Når en er bedre enn to!

”To steg fram – og ett tilbake” Med tiden har jeg vent meg til dette. Uansett hvor mye arbeid jeg legger inn så er det alltid noe som gjør at ting ikke går komplett. Det er alltid et men, hvis eller dersom som stanser meg. To komplette steg. Hva er vel det? Jeg kommer meg kun et steg videre uansett. Jeg kan selvsagt jukse så mye jeg vil eller ta snarveier, og det fungerer der og da. Det lover jeg. Så var det dette med langsiktig tenking, da. Hva fungerer i lengden? Hva er bra for meg? Skal jeg juble når jeg trår to skritt om gangen, eller skal jeg være tilfreds med det ene trygge steget? Jeg velger sistnevnte. Det tar kanskje lenger tid, men jammen meg er den verdt det til slutt!

 

 

 

 

 

  

Er du irritert nå?

Jeg har alltid vært en meget sta, stresset og utålmodig frøken. Helst skal ting skje når det passer meg, og helst skal det skje slik jeg forventer at de skjer. Jeg kan ikke akkurat si at disse ”egenskapene” har blitt positivt styrket med årene. Etter jeg ble syk har solstrålehumøret gått i berg og dalbane, og tålmodigheten har oftest vært lik null. Blir jeg først sint, så er jeg langsint, og mister jeg først tålmodigheten så tar det tid før bena igjen er plantet på jorden. Bedre blir det ikke hvis jeg utsettes eller utsetter meg selv for disse irritasjonsmomentene;

 

* Når noen som er sykere enn meg leker overlege ved at de tror de vet hva som er best for meg. Sykt provoserende og nedverdigende!

* Når noen stiller spørsmål som de ikke behøver svar på.

* Når jeg føler meg feit i alt jeg tar på, og må bruke evigheter for å finne et ok antrekk.

* Når jeg ikke får sove, fordi jeg har haugevis av tanker i hodet. (Ofte ideer til blogginnlegg)

* Når jeg bare MÅ stå opp om natten (oftest fordi jeg har drukket for mye på kvelden), men egentlig ikke orker.

* Når knoklene ”knekkes tilbake” av seg selv, fordi jeg har glemt (ikke giddet) å tøye tidligere på dagen.

* Når teen er varm, men rekker å bli kald i minuttene fra pc’en starter til jeg har noe å se på.

* Når jeg brenner lompene mine. (Skjer 90% av gangene)

* Når andre legger igjen mat bevisst eller ubevisst. (Hvorfor ikke bare ta for lite eller nok med en gang?)

* Når jeg skader meg selv (ikke bevisst, men som i tryning eller liknende) og ender opp med ribbeinsbrudd, forstuelser og liknende grunnet svakt skjelett.

* Når usikkerheten rundt sykdommen får meg til å takke nei til ting jeg egentlig hadde lyst til.

* Når jeg bruker energi på å tenke over alt som er feil, og misunner vennene mine som har ”kommet så langt i livet”.

* Når jeg er for sliten, men ikke villig til å innrømme (vise) det og dermed kjører meg selv på bunn.

* Når håret blir pistrete og huden blek, og jeg føler jeg ikke greier å se ”levende ut” samme hva jeg gjør. (Særlig om vinteren)

* Når noen tar bilder av meg, og jeg omtrent havner på gråten av å se kroppen min.

* Når instagram klikker.

* Når batteriene i kjøkkenvekta er oppbrukt.

* Når folk ringer titalls ganger, og jeg ikke orker å ta hjemmetelefonen.

* Når folk plutselig kommer på kjøkkenet samtidig som jeg lager mat.

* Når planene og tidspunktene plutselig må endres. (eks; noen avlyser, været, andre ting som må prioriteres, osv)

* Når jeg skal rekke tusen ting, men ikke aner hvordan…

 

 

 

 

Haha. Jeg må le av meg selv… Dette viser nok hvor lett jeg faktisk lar provosere.. Til advarsel? Neida. En får bare ta meg med en klype salt, men altså; dette er verken en rettesnor eller veiledning for ”hvordan være sammen med Madelén”. Bare noe morsom funfacts jeg rablet ned – i den forstand av å se hvor sykdomsberettiget irritasjonen min egentlig er. Jeg har ikke ord for hvor mye temperament som av og til oppholder seg i kroppen min. Noen ganger må det ut, mens andre ganger klarer jeg å holde maska. Utad er jeg nemlig blid og positiv – som oftest. Om jeg er kjempesliten, unormalt trøtt eller har en dårlig dag så er det sjelden folk legger merke til det, og sånn skal det jo være!

 

 

  

En vårdag i 2011

En ung pikes dagbok;

 

Jeg var en røyker som skulle å slutte å røyke, man aldri klarte å ta det ”siste” draget.

Jeg var en alkoholiker som skulle slutte å drikke, men aldri klarte å drikke den ”siste” dråpen.

Jeg var en rusmisbruker som skulle bli nykter, men aldri klarte å sette det ”siste” skuddet.

Jeg løy. Når var siste gang? Når sluttet jeg egentlig? Har jeg sluttet?

 

I overført betydning har jeg ikke det. Misforstå meg rett så har jeg selvsagt aldri røyket eller drevet med narkotikum, og jeg drikker svært sjelden alkohol. For meg finnes det en slags annen rus; en kontrollfølelse, en pauseknapp og en lykkepille. Alt i ett. Jeg er en anorektiker, og så lenge jeg går under denne definisjonen, betegnelsen, sykdommen og diagnosen – ja, da er jeg ruset på noe. Ruset på sult. Ruset på min magre kropp. Ruset på nødvendigheten over perfeksjon, og ruset på trangen over å kontrollere meg selv. Men, det er et men her. Er det egentlig hva jeg vil?

 

Vil jeg ha en øverstkommanderende i topplokket som bestemmer? Er jeg tilfreds med angsten så fort jeg gjør noe feil? Bør jeg bruke kvittemetoder av maten for å gå ned i vekt? Bør jeg løpe ekstra selv om hjertet slår faretruende fort? Må jeg straffe meg selv hver gang samvittigheten tynger? Fortjener kroppen min det? Rettere sagt; fortjener jeg det?

 

 

Ordene stikker. Betydningen forverrer dem. Det er lenge siden jeg skrev disse strofene, men selv om det er lenge siden så betyr det ikke at ting er over. Mye er forbedret, men absolutt ikke alt. Jeg kan stadig undre. Undre over livet. Under over om ting kan bli bedre. Undre over hva jeg fortjener. Undre over om det hele noensinne tar slutt. Når våkner du opp, Madelén?

 

 

 

  

Helt sant!

Jeg lever, og det elsker jeg å skrive. Jeg kunne skrevet det gang på gang for virkelig å vise hvor mye jeg verdsetter livet. ”Å leve” er nemlig ingen ting jeg tar for gitt. Jeg har kjempet hardt for å komme dit jeg er i dag, og enda kjemper jeg. Daglig. Med muskelkrefter og indre, mental styrke. Mot samvittighet, frykt, angst og anorektisk komfort. Mot elendighet, ensomhet og sykdom. Det er ikke lite heller. Stadig merker jeg at det er lettere å si noe, enn å gjøre noe. I teorien virker alt så enkelt, men ut fra de erfaringer og opplevelser man opparbeider så er det slettes ikke slik i praksis. Man altså; Jeg holder meg på bena. Noen ganger er det så vidt det er. Andre ganger er det som om underlaget er festet med lim under føttene mine. Hver dag er en ny dag for meg som alle andre. Livet er variert, og en vet aldri hva som venter rundt neste sving…

 

 

 

 

Ikke akkurat…

Skal vi avdekke noen myter? Ting er ikke alltid slik mange tror….

 

* Ikke alle med anoreksi er perfeksjonerte og overtrente tenåringsjenter.

* Ikke alle er sykelig tynne eller tydelig anorektikere – ei heller opptatt av det og vektnedgang.

* Ikke alle veier seg så fort de har spist eller drukket. 

* Ikke alle lever på tyggegummi, pepsi max og te.

* Ikke alle er innlagt eller i behandling.

* Ikke alle må legges inn, heller.

* Ikke alle må trene. (faktisk finnes de som hater det)

* Ikke alle sliter med energiunderskudd eller fysiske plager.

* Ikke alle kaster opp.

* Ikke alle teller kalorier.

* Ikke alle veier maten sin.

* Ikke alle er redd for usunn mat. (faktisk finnes det også de som elsker det)

* Ikke alle sulter seg.

* Ikke alle gråter eller er følelsesladede.

* Ikke alle leser sunne matartikler og benytter sunne oppskrifter.

 

Hva vil jeg med dette? Jo. Vise noe. Få fram et poeng. Få slutt på forhåndsdømming. Få slutt på apatiske holdninger. Ikke alt synes utenpå. Uansett hvor mange symptomer man har så gir ikke dette en identifikasjon på hvor syk man er. Ei heller om man er syk. Det er det kun en selv som vet. Vi reagerer følelsesmessig ulikt. Vi tar til oss ting forskjellig. Vi kommer i ulike fasonger alle mann, og det finnes ikke en eneste diagnose som kan sette likhetstegnet. Jeg er meg, og du er deg. Vi ligner kanskje, men vi er langt fra identiske…

 

 

 

   

Synet på ja- og neimat

På barneskolen hadde vi heimkunnskap. Det var første gang jeg ble introdusert for ja- og neimat. Grønn og rød side av kostsirkelen. Mengdefordeling på tallerkenen. Mengdefordeling på hele måltidet. Mengdefordeling gjennom hele dagen. Porsjoner tilsvarte det og det. Litermål og kjøkkenvekter ble flittig brukt, og vi var ekstremt nøye. Redde for at læreren skulle kjefte om vi gjorde noe feil. Jeg hatet heimkunnskap. Så mye fokus på mat. Så mye fokus på rett og galt. Så mye fokus på husarbeid og kjedelige arbeidsoppgaver, og verst av alt; finne på en unnskyldning for at jeg aldri smakte eller spiste det som ble laget. Jeg hatet heimkunnskap, men det syntes ikke på den positive jenta. Få til, mestre og vise andre at jeg forstod. At jeg ikke var mislykket. Det var jo det som betydde noe. På barneskolen betydde uansett dette ingenting. Det var på ungdomsskolen karakterene kom inn i bildet. Anmerkninger og fravær også. Slutt på å lure seg unna timer, og slutt på å lure seg unna arbeidsoppgaver. Der måtte jeg for så vidt prestere også. Å få 6/5 på skriftlige prøver betydde null hvis innsatsen tilsa at jeg var en idiot på kjøkkenet. Ja, det ble vel konklusjonen da jeg drepte gjæren, skylte bolledeigen og stekte kjøttdeigen i tørr panne. For ikke å snakke om x antall kutt og blodsøl. Jeg skylder kun på meg selv. Meg og min manglende interesse for mat og matlaging. Kanskje er også dette en faktor til sykdommen? Jaja. La oss ikke spekulere i det. Jeg må videre i historien. Litt lenger fram i tid…

 

Etter jeg ble syk dannet jeg meg mine egne tanker omkring ja- og neimat. Vrangforestillinger med andre ord. Jeg visste at sukker tilhørte rød side, og at fisk tilhørte grønn side. Jeg visste at tallerkenen skulle fylles sånn og slik og jeg visste hvordan måltider og dagsbehov lå an, men at denne kunnskapen skulle utnyttes til det ekstreme – det visste jeg ikke. Sukkeret var enkelt å kutte. Drikke, posesupper og pålegg som inneholdt sukker også. Det verste var da jeg tok fatt på grønnsiden. Den siden som i realiteten var trygg, sunn og bra for meg. Jeg startet der det virket best. Fisk? Tja, etter grundigere undersøkelse og hjelp fra min kjære google var den slett ikke hva jeg trodde. Laks inneholdt mer kalorier enn ørret. Ørret inneholdt mer kalorier enn torsk. Sei var genial. Den inneholdt til og med mindre kalorier enn torsk. Slik holdt jeg på. Regnet meg ned hver bidige kalori. Delte, ganget og kalkulerte for å få ting til å gå opp. Om det var for lite var egentlig bare supert. Det resulterte i god samvittighet. Virkelig god samvittighet. Det betød en natt med god natts søvn. Fri fra anoreksiens stemme og klør – hvilken befrielse….

 
Fortvil ikke… Bildet er fra 2010!

 

Tre matvarer fikk plass på jalista etter at både 0,0% yoghurt og epler var fjernet. Det var begrenset hvor lenge kroppen kunne leve på fiskekaker, tørre knekkebrød og gulrøtter. Bare noen hundre kalorier daglig skulle vise seg å bli faretruende, og vekta raste nedover. Så langt ned at noen andre måtte ta over styringen. Ta over matinntaket. Helt nødvendig, men dog ekstremt nedverdigende. I begynnelsen var det sonde, sonde og atter sonde. Etter dette kom kostlistene på banen. Utarbeidet over gjennomsnittet usunn og med mest mulig kalorier i den hensikt at vekta skulle skyte opp i været så fort som mulig. De var desperate. Mer desperate enn anoreksien som i bunn og grunn ville ha meg død. Her var det kun kostlister bestående av nei-mat. Selvsagt var ikke alt neimat i følge kostholdssirkelen, men i mine anoretiske øyne – da var den den. Brødet var feil. For mye karbohydrater. Pålegget var feil. For mye fettslintrer på skinka. For tykke osteskiver. For store kremostbegre. Juicen var feil. Tykk som sirup – søt som sukker. Yoghurten var feil. Rene desserten. Middagene var feil. De badet i fett. Vel. Slik kunne jeg fortsatt. Klagingen ble aldri bedre. Samvittigheten ble aldri bedre. Selvskadingen tok aldri slutt. Maten smakte aldri bra. Kroppen hadde det aldri bra. Ingenting var bra. Man kan på mange måter si at dagen jeg ved en feiltakelse ble introdusert for næringsdrikker – ja, det var min lykkedag. Jeg slapp å telle, regne og kalkulere over hvilket alternativ som lønte seg. Jeg slapp å tygge. Jeg slapp å føle smakene i munnen. Jeg bare holdt for nesa og svelget en boks på 2 sekunder. Vips så var den borte. Ferdig. Måltid over.

 

Hva nå? Hva tenker jeg? Sultfølelse har jeg jo ikke hatt siden 2008, og samtidig som den forsvant så forsvant også noe av smaksløkene. Det er virkelig ingenting (bortsett fra pepperkaker) som frister meg eller virkelig smaker godt. Når jeg ser folk som kommenterer med ”deilig”, ”nam”, osv, så sitter jeg der og lurer på hvorfor. Jaja. Jeg stopper ikke inntaket selv om matgleden ikke er der. Jeg spiser. Hver dag. Alt jeg skal. Kanskje ikke nok, men jeg overlever og går i alle fall ikke ned i vekt. Jeg følger verken lavkarbo, 5-2, detoxkurer, supermat, paleo eller noe av det overivrige bloggere, fitnessdeltakere og helsefriker sverger til. Alt med måte tenker jeg. Mengdene avgjør. Ikke matvaren. En får spise som man vil. Kostsirkelen er en selvsagt en fin pekepinn på hva som er bra og hva som ikke er bra for oss, men kun en veileder. Noen vil tenke et fritt liv uten begrensninger, noen vil forbeholde kosen til fest, mens andre nærmest lever på diett og mener kos er forbudt. Livsstilsykdommer florerer. Noe er bra. Noe er ikke bra. Noe er bra for meg, men ikke for deg. Noe er bra for deg, men ikke for meg. Slik kunne jeg holdt på. Sammenlignet og fundert. En kan nesten bli litt gal. Hva som er helsemessig og riktig finnes det til syvende og sist ingen fasitsvar på. Sunt eller usunt? Tja. Hva er ja- og hva er neimat? Akkurat det er en evig debatt som det aldri vil bli enighet omkring.

 

Jeg har kun min egen oppfattelse. Jeg spiser det jeg kaller sunt og variert. Sunt i den grad gjennomsnittsnordmannen mener er sunt. Variert i den grad at jeg får i meg rette næringsstoffer. Slik jeg vil fortsette resten av livet. Gode vaner kalles det, og det er ikke fanatisk. Ok, så er kanskje lettprodukter, rene middager og alternativ søtning fremdeles daglig kost. Anoretisk valgt. Det skal jeg innrømme. Jeg er fullt klar over at jeg har en lang vei å gå. Samtidig tenker jeg at sykdommen ikke kureres av engangshendelser. Slik mange andre tenker. Det florer over av hashtags ditt og hashtags datt. Etter at dette fenomenet dukket opp har ord som recovery, soldier og anorexia virkelig blitt misbrukt. I den grad at de er så brukt at folk får en forventning til hva de skal se. Hva slags profil de får se. I mange tilfeller skulle man utfra bildene heller tro det var snakk om fedme og overspisingsproblematikk enn anoreksi og spisevegring. Recoverygruppen vil altså ikke jeg tilhøre. Ikke på den offentlige arena. Da sitter jo folk med forhåpninger til meg. Altså er jeg presset til å innfri. Presset til å vise stolthet. Hver gang. Skal jeg liksom bli overlykkelig når jeg hiver i meg noe usunt? Når hele kloden via instagram og facebook får vite hva slags kaloribombe jeg puttet i munnen? At jeg får haugevis av likes på grunn av saftisen fra 17 Mai, eller overværende ros fordi jeg delte en safarikjeks med broren min? Nei. Slikt er ikke en seier for meg. Null sympatistemmer der altså. Det er selvfølgelig et steg i riktig retning, fordi jeg tør å utfordre seg selv, og det er bra. Men ærlig talt; la meg være realistisk – jeg tenker heller helhetlig på det. At det er viktigere å få i seg de måltidene jeg faktisk skal, framfor at jeg på død og liv skal pine meg selv gjennom noe jeg ikke er klar for. Ofte ender dessuten sistnevnte opp som erstatning for andre ting, og hvilken seier gir det da? Jeg holder meg heller til et vant kosthold, og gjør tilpasningene og utfordringene deretter. Sjokoladebiter hører ikke med som topping på min frokostgrøt, og dessert etter middag har aldri vært hverdagskost her i huset. En trenger ikke alltid å se ting med tanke på anoreksien. Jo visst trenger jeg kalorier og mer fett på kroppen, men det er ikke umiddelbart riktig at det betyr usunn overfettete neimat. Jeg nevnte ”resten av livet”. Kostholdet skal ikke være en byrde, men valg og muligheter jeg kan leve med…. Det er ikke feil. Å følge egen fornuft tar tid, men det funker;

 

Innholdsfortegnelsene leser jeg sjelden, og kaloriene regner jeg ikke ut. Jeg tør å spise laks framfor torsk, og jeg bryr meg ikke om jeg rister en brødskive framfor det vante knekkebrødet. Om jeg må ta fullfett cottage cheese istedenfor mager i butikken, så overlever jeg det. Smaksprøver som frister smaker jeg av og til på. Noe sjokolade i ny og ne skader meg heller ikke, og om eplet veier 10g mer på kjøkkenvekta så har det null å si. Dette er kun eksempler. Få av mange. Man kan helt klart si at jeg har fått et annet bilde av nei, og ja-mat. Selv om det er et stykke fra der det skal være, så har det i alle fall gått rett vei. Det har vært en merkelig utvikling, men dog en veldig interessant, nyttig og høyst nødvendig en. Å lese hvordan jeg var på mitt ekstreme (og se tilbake på matdagbok fra den tid) kontra nå, er jo virkelig helt sinnsykt!

 

 

   

Født i rett kropp

Hver uke er ser jeg fantastiske mennesker som blottlegger livet sitt på tv. Fordi de lever/har levd i feil kropp. Jeg trodde aldri jeg skulle se et slikt program. Rett og slett av fare for å bli trigget eller deprimert over å se at ”andre ikke har det bra” eller ”ikke er bra nok” – og av den grunn føler de må gjøre endringer. Vel. Der tok jeg feil. Her går det ikke på perfeksjonisme om å bli penest. I programmet ser jeg håp. Jeg ser drømmer og jeg ser folk som har tro på det bedre. For det finnes. Gjør det ikke? Jo, det er nettopp hva det gjør. Noe jeg er hjertens glad og takknemlig for. Det er mye jeg kan trekke fram her. En rekke faktorer former og gir meg økt selvtillit, men tilbake til overskriften; jeg bor i rett kropp og her akter jeg å være. Det er en kvinne jeg skal være, og det er en kvinne jeg skal bli. Ulempene som medfølger må jeg bare svelge. Alternativet er ikke et alternativ. Sminke, rettetang og feminine snitt hører til min hverdag. Kjole og høye heler følger med på fest. Jeg viser gjerne frem mine feminine sider, og blunker litt ekstra til guttene. Ja, for det er kun mannfolk jeg tiltrekkes av. Jeg kan ingenting annet enn å juble den dagen drømmemannen omsider dukker opp. Den dagen noen elsker meg for den jeg er – som jeg kan elske tilbake. Helt frivillig. Det vet jeg at jeg trenger. Kanskje mer enn jeg tror?

Det finnes ingenting i verden som kan endre på jenta i meg. Hun er jeg stolt av. Jeg ler når jeg leser tilbake på dagbokinnlegget jeg skrev i 2010. La meg sitere; ”om jeg fikk en guttekropp ville jeg sluppet disse puppene, og jeg ville hatt en rett-opp-ned-kropp” Resten av innlegget forblir lagret i mitt arkiv. Det blir for latterlig, komisk og frustrerende å dele. Tenk om du var storebroren min, Madelen? Husker du at du ville bli det? Haha. Aleksander glemmer ingenting. Gutten har en superhukommelse. Så skal en ting sies: Uten sykdommen hadde aldri en slik tanke inntruffet. Jeg var bare ekstremt sår og var for påvirkninger fra alt og alle. Ingenting var bra nok. Jeg var aldri bra nok. Hva, hvis, om, dersom? Ble jeg bedre som gutt? Ikke minst; ville jeg bli frisk? Nei. Det tror jeg faktisk ikke at jeg ville blitt. Ikke tror jeg at jeg hadde gjennomført hormonbehandlinger og operasjoner heller. Tomme ord. Tomme løfter. Trusler. Men en kan jo fundere, og jeg vet at det ikke hadde hjulpet. Det er i hodet det sitter. Ikke utenpå. Konklusjonen er dermed enkel. Ingenting skal endres på. Sykdommen herset bare enormt med meg. Det er utrolig hvor mye den faktisk fikk hjernen til å tro. Overbevisende. Ja, det skal være sikkert, men null fornuft – det er enda mer sikkert.