Jeg er (ny)forelsket!

Jeg har tidlig gitt uttrykk for hvor lidenskapelig opptatt og glad jeg er i skisport, særlig langrenn. Jeg var ikke gamle frøkena da jeg tasset rundt i hagen med langrennskiene på, for ikke å snakke om da jeg begynte å følge med på Dæhlie delta i verdenscupen. Ski har alltid vært forbundet med glede. Vel, nesten. Jeg kan vel ikke akkurat si det var så stor glede å følge med på Kollen fra nett-tv på post 3, og heller ikke gå på skiturer når jeg visste at jeg ikke taklet kulda. Det er mer enn 8 år siden jeg tok Salomonskiene fatt. 8 år. Jeg får vondt inni meg. Tenk at min største glede plutselig kunne forsvinne sånn. Jeg har jo på skisport på tv etter jeg ble utskrevet, og jeg følger jo iherdig med, men…. Det er ikke det samme. Det er ikke det samme som å kjenne frisk luft, skli bortover og nyte skogens ro (pluss melkesyren og blodsmaken). De tre (fem) tingene som jeg savner. Savner med fortiden min. Savner med den jenta jeg var før. Hver vinter gikk jeg ca 8 km på ski etter skolen. Hver dag hele vinteren, så lenge det var snø. Faktisk fikk jeg ny skidress og nye ski like før jeg ble syk. Skiene var kun brukt 2 ganger.

 

Skal jeg godta sykdommen, og late som at alt er bra? Nei. Jeg må leve. Jeg må leve for å bli friskere og tilnærme meg det normale liv. Gi litt f i begrensningene. Til jul ønsket jeg meg skihansker. Hvorfor? Jo, fordi målet mitt kjære venner; denne vinteren skal jeg komme meg ut på ski. I hele Desember og Januar håpet jeg på snø. Ikke slaps som iser på eller regner bort. Dessverre har ingen vinter blitt innfridd, så eneste mulighet for å stå på ski er om vi kjører et stykke. Helst ville jeg bare hatt muligheten til å spenne på meg skiene og traske avgårde fra garasjen, og snu når jeg følte det ble nok. Slik ble det altså ikke, men det gjorde ikke noe. Mamma hadde på forhånd sagt at vi kunne gå så lenge jeg ønsket. Samme hvor lenge, samme hvor langt. Om det var 5 km eller 1 mil spilte ingen rolle. Ingen kunne vite hvor mye krefter og ork jeg hadde til å gå, for det er jo noe ganske annet med powerwalk. Og det er jo noe ganske annet når du har en mor som har lært skøyteteknikk av bordern. Det gir jo en viss forventning til meg også, og jeg vil jo ikke ødelegge. Da vil jeg heller bli hjemme vel vitende om at de andre får en fin tur. Men, de andre ville jo ha meg med. Ikke for å drikke kakao og spise appelsin, men for å gå på ski. I mitt tempo. Jeg er skikkelig takknemlig for at jeg fikk være med. Nettopp fordi denne skituren til Botne gav meg så mye. Nydelig sol(nedgang) og supert føre, og veldig bra smurte ski. Perfekt valentinesgave til meg selv. Jeg kledde meg godt (les; Dæhlie superundertøy, tjukk ullgenser og boblejakke), og frøs på langt nær like mye som jeg hadde trodd. Ble nok heller litt småsvett av alle bakkene.. – altså funket bekledningen ganske bra. Litt på randen til neglspreng, bare. Det skjer alltid. Og jeg velger heller for tynne hansker, så jeg kan bevege hendene, framfor tjukke votter som overhodet ikke egner seg til den slags. Selvfølgelig litt redd for å falle. Målet? Ikke brekke ben. Jeg har jo ikke så mye polstring, akkurat. Derfor valgte jeg heller å sakke ned i bakkene, tross at det er det morsomste. Men, skal ikke klage. Det å gå på ski overskygget alle eventuelle minuser, og vi fikk oss en god runde. Kroppen er som mange vet nedslitt, men den funker. Overraskende bra. Jeg er seig. Altså; jeg merker ikke når jeg blir sliten. Det skal veldig mye til. Mamma trodde vi skulle snu etter typ en halvtime, men i mine tanker var ikke det halvveis en gang…  Aleksander gikk 2 mil for seg selv. Like greit det, med tanke på farten og teknikken hans. Der har jeg helt klart noe å strebe mot!


 

 

Jeg gikk inn med forventinger lik null og skepsis lik tusen, og det tror jeg var lurt. Sitter kun igjen med glede og positivitet. Hadde jeg derimot forventet at alt skulle være så fint og flott, så er det neimen ikke sikkert det hadde vært det. Opplevelser har mye med ens egne forventinger å gjøre. Selvfølgelig er ”første” gangen alltid litt ekstra spesiell, men jeg tviler på det blir med det. Merker allerede nå at jeg har fått tilbake en del av meg selv, og jeg kjenner meg faktisk trigget og ivrig etter enda mer skigåing. Det å bli bitt av basillen er jammen fort gjort når det er noe som var så etterlengtet. Jeg er litt forelsket på ny. Hvem vet. Kanskje blir det noen flere turer?

 

Til hun altfor fine!

Mamma, mamma, du kjære mamma

Min mor, min venninne – kan være det samma

Du er så vakker, så nydelig, så snill

For meg er du verdt alle verdens mill

 

Dine øyne de smiler

Og på dine skuldre så hviler

Alle verdens gode tanker

Som i ditt myke hjerte banker

 

 

 

 

I dag nok en morsdag

Som vi feirer i godt lag

Med kjærlighet og ære

Egenskaper du alltid vil bære

 

For du er jo så fin

Og så innmari genuin

Omsorgsfull og god

Kommer til og med ned i bro

 

 

Nei, du gir aldri opp

Selv om ting ikke er tipp topp

Du betyr alt for meg

Og av hele mitt hjerte elsker jeg deg

 

 

Gratulerer med morsdagen, verdens beste mamma!

 

 

 

Til dere som måtte lure: Jeg er ingen copycat, bare god til å dikte… Den som vil låne noe MÅ spørre (Ref åndsverkloven) 🙂

 

Sammenligning som drivkraft!

Jeg bør ikke sammenligne meg med andre, men jeg gjør det. Og jeg skal fortelle hvorfor, før dere arresterer meg og tenker jeg er selvmotsigende. Jo, fordi. Når jeg ser andre oppnår suksess, blir jeg også sulten på nettopp suksess. Denne sulten driver meg til å bli en bedre versjon av meg selv. Alle sier at man ikke skal sammenligne seg med andre. Her tenker jeg det finnes to sider av samme sak. Først og fremst er det forskjell på det uoppnåelige og det oppnåelige, og for det andre kommer det an på hva slags fokus man har. Er det tvangspreget, usunt og fanatisk- eller er det motiverende, optimistisk og målrettet? Kjenn etter. Du er nok enig at det er to ganske tydelige motpoler. Og i min verden; en side som forer anoreksien og en side som forer Madelén. Hele veien har jeg vært utsatt for påvirkninger, og jeg har sugd til meg det meste som en kjøleskapsmagnet. På godt og ondt. Godt, fordi jeg har brukt motivasjonen og ”sulten” til å komme videre, samt blitt styrket ut av en annen verden. Ondt, fordi jeg har grått timevis over speilbildet mitt, selvskadet kroppen min og forsøkt ta mitt eget liv. Tre ganger. ”Ikke tynn nok, ikke fin nok, ikke bra nok.”

 

Noen ganger ser jeg mennesker jeg skulle ønske jeg så ut som, eller mennesker som presterer ting jeg skulle ønske jeg klarte. Noen ganger møter jeg personer jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av personligheten eller evnene til. ”Da ville jeg blitt fornøyd”, tenker jeg. Går det på selvfølelsen løs er det ikke bra, og det er jeg fullt klar over. Jeg vet at jeg ikke er 180 høy eller kan løpe fortest i verden. Det er bare ikke mulig for mitt vedkommende, samme hvor mange operasjoner jeg tar, eller hvor hardt jeg trener. Kanskje kunne jeg blitt høyere om jeg ikke ble syk (slik legen sa), også var jeg jo like rask som gutta på 60 meter, men der stopper det. Jeg vet også at jeg ikke er den mest bereiste, raskeste på ski, eller ettertraktede forsvarsadvokaten, men det betyr ikke at de tre tingene ikke er mulig. Det er der skillet går. Umulig vs mulig. Sammenligner jeg meg med det som er innenfor min rekkevidde så vet jeg at jeg har en sjanse, i motsetning til når jeg streber etter det som aldri vil bli en realitet. Da heter det ikke drømmer – ikke engang perfeksjon. Fordi drømmer ligger innenfor vår natur (om vi kjemper hardt nok for dem), og perfeksjon handler om å realisere seg selv 100%. Med slike tanker prøver i alle fall jeg å snu tankegangen, og heller fokusere på det som eksisterer og kan eksistere, fremfor det som ikke eksisterer og aldri kan eller vil eksistere.

 

Nå hoppet jeg litt av, men poenget er egentlig det samme omkring sammenligning – som for øvrig har fått et dårlig rykte på seg. Vi skal jo på død og liv ikke sammenligne oss, da det bidrar til depresjoner og gudene vet hva. Ja, det er jo klart at om man hele tiden sammenligner seg med hun som er høyere, tynnere, raskere og bedre på skolen, så vil man hele tiden føle en lengsel etter noe. Man vil heller ikke føle seg god nok. Men, så er det dette jeg sier da; sammenligne seg med noe som gjør at en selv føler en kan ta ut sitt eget potensiale. Kanskje vil du bli flinkere til å ta knebøy? Kanskje vil du bli flinkere til å lytte? Kanskje vil du bli flinkere til å sminke deg, eller flinkere til å gjøre noe ut av håret ditt? Eller, kanskje bli bedre til å løse differensiallikninger? Det har veldig mye å si hva på hvilke områder vi sammenligner oss. Utseendet er trolig den tøffeste, og da også den mest utsatte biten. Nettopp fordi det er vanskelig å endre på et utseende uten å ty til drastiske grep, og uten at man har garanti på å bli fornøyd. Det er enklere å gjøre noe med de ting som forbedrer en som menneske. Enten det er snakk om egenskaper eller mestringer. Alt teller.

 

Det gjelder bare å vite hvor man skal lete, og hvor man skal ta grep. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært mer misfornøyd med kroppen min enn da jeg var på mitt tynneste, og jeg har heller aldri vært mer misfornøyd med meg selv enn da jeg fikk 6- på matteprøven. Fordi det fantes noen som var tynnere, og fordi noen i klassen fikk bedre karakter. Å være best har for meg lenge vært altoppslukende. Det er den siste tiden det har hendt noe med meg. Jeg er fremdeles gira på å være best, men kun på de arenaer der jeg kan være best. Det er en forskjell. Som jeg sa; jeg kan aldri bli verdens beste løper, og det er greit. Det er mye jeg kan bli istedenfor – og jeg har ikke utviklet og realisert meg halvveis en gang!

 

 

I mitt hode er det en linje. En linje som skiller det umulige fra det mulige, avspeilingen (øverst) fra virkelighet (nederst) Og den siden jeg skal holde meg på er den mulige siden!

 

 

Positivt overrasket!

Dette innlegget startet jeg såvidt på her om dagen, men av manko på hva jeg skulle skrive overtok Augustin den kvelden. Vel, bedre sent enn aldri. 

 

Jeg var på Karrieresenteret i Tønsberg tidligere denne uken. Nå som jeg er ferdig med vgs kan jeg jo ikke gå tilbake til rådgiver der akkurat. Og siden møtet med Sonans i Drammen skar seg på grunn av en kjedekollisjon (som vi var 10 minutter unna – wake up call!) så var det veldig ålreit å finne noe i nærheten. Så, hva skal jeg si? Møtet var både oppklarende og forvirrende på samme tid. Jeg fikk veldig mye å tenke på, og det er ikke til å stikke under en stol at hodet mitt har vært et lite kaos de siste dagene. Jeg presenterte meg pent og pyntelig, og forklarte om planene mine. Jeg så han ble overrasket. En med anoreksi skal studere rettsvitenskap? Han gjorde det raskt klinkende klart at sammen med medisin er det noe av det vanskeligste å komme inn på. Han nevnte også dette med plan B og C. Ja, for man kan alltids jobbe med jus på et lavere nivå – i et departement. Ja, til og med nav nevnte han. Eller man kan jo vurdere et annet yrke. Et lite øyeblikk visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Mitt eneste mål med fremtiden er å utdanne meg til forsvarsadvokat. For meg er det et like stort ønske som det for andre kan være å få barn. Altså. Dette bestemte jeg da jeg var syv år. Det finnes ingen andre alternativ. Min plan B innebærer å ta første året privat, eller kanskje begynne på en treårig bachelor. Min plan C innebærer å ta opp en eksamen, kanskje et fag. Sistnevnte blir i så fall veldig veldig pirk pirk. Et lite sekund vurderte jeg dessuten folkehøgskole, mot at mamma ikke fortalte noen det, og at jeg kunne jobbe på Lørdager. Da skulle jeg gladelig troppet opp på Skiringsdal (som blir det nærmeste – Sandefjord) og fått mine to poeng. Etter noen raske søk innså jeg at de poengene var verre å skaffe enn som så. 90% oppmøte, lørdagssamlinger, obligatorisk ditt og datt. Tja. Ikke noe vondt om folkehøgskole, men bare ikke helt hva jeg er ute etter. Og siden jeg også er ekskludert fra militæret får jeg ikke noe ut av det heller. Men så..

 

Så kommer gladnyheten. Det er nemlig en ny verden som åpner seg når man finner ut at snittet er høyere enn antatt, og på grensen til innpass på uio. Jeg hyler inni meg. Spørsmålet er bare hva jeg gjør, og det er et spørsmål ingen vil få svar på før det har gått en stund. Nå må jeg samle meg og finne ut hva jeg vil fokusere på. All in på skole eller håpe jeg blir friskere? Velger jeg sistnevnte kan jeg alltids ta første året privat før jeg søker master. Vi får se. Men.. Trenger jeg det ekstra året hjemme liksom? Det er jeg usikker på. Ingen tvil om at her blir det fornuft VS vilje – vanskelig vanskelig. 

 

Jeg er ikke akkurat kjent får å følge for å følge fornuften. Haha. Samtidig så tenker jeg at jeg ikke blir friskere av å bo og studere hjemme, og jobbe deltid ved siden av. Som om alt var på stell. Jeg blir friskere av å se at livet mitt former seg  – og på den måten innser at jeg har en grunn til å leve. Brutalt, men sant. Mange synes kanskje jeg griper ting på feil måte. Det synes ikke jeg. Jeg tenker dette er helt rett fokus, selv med tanke på sykdommen. For til syvende og sist vil den ta mindre plass når andre ting overtar. Viktigere ting. Såpass har jeg skjønt. Det som er greia er bare hvordan jeg skal gå fram, og jeg tror at uansett hvordan jeg tar fatt på denne veien så vil det være av hensyn til meg selv. Kort og greit!

 

Hvorfor jeg ikke kan være vegetarianer?

Her om dagen åpnet jeg mailen. Det er ingen hemmelighet at dette med vegetar er et hett tema, og noe som stadig er oppe til debatt. Det er bare det at denne tematikken er enklere å uttale seg om, enn å gjennomføre for folk fles. Også for min del. Jeg bryr meg jo om miljøet, men på grunn av det ene og det andre kan jeg ikke kutte ut kjøtt. Tenker vel også litt det at dyrene er til for at vi mennesker skal leve. Uansett hvor egoistisk det måtte låte. Jeg har full respekt for folk som velger et vegetarkosthold (veganer synes jeg enda er litt ekstremt), og jeg synes det er fantastisk at det finnes folk som klarer å følge opp under en slik livsstil. Men, så tenker jeg en ting? Er folk vegetarianere fordi de vil redde verden, eller er de det fordi de synes at kjøttfrie alternativer smaker godt og gjør bra for kroppen? Helt ærlig tror jeg veldig få kun tenker på å være superhelter. Jeg tror heller det har med vaner, sunnhet og hva man liker å gjøre. Også er det vel de som ikke orker tanken på å spise rudolf eller nasse nøff, og det er greit det og. Med tiden har vi fått motbevist via tv, ukeblader, blogger og medier generelt at et kosthold uten kjøtt er så mye mer enn bare kaninfor og grønne blader. Det er smakfulle supper. Det er innbydende woker. Det er eksperimentelle gryter. Ja, det er til og med varianter av ”taco”, pizza, og også veldig veldig mye mer.  Kun kreativiteten setter grenser. Det handler rett og slett om å sette seg inn i hva slags råvarer man har å gjøre med, og hvordan man skal bearbeide den/de. Nå sier ikke jeg at jeg er vet mye om et slikt kosthold, men jeg vet nok til å skjønne at folk velger det – uten at det er noe fanatisk eller trassent omkring valget. Synes det er mye verre med de som må kjøpe allergivennlige varer kun fordi de tror at det er sunt, og ikke fordi de har intoleranser eller allergier. 

 

Men, så er det dette; kutte ned eller kutte ut? Jeg personlig tenker ikke at folk alltid trenger å kutte ut noe – med mindre de har en gjennomtenkt plan. For; ofte når man kutter ut noe så går man inn i et slags tvungent regime, der det er lett å gå på en smell. Kutter man derimot ned på noe så har man både bidratt til egen helse og miljøet rundt, uten at man fjerner viktige næringsstoffer fra kosten. Og uten at man går rundt med abstinenser og svimmelhet. Kanskje litt overdreven den siste, men; Hva vet jeg? Poenget mitt er uansett; alt er bedre enn ingenting. Det er ingen som er supermennesker, og det er heller ikke meningen!

 

Jeg vurderte en periode å bli vegetarianer (fordi venninnen min forsiktig hintet frampå), men jeg skal fortelle ganske nøyaktig hvorfor det aldri vil bli tilfellet.- og da med tanke på den person jeg var før jeg ble syk. Tre ord; kresen, kresen og kresen. Jeg liker ikke bønner, linser, kikerter eller noen andre belgfrukter, som er typisk for dette kostholdet. Jeg liker heller ikke noe særlig grønnsaker; kun gulrot, sellerirot, brokkoli og purreløk, og er heller ikke spesielt glad i salater. Frukt spiser jeg mye av, men det er kun visse frukter jeg liker; Eple, grapefrukt, ananas, mandarin/appelsin, pære og mango – i den rekkefølgen. Sauser, dressinger, syrnede melkeprodukter, smør og oljer har jeg alltid holdt meg langt unna, med unntak av nøytral olje til steking en gang i tiden. Nøtter er jeg allergisk mot, egg smaker pyton, og ost har aldri helt vært min greie. Kun et ostesmørbrød typ en gang i måneden, et lite lag på lasagnen (som jeg alltid rev av) eller en halv neve i tacolefsa. Jeg foretrekker heller ikke frø. Får jeg brødskiver med frø så får jeg litt klaus. Jeg plukker dem rett og slett ut. Skulle det ha seg slik at jeg mot formodning kjenner at de er i munnen min, så svelger jeg de hele. Rett og slett. Ofte kommer de opp igjen. Har en lukkemuskel som ikke funker helt, et spiserør som er ganske trangt, og vel. Nok info om det.

 

Pappa har tidligere arbeidet på Gilde, og jeg er fra tidligere vant med en eller annen kjøttrik middag, pluss spekeskinke på knekkebrødet til alle de andre måltid utenom. Hver dag. 365 dager i året, minus julaften. Nesten. For meg ville et kosthold som vegetarianer betydd å ekskludere mat. Spaghetti ala capri uten minipølser og kjøttboller, spaghetti bolognese uten kjøttsaus, tacolefse kun med en liten neve ost, ingen pølse i serviett (kun serviett?), kyllingwok med kun brokkoli, gulrot og tomatpuré, kyllingkjøttdeig&pasta uten kyllingkjøttdeig, tørt knekkebrød, osv, osv. Jeg kunne kanskje vært pescetarianer nå (etter jeg ble syk), men det tror jeg ville vært kjedelig i lengden. Dessuten er det vel litt juks å spise fisk når man skal følge et plantebasert kosthold? Men igjen. Et slikt kosthold er ikke for alle, om man tenker 100 prosent gjennomføringsevne. Jeg kan ikke pådra meg mangelsykdommer eller gå ytterligere ned i vekt kun fordi jeg vil være en god samfunnsborger. Jeg er selvfølgelig redd for hjertesykdommer og kreft, men det er ikke grunn nok til å gi opp kjøttet. Det å få i seg jern, b12 og vitaminer er vrient nok med kjøtt, så jeg tror ikke jeg øker vanskelighetsgraden der. Dessuten er det ikke det samme hvor mineralene kommer fra. Kroppen tar enklere opp jern fra kjøtt, enn hva den gjør fra for eksempel korn, da korn krever bløtleggingsprosesser. Noe også nøtter og gryn gjør. Og det hadde jeg gjort om jeg kunne/ville, men enn så lenge er det kun havregrøt jeg brenner for, og da blir det litt ensformig i lengden man kan si. Dessuten lager den seg fint i mikroen. Null stress.

 

Men. En ting skal sies. Tross at jeg er glad i kjøttmat (rent eller bearbeidet) så spiser jeg det ikke lenger 6-7 dager i uken. Slik ble det bare etter sykdommen slo inn. Noe med den ubehagelige mettheten som gjør at jeg umiddelbart føler meg tung og sliten. Dette gjør til at jeg spiser fisk – mye mer enn før jeg ble syk (for før jeg ble syk likte jeg ikke fisk) Hvis vi unnlater å telle med min store kjærlighet, Vesterålens fiskeboller. Ikke at fisk (foruten om fiskekaker) i seg selv er sånn wow-godt, men jeg merker kroppen bearbeider det på en helt annen måte. Akkurat som at jeg føler meg freshere. Tenker dessuten litt omega-3 fettsyrer er gull, ettersom fettinntaket er langt under der det skal være. Altså har jeg gjort en vegetarisk endring (litt ufrivillig) – noe jeg tenker er bra. Og selv om jeg sa fisk er litt juks, så tenker jeg at det er eneste mulighet for meg til å innta proteiner den dagen/de dagene jeg ikke spiser kjøtt. Og tro meg; det trengs. Misforstå meg rett. Jeg får jo i meg proteiner. Det er bare det at det ikke er jublende mye av disse makroene i mitt ensidige kosthold. En proteinbar, et par yoghurter og litt soyamelk daglig hjelper, men utgjør i totalen ikke nok. Og alt som ikke er nok funker ikke for en med min helsetilstand. Skjelettet og musklene er jo allerede nedbrutt, neglene flisete og håret tynnslitt. Organene funker halvveis og elektrolyttene lever sin egen verden. Alt dette på grunn av mankoer opp gjennom, og når jeg allerede har køddet til helsen min så mye så sier det seg selv at et grønt kosthold umulig kan passe inn. Det er ikke min gyldne middelvei. På den er det nemlig snakk om å legge til matvarer fremfor å å fjerne dem. Å fjerne matvarer får meg nemlig til å fremstå sykere og langt mer angstfull (og kresen) enn jeg allerede er. 

 

 

Og så, en liten gladmelding mens jeg sitter her og skriver (Ikke blogg, altså): Heldigvis kan jeg si at det helsemessig går rett vei. På legekontoret her forleden ville ikke legen ta blodprøver av meg, fordi de var så fine. Fine som i ”fine til en normal frisk person”. Ikke en eneste ulumskhet. Sist de var slik er over 8 år siden. Altså ville han ikke drepe denne gleden. Om dette var et engangstilfelle, eller et tegn på at kroppen er i ferd med å få det bedre, vet jeg ikke. Jeg tror ikke det er noe å rope hurra for enda, men øyner et lite håp på sistnevnte. Har jobbet knallhardt, og ønsker så gjerne se endringene på ekte, og det snart!