Fordi jeg har lyst!

Jeg er heldig fordi jeg har muligheter. Fordi jeg kan være til nytte. Jeg må ingenting. Jeg må ikke sette en agenda. Jeg må ikke følge en plan. Jeg må ikke nå målene mine. Men; jeg vil. Jeg vil så mye. Jeg vil ha en plan. Jeg vil ha rutiner, og jeg vil nå målene mine. Jeg er bestemt, disiplinert og klar på hva som betyr noe for meg. Hva jeg har bestemt meg for, og hva jeg akter å utrette. Jeg kan. Jeg vil. Jeg skal. Så enkelt. Må er et nei-ord. Et skikkelig neiord. I mine øyne gjør jeg ingenting fordi noen bestemmer at jeg må det. Jeg gjør det kun av, kall det ”egoistiske grunner” – for meg selv. Det er faktisk slik en må opptre som menneske. En må pleie seg selv, og ta vare på sine egne verdier. Nettopp fordi de betyr noe. Ikke bare noe, men mye. Masse. Det er så altfor fort gjort å glemme bort en selv oppi hverdagens styr. Det vet jeg alt om, og… Endelig. Endelig vet jeg å verdsette Madelén.

Det har tatt tid. Masse tid. Jeg har grublet, fundert og tenkt fram og tilbake. Ikke som i ”hva er bra?”, men som i ”hva vil jeg egentlig?” Ja. Det er to vidt forskjellige ting. ”En må satse for å oppnå noe verdifullt, koste hva det koste vil” – slik jeg alltid har sagt. Veien er langt fra tornefri. Det må en forberede seg på. Faktisk har min vei vært så humpete, ujevn og til tider umulig som det går an å få blitt. En periode så jeg ikke et eneste lys en gang, mens nå. Nå sitter jeg her med det grunnleggende av skole i boks, full jobbing, sosial tid og alle verdens muligheter. Hverdagen er ikke lenger tom. Det er så mye mer forutsigbarhet i livet mitt nå. Sett bort fra en ting. Jeg vet jo hva som stanser meg. Stanser meg fra å komme helt dit jeg vil. Det er jo sykdommen. Ingen tvil. Allikevel skal det sies at jeg har fått den mer og mer under kontroll. Jeg gir ikke lenger f og later som jeg er superwoman. Selv om det er lettest skal jeg innrømme. Det er helt fint å være positiv og optimistisk, men det må jo samsvare med alt annet. Virkeligheten rettere sagt. Har jo tross alt en realistisk sans innebygd også. For ja. Formen er fremdeles så fin som den kan være, men det er som sagt ikke fordi jeg tviholder på min psykiske styrke, men kanskje heller fordi jeg velger å prioritere. Prioritere etter fornuft. Hvis alternativene er en kald regnværsgåtur eller en time ekstra søvn, så velger jeg lett sistnevnte. Av vilje. Forbrenningen er dessuten i full aktivitet på jobb, og jeg gidder ikke stresse med noe som gir meg null tilbake. Selv om jeg ikke blir direkte sliten, så vet jeg nemlig hvor fort gjort og ikke minst hvor ille skråstrek unødvendig det er å havne på bunn. Det løpet kjører jeg ikke, for jeg bruker så ekstremt mye krefter på å hente meg inn hvis jeg må. Det har jeg ikke tid til i min ”travle” hverdag der jeg er avhengig av å fungere godt fysisk. Ikke bare fungere, men også være ordentlig til stede og yte mitt beste som selger. Dermed er det også naturlig at energi og kosthold nevnes i samme linje. Kaloriene har jeg frivillig økt en del på – uten at det har gått på bekostning/kompensasjon for noe annet. Ikke som i telling eller protestmessige kostlister, men heller i form av en sunn autopilot og egne vaner. Det er rett og slett noe som betyr mer enn anoreksi. Enkelt og greit. Jeg gjør hva som må til. Faktisk blir jeg ikke lenger uvel eller flau når noen nevner ordet ”spise” i en setning til meg. Nei. Jeg forteller gladelig at jeg har spist før jobb, på jobb og at jeg har spist litt ekstra her og der. Og det gjør jeg (nesten) med stolthet. For det er sant at jeg er stolt over at jeg kan jobbe på Elkjøp og samtidig etablere normale tilpassede vaner – samtidig som jeg kjemper for å bli frisk. Vaner har det også blitt med leggetider, og jeg er på alle måter kommet inn i et mønster der både hode og kropp henger på grep. Nesten. Det går sakte, men det går fremover. Det er det viktigste! 

 

 

 

 

 

Min lidenskap

Jeg jobber så mye jeg kan, og det går fint. Det gjør virkelig det. Jeg stortrives på jobb. Verdens beste jobb. Aldri før har jeg hatt så mye energi, livsglede og ro i sjelen som nå. Ingen alternativ kunne vært bedre nå som vgs er over. Dette er virkelig noe jeg gjør for min egen del – med god samvittighet. Og jeg tør påstå dette gjør meg friskere på alle måter. Så ja, ting går definitivt fint. Måltidene også. Eller altså. Jeg jobber omtrent bare kvelder (med unntak av annenhver Lørdag) og da blir det som så, men altså; jeg følger opplegget mitt. Rutinene er der. Rutinene etableres. Jeg spiser før jeg drar og etter jeg kommer hjem. Jeg er flink til å ta igjen det ”tapte” og henter meg raskt inn hvis nødvendig. Til uken skal jeg nok en gang øke på timeantallet. Da skal jeg forhåpentligvis også benytte spiserommet ettersom jeg får krav på pause. Det er en utfordring når det er såpass lenge siden sist, og det føles på mange måter merkelig og litt for normalt. Jeg, matpakke? Jeg, spise med andre? Men sånn er det. Når jeg er såpass bestemt på å fungere i en normal hverdag, så må også rutinene og gjøremålene bli deretter. Det gjør dessuten at alt føles mye bedre. Formen, humøret, psyken – alt. Sakte men sikkert har det nemlig gått en vei – nemlig oppover. Nettopp fordi jeg fyller dagene med glede. På best tenkelige måte. Jeg merker sakte men sikkert på kroppen hvor mye den venner seg til jobbhverdagen, og hvor mye jeg faktisk rekker i løpet av uken. Samtidig som jeg merker (gleden av) hvor ofte jeg må si nei til ting, fordi jeg faktisk er opptatt. Ikke bare fordi jeg kommer på en dum unnskyldning der og da. Likeså merker jeg hvor mye jeg verdsetter de enkle ting. Bare det å trippe håpefull før jeg åpner kontoen og sjekker mottatt fortjent lønning. Bare den gleden jeg føler når jeg trer inn i min fineste uniform og tar på et strøk lipgloss på leppene. Bare det å kjenne antydning til muskler og sprettrumpe. Bare det å si at jeg tar helg. Bare det å se fram til helgen – ja, det er sånne ting som betyr noe i dagliglivet. Jeg har definitivt funnet en balanse og en greie som fungerer for meg. Der jeg føler jeg får utnyttet mitt potensiale. Der jeg kan smile og le. Der jeg kan være sosial. Der jeg bare kan være meg selv 110%. Evig optimist. En hverdag full av mening med andre ord. Jeg føler meg så respektert og privilegert som har denne muligheten. Kundene, kollegaene, familien min og vennene mine – alle støtter de meg, og gir meg tilbakemeldinger som nok en gang bekrefter at dette er riktig. Riktig fokus. Og om jeg har glemt av herr anoreksi? På ingen måte. Jeg arbeider (nesten) like hardt som selger, som det jeg arbeider for å bli frisk. Svar godt nok? Tror det.

 

 

 

 

 

Kan jeg få en angrepille?

Jeg lever ikke for å spise. Jeg lever ikke for å drikke. MEN. Jeg spiser og drikker for å leve. For å ha energi. For å ha en funksjonell kropp. For å bruke hverdagen. Til det jeg vil. Ikke til å leve i begrensninger. Ikke til å leve i protest, sult – som senere blir til anger. Det vet jeg. Nettopp fordi jeg har kjent på denne angeren de siste årene. Ikke hver dag, men innimellom. Den er der. Noen ganger så sterk at jeg har lyst til å hive i meg alle kalorier jeg finner, sende unnskyldninger til alle og legge meg i senga så jeg ikke forbruker noe. Andre ganger er den minimal og tankene omkring ”det å gjøre noe” er der, men jeg greier ikke. Også har vi det mest vanlige – de gangene angeren er tilstede sånn halvveis. Det er de gangene jeg føler er mest normale. Det er de gangene jeg vil gjøre noe, og faktisk gjør det. Uten at det resulterer i desperate handlinger, gråt og dårlig samvittighet. Jeg handler ikke i straff. Jeg handler ikke i protest. Jeg handler bare etter fornuften og hva som både føles og er mest riktig. Så skal det samtidig sies at jeg er litt dum. Dum som angrer på noe jeg ikke kan noe for. Dum som ofte bebreider meg selv. Alle kan vi gjøre feil. Alle kan vi bli headhuntet av sykdommer. Ingen kunne vel stanse angrepet, og vel. Da må jeg gjøre det beste jeg kan. Ikke som i; ”leve syk til jeg blir 80-90”, men som i; ”motivere meg selv til hverdagskampen, slik at jeg kan bli friskere og blomstre litt mer dag for dag, time for time, minutt for minutt” Madelénreisen vil aldri noen ende ta…