Jeg lærte å mestre mange roller som innlagt. Enten var jeg pensjonist, der jeg strikket mellom slagene. Enten så var jeg kriminell, der jeg smuglet med meg sukkerfrie pastiller fra permisjon. Eller så var jeg uhøflig fordi jeg pratet om at trening er bra for kroppen eller nøt en episode med Top Model. Særlig var jeg ulydig dersom jeg ikke spiste på en bestemt måte, skrapte begrene i yoghurten (så skjeen omtrent gikk gjennom), hadde begge hendene på bordet, holdt bestikket sånn og slik, eller gapte opp munnen etter jeg hadde spist. Som om jeg måtte lære å spise på nytt. Jeg var frekk og tok ingen hensyn da jeg heller ville gå uten dusj 1 uke fremfor å ha med en pleier inn i dusjen. Det samme var jeg da jeg låste meg inn på rommet fremfor å ”skaffe venner”. Og jeg var psykotisk og suicidal de gangene jeg gav uttrykk at jeg savnet familien. Lite fornuftig var jeg fordi jeg takket nei til å bli tvangsmedisinering, og jeg var særs naiv da jeg trodde at Kontrollkommisjonen ville gi medhold i så mye som et ord av det jeg sa.
Men jeg lærte likevel et par ting: 1. Jeg skal aldri tilbake dit og 2. Hvor mye jeg verdsetter livet utenfor murene. Bare sånt som å få gå på do i fred, eller dusje uten stol og noen andres tilstedeværelse. Det å kunne bruke bein istedenfor rullestol. Det å få gå ut, samme hvor dårlig været er. Det å få dra hjem på visitt, selv om det bare er for en helg. Det å få besøk, selv om jeg helst skulle lest jus. Bare det å få poste kryssordene selv. Bare det å dra på matbutikken. Selv det å bo i egen leilighet. Jeg tok livet for gitt før jeg ble syk. Spesielt da jeg ble tvangsinnlagt. Det er det liten tvil om. Nå derimot? Jeg er helt motsatt. Jeg tenker jeg er heldig. Heldig fordi jeg kom meg ut derfra. Selv om oppholdet ikke gjorde meg en promille bedre, så tar jeg med meg lærdommen jeg fikk i. Og ikke bare gav det lærdom for meg, men det gav også oss som familie en langt tettere tilknytning.
Jeg er uendelig glad for det samholdet vi har i dag. Ikke minst er jeg glad for at vi har et sunt forhold, og ikke et avhengighetsforhold der alt dreide seg om hjelp og støtte. Betalte ikke så å si ikke en krone selv. Faktisk er det familien som er min førstepri når jeg reiser hjem mellom slagene. Slik jeg skulle ha gjort i dag, men fordi et visst flyselskap ikke greier å komme til enighet så ble det litt lite ”å komme hjem til” fant jeg ut. Pluss at det er en del jeg trenger å komme a jour med. Jeg behøver jo de rutinene jeg har som student, og de er enklest å opprettholde når jeg kun har meg og mitt. Da er det færre ting som jeg finner fristende, og det gjør at lesingen blir langt mer motiverende. Sånn må det i grunn være skal jeg mestre et fulltidsstudium, slippe og ta opp fag og få et vitnemål som gir meg en ettertraktet advokatfullmektigstilling. For akkurat slike vokser ikke på trær, og da skal jeg i alle fall ikke ha på meg at jeg surret bort studietiden med alt annet enn studier.
Også tenker jeg det er helt ok at andre velger annerledes. Folk har ulike grunner og ambisjoner tilknyttet sitt studieløp. Jeg har alltid vært glad i skolen, og har alltid jobbet hardt. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg har trivdes med å gjøre det. Jeg har skulket skolen én gang, pga OL. Haha. Jeg skal likevel ikke ha på meg at jeg er ”flink pike” lengre, for det er ikke tilfellet. Den gangen skulle jeg være flink fordi jeg skulle vise meg fram. Som om det var alt jeg var god for. Det var en tvang tilknyttet det. Dagens Madelén har forstått at beste karakter i alle fag er vanskelig. Noen rettsområder er rett og slett mer uforståelige eller forståelige enn andre, og sånn er det bare. Jeg har gjerne hatt en tendens til å starte semesteret med å si at dette er umulig, til at jeg dagen før eksamen og på eksamen, vet at jeg kan alt. Det er en digg følelse, men på ingen måte noe jeg kan forvente videre i studiet – realistisk sett, og ikke pessimistisk ment. Jeg må bare innstille meg på at ”mitt beste faktisk er godt nok”, også må jeg rett og slett ta ting som de kommer!
