minst frykter jeg studiene videre i Danmark, med tanke på grensene som er stengt. Jeg frykter også for konserter i Juni måned, og utenlandsreiser i sommerferien. Heldigvis vært såpass smart å avvente alt av booking. Jeg også redd for bestefar (så han ringer jeg), og jeg er redd for venner/kjente som jeg vet tåler sykdommen dårlig. Samtidig er jeg på sett og vis lettet. Jeg er lettet for at jeg har den solide helsetilstand jeg har (som trolig vil takle covid19 om så er), og at jeg har alt av studiemateriell tilgjengelig. Og at jeg har nok med mat her i leiligheten – uten at jeg har hamstret. Dessuten kan jeg jogge eller gå turer, samt jobbe de vaktene jeg har igjen her i Hønefoss. Altså må jeg ikke være her på mine 18 kvadrat 24/7, selv om det fort blir 23/7.
Likevel… Noe mangler. Livet er litt stusslig nå. Jeg innrømmer det. For nei. Jeg har ikke reist hjem til familien. Det er en vurderingssak. Dette er jo ingen ferie. Dessuten er jeg redd for at jeg ikke får komme tilbake om jeg først drar. At jeg blir sittende fast i hjembyen. Reguleringer skjer jo daglig, og alt er så uforutsigbart. Jeg følger seriøst VG med lupe i disse dager. Å være heltidsstudent er ekstra krevende nå. Men det går. Det må gå. Uansett. Jeg har det bra etter omstendighetene, og det er det viktigste. Jeg innrømmer også at jeg trives godt i mitt eget selskap – noe som kommer godt med i disse dager.
Men. Når det er sagt. De bekymringer jeg har er egentlig bare dråper i havet. Et hav som per dags dato flyter over. Fordi det er så mange andre som har det verre. Og ja. Det er lov å si nå. Dette er ikke u-lands-tilstander, men norske tilstander. Dette er virkeligheten. Derfor viser jeg hensyn og tar mine forholdsregler, og jeg oppfordrer alle andre til det samme. Vær nøye med hygiene, og unngå nærkontakt. Ikke reis på hytta eller arranger en svær bursdagsfest. Ikke foreta reiser kollektivt eller med fly med mindre du MÅ. Ikke fjern all maten fra butikkhyllene, og for guds skyld: Overhold andre spilleregler og lovregler, i samfunnet. Det siste jeg ønsker er å bli drept i trafikken, fordi folk ikke lenger respekterer normale fartsgrenser. Men viktigst av alt er at vi ikke må gi f. Verden går ikke under – Den har bare stanset litt opp. Ufrivillig. Det vil flesteparten av oss overleve, men vi må bare godta å ha det litt kjipt i noen måneder først. Tiltakene er til våre alle beste. Og jeg tror vi skal være sjeleglad for at regjeringen til slutt tok til fornuft, selv om dette er hardt.
Likevel er min oppfordring til alle som leser: Prøv å fokuser på noe positivt med den ”nye hverdag”. Vi vet jo ikke hvor lenge den vil vare….

På stø kurs

Lever livet, stresser rundt, og har det generelt bare veldig veldig bra. Det er når jeg har tusen baller i luften, at jeg trives best. Og forrige uke var intet unntak. Virkelig ikke. Ettersom vervet mitt i Juristforbundet har gått ut (avsluttet med et fantastisk årsmøte i Brüssel for noen helger siden), måtte jeg finne noe mer å sette fingrene i. Jeg vet nemlig å påta meg ekstra arbeidsoppgaver. I tillegg til skole og jobb. I forrige uke fikk jeg merke det ekstra tydelig. Plutselig var det semifinalen i prosedyrekonkurransen (Som tok 200% mer tid enn jeg hadde trodd, men var sykt gøy), individuell oppgave i et fag jeg tar ekstra som tillitsvalgt, søknader til disse danske skolene, anskaffelse og utforming av attester, innsending av oppsigelser, booking av diverse møter, og i det hele tatt. Ja, det ble hektisk. Alt kom på én og samme uke, uten at jeg kunne planlagt annerledes. Selv om jeg ikke ble direkte sliten, så var det noe som var feil. Noe som manglet. Jeg fikk nemlig ikke gått all in i det jeg ville. Og det er kjipt. Særlig når det er ting jeg vil ha gjort 100% etter boka, samt lære 100% av. Men i det virkelige liv, så er ikke akkurat det realistisk.
Bilder fra Brüssel. 
At jeg kom meg hjem på Fredag, selv om det bare var for et par dager, er et under. Et fint under. En hasteavgjørelse jeg tok etter jeg skjønte at jeg lå milevis foran med pensum og gjøremål, samt kunne få sjåfør. Snill familie. At jeg klarte å være hjemme uten å fokusere 110% på skole, enda bedre. Fordi jeg kunne være tilstede i nuet med familien min. Vi fikk til og med tatt en liten etterpåfeiring av morsdag og forkant-feiring av Aleks’ bursdag, med gaver fra Brüssel, samt bollebaking til fastelaven. I tillegg til lange filmseanser med mini-meg på DVD. Verdens søteste. Sorry.
Jeg forstår ikke hvorfor jeg plutselig har blitt så sentimental. Sentimental over å se den kjærlighet mamma og pappa hadde/har til sine barn. Verdens beste foreldre. Sentimental fordi jeg savner tiden da det kun var oss fire. Sentimental av å se bestemor og mormor, som er mine engler nå. Sentimental over at tiden bare går. Mamma, som nybakt mor, et år eldre enn jeg var nå. Selv er jeg ikke på tanken med barn en gang. Med årenes løp blir jeg minnet på flere ting. Ting som knytter seg til at jeg en gang var syk. For det første at mamma og pappa aldri fortjente å oppleve det. For det andre at jeg ikke brukte nok tid med bestemor, og for det tredje at det gikk 10 år til bare surr. Og før jeg setter to streker under svarer, minner jeg meg selv på at familiesamholdet, styrken, og det faktum at vi alle har det bra, kan veie opp noe. Noe. Det vil alltid sitte en bitterhet i meg rundt dette, uansett hvor mye aksept jeg velger å gi til fortiden eller setter fremtiden i fokus. Men syk på samme måte, vil jeg aldri bli igjen. Det er jeg trygg på. Trygg er jeg også på alle avgjørelser jeg har tatt, fordi jeg har holdt fast ved valgene og standpunktene mine. Uansett livssituasjon.
Sjelden får jeg tid til å fundere som nå, og det ser man også på blogghyppigheten. Det blir noen sjeldne og lange oppdateringer fra denne kanten. Som regel går dagene i ett. Enten det er gjøremål, verv, jobb eller skole. Mest skole. Eksamenene kommer ekstremt tidlig 3 året på grunn av bacheloravslutningen, og jeg har på ingen måte tenkt å nøye meg med en eller annen karakter. Det ville være et hån mot meg selv. Ødelegge alt jeg gjennom 2 1/2 år har bygget opp, og ikke minst: veien videre. Profesjonsstudier er seriøse greier. Yrkeslivet enda mer, skal jeg få en jobb jeg VIL ha. Jeg skal derfor fortsette å stå på hele veien. Være den beste versjon av meg selv. Og det er ikke vanskelig. For jeg stortrives jo, som jeg skrev. Med fagene, med jobben, med arbeidsoppgavene, og med folkene rundt meg. Jeg har alle forutsetninger for å fortsette å gjøre det best. Uten å virke for eplekjekk her, og uten å fremme en intensjon om å gå i bakken eller dyrke en perfeksjonisme. Jeg snakker kun av erfaring. Har jeg vist at jeg kan, så skal jeg fortsette å ”kunne”. Selvsagt med aksept for at livet har sine ups-and-downs. Ila mine tre år har jeg dessuten lært å porsjonere kreftene. Jeg har klart å ta pauser, og jeg har evnet å ta fri. I juleferien var det mer ferie og ”motivasjonsbøker” enn jus for å si det slik.
Men så er det akkurat som at når jeg tar langfri, så savner jeg jusen. Jeg blir liksom gående å klø i fingrene. En sjelden helg går bra. Når man er så motivert til dette her, så blir det veldig lite vanskelig. Særlig med strafferetten, som er det beste jeg vet innen studiet. Det jeg tar lettest. Jeg leser generelt jus like avslappet som om jeg ser på en serie, og jeg stortrives. Det er så fantastisk at alt har gått veien, og at jeg traff på første forsøk med utdannelsen. Det betyr alt. Så derfor ”burde jeg” sluttet å tenke at jeg kom 10 år bakpå, som jeg nevnte over her. For til gjengjeld brukte jeg tiden på å bli bedre kjent med meg selv, prøve og feile, og til slutt ta de rette valg.
Tvil er noe jeg sjelden kjenner på. Så trygg har jeg blitt på meg selv. Jo visst var det en tøff og psykisk påkjennelse. Den verste reise jeg kunne bedt om. Fordi jeg ble holdt tilbake fra livet. Fra drømmene. Nå derimot lever jeg i drømmene. Hver dag. Men det er fordi jeg skaper dem. Jeg jobber beinhardt for å skape den virkelighet jeg vil ha. Og det inkluderer også hvem jeg vil omgås nå, og i fremtiden. Men bare for å presisere: Når jeg sier drømmer, lever jeg ikke på en rosa sky. Jeg kan være tidenes tyrann mot meg selv. Jeg bare merker det ikke. Fordi at jeg er så målbevisst, at jeg ikke merker ofringene på veien. Jeg har ikke sjans. Det jeg derimot har sjans til er å bli flinkere til å prioritere det sosiale. Kjærligheten ga jeg opp. Enn så lenge. Den får komme til meg. En vakker dag. Kjernefamilien og venner holder lenge. 2019-2020 har dessuten gitt meg noen uvurderlige vennskap som jeg aldri ville vært foruten, og gjengen fra JF kommer jeg uten tvil til å savne! Det vil bli noe som mangler i 2020…

Alt jeg trengte, og mer til

Julen er den fineste tiden, men også en tid til ettertanke. Dessuten er det den perioden jeg føler varer kortest. Over på et blunk. Derfor sliter jeg også litt med å få den ekte gode og ønskede julestemningen så tidlig som jeg burde. Jeg trenger litt tid på meg. I år, som de foregående år. Men så er det noe med julaften. Favoritten min. Hvert år får jeg denne barnslige følelsen når jeg våkner til at kalenderen viser 24 Desember. Enten jeg er i mål med alt av gjøremål eller ikke, så senker roen seg og jeg merker at det er jul. I år gikk det meste av rydding, forberedelser og innkjøp uten stress. Jeg har tatt ting som de har kommet. Mye skyldes nok at jeg begynte å bli syk allerede fra rundt 3-4 Desember (først nå på bedringens vei) og ikke har maktet mer enn kroppen. Derfor har heller ikke forventningene mine vært skyhøye til resultatet av juleplanleggingen. Jeg er mer enn glad nok for det jeg har orket sett hen til energinivået. Og når energinivået har dabbet av, har jeg uansett kunnet tilbringe tid med venner og familien. Det er ekstra fint.

 

Alle er så snille med meg. Venninnen min som tar meg med på bowling, mamma som kommer med verdens fineste (påkostede) julekalender, lillebror som overrasker med nettbrett i julegave (Spot on – beste gaven av 4 mulige), og pappa som disker opp verdens beste pinnekjøtt på julaften. Ikke minst gleden av å ha lurt lillebror trill rundt. Det ble 10 interessante filmede minutter med pappesker innpakket i pappesker, og smågaver som ble åpnet underveis. Med etterfølgende julerebus. Som gav et hint om hvor hovedgaven var. Jeg som aldri noensinne har vært kreativ eller tålmodig, men her slo jeg til. Ikke tvil om at dette, og alt det andre, blir minner jeg ser tilbake på så fort jeg er tilbake i jusboblen. Jeg kjører på ingen måte noe hardkjør med lesing flere timer daglig nå i julen, men leser meg forsiktig dag for dag opp på nye temaer. De eneste bøker jeg har lest ut er motivasjonsbøkene til Hammer og Larsen. Slik får jeg litt av alt, og slik merker familien min at jeg er til stede. Det gjør at vi får til en del koselige middager, dratt på flere hyggelige besøk, hatt spillestunder, sett på julefilmer og arrangert diverse julerelaterte konkurranser. Helt nydelig.

 

Det er for øvrig tredje frisk-julen min etter sykdommen, og alt er fremdeles på stell med julemåltider og den biten der – sett hen til det som en gang var matangst og kalorifanatisme. Dog møtt ganske mye motstand, da det meste inneholder gluten, som jeg jo etter sommeren 19, ikke tåler. Før kunne jeg dytte nedpå haugevis med pepperkaker uten problem. Denne julen greide jeg kun to stykker før det sa stopp. Så da må jeg klare meg uten i fremtiden. Glutenfrie pepperkaker er foreløpig ikke min greie. Generelt sliter jeg med å like det som er glutenfritt. Ender ofte opp med det mest lettvinte alternativ. Typ maiskaker med spekeskinke. Det gjør også noe med inspirasjonen. Ergo har jeg en vei å gå når jeg skal trives med et glutenfritt kosthold.

 

Men. Som om det ikke er nok. Jeg er også kresen, nøtteallergisk og laktoseintolerant, i tillegg til at jeg har hatt en meget redusert appetitt denne julen. Ti av ti. Men ellers er alt så fint så. For å unngå å bli for opphengt i begrensningene så er det jo mange andre muligheter tilstede. Jeg har ikke gått under på noen som helst måte og fått i meg den næring kroppen behøver. Her hjemme er det enklere, fordi jeg ikke tenker som en supersparstudent. Jeg nyter det jeg kan spise, og spiser heller mye av det jeg og kroppen trives med. Mamma og pappa sparer ikke på noe her i huset. Julestrømpen er også en ren glede. Igjen er den sukkerfri og proteinrik – men ikke kalorifri, og på ingen måte en del av måltidene. Viktig for meg å presisere, slik at ingen misforstår. For meg ville nemlig en vanlig strømpe vært uaktuelt. Jeg liker ikke sjokolade, tåler dårlig marsipan og jeg kan ikke spise mer enn to smågodtbiter før jeg ligger rett ut. Skikkelig heldig der. Derfor er alternativet en nissestrømpe som jeg kan kose meg med uten å ende opp i elendig forfatning. Minst like hyggelig å ha en slik hengende.

 

Selv om min sunne julestrømpe kun handlet om kalorier den gang jeg var syk, så var den også en glede på den tid. Jeg tenker derfor at andre som sliter bør få en glede. Som jeg skrev, er julen en tid for ettertanke. Jeg tenker på de som ikke er her, men også på de som er syke. Spesielt spiseforestyrrede, og dette avsnittet er skrevet med tanke på anoreksidiagnosen. Julen er en vanskelig tid, og det er viktig at flere er klar over. Det bør ikke handle om press, men om glede. Derfor mener jeg at dette ikke er tiden til å endre på vaner eller ødelegge gleden. Det kan man heller prøve en av de 11 andre månedene i året. Med dette oppfordrer jeg ikke til sunnhetsfanatisme og slanking i julen, men jeg oppfordrer til aksept og medmenneskelighet. Til å godta den som sliter. Ved ord eller handling. Derfor handler det litt om å gi og ta. Å true noen til sukker og fettrik julemat er neppe et sjakktrekk. Den gang jeg var syk spiste jeg kalkun alene selv om familien spiste pinnekjøtt. Egen tilberedt julemiddag. Stusslig, ja. Men også riktig. Fordi det medførte at jeg satt sammen med familien ved bordet, og det endte på ingen måter i tårer, men heller i en fin julaften. Dette er selvsagt bare mine erfaringer, og jeg kan ikke komme med en fasit. Når folk spør meg om mat og anoreksi i julen, synes jeg det er vanskelig å si noe generelt. Det mest generelle jeg kan si er at man må bruke fornuft og se hverandre. Julen handler om samhold og glede. Ikke om angrep og konfrontasjoner, tårer og tonnevis med dårlig samvittighet. Vi må kunne tillate det.

 

Men, tilbake til meg før jeg spoler helt av her med råd og tips. Jeg kunne virkelig ikke hatt en bedre juleferie. Det har, etter en travel høst, vært en perfekt oppladning til det nye året, 2020. Den såkalte ‘’nye starten’’. Jeg er like motivert, singel og uten nyttårsforsett, som jeg ‘’alltid’’ har vært. Selv om jeg helt ærlig ikke føler det er snakk om noen ny start. I teorien fortsetter jeg bare i mitt vante spor med skole, jobb, samme vennegjeng, og min kjære familie, som jeg er så glad i. Det eneste som er nytt er enkelte av fagene. Andre fortsetter jeg med. Den nye starten kommer i teorien ikke før jeg bytter skole, flytter til et nytt sted og får nye impulser. Tidligst til sommeren. Men før det må jeg komme tilbake til hverdagen, og jeg merker at jeg gleder meg til den. Jeg liker rutiner bedre enn ferier, selv om ferier også er fint. Innimellom. Spesielt fordi jeg får være med de menneskene jeg verdsetter høyest på denne jord, og fordi vi gjør akkurat slik det passer oss. I det tempoet vi føler for.

 

Ønsker med dette dere alle et riktig godt nytt år!

Nede for telling

Som nevnt tidligere innlegg har tiden etter eksamen gått med til jobbing, vervearbeid, tillitsvalgtoppgaver og diverse gjøremål. Ting som fløt over da jeg levde i studieboblen. Men ikke bare det. Like før jeg reiste hjem til familien, begynte formen å skrante. Neppe på grunn av at jeg har stresset meg gjennom denne høsten, men på grunn av helt vanlig sykdom. Som slår inn når en minst aner det. Har på ingen måte vært superdårlig, men har jevnt over levd med redusert allmenntilstand. Den gode gamle forkjølelse – ganget med noen nuller. Som igjen har gitt meg lite søvn og gjort meg ekstremt sliten. Jeg har intet forbud mot å benytte ordet sliten så lenge det faktisk stemmer. Poenget at denne tilstanden bare er grusomt irriterende for en slik duracell-kanin som meg. Det verste jeg vet er å ha manko på energi. Skulle mye heller hatt to-tre dager hvor jeg virkelig var elendig fremfor flere uker der jeg er halvveis – som nå. Elendig på morgenen, men bedre utover dagen og kvelden. Det resulterer i at hele dagen forskyver seg og at ting går dobbelt så tregt. Ikke min favoritt.

 

Mulig kroppen verker og er vond, men jeg har ikke vondt i viljen. Skal i alle fall ha for er at jeg gjennomfører alt jeg har bestemt meg for. Jeg prøver virkelig å utnytte dagene tross formen og tempoet. Nettopp fordi gidde og begrensning ikke er et ord i mitt vokabular. Jeg streber etter denne balansegangen. Der jeg får litt av alt. Det er aldri enten eller med meg. I tillegg til at Desember er den fineste tiden jeg vet om. Måneden går fort, og får ikke forsvinne til intet. Det er derfor en tid jeg bare må utnytte. Til farting, baking, juleforberedelser, besøk (venner og familie) og kos. Særlig nå som jeg har ‘’fri’’ og er hjemme med mamma, pappa og lillebror. Fri i anførselstegn, da det blir en del lesing og arbeid på siden. Som jeg liker. Jeg trenger riktig nok ikke tenke på formuerett 1 lengre, men har likevel tre-fire eksamener til våren. Det er derfor ikke rom for lange pauser. For uansett hvor dårlig i form jeg er, så er det kun med omgangssyke (og fyllesyke) at jeg ikke kan lese jus. Unnskyldninger eksisterer derfor ikke i mitt hode. Noe jeg synes er en bra ting. Jeg liker at jeg er skjerpet og tar meg selv i nakkeskinnet. Det er det som hittil har skapt resultater.  Og det er det som vil fortsette å skape gode resultater. Det avgjørende vitnemål som skal ta meg videre. På master. Inn i yrkeslivet. Spennende tid i vente.

 

Heldig for meg begynner formen å bli bedre. I alle fall slik at jeg tenker potethals, hes stemme og rennende blodig nese er borte til julaften. Litt mer usikker på bursdagen min i morgen, men det får jeg ta som det kommer. Her blir vi kun kjernefamilien, og da er det muligheter til å se an feiringen. Men uansett om jeg er i form eller ei, så tenker jeg at jeg har kommet unna det verste. At jeg skal være glad jeg ble syk tidlig i Desember – skal jeg først bruke ordet ‘’passer’’ om sykdom – enda det sjelden kommer beleilig på. Jeg er nemlig sjeleglad for å bli syk utenfor studie og eksamensperiode – og trolig den viktigste delen av julen. I tillegg er jeg også takknemlig for at jeg ikke har blitt sånn megadårlig som jeg fryktet. Særlig etter sidemannen min hostet meg opp i trynet på flyet hjem fra Tromsø. Ja, jeg evner å se det positive i dette, og skal ikke klage. Nettopp fordi jeg har rukket gjennom det jeg hadde tenkt, selv om det ble på en litt annen måte enn først forestilt.  Krysser bare fingrene for at jeg kommer i mål med resten. Dessuten er jeg hjemme med familien, og det er så fint. Jeg nyter det virkelig, fordi vi fire har det så fint. Da er det også enklere å ta til takke med en halvveis form.

 

Det er for øvrig noe interessant ved det med meg og sykdom. Jeg har hele livet (foruten anoreksiperioden) hatt et ekstremt bra immunforsvar. Jeg var sjelden noe form for syk. Så fort jeg fikk anoreksi derimot endret dette seg. Immunforsvaret var konstant nede. Selv om det kunne gå måneder mellom sykdomsslagene, så var de ekstra tøffe, og de pågikk gjerne flere uker i strekk. Det i seg selv var utmattende. Som om ikke anoreksi i seg selv ikke var utmattende nok for en skrøpelig kropp. Det til tross var jeg også den gang, en duracell-kanin. Jeg hadde alltid energi. Pur vilje, rett og slett. Intet annet. Husker godt jeg tvang meg til en joggetur samme dag som jeg fikk omgangssyke. Det var sist i år 2015 – og siden har jeg ikke hatt det. Det nærmeste jeg kommer er dagen-derpå. Unntakssituasjonen fra å lese. Og også fra å trene. Ja, til og med å gå en tur. Fordi det gjør meg tusen ganger dårligere. Da tar jeg heller tiden til hjelp. Godt jeg ikke er like gal som den gang. Historiene virker bare så ugjenkjennelige. Mye fra sykdomstiden gjør det. Jeg skjønner så lite at hva som foregikk i hodet mitt, og jo lengre tid som går, jo mindre naturlig er det for meg å prate om det. Med skrivingen er det ikke like fjernt – fordi bloggen er og forblir et fristed. Der jeg slipper andre inn. Der jeg tør å dele. Der jeg liker å dele.

 

En skulle tro at jeg aldri kom tilbake igjen, men det gjorde jeg. Organene er friske og fine, og immunforsvaret på plass. Sterkt og solid. Orker derfor ikke dvele ved konsekvensene med osteoporose, allergier og intoleranser. Nettopp fordi det ikke er bra for psyken min. Jeg må derfor tenke at det positive veier opp og tilpasse meg ellers. Jeg har siden 2017 virkelig tatt vare på meg selv i form av mat, egentid og trening. Nå blir jeg sjelden syk. Det er max 1-2 ganger i året. Jeg kan bo med familien i flere dager uten å bli smittet. Jeg har vært på skolen der det har florert smitte, uten å bli syk. Jeg har vært på jobb der kunder har hostet meg opp i fjeset, og ikke minst på fly der folk har snufset og nyst ut i løse luften. Igjen: Uten å bli syk. Daglige doser med sanasol, sitron og ekstra c-vitaminer er sikkert tidenes placebo, men jeg liker å tro at det funker. Sammen med en rekke andre vær-frisk-retningslinjer. I alle fall forebyggende i en viss periode…

Og til sist: Ekstra fint å få gaver laget med ekte kjærlighet. Mamma har brukt deler av høsten på å strikke denne fine hvite genseren til meg.

Hektisk, men i rute!

Jeg er snart i ferd med å lande enda et semester, og denne gang som 50% jurist. Det er vilt. Et semester som for meg føles som det mest krevende hittil. Ikke fordi studiene har vært spesielt mer omfattende enn normalt, men fordi andre viktigheter har skapt stress og tidsnød. Samtidig er jeg sykt stolt for å lande. Jeg landet ledervervet med Bachelorutvalget forrige uke. I tillegg har jeg hatt mitt siste ordinære styremøte i studentseksjonen, med Tromsøtur 1 uke før eksamen. Galskap, for så vidt, men en tur verdt alt. Det var så fint å oppleve Tromsø, selv om det ble en rask visitt. I teorien har jeg godt av å komme meg bort litt. Godt av å være litt sosial. Jeg som kun jobber, studerer og drar på møter. Det er faktisk slik livet mitt har vært dette halve året. Derfor en oppsummering i denne bloggposten, fremfor jevnlige enkeltinnlegg som kun gir uttrykk for det samme.

Tromsø. Bildet er tatt av en i studentseksjonen.

 

Vel, nesten… I teorien så har jeg jobbet, og jobber enda med prinsipielt viktige saker fra sidelinjen. Selv som student. I høst har det begeret rent over flere ganger. På grunn av tiden, men det til tross, så har jeg aldri gitt meg. Om jeg har hatt aldri så mye på agendaen. Om jeg har kjent aldri så mye sinne og frustrasjon. Det fine med meg er at jo mer forbannet jeg blir, desto hardere kjører jeg på. Beinhard som jeg er. Ikke bare utenpå, men også inni. Da er det ikke rom for andre følelser. Selv ikke sorg. Enda jeg burde følt det. Enda jeg burde reist hjem. Men her må jeg stoppe skrivingen, begrunnet i personvern.

 

Liten tvil om at dette har vært et litt annerledes semester enn de foregående, men jammen har jeg kommet meg gjennom. Det ble et lite rush på slutten der. Skal innrømme det. Eksamen 19 November er altfor tidlig. Tidligere enn vi pleier. Jeg satt i snitt 14 timer per dag den siste uken. Så ikke på en tv-serie en gang. Bare spiste, leste og sov. Zoombieliv. Fordi det føltes riktig der og da, og jeg visste det ville bli riktig. Det stemte. Jeg fikk all den trening jeg trengte og hadde alle forutsetninger for å få beste karakter. Sensur venter foreløpig, men jeg drøyer det så lenge jeg føler for. For andre gang i historien er jeg usikker på karakteren. Det er rart og på grensen til ubehagelig, så jeg tenker minst mulig på det.

Høstferien i Horten.

 

Etter eksamen har jeg fått unna alt det praktiske, særlig tilknyttet avviklingen av ledervervet mitt, samt tillitsvalgtoppgaver, boksalg og en del av strafferetten. Jeg har også tatt noen flere vakter på Elkjøp, og vært på julebord på Norefjell med kollegene denne helgen. Det er litt flaut å si at jeg mer eller mindre har vært 90% edru i 2 år. Leververdiene var på trynet i alle år som syk, og de hadde endelig rettet seg i sommer, og det var også da jeg fikk diagnose glutenallergi/cøliaki. Jeg fikk med andre ord et navn på plagene mine, og kunne så vidt starte med alkohol igjen. Jeg gjorde ikke det. Jeg ventet. Og ventet. Litt drikke til maten i ny og ne, men hadde ikke vært utfor noen real fest enda. Fordi jeg ikke var så innmari interessert, skal jeg være ærlig. Jeg har glemt litt det livet når jeg har levd så lenge på Pepsi Max. Dessuten visste jeg at dette var en utprøvingfase. Jo lengre tid uten, desto mindre tåler jeg. Noe jeg hadde i bakhodet på julebordet.

 

Om jeg prøvde meg fram? Nei. Aldeles ikke. Om jeg fikk merke det i går? Ja. I form av omgangssyken + null søvn + null appetitt. Hadde dette vært før 2017 hadde jeg både talt kalorier (som jo er umulig), og vært overlykkelig over å slippe måltidene dagen derpå. Dagens Madelén? Det kunne ikke falt meg inn å telle noe som helst. Og når det kommer til måltider, så tar jeg det igjen. Tenker ikke at jeg er glad jeg byttet ut frokost og lunsj med ibux, men sikrer meg kaloriene jeg gikk tapt. Det viktigste er at jeg er bevisst på det. Jeg går for øvrig aldri en dag uten å være kvalm eller ha vondt i magen, men ved omgangssykesymptomer går grensen. Selv for meg. Da har jeg ikke sjanse til å få nedpå noe. Det er helt sykt hvordan jeg brekker meg. Har en del spenstige tilbakeblikk fra diverse frokostsaler rundt om det ganske land og utland. Men sånn er det. Jeg tilhører kun drikkemiljøet en sjelden gang, og tar konsekvensene når jeg ikke er ‘’godt nok vant’’ Det fine er nemlig å delta. Uansett.

 

Hvorfor jeg skriver om dette, er fordi jeg vet jeg har lesere som sliter med sykdom, og aldri kunne tenkt tanken på å dra ut på grunn av alkohol, som igjen er på grunn av kaloriene. Det er så synd. Jeg vil egentlig bare vise at det er mulig. Man kan være sosial og samtidig kose seg. Det er ikke slik at man må være innelåst i en kalkulator resten av livet, eller føle tvangstanker så fort en går utenfor det en hadde tenkt. Og bare for å unngå misforståelser, så er det også fint mulig å delta uten å drikke. Jeg oppfordrer INGEN. Å stå mot drikkepress er kjempebra. Jeg drikker ikke ofte selv. Det viktige er bare at man har valgmuligheten (såfremt man er gammel nok) til å bestemme ut fra fornuft og ønsker, og ikke ut fra sykdom og kompensering.

 

Alt i alt hadde jeg et fantastisk julebord. Ekstra happy er jeg, kresenheten selv, når det serveres koldtbord med alt mulig slags kjøtt. Da er det så å si alt min tallerken fylles med. Haha. Med andre ord hadde jeg opparbeidet meg et solid grunnlag for Lørdagskvelden videre. En kveld/natt som sto til forventningene. Glad er ordet. Sliten kan man være i et annet liv. Nettopp fordi formen kommer og går. I dag er alt tipp topp. Har tatt igjen mange timer med søvn allerede og spist mer enn bra nok – Til meg å være. Alt er veldig bra!

 

Det gjenstår enda litt småting her i leiligheten før jeg reiser hjem til juleferie – allerede på Fredag. 2 1/2 uke etter eksamen. Nesten 3 måneder siden sist jeg var hjemme. Men igjen: Det har vært hektisk dette semesteret. Å reise hjem utenom stresset kjennes bedre. Det skal bli fint. Ikke bare fint, men også viktig. Jeg har kjedet meg grønn enkelte dager, og trenger en annen tilværelse. Trenger å se familien igjen. Det hjelper å ringe hver dag, men nå er jeg så klar for å se dem igjen også!