Jeg er opptatt med et av prosjektene på ”to do”-listen min. En liste jeg skrev som nyttårsforsett da jeg satt inneburet på Post 3. Jeg har nådd tre av målene, som ville si det faktum å komme hjem, være med venner og komme tilbake i jobb. Jeg skrev aldri ned at sommerferien eller ulike turer var mål, men jeg vil nesten kalle det mål, også. Usynlige mål. Man kan sannelig si at jeg har brutt mange barrierer i løpet av 2011. For ikke å snakke om hvor mye jeg har taklet selvstendighet og frihet. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Jeg vil virkelig! Det føles som jeg blir mer og mer hersker i mitt eget liv.
I går var jeg sammen med venninnen min, Bettina. Først hilste vi på familien hennes i Stokke, der vi også red på hesten hennes, Cora. Utrolig morsomt. Jeg har kun prøvd hesteryggen da jeg gikk i barnehagen, og det var i en alder av fire år, så det er jo en stund siden. Etter litt friluft kjørte vi innom leiligheten hennes i Andebu. Ellers var det veldig bra å se henne igjen. De seneste minnene er fra sykebesøkene i Tønsberg. En tid jeg aller helst vil viske bort fra minnet. Føles fint å snakke så åpent, og være sammen med venner. Jeg spiste rett før jeg dro, og i bilen på vei hjem, så det var heller ingen sak. Ble 1 time mellom de to seneste måltidene, men det gikk jo fint. Så lenge jeg er innstilt på å få måltidene til å gå opp så er det ingenting som kan stoppe meg! Ingenting.
I dag har jeg bare slappet av. Jeg har gått en tur, laget knekkebrød med blåbær inni, tatt ut steiner av 4 kg plommer og mikset syltetøy pluss at jeg har hjulpet mamma med høstens fårikålmiddag. Svært etterlengtet fra pappa sin side! Jeg for min del er vel ikke helt på lammekjøttet enda..
Av og til er det deilig å slippe ut litt følelser. Gråte litt, smile litt, le litt eller være litt sint. Av og til har kroppen godt av det! ”La hjertet få snakke” er noe jeg ofte sier inni meg selv, så fort antydninger til stress kommer. Bare det å gi en sjanse for å kjenne på alt det som ligger der. Vonde ting eller lykke til tusen. En liten forelskelse (=biler), et lite savn eller et stort ønske. Hva som helst! Det å ta seg tid er viktig.
Det ble en bra innholdsrik helg! Lørdagen jobbet jeg noen timer. Utrolig god følelse å være tilbake. Har enda en del å sette meg inn i, spesielt system og nye varer. Det kommer seg vel fort! Ettermiddagen gikk jeg en kjapp tur, før jeg og mamma dro en tur nedom Sport1. Kvelden tilbrakte jeg med pappa. Jeg lagde en supergod middag, også pratet vi en hel masse, slik vi pleier. Tok kvelden noe senere enn hva jeg pleier, men utnyttet det med å sove lenge på Søndag. Da hadde vi felles frokost. Det bøttet ned med regn, så jeg var vel den eneste som orket å gå ut på det tidspunktet. Pakket meg godt inn i ulltøy, regnkåpe, slalåmhansker og med min gule paraply. Kom unna med en klissvåt thigts og noen gjennomvåte shox. Vi dro ut litt senere, da noe av regnet hadde gitt seg, for å leie ”kongen av bastøy”. En film jeg har gledet meg veldig til å se. Var jo innlagt da den gikk på kino, så derfor måtte jeg vente helt til nå. Forventningene ble absolutt infridd, og jeg må si at det var en av de bedre filmene jeg har sett. Jeg likte veldig godt at den var så virkelighetsnær!
Det er over et år siden jeg ble sykemeldt fra jobben min på Elkjøp. Et vondt og slitsomt år. Derfor er det utrolig deilig å komme i gang. Jeg begynner rolig med noen timer nå oh hver Lørdag fremover, og derfra får vi se hvordan ting utvikler seg. Har ikke de største arbeidsoppgavene så jeg tror og håper at dette vil gi meg masse ekstra energi til den livsglade Madelen. Maten er lagt opp som måltid like før og med en gang jeg er tilbake. Det rekker jeg i følge min trofaste klokke!
Med anoreksien så tar ting tid! Det tar tid å gå opp i vekt, det tar tid å bli fornøyd med seg selv og det tar tid å akseptere en normal kropp. Anoreksien kan ty til litt mer tålmodige løsninger, selv om det i og for seg betyr et sykdomsbilde noe lenger enn hva man hadde ønsket. Måneder VS år. Det kommer helt ann på personen. Som jeg alltid har sagt, så er anoreksi en sykdom på høyde med kreft. Det finnes ingen mirakelkur for å bli frisk. Man må jobbe på egen hånd, og man må bli klar for det. Kanskje kan man aldri bli klar nok, men man vil definitivt merke en forskjell hvis man får rette terapi, psykologi, omsorg og kjærlighet på veien. En omvei fører også fram. Det tar bare litt lenger tid!
Kan si det hjelper med en så bra bror i hverdagen!
Jeg var og så på Tufte og de andre idrettsutøverne som konkurrerte i går. Klarte å få med meg en matboks og et par Shimano-sykkelsko hjem. Perfekte i størrelsen. Planen er jo å begynne med litt aktiv sykling så fort kroppen tillater det. Enda jeg vet det sikkert er noen år til, så er det en motivasjon å vite at skoene i allefall er på plass. Det er også en skikkelig fristelse å se at Aleksander sykler flere mil daglig med raceren sin!
I dag er jeg alene hjemme, så da får jeg vel fortgang på utsettelsene mine. Har noen telefoner å ta, noen skjemaer å fylle ut og en del bilder å se på. Jeg skal stemme for første gang i hele mitt liv, og deretter er planen sykehusvisitt hos bestefar. Verdens beste bestefar!
Godt inni den første høstmåneden, allerede.. Nå flyr dagene virkelig avgårde. Jeg går ikke og venter på ting lenger, ettersom jeg ikke lenger bærer på den store usikkerheten og redselen for hva som vil møte meg. Jeg er ikke redd, for jeg vet at fremgang og fortid er det eneste jeg kan oppnå. Om ikke lenge er det Oktober og November. To måneder jeg bare grøsser av å høre! Det er nesten 1 år siden hele livet mitt snudde seg på hodet. Oktober er en måned jeg fungerte, men så gjorde jeg egentlig ikke det heller, mens i November kom de harde fakta på bordet der det ble innleggelse og sondemating. Desember er kanskje hva jeg ser mest fram mot. Jeg ønsker meg flotte desemberdager med pakkekalender, juleavsnitt på tv, bursdag- jul og nyttårsaften med venner og familie. Ikke pleiere, tvangsbehandling og tvangsmating på sykehuset! Jeg vil vasse i snø til knærne, prøve langrennskiene mine, delta på julebaksten (smaking er litt langt unna), pynte pepperkakene, henge opp dekorasjoner rundt om i huset, nyte julemusikk, ønske alle en god jul og toppe det hele med julegaveinnkjøp på egen hånd. Nå nærmer det seg. Det er mye å se fram mot, og ikke minst arbeide for å fortjene. Godt på vei – det er jeg! Jobben blir neste prioritet. Det blir spennende å komme litt i gang der nede. Utrolig vondt å være borte så lenge, så det blir et viktig comeback på agendaen.
Du skal bli premiert for den du er – ikke hva du gjør! En viktig setning fra gårdsdagens samling. Spesielt etter sykdommen merket jeg hvor fort tankene og følelsene lå på den negative siden. Hvor fort ting blusset opp og bare forsterket seg. Det kunne korke seg med vonde tanker inni hodet. Alt ble automatisk vrengt og vridd på til anoreksiens dumme fordel: ”Nei, det stemmer ikke” ”Sånn har det aldri vært” ”De tar feil når de gir deg ros” ”Ikke tro at det komplimentet stemmer” Det skal nemmelig 8 positive tanker til for å fjerne 1 negativ tanke. Det er en del arbeid i seg selv! Dermed er det viktig med denne følelsen av å føle at man faktisk er verdt noe. Man trenger ikke prestere for å bevise at man har en verdi. Det holder å være seg selv. Så lenge man er fornøyd og glad i den man er, så er det mer enn bra nok. Der har man definisjonen på lykkelige individer! Dit er jeg på vei – sånn seriøst.
Vi ankom Ullevål Hotell sent Tirsdags kveld etter å ha ventet på en betalt fotballkamp som aldri ville dukke opp på skjermen. Heldigvis kom det fram av resultatene at kampen ikke var verdt å se i det hele tatt. Så vi spiste etter kampslutt, før vi kjørte innover i et forferdelig vær – en blanding av striregn og skikkelig vind. Da vi kom på hotellet var det ikke stort annet å gjøre enn å sove. Aleksander overtalte meg til en altfor sen episode av CSI. Det var opp tidlig neste morgen for å spise frokost på hotellet. Jeg garderte meg med egen kost. Det viste seg å være lurt, da det kun var halvgrovt brød, nøyaktig det samme tørre som de hadde på post 3. Etter frokost dro vi bort på flerfamilien. Det var supert å se alle igjen. Spesielt flott å snakke ut om sommeren, som vi alle egentlig er veldig fornøyd med. Takket være god planlegging, dialog og ærlighet. Vi lagde også vårt egne våpenskjold som skal symbolisere hva vi står for, men også hva vi liker. Det ble en del stikkord og litt tegninger av noen pinnemennesker og litt landlige omgivelser. Vi fant ut at vår viktigste styrke er samhold – uten tvil. Vi har rutiner for felles aktiviteter, men også åpenhet for å være ulike og drive med våre egne interesser. Det at jeg er syk har jo gjort oss enda mer sammensveiset. Nå er vi samlet felles rundt matbordet der vi også tar opp aktuelle temaer eller snakker om ting vi synes er interessant eller nødvendig. Det bor nok mye omsorg og kjærlighet i familien vår, og det synes jeg definitivt har kommet veldig fram de siste månedene. Denne tryggheten har vært med på å gjøre anoreksien ganske så liten, tross at jeg enda er anoretisk. Egentlig så liker jeg ikke å bruke ord tilknyttet til anoreksien. Det er på ingen måte så vondt at jeg føler at det er den rette betegnelsen for meg lenger.
Merket det var godt å komme i gang igjen. Det er noe med å snakke med jenter som vet nøyaktig hvordan du har det. Til tider kan vi til og med fullføre hverandres setninger. Nettopp fordi vi alle har såpass kjennskap til sykdommen, selv om vi er på vidt forskjellige stadier. Så ulike, men samtidig så like.
