Hvordan har du det?

For meg er ikke ”hvordan har du det?” et spørsmål lenger. Det blir nesten provoserende! Det er ikke noe realisme bak. Jeg hadde praktisk talt hoppet av glede og fortalt det til alle og enhver dersom jeg hadde det fint. Dersom jeg var lykkelig. Jeg ville smilt fra øre til øre. Jeg ville ringt halve kontaktlisten, og jeg ville shoppet en hel masse. Ettersom dette ikke er reelt så forstår dere sikkert at jeg ikke har det noe særlig bra. Jeg har mine dager, men i dag har det virkelig tatt av – i feil retning.

 

Jeg blir så lei av denne skuespillergreia. Jeg blir så lei av å late som alt er okei. Jeg er lei av å fremstå positiv, og jeg er lei av å tro på at det finnes en utvei. Jeg er så inderlig lei. Lei av at ting ikke går så fremover, og at jeg ikke kan se alvorligheten i noe. At jeg kun ser en normal/nesten overvektig jente. Jeg kan ikke ha noen drømmetanker. Dette er ingen drøm – det er virkelighet! Riktignok holder de positive drømmetankene meg oppe slik at jeg kan ha noen faste gleder i hverdagen, men samtidig så ødelegger det. For jeg blir så ettertrykkelig lei meg om jeg ikke får det som jeg ønsker.. Noe ønsker er bare for langt unna til at jeg klarer å se det som mulig, og gjennomførbart. Noe er bare så uklart at jeg ikke helt vet hva eller hvilken retning jeg blir ført. Målsettingen var jo med å dra meg ned i gropa, men samtidig tror jeg den kan være med på å løfte meg opp igjen også. Dette er en evig labyrint som jeg febrilsk leter etter utveien på. Det er litt nytteløst, men; jeg gir ikke opp!!!!

Bursdagen min var en fantastisk bra dag! Dette er kusinen min og meg <3

 

 

Hver dag er starten på resten av ditt liv

Jeg kjemper og kjemper med all den styrke som jeg har – som Madelén har. Det kicket, ønsken og desperate ropet etter å kunne forlate sykehuset for å leve på egen hånd. For å kontrollere seg selv. For at man med hånden tett inntil brystet faktisk kan si; ”Ja, dette kan jeg klare”, ”Dette skal jeg klare!” – ”Nå kan ingen kontrollere meg mer – jeg er min egen kontrollør”. At alle bitene plutselig faller på plass og usikkerheten forsvinner. At hver dag faktisk er en ny mulighet og en ny start for å komme videre. For å komme videre i livet. Som forøvrig skal leves der ute. Ute i den store verden. Alt som skal oppleves. Alle som jeg skal bli kjent med. Alt jeg skal erfare, og alt jeg skal få til. Styrke, mot og engasjement. Iver, glede og sorg. Engstelser og depresjon. Ord blir fattige i forhold til denne utrolige erfaringen. For det er hva det er!

 

 

Med strikketøyet

Ja. Ting er bedre! Helgene er en mye roligere tid her på posten. En del pasienter er permitert, mens leger og psykologer har fri. Deilig å nyte stillheten! Siden sist har jeg gått i gang med et nytt prosjekt; tøfler til mamma. Hun har plukket ut fargene. Er allerede ferdig med en tøffel. Nummer to mangler kun en lapp, så er den også ferdig. Da er det bare å sy dem sammen for så å tove de. Jeg er litt spent på disse, i og med at jeg nå har ”erfaring”. Jeg er blitt ganske så ivrig. Jeg tror det er bra å finne slike ting man kan trives med. Jeg kan strikke rett som det er. Kanskje du ser meg på en konsert hoppendeog glad med strikketøyet? Nei. Den var litt drøy, kanskje.. Ellers tror jeg kvelden blir bra. Har en snill pleier i dag. Dessuten får jeg besøk senere, også er det MGP. Ikke så verst Lørdagskveld 🙂

 

 

Når det søte er lov…

Ut i fra disse teite slankereklamene så skulle man nesten ikke tro hvor vanskelig det faktisk er. Ikke å gå ned. Det er det å komme opp igjen. Jeg har kjempet og prøvd å komme meg oppover i 2 måneder – akkurat i dag. Enda er jeg ikke halveis. Det kjennes så rart. Jeg skjønner ikke at jeg ikke går fort nok opp. Jeg fatter det bare ikke. Det er nesten urettferdig. Når ens behov er å legge på seg, burde det vært enkelt. Neida. Allikevel er det så vanskelig å tiltrå vekten Mandag morgen klokken åtte. Det er så vondt å se tallene. Det er så lite gøy å spise etterpå. Jeg opprettholder enda et sunt kosthold, selv om det i og for seg innebærer at jeg også må spise en større mengde. Midt på dagen er det et søtt mellommåltid. Der velger jeg alltid rosiner. Jeg har ikke noe særlig godt forhold til søtsaker i grunn. Når jeg faktisk får lov, så vil jeg ikke ha det. Merkelig det der…

 

SPIS var ikke noe for meg!

Siden Onsdag har det skjedd mye i hodet mitt.Engasjementet og viljen til å fortsette på SPIS forsvant. Jeg innså at det ikke var et opplegg for meg, ettersom de ikke kan legge til rette for at jeg skal kunne ha det mest mulig normalt. Isteden dytter de på meg ting og tang jeg ikke er kjent med, og truslene på næringsdrikker og sonde er frempå alle døgnets timer. Derfor har jeg ikke vært der i går eller i dag, og jeg vil virkelig ikke tilbake dit. Det er et frivillig opplegg.. Jeg gav det en sjanse – og det var en dag. I utgangspunket så ønsket jeg ikke dette selv, så derfor ble det en såpass kortfattet beslutning. Dramatikk utspant seg her i går, uten at jeg kan utdype det noe mer.

 

Jeg er kanskje litt fanget i anoreksien – noe jeg er klar over. Allikevel så føler jeg at komfort og noe glede må til for at hverdagen skal gå etter planen. Jeg vil nødig ty til feige løsninger!

 

 

 

 

Å gi opp alt!

Mange ganger har jeg tenkt tanken på å gi opp alt. Jeg har vært farlig nær, men jeg har aldri fullført det. Tenkt og følt at alt er nytteløst. At jeg ikke kommer noen vei – noen gang. Det som stopper meg er mamma, pappa og Aleksander. De som betyr mest! Dessuten; Å gi opp vil være å tape. Det å la anoreksien vinne. Hvor stort nederlag er ikke det? Ettersom jeg har en så forferdelig stor viljestyrke og behov for å klare alt, så er det ikke snakk om at jeg taper til fordel for noe som ”egentlig ikke eksisterer”. Av og til er det lettest  å tenke at man helst vil slippe alt. Slippe maset, dette stedet, maten og menneskene. Kun være hos seg selv og ikke tenke på noe annet, eller andre. Ikke la andre få innflytelse. Bare ha kontrollen selv. Det ville selvsagt vært det mest befriende og realistiske. Bestemme hva du skal gjøre, hvor du skal, hva du skal spise og hvem du vil være med. Hvor lang dagens joggetur blir eller hvor man skal dra på ferie. Åh. En gang var disse tankene realitet. Jeg kan bare ikke huske hvor langt tilbake i tid. Hvor lenge siden det var Madelén som bestemte og tenkte uten noen som helst ”et par meter ekstra”, ”noen kalorier mindre”, osv. Det å gjøre ting fordi man vil. Ikke fordi man blir styrt utifra hva som virker best inn på kroppen. Det er et sånt liv jeg må ende opp med. Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen – men en gang. En gang i fremtiden! Håp og tro. Vil da lykken komme til slutt?

 

Jeg tror en viktig ting er å ta tiden til hjelp. Ikke forhaste seg. Ikke føle seg svak selv om det tar lang lang tid. Være forberedt. Heller oppnå et positivt resultat enn å slite med et halvbra resultat lenge. Jeg ser viktigheten av det. Tiden er min hjelper på veien. Den skal hjelpe meg, og sammen skal vi greie å bekjempe sykdommen!

 

 

 

Jålet seg opp litt!

I dag er det tid for SPIS. Jeg har lovt å gi det en sjanse, så får vi se når dagen er omme – om det blir noe mer. Jeg har i allefall en positiv instilling, og det vet jeg er viktig! Jeg vil nok bli veldig skuffet om ting ikke innfrir til forventningene, så jeg har prøvd å dempe dem et hakk. Jeg både gruer og gleder meg – på samme tid. Veldig blandede følelser!

 

 

 

SPIS-enheten i morgen!

I slutten av Desember ble jeg henvist til noe som kalles SPIS. Det er en slags dagbehandling der man skal spise måltider, delta i samtalegrupper og gjøre diverse aktiviteter. Det er pasienter mellom 18 og 40 der, og alle har de samme problemene; anoreksi og bulimi. Et slikt sted er mye mer sosialt. Slik dagene er her på post 3 så blir omtrentlig kun å vente på neste måltid. Man er kun overlatt til et kryssordblad, strikketøy, PC, tv eller mobil. Det å spise sammen med en pleier som glor deg opp i trynet og forfølger hver eneste smule man tar i munnen. Hver eneste teskje med yoghurt, og hver eneste dråpe jus. Av og til spiser de samtidig, men ikke alltid. Da er man nærmest på utstilling. Jeg har alltid hatet å spise når andre ser på. I forrige uke ble det besluttet at søknaden min på SPIS er innvilget. Det er mange måneders ventetid, så jeg har vært heldig. Jeg begynner allerede i morgen til lunsj. Det skal bli så fint med en annen tilværelse. Uansett hvor ille det virker, og hvor mye som vil kreves av meg – er det forsøket verdt. Det blir et sted der 7 andre + 2 pleiere spiser samtidig. Der vi kan få snakket ut og fokusert på alt annet enn sykdom. Jentene virker alt annet enn syke, og jeg tror jeg nok kan skaffe meg mange hyggelige samtalepartnere. I allefall ut i fra det førsteinntrykket som jeg fikk av dem. Dessuten er det veldig fine tilværelser der oppe. Mange ulike rom, og en koselig sofasittegruppe med tv og diverse. Det vil føles mer normalt med en slik overgang. For når jeg er ferdig her på post 3, så er det mulig jeg skal fortsette der. Vi får se. Jeg er ikke veldig happy for at de er så firkantet og presser meg til å svelge ned mat jeg aldri overhodet har likt. ”Mat er medisin”! Ikke får jeg velge selv, én gang. Jeg forstår det absolutt ikke. Er ikke meningen at jeg skal få et normalt forhold til mat? Det er jo bare dumt å bli redd for den på nytt. Det er i allefall min oppriktige mening. For per dags dato så tygger jeg ikke. Jeg bare svelger – uten å kjenne noe smak omtrent. Da blir det jo ikke for Madelén sin skyld. Da blir det bare på grunn av tvangen. Fullfører jeg ikke – er det næringsdrikk. Tar jeg ikke den, blir det sonde. Det er lite nødvendig å gjøre sykehusoppholdet så dramatisk. Derfor har jeg tatt styrken i meg til å bare presse det ned, også er jeg ferdig med det. Det blir som en tålmodighetstest. Hvor lenge klarer hode og kropp å holde ut? Til Fredag er det gått to måneder…

 

 

 

Når uroen melder seg!

Jeg skal absolutt ikke legge skjul på at det er vanskelig. At ting går tungt, og at jeg føler meg konstant lei. Verst er det i hviletiden rett etter måltidet. Mamma slo til – og gjorde et fantastisk tiltak. Hun kjøpte en Cuddlebug til meg. Istedenfor å rive og klore ved uroligheter, så klemmer jeg hardt og godt i puten min. Det blir en slags form for terapi. Jeg merker at jeg blir mye mer rolig og avslappet. At kroppen får helt andre tanker, eller at hodet blir tømt og alt det vonde farer ut. At fokuset går ann å værre rettet mot fremtiden og det positive. Det skal jo bli reellt.

 

 

For stolt!

Det var mange harde samtaler på BUPA. Ofte snakk om innleggelse. Frivillighet og medisinsk. Jeg takket nei alle gangene. Staheten min dro seg så langt at jeg til slutt ble tvangsplassert her. Når jeg tenker tilbake på det, så var jeg forferdelig dum. En frivillig plass kunne gitt meg mer frihet, og jeg ville fått et forkortet opphold. Hva eller hvorfor jeg ikke tok til fornuften, kan ingen vite. Jeg er for stolt. For stolt til å ta i mot hjelp. For stolt til å være avhengig av andre. For stolt til å innrømme noe som helst..Kanskje det ikke alltid er så positivt… ? En ting er sikkerrt; nå som jeg får hjelp kan de rundt meg føle mer trygghet. Det var ikke noe særlig med den pipestilken som løp rundt på Nordbysenteret tidlig i November måned. Folk glodde, og så meget usikre ut. Kanskje jeg bare kan forstå at den tiden ikke hadde noe positivt å komme med? At den tiden kunne ødelagt alt jeg har bygget opp gjennom hele mitt attenårige liv. Kanskje jeg vil se det en dag. Føle, ane, kjenne og vite.