Lever livet, stresser rundt, og har det generelt bare veldig veldig bra. Det er når jeg har tusen baller i luften, at jeg trives best. Og forrige uke var intet unntak. Virkelig ikke. Ettersom vervet mitt i Juristforbundet har gått ut (avsluttet med et fantastisk årsmøte i Brüssel for noen helger siden), måtte jeg finne noe mer å sette fingrene i. Jeg vet nemlig å påta meg ekstra arbeidsoppgaver. I tillegg til skole og jobb. I forrige uke fikk jeg merke det ekstra tydelig. Plutselig var det semifinalen i prosedyrekonkurransen (Som tok 200% mer tid enn jeg hadde trodd, men var sykt gøy), individuell oppgave i et fag jeg tar ekstra som tillitsvalgt, søknader til disse danske skolene, anskaffelse og utforming av attester, innsending av oppsigelser, booking av diverse møter, og i det hele tatt. Ja, det ble hektisk. Alt kom på én og samme uke, uten at jeg kunne planlagt annerledes. Selv om jeg ikke ble direkte sliten, så var det noe som var feil. Noe som manglet. Jeg fikk nemlig ikke gått all in i det jeg ville. Og det er kjipt. Særlig når det er ting jeg vil ha gjort 100% etter boka, samt lære 100% av. Men i det virkelige liv, så er ikke akkurat det realistisk.

At jeg kom meg hjem på Fredag, selv om det bare var for et par dager, er et under. Et fint under. En hasteavgjørelse jeg tok etter jeg skjønte at jeg lå milevis foran med pensum og gjøremål, samt kunne få sjåfør. Snill familie. At jeg klarte å være hjemme uten å fokusere 110% på skole, enda bedre. Fordi jeg kunne være tilstede i nuet med familien min. Vi fikk til og med tatt en liten etterpåfeiring av morsdag og forkant-feiring av Aleks’ bursdag, med gaver fra Brüssel, samt bollebaking til fastelaven. I tillegg til lange filmseanser med mini-meg på DVD. Verdens søteste. Sorry.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg plutselig har blitt så sentimental. Sentimental over å se den kjærlighet mamma og pappa hadde/har til sine barn. Verdens beste foreldre. Sentimental fordi jeg savner tiden da det kun var oss fire. Sentimental av å se bestemor og mormor, som er mine engler nå. Sentimental over at tiden bare går. Mamma, som nybakt mor, et år eldre enn jeg var nå. Selv er jeg ikke på tanken med barn en gang. Med årenes løp blir jeg minnet på flere ting. Ting som knytter seg til at jeg en gang var syk. For det første at mamma og pappa aldri fortjente å oppleve det. For det andre at jeg ikke brukte nok tid med bestemor, og for det tredje at det gikk 10 år til bare surr. Og før jeg setter to streker under svarer, minner jeg meg selv på at familiesamholdet, styrken, og det faktum at vi alle har det bra, kan veie opp noe. Noe. Det vil alltid sitte en bitterhet i meg rundt dette, uansett hvor mye aksept jeg velger å gi til fortiden eller setter fremtiden i fokus. Men syk på samme måte, vil jeg aldri bli igjen. Det er jeg trygg på. Trygg er jeg også på alle avgjørelser jeg har tatt, fordi jeg har holdt fast ved valgene og standpunktene mine. Uansett livssituasjon.

Sjelden får jeg tid til å fundere som nå, og det ser man også på blogghyppigheten. Det blir noen sjeldne og lange oppdateringer fra denne kanten. Som regel går dagene i ett. Enten det er gjøremål, verv, jobb eller skole. Mest skole. Eksamenene kommer ekstremt tidlig 3 året på grunn av bacheloravslutningen, og jeg har på ingen måte tenkt å nøye meg med en eller annen karakter. Det ville være et hån mot meg selv. Ødelegge alt jeg gjennom 2 1/2 år har bygget opp, og ikke minst: veien videre. Profesjonsstudier er seriøse greier. Yrkeslivet enda mer, skal jeg få en jobb jeg VIL ha. Jeg skal derfor fortsette å stå på hele veien. Være den beste versjon av meg selv. Og det er ikke vanskelig. For jeg stortrives jo, som jeg skrev. Med fagene, med jobben, med arbeidsoppgavene, og med folkene rundt meg. Jeg har alle forutsetninger for å fortsette å gjøre det best. Uten å virke for eplekjekk her, og uten å fremme en intensjon om å gå i bakken eller dyrke en perfeksjonisme. Jeg snakker kun av erfaring. Har jeg vist at jeg kan, så skal jeg fortsette å ”kunne”. Selvsagt med aksept for at livet har sine ups-and-downs. Ila mine tre år har jeg dessuten lært å porsjonere kreftene. Jeg har klart å ta pauser, og jeg har evnet å ta fri. I juleferien var det mer ferie og ”motivasjonsbøker” enn jus for å si det slik.

Men så er det akkurat som at når jeg tar langfri, så savner jeg jusen. Jeg blir liksom gående å klø i fingrene. En sjelden helg går bra. Når man er så motivert til dette her, så blir det veldig lite vanskelig. Særlig med strafferetten, som er det beste jeg vet innen studiet. Det jeg tar lettest. Jeg leser generelt jus like avslappet som om jeg ser på en serie, og jeg stortrives. Det er så fantastisk at alt har gått veien, og at jeg traff på første forsøk med utdannelsen. Det betyr alt. Så derfor ”burde jeg” sluttet å tenke at jeg kom 10 år bakpå, som jeg nevnte over her. For til gjengjeld brukte jeg tiden på å bli bedre kjent med meg selv, prøve og feile, og til slutt ta de rette valg.

Tvil er noe jeg sjelden kjenner på. Så trygg har jeg blitt på meg selv. Jo visst var det en tøff og psykisk påkjennelse. Den verste reise jeg kunne bedt om. Fordi jeg ble holdt tilbake fra livet. Fra drømmene. Nå derimot lever jeg i drømmene. Hver dag. Men det er fordi jeg skaper dem. Jeg jobber beinhardt for å skape den virkelighet jeg vil ha. Og det inkluderer også hvem jeg vil omgås nå, og i fremtiden. Men bare for å presisere: Når jeg sier drømmer, lever jeg ikke på en rosa sky. Jeg kan være tidenes tyrann mot meg selv. Jeg bare merker det ikke. Fordi at jeg er så målbevisst, at jeg ikke merker ofringene på veien. Jeg har ikke sjans. Det jeg derimot har sjans til er å bli flinkere til å prioritere det sosiale. Kjærligheten ga jeg opp. Enn så lenge. Den får komme til meg. En vakker dag. Kjernefamilien og venner holder lenge. 2019-2020 har dessuten gitt meg noen uvurderlige vennskap som jeg aldri ville vært foruten, og gjengen fra JF kommer jeg uten tvil til å savne! Det vil bli noe som mangler i 2020…