Eksamen er over, hva nå?

Klokken 15 forlot jeg eksamenslokalet etter å ha gjennomført min første eksamen i jus. Dersom denne går veien, er mitt første semester ferdig. Det føles litt uvirkelig. Veldig uvirkelig. Eksamen var å stor at jeg selv på 13 sider ikke rakk å få frem alt jeg ville, men jeg kom meg i mål. Akkurat nå er jeg litt sint bare og veldig sjokka samt utrolig stresset innvendig. Hadde ikke tid til å åpne domssamlingen engang, og følgelig ikke sette meg særlig inn i oppgaveteksten. De andre elevene var like sjokka som meg, så jeg håper kravene settes ned noe altså. Jeg har uansett gjort mitt beste, besvart alt som var mulig å besvare og for første gang spist under en eksamen. Jeg har alltid forbundet eksamen med tidspress, og det er derfor jeg tidligere ikke har prioritert det. Ei heller frokost. Nå når det står såpass mye på spill (med tanke på utdannelsen) måtte jeg bare stå opp for meg selv litt, selv om det høres sjeldenheten til at jeg ikke er kvalm. Det gjelder tidlig på dagen, og særlig under tidspress der jeg vet jeg må prestere. Å spise på skolen er noe av det mest utfordrende jeg vet om. Av overnevnte grunn, pluss at det gjerne er stress å få tid til det. Jeg husker broren min sa: ”Jeg fikk spist en halvtime før eksamen var ferdig, for da var jeg i mål med skrivingen”. Og da er liksom litt av poenget borte. Derfor må det være lettvinn mat. I dag hadde jeg for første gang i historien, med meg mat på eksamen. Fordi det betyr mer for meg at hodet fungerer enn at jeg føler meg uggen og uvel, selv om det var rimelig vrient å rekke det. Proteinbar, frukt og skyr gjorde ble det uansett. Jeg tuller ikke når jeg sier at energien var på topp hele veien. Om det var kaloriene eller cola zeroen er uten betydning. 

 

Det burde stått en fortjent ferie på planen, og en hjemreise til Horten – men det gjør det ikke. Ikke enda. Jeg skal jobbe og tjene opp noen kroner først, og det innebærer jobbing så å si hver dag frem til 22 Desember. Jeg griner ikke over mye jobbing (og ekstra cash), for jeg trives veldig bra på jobb. At jeg nå, for en liten periode, kan jobbe uten å tenke skole er bare vidunderlig. Ok. Så må jeg bruke noe av fritiden på lesing av neste års pensum. Jeg lovte broren min at jeg ikke skulle starte på pensum før skolestart, men hvis jeg på fritiden min har valget mellom å lese og å sove/slappe av, så velger jeg førstnevnte. Det meste av bøkene er innkjøpt, og det er ikke akkurat lite å gape over. Er jeg litt flink til å skumme over dem, så slipper jeg trolig å dra med meg for mye av privatretten hjem. Det var jo en av hovedutfordringene med hjembesøket i høstferien. Jeg blir hentet 21 Desember etter jeg er ferdig på kveldsjobb den dagen. Planen er en hyggelig julefeiring med mine kjære tre, så får vi se hva som skjer utover det. Jeg skal trolig også jobbe litt i Horten, og det ser jeg fram mot. Ja. Jeg er litt arbeidsnarkoman, men det er bare noe med den godfølelsen jeg får av å jobbe. Særlig i et så bra konsern som Elkjøp! 

 

Ellers kjennes formen fin. Jeg vet at lesing dagen før eksamen ikke er det store, men for meg gjelder det kun terping av ny og ukjent info. Alt annet går inn og spikres. Gamle notater er bare god pugg. Jeg kom meg gjennom alt som var av notater av erstatningsrett og avtalerett i går. Vi snakker noen hundre A4-sider på data. I tillegg til tilhørende kontrollspørsmål, allerede løste praktikumsbesvarelser og noe lesing av dommer. Litt for mye fokus på erstatningsrett, og litt lite tid til avtale- og kjøp, men men. Følte jeg kunne det jeg skulle da det gjaldt. Det er det viktigste. Jeg leste mye i går. Greide bare ikke stole på at jeg kunne alt utenat. Jeg kjørte intervall med intensivt tempo hver 1 1/2 time og tok 10 minutter pause for hvert intervall, fra klokken var 8 på morgenen til den var 23 på kvelden. Det eneste jeg skulle ønske var at jeg ikke var så bekymret på grunn av lovs- og domssamlingen som vi fikk ha med. Har tatt videre saken med Juristforbundet og håper mer klarhet på hva som er lov og ikke lov, i ettertid – og helst et mer likt løp mellom skolene. Når verken lærere, eksamenskontor eller folk som går kullet over vet, hvordan kan jeg føle meg trygg da? Især når alle i klassen spekulerer og går rundt der og er usikre. Jeg var uansett rimelig klar på at jeg ikke kom til å fullføre en eksamen om jeg hadde fått en blank lovsamling utdelt før eksamen. Da hadde jeg lett dratt til legen for å få en sykemelding, og heller tatt eksamen senere. Heldigvis var ikke det tilfellet denne gangen, men jeg skulle helst ha spart meg for bekymringene dagen før eksamen. Så ja. Bortsett fra det gikk gårsdagen tålelig bra. Jeg fikk i meg godt med mat (sånn midt mellom slagene), og la meg rundt 00 uten at det resulterte i noe særlig søvn. Jeg måtte bare ta meg en velfortjent time med VS showet fra Shanghai. Den selvsikkerhet de jente utstråler er helt supert å se, og absolutt noe jeg trengte kvelden før eksamen. Showet har jeg sett på i flere år. Selv den gangen jeg var syk. Ja, faktisk da jeg var på mitt sykeste. Fordi det ikke er et show med fokus på tynnhet, men med fokus på sunne, trente jenter og undertøy som er til å dø for. 

 

I dag tidlig gikk ting relativt smertefritt. Jeg krasjet ikke hodet i lampa da jeg stod opp, eller trynet på vei ut døra. Jeg sølte heller ikke tannkrem på min nyvaskede genser, eller endte opp med å legge på maskara 8-9 ganger. Tro det eller ei, men jeg har ikke vært stresset overhodet. Denne eksamenen har jeg tatt med knusende ro, og jeg har nok vært mer gira på å bli ferdig med den, enn hva jeg har tenkt over at jeg faktisk skal gjennomføre den. Jeg har nærmest telt ned dager i spenning. De temaene jeg har, er temaer jeg er veldig familiær med. Når jeg neste semester skal på arverett, familierett, ex fac, og den slags, vil jeg nok ha et litt mer anstrengt forhold til eksamensperioden. Men, den tid den sorg. En ting av gangen!

I kveld derimot skal jeg ta det helt piano! Så fort jeg er hjemme fra jobb, rundt 21-21:30 skal jeg ta en treningsøkt, og deretter slenge beina på puffen og nyte en god julefilm. Ok. Så må jeg muligens rydde litt opp. Alt av papirer, klær og tomme emballasjer ligger strødd overalt. Skylder på eksamen, si. Og nå som den første av mange er over, så skal jeg nyte friheten. I alle fall fram til Desember en gang! 

Hvem er jeg?

På skolen er jeg hun som sier hei til alle og gjerne slår av en prat. Med fremmede som sådan. Ordet kleint eksisterer ikke for meg.

I timen er jeg hun som er mest nysgjerrig, stiller spørsmål og er engasjert til tusen. Noen synes det er helt topp, mens andre nok mener at jeg til tider overtar litt for mye av undervisningen. Jeg prøver begrense meg, men noen ganger blir jeg bare litt for engasjert, rett og slett fordi jeg er så lidenskapelig opptatt av det jeg skal lære. Jeg skrev jo en gang i våres at jeg begynte å sende mailer til magistere i filosofi før eksamen. Haha. Det største problemet jeg har når det kommer til skole er at jeg sliter med å innse når ”nok er nok”. Det har allerede vært eksempler på at jeg i veiledningstimene har stilt spørsmål så langt utenfor pensum at det nesten blir tåpelig. Dermed er det kanskje greit at jeg slutter å pugge forarbeid nå, og at jeg ikke googler meg opp på alt mulig ekstra. Må bare stå mot fristelsen.

På jobb er jeg utelukkende positiv, effektiv og løsningsorientert. Det fineste komplimentet jeg noen gang har fått er: ”Takk for at du ikke gav opp, selv om jeg nærmest krevde det umulige av deg”. Vel. Det umulige er ikke umulig for meg. Kunden kom faktisk med en gave til meg i etterkant. Selvfølgelig betydde det mye, men det viktigste var at hun hadde sett den person jeg var: en som aldri gir seg! Når jeg tenker på det så veier det liksom opp for kunden som en gang sa: ”Ja, da bør du ikke jobbe her”. De som forventer at en med osteoporose løfter på kjøkkenmaskiner som veier 10,4 kg, bør kanskje gå litt i seg selv.

Blant venner er jeg gjerne hun som prater mest og høyest, hun som bryr seg om andre og som gjør seg fortjent til deres tillitt. Jeg vet ikke hva det er som gjør at folk jeg har kjent i få måneder plutselig deler sine innerste tanker med meg, men det er en god følelse at folk føler de kan stole på meg. 

I familien er jeg den med sterkest meninger, som aldri er redd for å gå i konflikt eller være problemløser for så vidt. Jeg lever av å diskutere, og jeg vet hvordan jeg får viljen min, eller overbeviser for å få den. Min stahet finnes det ingen ende på, og jeg tror ikke jeg kjenner noen som er så sta som meg.

På ferie er jeg mer stresset enn jeg er avslappet. Det ender ofte med at det kun blir planlegging på planlegging både i forkant, underveis og etterkant, og at jeg ikke finner tid til å senke skuldrene. Naturlig nok.

På trening er jeg ofte. Jeg elsker å bruke kroppen. Det gir meg titusen ganger mer enn selve blodslitet underveis.

 

Denne uken har ikke vært like A4 som de foregående, men faktisk ganske travel og greit interessant. På Onsdag var jeg på utvalgsmøte i Juristenes Hus. Der ble jeg valgt til nestleder i Juristforbundet sitt bachelorutvalg i Norge. I samme slengen grep jeg muligheten til å sanke noe julestemning i hovedstaden. I går var jeg på julebord. Det er et par uker siden jeg bestemte meg for å dra, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det. Det var helt herlig. Vi var på Sundvolden Hotell. Jeg hadde egentlig tenkt å la studier få gå foran julebord, men noen avbrekk må til. Dessuten jobbet jeg bare halv dag i går, og rakk dermed lese fra 06:30. I tillegg ble det ordnet en kollega med skyss til hotellet, og en supersnill person her i huset hentet meg innen respektabel tid (pga lesingen i dag). Jeg som egentlig hadde tenkt å gå 1,2 mil midt på natten, midt på vinteren, iført strømpebukse. Helst sykle. Viser til at jeg er noe sta. Ellers så var det fullt opplegg fra start til slutt i går med matservering, mingling ved bordet, konsert og enda mer mingling i baren. Vi fikk servert buffet, og siden jeg ikke lenger anser meg selv som syk, så smakte jeg på en del av kjøtt- og fiskerettene, noe jeg aldri hadde gjort om anoreksien fikk regjere. Det var vel sikkert 20-30 ting å velge i. Kanskje flere også. Nå skal det sies at jeg ikke likte noe av det ”nye” jeg tok til meg, men det er nå sånn. Så lenge jeg prøver er det godt nok, selv om jeg egentlig innerst inne vet hva jeg liker. I går tilsa det en blanding av kalkunfilet, fenalår og spekeskinke, med en brødskalk på siden. Jeg er ikke spesielt begeistret for brød, men hvis jeg får en fersk skalk uten frø, så er det unntaket. Noen tenker kanskje at kresenhet og småspisthet hører sykdom til, men i mitt tilfelle har det alltid vært sånn. Jeg er bare på vei tilbake til mine gamle vaner igjen. Noe mer kan ingen forlange. På denne reisen har jeg tatt mange steg. Fra å sitte i stua med familien og gjemme taffelost i sokken, til at jeg nå spiser det som er på tallerkenen, med nye og ukjente folk rundt meg –  i settinger der også det er forventet.. Jeg har ikke lenger en ”stemme” i hodet som sier når nok er nok, eller som regner ut hva som er ”ok”. Jeg bare gjør som jeg føler for. Skitt au om det er en ekstra skive med spekeskinke, en ekstra proteinbar eller et ekstra glass med soyamelk liksom. Hvorfor skulle det bry meg?

En glad Madelén!

Den som føler glede vil også være i stand til å være glad, fordi ”glede drar glede med seg” (Sitat Bjørnstjerne Bjørnson) Glede er en individuell følelse som vil være ulik fra person til person. Det henger sammen med egenskaper og personlighet, og også det verdisynet en har. Selv har jeg alltid vært en veldig positiv person, og på ungdomsskolen fikk jeg høre at jeg var utelukkende positiv. Så positiv at det ikke gikk an. Jeg tok til takke med alle oppturer og nedturer, og var likeglad. Men så var det en opptur som på ingen måte kunne gjenspeile seg i hverdagen. Det var ikke snakk om en kjip prøve eller en ubehagelig beskjed. Det var snakk om en dødsdom. Lenge slet jeg med å føle glede, og jeg skal helt ærlig innrømme at jeg aldri trodde jeg ville bli den positive jenta igjen. Fordi alt håp var ute. At jeg nå kan sitte her å bruke ord som ”livet smiler” er for meg enda en drøm. Selvfølgelig er ikke alle dager slik, men jevnt over. Og uansett gjør jeg mitt beste for å holde på den gode følelsen så langt det går.

 

 

Det er mange ting som gjør meg glad, men jeg vil trekke fram de fem som utmerker seg. For det første er det familien min. Jeg er utrolig hjemmekjær og kommer fra en meget sammensveiset familie. Ekstra tilknyttet har vi blitt etter sykdomsperioden og det er ikke så rart når man tenker på hvor nær de har vært å miste meg – flere ganger. Jeg er sikker på at det hadde vært slutt for lengst uten dem. De er mitt alt. For meg kan en klem fra lillebror, et ”glad i deg” fra pappa, eller en ”du er flink” fra mamma, snu om hele dagen min. Enten det er i umiddelbar nærhet eller milevis unna. Slik som nå. Da er veggen (se bilde under) god å ha. Uten familien hadde jeg aldri vært her jeg er den dag i dag. De har vært ekstremt snille med meg, og gitt meg en fin og trygg oppvekst. For ikke å snakke om den tålmodighet og tillit de har vist meg etter jeg fikk anoreksi. Mulig sykehuset gav meg opp, men det gjorde aldri familien. Og det er et wow i seg selv.

Søndagsmodus uten sminke  (som noen etterspurte) og bustehår, i ullundertøyet. Veldig lekkert. Legg heller merke til de fine familiebildene i bakgrunnen.

 

For det andre så er jeg også evig takknemlig for vennene mine. Og det til tross for at jeg burde vært mer sosial. Jeg har nok flere bekjente, enn jeg har venner, men det gjør ikke noe. Særlig fordi jeg har opplevd å bli sviktet på det groveste. Derfor betyr ikke antallet noe, men menneskene. De vennene jeg nå har er mennesker jeg så å si kan prate med hva som helst, og som er støttende uansett hva. Dagen/natten jeg fikk vite at jeg kom inn på HSN grein jeg. Det var sistevalget mitt (noe jeg bare tok med på skjemaet for moro skyld), og det største nederlaget jeg noensinne har blitt utsatt for. Fra syv av venninnene mine fikk jeg tross dette bare ros og klapper på skulderen. De mente jeg skulle se det positive (som egentlig er mine ord), og at jeg faktisk ville komme i gang med drømmen min, og til syvende og sist bli advokat. Da skulle jeg ikke fokusere på om veien var slik eller slik, men på målet. Selvsagt. Vennene mine greide snu hele tankegangen min, og det gjorde at jeg møtte opp første skoledag med et smil om munnen og masse forventninger. Jeg hadde kvittet meg med skammen og valgt rette fokuset på det som er viktig. Nemlig at jeg en gang i fremtiden vil stå der ferdig utdannet klar for å begi meg ut på drømmejobben. Og bare så det er sagt: HSN er en bra skole med tett og god oppfølging fra lærerne, og jeg har på ingen måte noe dårligere ”grunnlag” enn de som går på universitetet.

 

For det tredje blir jeg glad når jeg når målene mine. Jeg greier ikke å beskrive hvor godt det føles en gang. For veldig mange er dette med mål en kortvarig glede, men for meg kan slike målpasseringer sitte i meg i flere måneder. Og jeg kan være stolt i årevis etterpå. Et eksempel er at jeg den 3 November tok teoriprøven og stod på første forsøk. Jeg var likblek, kald og veide latterlig lite. Dette var kun et par uker før jeg ble tvangsinnlagt, og jeg hadde ingen andre muligheter enn dette på flere måneder. Det viser bare at viljen min – den kan få meg til hva som helst. Flytte fjell er å underdrive. Jeg ofrer så å si alt jeg kan og jobber virkelig beinhardt. Lite føles så godt som suksess. Det må det være lov å si. Uansett hvor utypisk Ola Nordmann det er. I disse dager er det fullt tempo fram mot eksamen, selv om jeg ligger respektabelt an. Jeg var ferdig med absolutt alt pensumet for 1 uke siden (med 35 sider notater til hvert bidige kapittel * 3 rettsområder…) , og har kun drevet med innarbeidinger, henvisninger, forarbeider, repetisjoner, oppgaveløsning, podcasthøring og mer til, siden det. Det blir mange timer hver dag, og lite tid utenom, men det er faktisk en boble jeg trives i. Enn så lenge. Sliter ikke akkurat med å arbeide de timene jeg skal, men heller med at jeg ikke skal overgå den daglige titimers grensen jeg har satt. Jeg har selvfølgelig et hårete mål når det gjelder karakteren. Men. Jeg lover å være fornøyd med meg selv dersom jeg gjør mitt beste og det ikke går slik jeg trodde. Resultatet skal være forbundet med fremgang, og ikke skuffelser!

8 av 120 domskort…

 

For det fjerde blir jeg glad når jeg er økonomisk trygg. Jeg lever pr dags dato på Lånekassen og Elkjøplønningen min. Det går mer enn rundt, og det er slik det skal være. Uten jobben hadde det nok være verre. Og hva bruker jeg de ekstra kronene på? Ingenting. De sparer jeg. Matbudsjettet er fremdeles i underkant av 1000,- pr måned og jeg kjøper kun det jeg trenger. Sist måned var det en boblebukse. Før der var det en støvsuger. Denne måneden var det et særtrykk til skadeerstatningsloven – noe som vil si at sparesummen denne måneden er akseptabel. Og alt bokføres i permen med kvitteringer og datoer. Når jeg er såpass restriktiv kan jeg kanskje unne meg en festival eller ferietur til neste år, eller få nedbetalt på Lånekassegjelden litt raskere. Alle besparelser nytter. Jeg har alltid vært god på det området, og tenker ikke slutte – uansett hvor mye ekstra jeg måtte ha å rutte med. Jeg tenker heller ikke slutte i jobb, uansett hvor stort eller lite behovet økonomisk er. En jobb gir meg så mye. Enda mer som fulltidsstudent. Fordi jeg får det det sosiale og trivselen i hverdagen. Noe som jeg verken får gjennom skole, trening eller samvær med de jeg kjenner. Når jeg er på jobb får jeg et avbrekk fra skole og alt annet, og det er fint. Jobb går selvfølgelig litt på bekostning av venner og arrangementer, men sånn må det bli. Hadde jeg ikke jobbet, hadde jeg følt noe manglet. Akkurat som at noe av identiteten og stoltheten min hadde forsvunnet. At jeg var på jobb i over 9 timer i går, var kanskje ikke vel planlagt så kort tid før eksamen, men faktisk gav det meg enormt mye energi. Det skal også nevnes at jeg satt med erstatningsutmåling tre timer etter jeg kom hjem fra jobb i går. Men jeg er ikke noe mindre energifull og påskrudd i dag for å si det slik. Noen punkt på listen er allerede strøket.

 

For det femte er trening noe som opprettholder min livsglede. Dette bør jeg kanskje ikke skrive om med tanke på fortiden min, og det er nettopp derfor jeg gjør det. Fortid. Jeg lever i nåtiden. Nå får jeg lov til å trene (av meg selv og av legen) – forutsatt av at jeg spiser nok (som jeg gjør) og opprettholder det gode ”regimet” mitt. Slik blir jo trening en liten del av premien og også en slags motivasjon. Det er for meg en lykke ut av en annen verden, fordi jeg elsker trening og har alltid gjort det. Bare glemte det på veien. I åtte år har manglet det noe veldig betydelig i livet mitt, men etter hvert som tiden gikk ble jeg liksom vant til det. Nå klarer jeg ikke å se hva jeg tenkte på. At jeg tok til takke med en ussel gåtur daglig liksom. Hva?

 

Okei, så hender det jeg savner den undervektige kroppen min, men ofte går de tankene over like fort som de kom. Så fort jeg faktisk ser et bilde av pipestilkene av noen lår, ribbein og kragebein som tydelig framtrer under klærne – nei takk. Det var en kropp som fungerte, for all del, men ikke noe mer enn det. Jeg verdsetter mye heller at jeg har tydeligere muskler, kjenner fett og kan trene så mye jeg føler for. Innenfor rimelighetens grense. Det å komme tilbake til jogging spesielt har for meg vært et veldig stort ønske, men ikke et ønske jeg turte realisere før jeg faktisk forsto at kroppen var på rett sted. Jogging skal ikke være noe hat-elsk, men kun et elskforhold for meg. Jeg skal jogge fordi det gjør noe godt med meg, og ikke fordi det er med på å forbrenne kalorier og få meg ytterligere ned i vekt. Alt er lystbetont, fordi jeg stopper når jeg er fornøyd – ikke når jeg blir bedt om det. Jeg løper for eksempel ikke videre dersom jeg har gangsperre, et sår som blør eller er på grensen til å svime av. Da sier fornuften nok. Og at det er dager der jeg verken har lyst, tid eller ork til å jogge, er også helt ok. Da kan like gjerne en pilatesøkt eller powerwalk fungere. Treningssenteret derimot, ble med et par ganger i Oktober. Det er liksom ikke helt meg. Matte på rommet og fri natur funker best. Jeg får gjerne til en eller annen aktivitet ila dagen, og det er for meg veldig viktig psykisk. Nå som isen har kommet må jeg nok vurdere hvordan jeg skal opprettholde det. Nettopp fordi min kjære tredemølle, Bolt, står hos mamma og pappa i Horten. Haha. Poenget er uansett at jeg ikke lenger tvinger meg selv til ritualer som skal gjennomføres hver bidige dag på en bestemt måte. Ei heller innenfor gitte tidsrammer. Personlige rekorder er moro, for all del, men det er ikke noe press rundt det. Kondisen har nok enda et stykke å gå før den når den formen jeg var i på 3000m på vgs, men det får så være. Bryter man ned en kropp gjennom 8 år, så vil det koste å komme tilbake. Slik ville det også vært for idrettsstjerner. Derfor er jeg mer enn godt nok fornøyd med den progresjon jeg opplever fra gang til gang – fremfor den progresjon jeg burde hatt basert på ditt og datt.

 

Alene på farsdagen!

I alle år har vi feiret det som feires kan hjemme, og jeg kan ikke huske at jeg har gått glipp av én eneste farsdag så lenge jeg har levd. Selv ikke da jeg var på mitt sykeste. Vi er en ekstremt sammensveiset familie, og all motgang vi har opplevd, har vel ikke akkurat endret på det faktum. Hjemme hos oss har farsdag, og morsdag også for så vidt, betydd like mye som bursdager. Gavene har vært av samme omfang, forberedelsene har vært av samme omfang, og selve dagen har på alle måter minnet om en heidundrende fødselsdag. Jeg er ikke direkte lei meg, men jeg skal innrømme at det er uvant og litt ekstra vondt at jeg ikke er hjemme og feirer min fineste pappa i dag. Alt jeg kunne gjøre var å skaffe en gave på postordre samt lage et paintbasert kort. Det er liksom ikke det samme. Jeg skulle så gjerne være til stede når han åpner gaven og leser kortet. Selvfølgelig kunne jeg ofret en helg for å reise hjem, men så tett oppi eksamen lar det seg vanskelig gjøre. Især når jeg ikke har bil, og enten er avhengig av skyss fram og tilbake, eller en buss som trolig ikke holder tiden. Jeg er 24 år, dessuten. Jeg bor ikke lenger hjemme. Det er dermed ikke gitt at jeg skal få møtt opp på alt som er. I dag må det derfor holde med en telefonsamtale, så får klemmen heller vente. Pappa vet uansett at han er verdens beste, og at jeg er uendelig glad i han. At jeg studerer jus var jo et av hans høyeste ønsker, så det at jeg bruker tid på det, akkurat i dag, tror jeg ikke gjør noe. Det er vel mer min egne samvittighet som skorter litt mot i dette sekund, men det skal jeg sannelig få gjort opp for rundt juletider. Det er jo ikke så lenge til!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Pappas jente – alltid. Sommer 2007.

Så lenge jeg vet

Det vil alltid være en viss skepsis. Jeg forstår det utrolig godt. Har man vært syk så lenge som meg så er det naturlig at enkelte tror jeg kan havne der jeg en gang var. Selv har jeg aldri fått noen av disse bekymringene mot meg, men jeg vet at de eksisterer. Fordi jeg vet at jeg selv ville vært skeptisk om jeg stod utenfor å så på denne personen. På en måte er det greit. På en annen måte er det ikke det. Hva mer kan jeg gjøre for å bevise at jeg takler dette livet, og at jeg er kommet over terskelen? At jeg studerer fulltid jus. At jeg handler mat selv. At jeg spiser mer enn noen gang (og gir f i om det er sukker eller fett). At jeg har godt overskudd, trener mye og bygger muskler. At jeg ble nærmest fikk friskmelding fra legen pga ”det ytre” (det til tross for at jeg ikke eier en badevekt). At jeg fester uten å telle alkoholenheter. At jeg kan være på jobb i både 9 og 10 timer i strekk uten å bli sliten. At jeg tar vare på meg selv, tar ansvar og er så selvstendig som jeg kan få blitt. At jeg ikke får ribbeinsbrudd når jeg hoster eller går på en dør. At jeg ikke fryser når det er 30 varmegrader ute. At jeg ikke ser ut som en cheddarfarget chinese. Vel. Det er liksom ikke nok. Broren min brukte et ord: ”tid”. Han mente at jo lenger tid som gikk, jo mer har jeg greid å bevise og jo mindre vil han tvile på at jeg er frisk. Helt ærlig så hater jeg uttrykket ”ta tiden til hjelp”, fordi det er noe pessimistisk over det. Det er litt et ”men” der. Jeg er mer en person som vil oppnå det umulige og som vil få frem at mål funker. Det er bare en selv og ens egen viljestyrke det er opp til. Et mål kan i prinsippet nås når som helst. Og det er på en måte det som driver meg. Jeg har ingen limit på målene mine, og jeg godtar sjelden at det finnes begrensninger. Det betyr ikke at jeg ikke evner vise ydmykhet, men det betyr at jeg vet å verdsette det livet jeg har fått. Til forskjell fra da jeg var fullstendig virkelighetsfjern, fordi sykdommen regjerte. Det er nå en mening med livet mitt. En mening jeg selv skaper. Og jeg digger det. Ingen grunn til å vente på at jeg skal falle ned på tredve kilo, bli gusten/blå i huden og miste all livsgnist – for det kommer ikke til å skje. Verken nå eller i fremtiden. Såpass kan jeg vel garantere, sta som jeg er. Fordi jeg er over det kapittelet. Ingenting kan komme mellom meg og fremtiden min. Ingenting.

 

Det jeg derimot ikke kan skryte på meg er at jeg er ferdig med anoreksi. Jeg er ferdig i den grad man kan si ”velfungerende”, men som alle andre x-anorektikere så vil man ha et eller annet snev av det fra tid til annen. Noe annet ville vært unaturlig. For ja. Det er de dagene jeg tenker at jeg er gigantisk som en hvalross eller føler litt på at måltidet overgikk hva det burde. Men det er nettopp de dagene jeg går i meg selv og faktisk finner fram til hva som betyr noe. Ikke én eneste gang har jeg ved endt vurdering sittet igjen med anger, dårlig samvittighet eller tvil. Tvert imot har jeg sittet igjen med stolthet, sommerfugler i magen og god selvtillit. Det handler bare om å være seg selv bevisst, nettopp fordi det er Madelén sine ønsker og behov skal trumfe gjennom som førstepri. Det er det jeg nå har skjønt. Jeg trenger ikke bruke krefter på å overbevise noen, såfremt jeg vet med meg selv hva som er sannheten. Om noen venter på at jeg skal tape så får det være deres tanker. Det er helt greit. Jeg lar meg ikke påvirke av andre negativt. Tvert om gjør det meg mer motivert dersom det stilles spørsmålstegn ved mine hårete mål og seiersganger. Det ligger liksom i min natur å kjempe for gullmedaljen – noe som må være akseptabelt i dagens samfunn.

 

Ekstra utfordrende blir det å opprettholde de gode vanene når annen sykdom tar over (#syksidenforrigeTirsdag), men jeg gjør mitt beste her jeg sitter innpakket i joggetøy (bildet er derfor ikke dagens), med klenexpapiret i armlengdes avstand og en salig smaksblanding av Fribol og blod i munnen (takk til magesåret mitt). Noe kosthold eller supplement av næringsdrikker er det ikke tale om, da jeg får i meg det jeg skal. Det går i hjemmelagde supper, vitaminjuicer, ekstra frukt og proteinrike alternativer – i tillegg til alt det faste. I går var jeg ikke ute, og i dag skal jeg heller ikke ut. Jeg har hostet, kastet opp og snytt meg gjennom nattens timer, og er mildt sagt en svingstang her jeg sitter robbet for søvn. Heldigvis har ikke det ødelagt for studieutbyttet, humøret, trenings- og lesegleden. Det går bare litt saktere fremover – noe som er greit irriterende for frøken utålmodig. Men det er nå sånn. Bare formen er bedre til Onsdag, for da må jeg uansett på skole og jobb tre dager i strekk. Noe annet nytter ikke!

 

 

Lik gjerne siden min på FB: https://www.facebook.com/maadeleen

Fyren som drapstruet meg i 2005

Jeg blir forfulgt av fortiden min. Selv 12 år etterpå. Det som en gang var en uskyldig Piczo-hjemmeside utviklet seg til fort til noe mer. Jeg har alltid vært en klok unge som aldri har postet noe særlig mer hud enn det som vises i en singlet. Jeg forstod nemlig tidlig betydningen av nettvett. Det jeg derimot ikke forsto var hvor lite som skulle til for å avvike den. Hjemmesiden min var åpen for hvem som helst, fra hvor som helst. Det var ingen grenser for hvem som kunne se bildene mine og lese tekstene mine (eller oversette dem i Google translate) – ei heller kommentere. Når det kommer til gutter som gir komplimenter sier jeg takk, men når det kommer til gutter som utfordrer det, og går over terskelen for hva som er ok eller viser litt for mye interesse, er jeg rask med å avvise. Alltid. Dere kan jo tenke hvordan det gikk den gangen. Jeg trodde jeg var flink til å beskytte meg selv med hjemmesiden min, men det kan jeg den dag i dag innrømme at jeg ikke var. På framsiden stod det nemlig ”messi92” (ja, jeg var stor messifan) – mitt nettbynavn. Egentlig burde det vært veldig harmløst. Nettby bestod tross alt kun av norske brukere. Trodde jeg. På nettby fremkom deler av etternavnet mitt og byen jeg bodde i, og jeg tenkte jo at det var en harmløs ting. Lite visste jeg at en fyr jeg avviste i gjesteboken på hjemmesiden min, faktisk skulle gå så langt som opprette en bruker på nettby, kun for å komme i kontakt med meg. Fyren var ikke norsk en gang. Og jo mer jeg avviste han, jo mer tok han kontakt. Han begynte etter hvert å bli så slitsom at det forekom meldinger fra han daglig. Det begynte med at jeg var søt, snill, pen og sexy til at jeg skulle flashe puppene mine og møte han for å gjøre bla bla. Meldingene tok jeg med en klype salt helt fram til han begynte å sende meg HJEMMEADRESSEN min i innboksen. Han skrev at han skulle komme på døra mi og at han skulle drepe meg. Hvis jeg prøvde å rømme, skulle han finne familien min. Det er mulig jeg aldri har vist antydning til redsel, men jeg husker at jeg var en smule påvirket av dette den perioden det pågikk. Jeg var ikke nødvendigvis redd for å møte han face to face, men jeg var redd for at han skulle skade familien min. Er det noe jeg frykter her i verden så er det å miste mamma, pappa og Aleksander. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten dem.

 

Tross drapstruslene fortsatte jeg å gå på skolen, og jeg latet som ingenting. Jeg fikk også fyren utesperret fra nettby. Og mer hørte jeg ikke fra han før i 2008 – da jeg opprettet Facebook. Meldingene strømmet på. Han skrev noe sånt som at han bare tullet og at han gjerne ville vi skulle møtes fordi jeg var så pen, søt, snill og alt det der. Jeg blokket han utallige ganger, men tross dette så opprettet han nye profiler og la meg til på nytt. Det tok ikke slutt før i 2011, for da byttet jeg etternavn. Jeg fjernet også mye av det offentlige som lå ute på profilen min, og opprettet kun tilgang ”for venner”. Jeg slettet også meg selv fra alle nummeropplysninger, dels på grunn av egen sikkerhet, og dels fordi journalister ringte 24/7. Ja. Jeg burde svelget stoltheten min den gang, og anmeldt han. Det var idioti at jeg lot fyren holde på som han gjorde. For hva vet jeg? Kanskje gjaldt det flere? Dette er imidlertid ikke enden på historien. Her om dagen oppdaget jeg igjen at han hadde lagt meg til på facebook. Det har nå gått 6 år. Fyren har altså funnet ut hva jeg nå heter, og han vil trolig også enkelt kunne søke opp hvor jeg bor. Jeg tror egentlig ikke at det er en drapsmann det er snakk om, men heller en som er ensom og desperat. Jeg greier bare ikke tenke det verste om folk uten videre. For meg er ikke slike meldinger nok bevis. Ja, han ville skape en frykt i meg da jeg var ung, og det er totalt lavmål. Jeg kjenner at jeg er sint for at jeg måtte oppleve det, men ikke noe mer enn det. Redsel finnes ikke. Det er ikke det at jeg må være så tøff hele tiden, men jeg ser bare ikke noe poeng i å la meg skremme av det. Redd kan jeg være i et annet liv. Jeg kan nevne at jeg i denne alder gikk gjennom slottsparken i Oslo en novemberdag klokken 23 – alene (noe mamma og pappa selvfølgelig ikke visste om) og det var ingenting skummelt med det. Jeg stiller heller spørsmålet: hvorfor skulle det være det? Det handler ikke om å oppsøke risikoer, men det handler om å leve et liv uten frykt. Sånn ser jeg det i alle fall. Når det kommer til denne fyren her, tenker jeg litt det samme. Selv om jeg uansett er veldig klar på at jeg skal anmelde han hvis han våger å komme med de dumme truslene sine igjen. Det er overhodet ikke greit å holde på sånn med folk. Og bare for å ha en ting klart: denne hendelsen har på ingen måte vært medvirkende til å utløse min anoreksi, men den har nok bidratt til en viss skepsis på kjærestefronten. Noe som helt klart har ødelagt en del!

 

Madelén Skare Olsen sitt bilde.

Madelén 14 år (nettbybilde)

Tøff utenpå – alltid!

 

 

Lik gjerne siden min på FB: https://www.facebook.com/maadeleen