Godt inni den første høstmåneden, allerede.. Nå flyr dagene virkelig avgårde. Jeg går ikke og venter på ting lenger, ettersom jeg ikke lenger bærer på den store usikkerheten og redselen for hva som vil møte meg. Jeg er ikke redd, for jeg vet at fremgang og fortid er det eneste jeg kan oppnå. Om ikke lenge er det Oktober og November. To måneder jeg bare grøsser av å høre! Det er nesten 1 år siden hele livet mitt snudde seg på hodet. Oktober er en måned jeg fungerte, men så gjorde jeg egentlig ikke det heller, mens i November kom de harde fakta på bordet der det ble innleggelse og sondemating. Desember er kanskje hva jeg ser mest fram mot. Jeg ønsker meg flotte desemberdager med pakkekalender, juleavsnitt på tv, bursdag- jul og nyttårsaften med venner og familie. Ikke pleiere, tvangsbehandling og tvangsmating på sykehuset! Jeg vil vasse i snø til knærne, prøve langrennskiene mine, delta på julebaksten (smaking er litt langt unna), pynte pepperkakene, henge opp dekorasjoner rundt om i huset, nyte julemusikk, ønske alle en god jul og toppe det hele med julegaveinnkjøp på egen hånd. Nå nærmer det seg. Det er mye å se fram mot, og ikke minst arbeide for å fortjene. Godt på vei – det er jeg! Jobben blir neste prioritet. Det blir spennende å komme litt i gang der nede. Utrolig vondt å være borte så lenge, så det blir et viktig comeback på agendaen.
Skjønner godt at du gruer deg til tiden som kommer! Kjenner faktisk på det selv. Vinter.. Ikke bare er det mørkt og trist, men minner om tvang er ikke så godt.
Denne jula håper jeg ikke vi treffes! ;D
Det tror jeg nok ikke vi gjør heller. Velger å tro at begge har kommet lenger, og at det fortsetter å gå fremover nå.
Lurt å prøve å tenke positive tanker isteden. Langrennski er en av dem! Blir bra 😉
<3
Så flott at du har kommet så langt. Kjenner deg ikke, men du virker som en flott jente med et stort hjerte og mye mot. Det krever mye å bli frisk, noe du er på god vei mot ! Er selv innlagt på sykehuset pga anoreksi og skal være her i tilsammen 13 uker.. Det er vanskelig og skremmende å gi slipp på noe som har vært en del av deg så lenge. Kan ikke forestille meg en hverdag uten nesten. Men jeg vet at mine drømmer og ting jeg ser fram til ikke kan oppnås som spise- forstyrret.. Du er mitt forbilde, at det faktisk går dn å se lyst på livet uten. Jeg har også lært meg mer og mer å sette pris på små ting i livet og nyte alle fine opplevelser nå. Er så mange ting som virker som en selvfølge. Stå på videre, jeg heier på deg og følger bloggen din fra sykehuset 🙂