Madelén (fra anorektiker til jusstudent)

Slik jeg ser det, har jeg mine begrensninger. De fleste kan jeg gjøre noe med, men ikke alt er like lønnsomt. En av disse er VGS-karakterene. Som betyr at jeg ikke har 6 i alle fag. Det innrømmer jeg. Like tåpelig som det høres ut. Hadde heller ikke mulighet til å sanke tillegg i militæret. Det var ikke anoreksien den gang, men nedsatt syn og hørsel som avgjorde. Å komme inn på universitetene i Norge er beinhardt. Det er sannheten. Jeg har i tre år visst at jeg beveget meg ut på skummelt farvann ved å ta en snarvei. 3 årig jus er ingen sikkerhet, med mindre en jobber hardt. Og det gjorde jeg. Fikk et snitt jeg egentlig bare kunne drømt om. Som jeg ikke visste at jeg drømte om. Et usselt håp i det fjerne. Selv om det var slitsomt til tider, så er det også gøy. En bekreftelse på at jeg er mer enn bra nok i den bransjen jeg snart trer inn i. Bedre muligheter for å havne der jeg vil. Nå går ferden videre. Jeg slapp å ta opp VGS-fag, takket være målbevissthet og innsatsvilje. Neste stopp, og det nærmeste jeg kommer utenlandsferie, er Danmark. Eller rettere sagt København. En av de fineste nordiske byene jeg vet om!

Da valget sto mellom Århus og Køben, var det ikke vanskelig. Elsker København. Riktig nok kom jeg inn i Køben først (Allerede i April), så tanken på Århus var mer eller mindre lagt på hylla da tilbudet kom i midten av Mai. DK-tilbudet var betinget av at jeg besto bachelor – og det gjorde jeg med glans, den 18 Mai. Såpass selvskryt tillater jeg meg. Uansett. Når det skal sies, så liker jeg prestisje og stresskoffert. Det jeg forbinder med advokaten i storbyen. Arbeidsmarkedet er også langt mer allsidig i Køben, og strafferettslige fag tilbys i større grad. København var bare rett og slett mest riktig. For meg.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Nå vet jeg at jeg har gjort alt 100% etter boken. Jeg tok en sjanse, og den lønte seg. Selv om risikoen var der. Da får jeg også muligheten til å gjøre noe med min store akilleshæl; dansken. Jeg er normalt den som prater engelsk med dansker. Som selger. På gaten. I forelesninger. Samme hva. Er det noe jeg lenge har villet, så er det å bli bedre i språk. Det gjelder ikke bare dansk. I Danmark skal jeg nemlig også ha et jus-fag på engelsk. Jeg er ikke 100% komfortabel med engelsk utenfor feriereiser og egenlesing, men likevel er det noe som gjør meg komfortabel med dette. Komfortabelt nysgjerrig. Fordi jeg vet at det gir meg graden min. Mastergraden. I tillegg er det langt mindre skremmende med en muntlig eksamensform (om jeg er så heldig) enn en skriftlig. Den tid den sorg. Jeg tenker bare at jeg er motivert for alt nå. Om 2 år er jeg faktisk utdannet jurist!

Svett og lite vakker, men sykt lykkelig 

Å bo i Danmark er dyrt og standarden er under den norske. Likevel har jeg funnet det perfekte stedet, så jeg kaster i alle fall ikke en krone ut av vinduet. I mine øyne. Leiekontrakten er allerede signert. Har vært sykt heldig der. Lønte seg å være tidlig på. Leiligheten ligger nydelig til på vestkanten, i sykkelavstand til fakultetet (6,5 km), har gode metromuligheter når det er dårlig vær, og ellers med alt i umiddelbar nærhet. For en som er kresen og glutenallergisk, er det en drøm å ha 5 ulike matbutikker kun metere utenfor døren. Og for en som er var for lyder, kunne det ikke passet bedre at jeg havnet i et rolig og fredelig strøk uten for mange mennesker. Bygården har også mye sjarm, og det rommet jeg leier er fullmøblert og gigantisk. Kan ha hele familien der om jeg vil. Hello TDF 2021. Nå er jeg i gang med å lete etter jobb – helst trainee i advokatfirma. Har allerede sendt ut forespørsler, og startet med å kontakte de ulike firmaene. Sykt spennende.

Klarer bare ikke legge verv og jobbing fra meg. Samme hva. Jeg har faktisk siden 10 Juni hatt en liten jussrelatert sommerjobb (ble vel headhuntet kan man si), der jeg arbeider hjemmefra. Blir fort et par timer om dagen. Noen ganger mer. Sjelden mindre. Elsker det. Føler sånn mestring. Liker å være til nytte. Liker å lære. Derfor er dette fine erfaringer å ta med seg. Både læringsmessig og på CV’en. Og ikke minst: et fint tidsfordriv i ferien, i tillegg til oppussing og rydding, samt turer. Alle mulige slags turer. Jeg og mamma kombinerer gjerne en svetteøkt i hurtig tempo med en påfølgende strandtur. Det er helt nydelig å kjenne at kroppen brukes, men også at den kan få slappe skikkelig av etterpå. Bildene er fra i går, da vi vandret Bjerkøya rundt med strandliv på Nordre Jarlsberg Brygge etterpå – derav ulike antrekk. Måtte nesten utnytte været litt når Vestfold (som jeg fremdeles kaller det) – byr opp til syden. Trenger verken båt, hytte eller utenlandsferie når nydelige naturopplevelser er i kjøreavstand. Vestfold er bare nydelig. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg vil bo noen annen plass når jeg en gang skal etablere meg….

Nei. Det er bare å nyte, for i morgen synker temperaturen, og snart starter dessuten flytteprosessen. Steget mot min nye hverdag i Danmark. Greit å roe ned litt før den tid. Duracellkaninen har godt av det. Enn så lenge er det bare litt mye merkelig med covid-19-restriksjonene, og det siste jeg vil er å dumme meg ut på akkurat det. Ingen av oss (meg og fam) slipper 6 dagers overnatting, så bare det er litt styr. Må derfor se det litt an. I verste fall drar jeg ned alene med alt. Jeg velger å tenke at det løser seg på en eller annen måte. Orker ikke å tenke problemer. Nettopp fordi bosted, leiekontrakt og fag er klart. Det var jo de tingene som hastet. 1 September er skolestart. 27 August er det åpen dag på fakultetet. Jeg merker det kribler veldig i kroppen. Det skal sies at jeg har jo hatt et utrolig ambivalent forhold til det å forlate Norge, men nå er det alt jeg vil. Dette er så riktig! Herregud…..

Den siste tiden har livet tatt mange vendinger. Positive, men også negative. Covid19 er et kapittel for seg selv. Bestefar et annet kapittel. Fine bestefar. Imidlertid var han den andre som fikk vite om København, og det gjør meg godt. At jeg fikk se igjen familien og at vi hadde en slik nydelig begravelse for han, gjør meg også godt. En dag bestefar verdig. En dag for minneboken. En dag i mitt hjerte. En kan ikke ha alle mennesker i livet sitt for bestandig, og jeg har blitt bedre på å akseptere det. Akseptere at alle besteforeldrene mine er vekk. Akseptere at alder ikke bare er et tall. Likevel, vel vitende om at jeg alltid vil ha fine engler rundt meg, og at minnene lever evig.

Julen er den fineste tiden, men også en tid til ettertanke. Dessuten er det den perioden jeg føler varer kortest. Over på et blunk. Derfor sliter jeg også litt med å få den ekte gode og ønskede julestemningen så tidlig som jeg burde. Jeg trenger litt tid på meg. I år, som de foregående år. Men så er det noe med julaften. Favoritten min. Hvert år får jeg denne barnslige følelsen når jeg våkner til at kalenderen viser 24 Desember. Enten jeg er i mål med alt av gjøremål eller ikke, så senker roen seg og jeg merker at det er jul. I år gikk det meste av rydding, forberedelser og innkjøp uten stress. Jeg har tatt ting som de har kommet. Mye skyldes nok at jeg begynte å bli syk allerede fra rundt 3-4 Desember (først nå på bedringens vei) og ikke har maktet mer enn kroppen. Derfor har heller ikke forventningene mine vært skyhøye til resultatet av juleplanleggingen. Jeg er mer enn glad nok for det jeg har orket sett hen til energinivået. Og når energinivået har dabbet av, har jeg uansett kunnet tilbringe tid med venner og familien. Det er ekstra fint.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Alle er så snille med meg. Venninnen min som tar meg med på bowling, mamma som kommer med verdens fineste (påkostede) julekalender, lillebror som overrasker med nettbrett i julegave (Spot on – beste gaven av 4 mulige), og pappa som disker opp verdens beste pinnekjøtt på julaften. Ikke minst gleden av å ha lurt lillebror trill rundt. Det ble 10 interessante filmede minutter med pappesker innpakket i pappesker, og smågaver som ble åpnet underveis. Med etterfølgende julerebus. Som gav et hint om hvor hovedgaven var. Jeg som aldri noensinne har vært kreativ eller tålmodig, men her slo jeg til. Ikke tvil om at dette, og alt det andre, blir minner jeg ser tilbake på så fort jeg er tilbake i jusboblen. Jeg kjører på ingen måte noe hardkjør med lesing flere timer daglig nå i julen, men leser meg forsiktig dag for dag opp på nye temaer. De eneste bøker jeg har lest ut er motivasjonsbøkene til Hammer og Larsen. Slik får jeg litt av alt, og slik merker familien min at jeg er til stede. Det gjør at vi får til en del koselige middager, dratt på flere hyggelige besøk, hatt spillestunder, sett på julefilmer og arrangert diverse julerelaterte konkurranser. Helt nydelig.

Det er for øvrig tredje frisk-julen min etter sykdommen, og alt er fremdeles på stell med julemåltider og den biten der – sett hen til det som en gang var matangst og kalorifanatisme. Dog møtt ganske mye motstand, da det meste inneholder gluten, som jeg jo etter sommeren 19, ikke tåler. Før kunne jeg dytte nedpå haugevis med pepperkaker uten problem. Denne julen greide jeg kun to stykker før det sa stopp. Så da må jeg klare meg uten i fremtiden. Glutenfrie pepperkaker er foreløpig ikke min greie. Generelt sliter jeg med å like det som er glutenfritt. Ender ofte opp med det mest lettvinte alternativ. Typ maiskaker med spekeskinke. Det gjør også noe med inspirasjonen. Ergo har jeg en vei å gå når jeg skal trives med et glutenfritt kosthold.

Men. Som om det ikke er nok. Jeg er også kresen, nøtteallergisk og laktoseintolerant, i tillegg til at jeg har hatt en meget redusert appetitt denne julen. Ti av ti. Men ellers er alt så fint så. For å unngå å bli for opphengt i begrensningene så er det jo mange andre muligheter tilstede. Jeg har ikke gått under på noen som helst måte og fått i meg den næring kroppen behøver. Her hjemme er det enklere, fordi jeg ikke tenker som en supersparstudent. Jeg nyter det jeg kan spise, og spiser heller mye av det jeg og kroppen trives med. Mamma og pappa sparer ikke på noe her i huset. Julestrømpen er også en ren glede. Igjen er den sukkerfri og proteinrik – men ikke kalorifri, og på ingen måte en del av måltidene. Viktig for meg å presisere, slik at ingen misforstår. For meg ville nemlig en vanlig strømpe vært uaktuelt. Jeg liker ikke sjokolade, tåler dårlig marsipan og jeg kan ikke spise mer enn to smågodtbiter før jeg ligger rett ut. Skikkelig heldig der. Derfor er alternativet en nissestrømpe som jeg kan kose meg med uten å ende opp i elendig forfatning. Minst like hyggelig å ha en slik hengende.

Selv om min sunne julestrømpe kun handlet om kalorier den gang jeg var syk, så var den også en glede på den tid. Jeg tenker derfor at andre som sliter bør få en glede. Som jeg skrev, er julen en tid for ettertanke. Jeg tenker på de som ikke er her, men også på de som er syke. Spesielt spiseforestyrrede, og dette avsnittet er skrevet med tanke på anoreksidiagnosen. Julen er en vanskelig tid, og det er viktig at flere er klar over. Det bør ikke handle om press, men om glede. Derfor mener jeg at dette ikke er tiden til å endre på vaner eller ødelegge gleden. Det kan man heller prøve en av de 11 andre månedene i året. Med dette oppfordrer jeg ikke til sunnhetsfanatisme og slanking i julen, men jeg oppfordrer til aksept og medmenneskelighet. Til å godta den som sliter. Ved ord eller handling. Derfor handler det litt om å gi og ta. Å true noen til sukker og fettrik julemat er neppe et sjakktrekk. Den gang jeg var syk spiste jeg kalkun alene selv om familien spiste pinnekjøtt. Egen tilberedt julemiddag. Stusslig, ja. Men også riktig. Fordi det medførte at jeg satt sammen med familien ved bordet, og det endte på ingen måter i tårer, men heller i en fin julaften. Dette er selvsagt bare mine erfaringer, og jeg kan ikke komme med en fasit. Når folk spør meg om mat og anoreksi i julen, synes jeg det er vanskelig å si noe generelt. Det mest generelle jeg kan si er at man må bruke fornuft og se hverandre. Julen handler om samhold og glede. Ikke om angrep og konfrontasjoner, tårer og tonnevis med dårlig samvittighet. Vi må kunne tillate det.

Men, tilbake til meg før jeg spoler helt av her med råd og tips. Jeg kunne virkelig ikke hatt en bedre juleferie. Det har, etter en travel høst, vært en perfekt oppladning til det nye året, 2020. Den såkalte ‘’nye starten’’. Jeg er like motivert, singel og uten nyttårsforsett, som jeg ‘’alltid’’ har vært. Selv om jeg helt ærlig ikke føler det er snakk om noen ny start. I teorien fortsetter jeg bare i mitt vante spor med skole, jobb, samme vennegjeng, og min kjære familie, som jeg er så glad i. Det eneste som er nytt er enkelte av fagene. Andre fortsetter jeg med. Den nye starten kommer i teorien ikke før jeg bytter skole, flytter til et nytt sted og får nye impulser. Tidligst til sommeren. Men før det må jeg komme tilbake til hverdagen, og jeg merker at jeg gleder meg til den. Jeg liker rutiner bedre enn ferier, selv om ferier også er fint. Innimellom. Spesielt fordi jeg får være med de menneskene jeg verdsetter høyest på denne jord, og fordi vi gjør akkurat slik det passer oss. I det tempoet vi føler for.

Ønsker med dette dere alle et riktig godt nytt år!

Som nevnt tidligere innlegg har tiden etter eksamen gått med til jobbing, vervearbeid, tillitsvalgtoppgaver og diverse gjøremål. Ting som fløt over da jeg levde i studieboblen. Men ikke bare det. Like før jeg reiste hjem til familien, begynte formen å skrante. Neppe på grunn av at jeg har stresset meg gjennom denne høsten, men på grunn av helt vanlig sykdom. Som slår inn når en minst aner det. Har på ingen måte vært superdårlig, men har jevnt over levd med redusert allmenntilstand. Den gode gamle forkjølelse – ganget med noen nuller. Som igjen har gitt meg lite søvn og gjort meg ekstremt sliten. Jeg har intet forbud mot å benytte ordet sliten så lenge det faktisk stemmer. Poenget at denne tilstanden bare er grusomt irriterende for en slik duracell-kanin som meg. Det verste jeg vet er å ha manko på energi. Skulle mye heller hatt to-tre dager hvor jeg virkelig var elendig fremfor flere uker der jeg er halvveis – som nå. Elendig på morgenen, men bedre utover dagen og kvelden. Det resulterer i at hele dagen forskyver seg og at ting går dobbelt så tregt. Ikke min favoritt.

Mulig kroppen verker og er vond, men jeg har ikke vondt i viljen. Skal i alle fall ha for er at jeg gjennomfører alt jeg har bestemt meg for. Jeg prøver virkelig å utnytte dagene tross formen og tempoet. Nettopp fordi gidde og begrensning ikke er et ord i mitt vokabular. Jeg streber etter denne balansegangen. Der jeg får litt av alt. Det er aldri enten eller med meg. I tillegg til at Desember er den fineste tiden jeg vet om. Måneden går fort, og får ikke forsvinne til intet. Det er derfor en tid jeg bare må utnytte. Til farting, baking, juleforberedelser, besøk (venner og familie) og kos. Særlig nå som jeg har ‘’fri’’ og er hjemme med mamma, pappa og lillebror. Fri i anførselstegn, da det blir en del lesing og arbeid på siden. Som jeg liker. Jeg trenger riktig nok ikke tenke på formuerett 1 lengre, men har likevel tre-fire eksamener til våren. Det er derfor ikke rom for lange pauser. For uansett hvor dårlig i form jeg er, så er det kun med omgangssyke (og fyllesyke) at jeg ikke kan lese jus. Unnskyldninger eksisterer derfor ikke i mitt hode. Noe jeg synes er en bra ting. Jeg liker at jeg er skjerpet og tar meg selv i nakkeskinnet. Det er det som hittil har skapt resultater.  Og det er det som vil fortsette å skape gode resultater. Det avgjørende vitnemål som skal ta meg videre. På master. Inn i yrkeslivet. Spennende tid i vente.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Heldig for meg begynner formen å bli bedre. I alle fall slik at jeg tenker potethals, hes stemme og rennende blodig nese er borte til julaften. Litt mer usikker på bursdagen min i morgen, men det får jeg ta som det kommer. Her blir vi kun kjernefamilien, og da er det muligheter til å se an feiringen. Men uansett om jeg er i form eller ei, så tenker jeg at jeg har kommet unna det verste. At jeg skal være glad jeg ble syk tidlig i Desember – skal jeg først bruke ordet ‘’passer’’ om sykdom – enda det sjelden kommer beleilig på. Jeg er nemlig sjeleglad for å bli syk utenfor studie og eksamensperiode – og trolig den viktigste delen av julen. I tillegg er jeg også takknemlig for at jeg ikke har blitt sånn megadårlig som jeg fryktet. Særlig etter sidemannen min hostet meg opp i trynet på flyet hjem fra Tromsø. Ja, jeg evner å se det positive i dette, og skal ikke klage. Nettopp fordi jeg har rukket gjennom det jeg hadde tenkt, selv om det ble på en litt annen måte enn først forestilt.  Krysser bare fingrene for at jeg kommer i mål med resten. Dessuten er jeg hjemme med familien, og det er så fint. Jeg nyter det virkelig, fordi vi fire har det så fint. Da er det også enklere å ta til takke med en halvveis form.

Det er for øvrig noe interessant ved det med meg og sykdom. Jeg har hele livet (foruten anoreksiperioden) hatt et ekstremt bra immunforsvar. Jeg var sjelden noe form for syk. Så fort jeg fikk anoreksi derimot endret dette seg. Immunforsvaret var konstant nede. Selv om det kunne gå måneder mellom sykdomsslagene, så var de ekstra tøffe, og de pågikk gjerne flere uker i strekk. Det i seg selv var utmattende. Som om ikke anoreksi i seg selv ikke var utmattende nok for en skrøpelig kropp. Det til tross var jeg også den gang, en duracell-kanin. Jeg hadde alltid energi. Pur vilje, rett og slett. Intet annet. Husker godt jeg tvang meg til en joggetur samme dag som jeg fikk omgangssyke. Det var sist i år 2015 – og siden har jeg ikke hatt det. Det nærmeste jeg kommer er dagen-derpå. Unntakssituasjonen fra å lese. Og også fra å trene. Ja, til og med å gå en tur. Fordi det gjør meg tusen ganger dårligere. Da tar jeg heller tiden til hjelp. Godt jeg ikke er like gal som den gang. Historiene virker bare så ugjenkjennelige. Mye fra sykdomstiden gjør det. Jeg skjønner så lite at hva som foregikk i hodet mitt, og jo lengre tid som går, jo mindre naturlig er det for meg å prate om det. Med skrivingen er det ikke like fjernt – fordi bloggen er og forblir et fristed. Der jeg slipper andre inn. Der jeg tør å dele. Der jeg liker å dele.

En skulle tro at jeg aldri kom tilbake igjen, men det gjorde jeg. Organene er friske og fine, og immunforsvaret på plass. Sterkt og solid. Orker derfor ikke dvele ved konsekvensene med osteoporose, allergier og intoleranser. Nettopp fordi det ikke er bra for psyken min. Jeg må derfor tenke at det positive veier opp og tilpasse meg ellers. Jeg har siden 2017 virkelig tatt vare på meg selv i form av mat, egentid og trening. Nå blir jeg sjelden syk. Det er max 1-2 ganger i året. Jeg kan bo med familien i flere dager uten å bli smittet. Jeg har vært på skolen der det har florert smitte, uten å bli syk. Jeg har vært på jobb der kunder har hostet meg opp i fjeset, og ikke minst på fly der folk har snufset og nyst ut i løse luften. Igjen: Uten å bli syk. Daglige doser med sanasol, sitron og ekstra c-vitaminer er sikkert tidenes placebo, men jeg liker å tro at det funker. Sammen med en rekke andre vær-frisk-retningslinjer. I alle fall forebyggende i en viss periode…

Og til sist: Ekstra fint å få gaver laget med ekte kjærlighet. Mamma har brukt deler av høsten på å strikke denne fine hvite genseren til meg.

Jeg er snart i ferd med å lande enda et semester, og denne gang som 50% jurist. Det er vilt. Et semester som for meg føles som det mest krevende hittil. Ikke fordi studiene har vært spesielt mer omfattende enn normalt, men fordi andre viktigheter har skapt stress og tidsnød. Samtidig er jeg sykt stolt for å lande. Jeg landet ledervervet med Bachelorutvalget forrige uke. I tillegg har jeg hatt mitt siste ordinære styremøte i studentseksjonen, med Tromsøtur 1 uke før eksamen. Galskap, for så vidt, men en tur verdt alt. Det var så fint å oppleve Tromsø, selv om det ble en rask visitt. I teorien har jeg godt av å komme meg bort litt. Godt av å være litt sosial. Jeg som kun jobber, studerer og drar på møter. Det er faktisk slik livet mitt har vært dette halve året. Derfor en oppsummering i denne bloggposten, fremfor jevnlige enkeltinnlegg som kun gir uttrykk for det samme.

Tromsø. Bildet er tatt av en i studentseksjonen.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Vel, nesten… I teorien så har jeg jobbet, og jobber enda med prinsipielt viktige saker fra sidelinjen. Selv som student. I høst har det begeret rent over flere ganger. På grunn av tiden, men det til tross, så har jeg aldri gitt meg. Om jeg har hatt aldri så mye på agendaen. Om jeg har kjent aldri så mye sinne og frustrasjon. Det fine med meg er at jo mer forbannet jeg blir, desto hardere kjører jeg på. Beinhard som jeg er. Ikke bare utenpå, men også inni. Da er det ikke rom for andre følelser. Selv ikke sorg. Enda jeg burde følt det. Enda jeg burde reist hjem. Men her må jeg stoppe skrivingen, begrunnet i personvern.

Liten tvil om at dette har vært et litt annerledes semester enn de foregående, men jammen har jeg kommet meg gjennom. Det ble et lite rush på slutten der. Skal innrømme det. Eksamen 19 November er altfor tidlig. Tidligere enn vi pleier. Jeg satt i snitt 14 timer per dag den siste uken. Så ikke på en tv-serie en gang. Bare spiste, leste og sov. Zoombieliv. Fordi det føltes riktig der og da, og jeg visste det ville bli riktig. Det stemte. Jeg fikk all den trening jeg trengte og hadde alle forutsetninger for å få beste karakter. Sensur venter foreløpig, men jeg drøyer det så lenge jeg føler for. For andre gang i historien er jeg usikker på karakteren. Det er rart og på grensen til ubehagelig, så jeg tenker minst mulig på det.

Høstferien i Horten.

Etter eksamen har jeg fått unna alt det praktiske, særlig tilknyttet avviklingen av ledervervet mitt, samt tillitsvalgtoppgaver, boksalg og en del av strafferetten. Jeg har også tatt noen flere vakter på Elkjøp, og vært på julebord på Norefjell med kollegene denne helgen. Det er litt flaut å si at jeg mer eller mindre har vært 90% edru i 2 år. Leververdiene var på trynet i alle år som syk, og de hadde endelig rettet seg i sommer, og det var også da jeg fikk diagnose glutenallergi/cøliaki. Jeg fikk med andre ord et navn på plagene mine, og kunne så vidt starte med alkohol igjen. Jeg gjorde ikke det. Jeg ventet. Og ventet. Litt drikke til maten i ny og ne, men hadde ikke vært utfor noen real fest enda. Fordi jeg ikke var så innmari interessert, skal jeg være ærlig. Jeg har glemt litt det livet når jeg har levd så lenge på Pepsi Max. Dessuten visste jeg at dette var en utprøvingfase. Jo lengre tid uten, desto mindre tåler jeg. Noe jeg hadde i bakhodet på julebordet.

Om jeg prøvde meg fram? Nei. Aldeles ikke. Om jeg fikk merke det i går? Ja. I form av omgangssyken + null søvn + null appetitt. Hadde dette vært før 2017 hadde jeg både talt kalorier (som jo er umulig), og vært overlykkelig over å slippe måltidene dagen derpå. Dagens Madelén? Det kunne ikke falt meg inn å telle noe som helst. Og når det kommer til måltider, så tar jeg det igjen. Tenker ikke at jeg er glad jeg byttet ut frokost og lunsj med ibux, men sikrer meg kaloriene jeg gikk tapt. Det viktigste er at jeg er bevisst på det. Jeg går for øvrig aldri en dag uten å være kvalm eller ha vondt i magen, men ved omgangssykesymptomer går grensen. Selv for meg. Da har jeg ikke sjanse til å få nedpå noe. Det er helt sykt hvordan jeg brekker meg. Har en del spenstige tilbakeblikk fra diverse frokostsaler rundt om det ganske land og utland. Men sånn er det. Jeg tilhører kun drikkemiljøet en sjelden gang, og tar konsekvensene når jeg ikke er ‘’godt nok vant’’ Det fine er nemlig å delta. Uansett.

Hvorfor jeg skriver om dette, er fordi jeg vet jeg har lesere som sliter med sykdom, og aldri kunne tenkt tanken på å dra ut på grunn av alkohol, som igjen er på grunn av kaloriene. Det er så synd. Jeg vil egentlig bare vise at det er mulig. Man kan være sosial og samtidig kose seg. Det er ikke slik at man må være innelåst i en kalkulator resten av livet, eller føle tvangstanker så fort en går utenfor det en hadde tenkt. Og bare for å unngå misforståelser, så er det også fint mulig å delta uten å drikke. Jeg oppfordrer INGEN. Å stå mot drikkepress er kjempebra. Jeg drikker ikke ofte selv. Det viktige er bare at man har valgmuligheten (såfremt man er gammel nok) til å bestemme ut fra fornuft og ønsker, og ikke ut fra sykdom og kompensering.

Alt i alt hadde jeg et fantastisk julebord. Ekstra happy er jeg, kresenheten selv, når det serveres koldtbord med alt mulig slags kjøtt. Da er det så å si alt min tallerken fylles med. Haha. Med andre ord hadde jeg opparbeidet meg et solid grunnlag for Lørdagskvelden videre. En kveld/natt som sto til forventningene. Glad er ordet. Sliten kan man være i et annet liv. Nettopp fordi formen kommer og går. I dag er alt tipp topp. Har tatt igjen mange timer med søvn allerede og spist mer enn bra nok – Til meg å være. Alt er veldig bra!

Det gjenstår enda litt småting her i leiligheten før jeg reiser hjem til juleferie – allerede på Fredag. 2 1/2 uke etter eksamen. Nesten 3 måneder siden sist jeg var hjemme. Men igjen: Det har vært hektisk dette semesteret. Å reise hjem utenom stresset kjennes bedre. Det skal bli fint. Ikke bare fint, men også viktig. Jeg har kjedet meg grønn enkelte dager, og trenger en annen tilværelse. Trenger å se familien igjen. Det hjelper å ringe hver dag, men nå er jeg så klar for å se dem igjen også!