Min lidenskap

Jeg jobber så mye jeg kan, og det går fint. Det gjør virkelig det. Jeg stortrives på jobb. Verdens beste jobb. Aldri før har jeg hatt så mye energi, livsglede og ro i sjelen som nå. Ingen alternativ kunne vært bedre nå som vgs er over. Dette er virkelig noe jeg gjør for min egen del – med god samvittighet. Og jeg tør påstå dette gjør meg friskere på alle måter. Så ja, ting går definitivt fint. Måltidene også. Eller altså. Jeg jobber omtrent bare kvelder (med unntak av annenhver Lørdag) og da blir det som så, men altså; jeg følger opplegget mitt. Rutinene er der. Rutinene etableres. Jeg spiser før jeg drar og etter jeg kommer hjem. Jeg er flink til å ta igjen det ”tapte” og henter meg raskt inn hvis nødvendig. Til uken skal jeg nok en gang øke på timeantallet. Da skal jeg forhåpentligvis også benytte spiserommet ettersom jeg får krav på pause. Det er en utfordring når det er såpass lenge siden sist, og det føles på mange måter merkelig og litt for normalt. Jeg, matpakke? Jeg, spise med andre? Men sånn er det. Når jeg er såpass bestemt på å fungere i en normal hverdag, så må også rutinene og gjøremålene bli deretter. Det gjør dessuten at alt føles mye bedre. Formen, humøret, psyken – alt. Sakte men sikkert har det nemlig gått en vei – nemlig oppover. Nettopp fordi jeg fyller dagene med glede. På best tenkelige måte. Jeg merker sakte men sikkert på kroppen hvor mye den venner seg til jobbhverdagen, og hvor mye jeg faktisk rekker i løpet av uken. Samtidig som jeg merker (gleden av) hvor ofte jeg må si nei til ting, fordi jeg faktisk er opptatt. Ikke bare fordi jeg kommer på en dum unnskyldning der og da. Likeså merker jeg hvor mye jeg verdsetter de enkle ting. Bare det å trippe håpefull før jeg åpner kontoen og sjekker mottatt fortjent lønning. Bare den gleden jeg føler når jeg trer inn i min fineste uniform og tar på et strøk lipgloss på leppene. Bare det å kjenne antydning til muskler og sprettrumpe. Bare det å si at jeg tar helg. Bare det å se fram til helgen – ja, det er sånne ting som betyr noe i dagliglivet. Jeg har definitivt funnet en balanse og en greie som fungerer for meg. Der jeg føler jeg får utnyttet mitt potensiale. Der jeg kan smile og le. Der jeg kan være sosial. Der jeg bare kan være meg selv 110%. Evig optimist. En hverdag full av mening med andre ord. Jeg føler meg så respektert og privilegert som har denne muligheten. Kundene, kollegaene, familien min og vennene mine – alle støtter de meg, og gir meg tilbakemeldinger som nok en gang bekrefter at dette er riktig. Riktig fokus. Og om jeg har glemt av herr anoreksi? På ingen måte. Jeg arbeider (nesten) like hardt som selger, som det jeg arbeider for å bli frisk. Svar godt nok? Tror det.

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg