Plager meg ikke lenger

Sannheten er at jeg ikke har veid så mye jeg veier nå på over syv år (tross at jeg enda er undervektig), og sannheten er at jeg er sinnsykt stolt og lykkelig over det. Faktisk har jeg ikke gjort noe spesielt for å gå opp i vekt. Jeg har bare seilt min egen sjø og latt hverdagen gå sin gang som det så pent heter – med noen små grep her og der. Mamma og pappa har kjempet nok med meg både før, under og like etter innleggelsen. Deres krefter er så tynnslitte at de heller har fungert som mitt støtteapparat – og kun det. Ingen mas og kjas, krangling og fighting, frustrasjon og irritasjon. Dermed har det vært opp til meg de fem siste årene, noe som åpenbart og ganske overraskende har fungert. Hvem hadde trodd? Takk og pris får jeg vel nesten si. Jeg kan jo ikke være avhengig av andre om jeg skal leve slik jeg vil. Så ja. Jeg nærmer meg det magiske attentallet – uten tvil. Bittelitt over der jeg var før anoreksien har jeg satt grensen. Enda er det noen kilo dit, men ikke så altfor mange. Langt færre enn jeg trodde, faktisk. Sykt.

 

Nå er det ikke sagt at jeg er frisk når jeg oppnår en normal vekt, og det vet jeg godt. Samtidig vet jeg at jeg vil fungere enda bedre på en helsemessig fornuftig vekt kontra en slik undervekt som jeg har hatt i mange år. Som jeg nå nærmer meg bort fra. Selvfølgelig er det bra, men jeg lyver hvis jeg sier at det hele er easy peasy. Nettopp fordi jeg dårlig liker alt jeg må gjennomgå, og især den kroppen jeg er i ferd med å få. Det er bare sånn, og det får være greit. Det er ikke noe mål for meg å bli glad i maten eller kroppen. For meg er fokuset nok (og variert) næring, og en kropp som fungerer, ikke knekker eller som tar skade av undervekten. Jeg bryr meg ikke om rumpen nå har fått polstring og er god å sitte på, om ryggen er mer tildekket, om manken på hodet er tykkere eller om mellomrommet mellom lårene er mindre. Jeg bryr meg virkelig ikke. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og at jeg er rustet nok til å møte den. 

 

Jo visst er jeg sterk. Jeg er sterkere enn noensinne, og det føles rart. Plutselig overser jeg anoreksien, vekttallet og alt det som før var vanskelig (maten jobber jeg med). Jeg er ikke lenger redd. Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet. Jeg er ikke lenger deprimert (som jeg skrev om for noen innlegg tilbake) Hva har skjedd? Livet, mine venner. Livet mitt har begynt å forme seg og fått en så stor mening at ingenting betyr mer. Jeg har omsider nådd en så stor motivasjon at jeg har vanskelig for å adlyde noe annet. Ofre, er kanskje en bedre ordbruk. ”Jeg har ikke noe mer å ofre!” Og jeg sier dere enda en ting; å skrive om vekt her er for meg helt pyton. Med stor P. Jeg har prøvd å unngå slike innlegg så godt det lar seg gjøre i lange lange tider. Allikevel så presterer jeg å publisere dette… Ergo må det være et eller annet i meg som gjør at jeg til slutt vil gå seirende ut av dette her. Pappa har hele tiden sagt at den staheten som gjorde meg syk også vil gjøre meg frisk. Jeg tror oddsen er på hans side!

#Følelsesløs

Jeg gikk fra å være hun som ikke gråt over en dyp kuttskade i barnehagen til å gråte over at mobilen hadde forsvunnet for et lite øyeblikk. Jeg gikk fra å være beinhard i alle situasjoner til å gråte hvis folk ikke var effektive nok. Og da snakker vi om noe så enkelt som at mamma ikke var klar til å gå tur på sekundet, og feks måtte ha seg et glass vann først. Ingen tvil om at følelseregisteret mitt har nådd nye høyder. Å ha følelser er vel og bra, og særlig pappa var veldig opptatt av dette. At jeg skulle bli mer følsom. Finne tilbake til noe jeg aldri hadde eid. Omtrent. Når blir det for mye, og når blir det for lite? Det er her problemet lå. Jeg skulle bli glad i meg selv, uten å bli egoistisk. Jeg skulle bli glad i andre, uten at det gikk på bekostning av meg selv. Jeg skulle gråte, uten å bli deprimert. Jeg skulle vise sinne, uten å ty til vold. Rett og slett; te meg normalt.

 

I mange år har jeg jobbet med å lete etter følelsene – noe som har innebåret blod, svette og tårer. Fordi jeg har selvskadet meg selv. Jeg har overtrent, og jeg har lidd av en alvorlig depresjon. Aldri før har jeg kommet såpass tett innpå meg selv, og aldri før har jeg vært så redd. Fordi det har vært uvant. Fordi det har vært nytt. Fordi det har vært skremmende. Følelser er skummelt. Uansett hvor menneskelig det er. Særlig fordi jeg har følt på ting jeg aldri har følt på tidligere. Jeg har merket at ting har skjedd med meg – uten å kunne gi noen god forklaring på hvorfor. Om jeg har blitt glad i meg selv? Nei. Om jeg har blitt tryggere på meg selv? Ja. Jeg har i utgangspunktet alltid vært trygg på meg selv om min egne person. Jeg har visst hva jeg vil, og jeg har stått for det jeg har ment og trodd på – så å si aldri latt meg overbevise. Heller vært den som har overbevist andre. Å skille seg ut har på en måte alltid vært min greie. Helt fra jeg var liten. Det finnes det utallige eksempler på. Alt fra å invitere kun gutter i bursdagen min til å møte opp i gymtimen i rosa fra topp til tå. Jeg har sjelden valgt det trygge i den hensikt at det var trygt. Jeg har i stedet påtatt meg en masse nye oppgaver og utfordringer jeg i mitt hode visste var umulige, men som jeg allikevel skulle realisere. Hvordan? Ved min indre styrke. Hvorfor? Fordi jeg hadde så sterk tro på meg selv. ”Det umulige er mulig – alltid” Altså var det ikke noe spørsmål.

 

På veien har jeg ikke bare blitt tryggere på den jeg var, men også på en person til. En person jeg ikke visste fantes. En del som bare lå latent inni meg. I dvale på en måte. Som jeg har oversett. En emosjonell side. Jeg har altså blitt tryggere på den emosjonelle Madelén. Hun som viser og kjenner på følelser. Hun jeg har enset hele veien, men allikevel ikke turt å erkjenne. Samvittigheten som før var i mindretall er nå på linje med magefølelsen. Den handlemåten jeg så å si har basert hele mitt liv på og som alltid har vært det fremtredende hos meg. Også er den plutselig ikke det mer. Magefølelsen har fått en ny duellant. Det skremmer meg. Jeg hater å føle meg sårbar, og jeg hater at jeg i noen tilfeller føler så synd på noe eller noen (inkl meg selv) at jeg lar fornuftens stemme overgå vilje og lyst. (Jepp, noen studerer filosofi!) For dette er ikke den samvittigheten jeg hadde før. Denne stikker bare så mye dypere, og er såpass altoppslukende at jeg til tider føler meg utkonkurrert. Dessuten hjelper det ikke å være snill som et lam hvis man ikke klarer å gjenkjenne godheten, eller forstå vitsen med å oppføre seg slik.

 

Man skulle tro at jeg var en mester i å vise følelser etter alt jeg har gjennomgått, men den gang ei. Jeg er ikke det. Ja, jeg er flink til å vise følelser ovenfor meg selv – og handle slik at det føles godt, trygt og etisk riktig. Verre er det ovenfor andre. Som jeg sa har samvittigheten blitt veldig avgjørende, og den slår inn når jeg minst venter det. Før jeg rekker å tenke. Det er dette som gjør at følelsene blir så vanskelige. Kanskje har jeg fokusert for mye på meg selv, og dermed glemt alle andre bort litt? Pappa bemerket her forleden at jeg sliter med å vise følelser til de rundt meg. Familien i størst grad. Alt jeg reagerte med var en hånlig standup-latter. Og deretter begynte jeg å nynne på sangen ”følelsesløs” – og latet som jeg godtok det. Men sannheten var; Jeg forstod ikke hva han mente. For…. Jeg sier jo at jeg er glad i folk. Jeg takker jo. Jeg smiler jo. Jeg viser følelser i aller høyeste grad. Men så begynte jeg å tenke. Hvordan viser jeg disse følelsene (meg selv eller på kommando), og hva vil jeg med dem? Er det for å oppnå noe? Tja. Av og til. Men da bruker jeg vel heller min eksepsjonelt gode overtalelsesteknikk fremfor dådyrøyne og bjørneklemmer. Så hva da? Hvorfor viser jeg følelser? Er det fordi jeg genuint mener det? Selvfølgelig er det det. Problemet er bare at jeg ikke forstår det ordentlig. Jeg tar det for gitt at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg er så vant til at de er der for meg at jeg ikke tenker over det, eller legger en ekstra innsats i å vise hvor mye det betyr for meg. Ergo uttrykket følelsesløs. Dumt, eller dårlig? Jeg vet ikke. At jeg er følelsesløs gjør meg ikke noe sånn egentlig, men det gjør noe å høre det fra andre. Det setter inn en drivkraft og trigger i meg som gjør at vil motbevise påstanden. 110%.

 

Mange handler før de tenker, og mener det er en god greie. Jeg tror det er motsatt. Jeg tror det er viktig å tenke gjennom hva man gjør og hvorfor man gjør det før man gjør det. Og da mener jeg dagligdagse situasjoner (akutte tilfeller gjelder autopilot). Jeg innser at jeg har en jobb å gjøre. Jeg har blitt altfor flink til å ignorere tankene, fordi jeg er lei av den tankekverningen med funderinger og grubling – irritasjon og frustrasjon. Det er på tide å gå inn i seg selv på nytt, og hente fram den personen som bryr seg. Hun som kjenner det boble når hun forteller noen at hun er glad i dem, og motsatt. Hun som blir lykkelig når hun får en klem, og hun som smiler bredt kun fordi andre har oppnådd noe bra eller noe stort. Selvfølgelig har jeg funnet fram til en fin person – det tør jeg påstå. Saken er bare den at jeg har lagt fokuset litt mer på meg selv enn hva jeg burde ha gjort. Egoistisk, uten å være egoistisk. Jeg må gå tilbake noe skritt og plukke opp det jeg har mistet på veien. Denne medfølelsen, kjærligheten, tilliten og lengselen på godt norsk. Først da begynner jeg å nærme meg noe. Noe jeg kan tro på. Noe jeg kan leve med. Og sist men ikke minst; noe som gjør meg enda mer unik!

Noe oppgitt frøken…

Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal klare å følge opp forrige innlegg. Etter innlegget jeg publiserte for første gang (om at jeg hadde blitt syk) er det innlegget det mest leste. Det er helt sykt. Jeg har fått så mye kommentarer, så mange mailer og så utrolig mye gode ord. Jeg blir nesten litt stum. Det er helt fantastisk å vite at jeg har så mange som heier med meg, og som ser hvilken fantastisk fremgang jeg har hatt. Ja, for det er den virkelig. Det tør jeg påstå. Det handler ikke om jeg er syk eller frisk – men om hvor langt jeg har kommet på vei mot det friske. Å gi slipp på en sykdom er nemlig ikke gjort over natten. Det tar tid. Masse tid. Samtidig så er det jo slik at anoreksi ikke bekjempes over natten, ei heller er man i mål når sykdommen anses som ”bekjempet”. Man vil alltid ha et snev av den. Rart det der. På en annen side ville det kanskje vært rart om man kom ubemerket ut av det hele, også. Nettopp fordi som menneske så påvirkes man hele tiden. Det sies at vi alle dør som kopier, og det er vel en viss sannhet i det. 100% original kan ingen være. Dessverre.

 

Men, glem ikke; Det er viktig å prøve. Prøve å være seg selv. Finne sin egen person og identitet. Så godt det lar seg gjøre. Og da tenker jeg at en sykdom ikke er noe å være forlegen for. Den er en del av deg. Noe som har formet deg, og som har gjort at du har gått den veien du har gått. Som gjør at ”du har blitt du” Kanskje har du mistet alle kreftene. Kanskje har du funnet tilbake til dem. Tap eller gevinst så er alle hendelser og sansegrunnlag lærdom som alltid vil sitte i oss. På samme måte som den første forelskelsen, billappen, utdannelsen, familieforøkelsen, osv, osv.  Ting man husker. Vi mennesker bærer på mye, og slik skal det være. Å leve er en berg og dalbane fylt med latter, glede, sorg og fortvilelse. Slik er det for alle. Det har ikke noe å si hvor mye man har erfart, men hvordan man har taklet det og kommet seg videre. Og jeg vet. At selv om jeg hater sykdommen min, tviler ved mitt eget selvbilde og føler at jeg ligger langt bakpå med ”livet” – så er det et eller annet nyttig jeg tar med meg i ryggsekken min. Bare tenk hvor sterk jeg har blitt, og bare tenk i hvilken robust tilstand jeg vil møte mitt friske liv!

 

Bare ikke akkurat nå. Nå er tilstanden som så, og jeg er snart tilbake i seng (tulla; er på vei til kino med mamma) Noen ting er virkelig ikke valgfritt, og det var i grunn godt å bli kvitt visdomstann nummer 2. Ekstra kjipt var det at mitt tannlegekontor (som ikke er nevnt ved navn) plutselig meldte avbud få timer før timen i går. Et foretak med flere tannleger må jo kunne klare å finne akseptable løsninger hvis det plutselig oppstår uforutsette hendelser. Det gjør de jo på legesenteret og på sykehusene uten problemer. Er et tannlegekontor så mye mer ekstraordinært? Jeg vet ikke. Uansett ble det det beste å bytte. Jeg jobber tross alt deltid, studerer og har en sykdom på si. Å sette av liksomtid har jeg verken tid eller ork til.

 

Jeg fant heldigvis en ny tannlege som kunne ta tannen rimelig raskt (god service!), og derfor fant timen sted i dag istedenfor. Heldigvis. Jeg er jo som mange vet litt av en planlegger, og når ting ikke går som det skal så går det i ball for meg. Skikkelig ball. Spesielt når jeg ikke har noen back-up-plan i ermet. Jeg hadde holdt av hele uken (erfaring visdomstann i fjor!), og jeg tar aldri fri sånn uten videre. Samtidig så var det viktig for meg å få ut tannen i god tid før eksamen. Særlig fordi det plutselig ble snakk om to tenner, og ikke bare en, slik jeg først trodde. Så. Det positive? Godt at ting gikk sånn noenlunde etter planen. Det eneste jeg nå må gjøre er å beregne litt heleprosess, og håper virkelig ikke maten blir et hinder i så altfor mange dager. Det er det siste jeg orker å tukle med. Også håper jeg at jeg er klar til neste trekk om noen uker. Jeg har jo så mange planer, og det er nok ikke lenge før jeg nå skal ta fatt på det som betyr mest her i verden. Det er en fin motivasjon mens jeg sitter her med ballongkinn, dunkende kjeve og blodspytt i kjeften dopa på smertestillende. Denne gangen var det heldigvis ikke så ille som forrige gang (samt at hun var så tålmodig med meg), for da måtte jeg tross alt operere og skjære ut tannen – en skikkelig omfattende prosess som tok 1 1/2 time. Det gjenstår allikevel å se hva som skjer når dagens bedøvelse går ut. Jeg er ingen reddhare, og har en smerteterskel langt høyere enn gjennomsnittsbefolkningen . Kjenner jeg meg rett så er jeg ”tilbake” rimelig fort. Men…  Fordi jeg stadig får beskjed om at jeg ikke skal rushe alt mulig, så skal jeg ikke på jobb før hevelsen og misfargingen i trynet er borte. Kan jo ikke skremme livet av kundene mine heller!

Madelén Skare Olsen sitt bilde.

Noen ganger velger jeg å skrive A, men ikke B (litt for å skåne meg selv). Like etter jeg begynte med studiene slet jeg lenge med en vond tommel, og etter x antall googlinger var jeg sikker på at det var artrose  (slitasje i rotleddet) Det samme tenkte min lege ettersom jeg har fått påvist osteoporose i så ung alder. La meg bare først si at artrose er reumatisk og noe man bare må lære å leve med. Det kan være smertefullt og det kan være meget plagsomt. I dag kom svar på røntgenbildene, og jeg har ingen tegn til artrose. Nok en tung bør og usikkerhet er løsnet fra skuldrene mine, og jeg kan ikke uttrykke hvor mye det betyr for meg at studiene kan få gå som planlagt. Deilig å ha den bekymringen ute av verden!

 

6 års depresjon er vekk!

I lang tid har jeg snakket om å beseire anoreksien, og vinne tilbake friheten. Jeg har berettet om hvilken daglig kamp jeg utkjemper, og hvor langt jeg har kommet. Og stadig kommer jeg lenger. Siden diagnosen ble satt har mye skjedd, og det er utrolig hvilken ekspedisjon jeg har vært med på. Dog streber jeg fremdeles mot det samme målet. Det er bare det at jeg ikke omtaler dette målet likedan lenger. Jeg har mer eller mindre levd side om side ved min spiseforstyrrelse, og jeg ser ikke lenger på dette som en kamp, men heller en byrde jeg skal bli kvitt. Fordi det er en byrde jeg ikke trenger eller orker å bære videre med meg resten av livet. For første gang på lenge har jeg nøytralisert meg litt og lagt raseri, redsel, angst og fortvilelse til side. Jeg tror på mange måter jeg har latt det sterke følelsesregisteret mitt hindre meg fra å handle riktig. Jeg har blitt så familiær med følelsene at jeg ikke lenger ser behovet eller hva de gir meg. Jeg trenger bare jobbe meg vekk fra dem, og det akter jeg gjøre på en måte som plasserer anoreksien på reservebenken og ikke førersetet. Slik det jo skal være. Helst skal den ikke være på reservebenken heller, og det er her mitt arbeide kommer inn. Mitt arbeide som jeg ikke skal tenke på som arbeide. Jeg skal bare seile min egen sjø, gjøre som jeg tidligere har gjort, og etablere nye og solide retningslinjer for min adferd. I tillegg skal jeg lage gjennomførbare opplegg, og også sette opp delmål og realistiske forventninger mtp hva jeg kan få til. Med litt innvendinger og tips fra mine medsammensvorne, selvsagt.

 

 

Noe har skjedd. Siden Januar 2011 har jeg slitt med den sterkeste graden av depresjon, alvorlige depresjoner, der jeg knapt har orket stå opp på de dager jeg hadde fri. Familien min har sett det, og prøvd muntre meg opp på mange mulige måter. Det var et ork å gjøre ting som var morsomt. Jeg ville bare ikke. Jeg syntes ikke jeg fortjente å ha det gøy. Ikke en gang ville jeg feire bursdagene mine, fordi jeg var helt sønderknust over å bli eldre. Det fristet mer å ligge i senga og sove. Sove bort det vonde. Det som aldri forsvant. Jeg har nådd bunnen så mange ganger. Like tøft hver gang. Depresjoner er virkelig ikke til å spøke med. I følge NHI er hovedsymptomene; depresjonsfølelse, tap av interesser og lyst, redusert energi, økt trøttbarhet, skyldfølelse, dårlig samvittighet, mindreverdighetstanker, selvmordstanker, konsentrasjonsvansker, psykomotoriske vansker (rastløshet bla), søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller vekttap. Og jeg har hatt dem alle – bare på litt forskjellige tidspunkt i sykdomsprosessen. Det jeg kan kjenne meg mest igjen i er dette med tap av interesser, skyldfølelse og mindreverdighetstanker. Som nevnt tidligere har jeg i årevis hatt disse apatiske og likegyldige tankene – som om ingenting har betydd noe. Ting har sjelden gitt meg den gleden jeg hadde håpet på og ønsket. I tillegg har jeg slitt mye med dårlig samvittighet ovenfor familien min og all smerte jeg har påført dem, samtidig som jeg har gått med et enormt hat til meg selv. Et hat så stort at jeg sliter med å finne ord. Jeg har bare kjent meg overflødig, rett og slett. Heldigvis ikke på noe selvmordstankenivå etter utskrivelsen. Det skal nevnes.

Tilbakeblikk permisjon 2011. Her ser man tydelig at jeg ikke hadde det bra. Øynene er sløve, ansiktet/pannen er oppklort, og de dystre tankene min var min bestevenn… Dette bildet synes jeg er mye verre å titte på enn hva sondebildet i sengen er. Nettopp fordi her kan vi virkelig snakke depresjoner!!

 

Gradene av depresjoner er milde, moderate, og alvorlige, og forekomsten av dem har økt – og det vil den fortsette å gjøre med mindre det ikke skjer markante endringer. Jeg personlig tror grunnen til dette er at det stilles så mye krav fra både samfunn, og kanskje spesielt oss selv. Vi er jo våre verste kritikere. Kravene blir flere, og prestasjonsnivået høyere. Vi skal nå målene våre, og vi skal nå dem innen en viss tid. Vi stresser som aldri før, og legger inn så mange gjøremål at det så vidt går rundt. Og i tillegg har vi kanskje mann/dame, barn, hus, annen familie, jobb, osv. Et sted sier det stopp. For veldig mange. Folk flest må gå i mangeårig terapi for å bli kvitt depresjoner. Selv var jeg bestemt på at jeg ikke skulle til noen psykolog. Dette skulle jeg fikse selv. Med store forhåpninger. Og god støtte i familie og venner. Jeg tok lappen. Depresjon fremdeles der. Jeg kjøpte bil. Depresjon fremdeles der. Jeg kom ut i jobb. Depresjon fremdeles der. Jeg fullførte vgs. Depresjon fremdeles der. Som om jeg var dømt til å bli forfulgt av den. Hva skulle jeg gjøre? Jo. Jeg skulle fortsette på veien, men fordi jeg var syk turte jeg ikke. Og da jeg hadde bestemt meg i fjor vinter brakk jeg armen. Depresjonen ble da enda større. Og da armen var frisk hadde jeg blitt avhengig av søvndyssende piller. Depresjonen holdt jeg i sjakk med soving. Nei, det har ikke vært enkelt. Men. Jeg tok meg sammen. Du skal kanskje ikke si til en psykisk person at de bør ta seg sammen, men i denne sammenheng er det den rette strofen å bruke. Jeg sluttet rett og slett og synes synd på meg selv, og begynte å ta tak i livet mitt. Det har aldri vært synd på meg. Jeg kan mestre hva enn jeg vil, og det har null å si når det skjer. Dette med muligheter har for meg blitt portalen til et mye bedre liv. Og i 2017 bestemte jeg meg for å ta fatt på nettopp mulighetene. Selvsagt har skole, jobb og venner vært muligheter, men ikke muligheter som setter krav til meg. Jeg kunne være undervektig da jeg tok lappen, da jeg kjøpte bil og da jeg fullførte vgs. Jeg kan være undervektig i jobben jeg pr dags dato har, men jeg kan ikke være undervektig om jeg skal gå den veien jeg planlegger. Veien videre setter strengere krav. Mye strengere. Og egentlig er det bra – for det trengs.

 

Jeg vet jeg har brukt ordene lykkelig og glad tidligere, men aldri på samme måte som nå. Svaret er enkelt. Jeg har kommet i gang med livet mitt, og jeg ser nå hvordan veien går videre slik at jeg får den framtid jeg har bestemt. Tidligere kunne jeg begynne å gråte av den minste lille ting eller sutre om jeg ikke fikk viljen min. Nå børster jeg bare støvet av skulderen og tenker at livet går videre, og at jeg kommer styrket ut av enhver hendelse. Jeg legger meg i sengen uten tårer, og jeg passerer speilbildet mitt uten tårer. Jeg gråter ikke lenger når jeg leser artikler som kan relatere seg til meg, eller når jeg tenker over hva sykdommen har gjort med meg fysisk. Ei heller over situasjonen jeg er i, hva jeg mangler eller har gått glipp av. Ja, jeg sliter selvfølgelig med å akseptere mitt ytre (og synes absolutt ikke jeg er bra nok eller ser bra nok ut!), MEN det har ingenting med depresjoner å gjøre såfremt det ikke er noe som plager meg mer enn nødvendig. (Før gråt jeg meg i søvn pga dette) Det er vel ingen jenter som aksepterer seg selv helt uansett, så der er jeg absolutt ikke alene. Jeg har på en måte bare innfunnet meg med hvordan jeg ser ut, og hvordan jeg vil se ut uansett om jeg liker det eller ei. Det har jo ikke noe å si. Ja visst er det hardt, ja visst er det tungt, men det er ikke noe jeg depper over. Lenger. Faktisk gleder jeg meg heller over at jeg nå er kommet dit der fremtid og helse betyr mer enn sykdom og et pent utseende. Jeg har omsider oppnådd noe. Noe jeg neppe tror jeg ville oppnådd hos en psykolog til og med. Slik som dette har jeg ikke hatt det på over 6 år.  Jeg har endelig overvunnet depresjonen. Og det – det er jeg forbanna stolt av!

 

Allikevel er det viktig å nevne en ting. Det er lov å ha det tøft og vanskelig, men det er periodevis, og det er menneskelig. Jeg er ikke redd for å kjenne på slike aspekt ved livet, tross at jeg er livredd for å havne i en langvarig depresjon igjen. På en annen side kjenner jeg til symptomene godt, og jeg merker hvis jeg er på ”gal vei”. I tide til å snu. Tror bare det er noe som har skjedd. Folk rundt meg merker det også. Jeg smiler jo. Hele tiden. Og jeg ler. Masse. Det er verdens beste følelse. Denne depresjonen som jeg har levd så lenge trodde jeg var en del av livet mitt, og det at den ikke er der er så uvant at det nesten føles feil. Bare nesten. Og; et problem mindre er et ekstra drivjern. Det kommer godt med!

Kribler litt her og der….

Iiih! Nå skjer det spennende ting, og jeg har så lyst til å røpe alt sammen til dere. Men. Jeg kan ikke. Ikke enda. Alt jeg kan si; Det er hektiske dager og lite tid til overs. Faktisk helt ok. Jeg liker å ha noe å sette fingrene i, og jeg elsker ha mange baller i luften. Det kan aldri bli mange nok. Med mindre det overtar for elementære ting som spising, jobbing, soving og gåturer. Da lover jeg roe ned. Jeg har jo ikke tenkt gå på den samme blemmen som sist gang. Er det noen som ikke har fått med seg hvordan det endte? La oss bare si; ”Den verste tiden er den man tilbringer på psykiatrisk” Never again. Heldigvis gjort meg noen erfaringer siden den gang, og det skal ekstremt mye til for å knekke den sterke jenta her. Samtidig er det viktig å si at jeg har hatt de forutsetninger og gode rammer rundt meg for at dette (tiden etter utskrivelsen) skulle gå bra, og jeg takker særlig mine to fantastiske foreldre og eneste lillebror for hjelp, støtte og uendelig mye kjærlighet.

 

”Det har ikke noe å si hvordan du hopper, men hvordan du lander” (Madelén Skare Olsen, Mars 2017) Det er i alle fall første gang jeg hører uttrykket. Det falt plutselig inn i hodet mitt en dag jeg satt og tenkte. Tenkte over dette livet her og nå, og fremtiden der borte. Over hvordan jeg satser, og hvordan jeg kommer dit jeg vil. Og ikke minst; hvem jeg har i ryggen. Uten familien er jeg ingenting. Ingenting. Jeg kunne aldri kommet styrket ut av dette hvis de så på meg som hun syke. I deres øyne er jeg den jeg alltid har vært, og de er både håpefulle og tålmodige omkring personen som skal vende tilbake. Da mener jeg den forbedrede versjonen av meg. Fortid er nemlig fortid. Madelén før sykdommen vil aldri bli Madelén etter sykdommen. Hun vil ikke fordunste eller råtne bort – bare vokse seg fram og utspringe til en mye vakrere rose. Kanskje får hun selv øye på den en vakker dag?

 

 

Ja, det stemmer at jeg la ut et innlegg sent Lørdag/natt til Søndag, og at det ble slettet. Litt dårlig research og en veldig oppmerksom og ikke minst snill venninne jeg har å takke for det!